Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Den 9. januar 1992 siktet Oslo politikammer A, født xx.xx.1951, for overtredelse av skattebetalingsloven §51 jfr. §10. Siktelsen er 26. februar 1992 utvidet til å gjelde overtredelse av ligningsloven §12-3 jfr. §4-9 og §6-15 jfr. §3-5 og §3-6 samt forskrifter om bokettersyn m.v. av 23. desember 1983, merverdiavgiftsloven §72 nr. 2, 1. og tredje ledd jfr. §46 og skattebetalingsloven §50 nr. 1a jfr. §47 nr. 1. Den 3. mars 1992 utvidet politiet siktelsen til også å gjelde overtredelse av straffeloven §256 jfr. §255, merverdiavgiftsloven §72 nr. 1 jfr nr. 3 jfr. §29 og §30 samt merverdiavgiftsloven §72 nr. 2 jfr. første ledd jfr. nr. 3 jfr. §44, annet ledd og tredje ledd. I anledning av den første siktelse begjærte Oslo politikammer forhørsrettens avgjørelse om ransaking og eventuelt beslag. Den 15. januar 1992 avsa Oslo forhørsrett denne beslutning: "Ransaking og beslag av regnskapsmateriell vedrørende B Transport A/S foretas i selskapets lokale i - - -vei 39, i C A/S, og hos A, M/S I." Etter politikammerets begjæring avsa Oslo forhørsrett 7. februar 1992 følgende beslutning: "Ransaking og beslag av regnskapsmateriell vedrørende B Transport A/S kan foretas hos D, - - -vei 18, samt hos E, - - -veien 78 B, Oslo." Den 13. februar 1992 ble det foretatt ransaking og beslag i henhold til de rettslige beslutninger. Det ble samtidig tatt beslag i regnskapene til A/S F, G Boligselskaper A/S, H A/S, G Barnehager A/S, M/S I, B Budbiler A/S, J ANS v/A, - - -veien 13 v/K, L v/A, M A/S og N Ekspress A/S. Bakgrunnen for at det ble foretatt ransaking og beslag hos de øvrige selskaper er av politiet begrunnet med at siktede er involvert i disse og derfor har anledning til å foreta økonomiske transaksjoner på kryss av selskapene. A m.fl. begjærte beslaget opphevet, mens Oslo politikammer ba forhørsretten om å opprettholde beslaget. Oslo forhørsrett avsa 9. mars 1992 kjennelse med denne slutning: "Oslo politikammer gis i medhold av straffeprosessloven §208 jf §203 adgang til fortsatt beslag av regnskapsmateriale i B Transport A/S, A/S F, G Boligselskaper A/S, H A/S, G Barnehager A/S, M/S I, B Budbiler A/S, J ANS v/A, - - -veien 13 v/K, L v/A, M A/S, N Ekspress A/S inntil retten eller påtalemyndigheten anderledes bestemmer." Etter kjæremål fra A m.fl. avsa Eidsivating lagmannsrett 24. april 1992 kjennelse med denne slutning: "Kjæremålet forkastes." A, B Transport A/S, K, G Barnehager A/S, O, D, E, N Express A/S, A/S F, H A/S, L og G Boligsselskap A/S har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens kjennelse lider av saksbehandlingsfeil, feil lovtolking og feil bevisbedømmelse under avgjørelsen av kjæremålet over saksbehandlingsfeil. De kjærende parter hevder at det er en saksbehandlingsfeil at det ikke ble avholdt muntlige forhandlinger i anledning av kjæremålet. Slik denne sak ligger an, er det nødvendig med muntlige forhandlinger for å kunne ta standpunkt til om det er skjellig grunn til å mistenke de siktede. Det må i et hvert tilfelle være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten har truffet beslutning om ikke å avholde muntlig forhandling uten å gi de siktede anledning til å fremføre bevisene skriftlig, eventuelt iverksette bevisopptak. Det hevdes videre å være en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke har vurdert vilkårene for beslag av de enkelte gjenstander. Dette hevdes å ha sammenheng med en uriktig lovforståelse. Lagmannsretten har heller ikke tatt stilling til om det foreligger skjellig grunn til mistanke i forhold til de enkelte poster i siktelsen, noe som hindrer en prøving av lovanvendelsen. Flere av de kjærende parters anførsler er ikke drøftet av lagmannsretten. Det er videre anført at lagmannsretten uriktig har forstått forhørsretten slik at denne har tatt standpunkt til om budbilsjåførene var selvstendige næringsdrivende. Om lovtolkingen er anført: Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at det forhold at siktede har nektet å utlevere eller la fylkesskattesjefen og kemneren gjennomgå regnskapene m.v. på stedet, gir adgang til å anvende straffeprosessuelle tvangsmidler. Beslag etter straffeprosessloven kan bare skje ut fra hensynet til etterforskning i en straffesak. Siktede bestrider for øvrig at han har nektet å utlevere eller la fylkesskattesjefen og kemneren gjennomgå regnskapene. Det er uriktig lovtolking når det forutsettes at det ikke er nødvendig å ta stilling til de enkelte dokumenters bevisverdi før etter en nærmere gjennomgåelse av beslaget. Ved sin tilslutning til forhørsrettens kjennelse har lagmannsretten bygget på feil lovtolking med hensyn til kravet til skjellig grunn til mistanke. Det er også en uriktig tolking av straffeprosessloven §203 når det er lagt til grunn som tilstrekkelig at det er skjellig grunn til mistanke om et eller flere av de straffbare forhold i siktelsen, og at de beslaglagte dokumenter eller deler av disse, kan tjene som bevis. Kjennelsen i [[Rt-1981-1199]] som inngår i lagmannsrettens begrunnelse, er uten betydning i denne sak der det er tale om en etterfølgende prøving av beslag. Lagmannsretten har også ved sin tilslutning til forhørsrettens kjennelse stilt for små krav til hva som kan tjene som bevis. Omfanget av beslaget hevdes å bygge på forhørsrettens kjennelse. I det faktiske beslag finnes store mengder dokumenter som ikke har noe å gjøre med de personer eller selskaper som er nevnt i forhørsrettens kjennelser av 15. januar og 7. februar 1992. Påtalemyndigheten har hevdet, med tilslutning av forhørsretten og lagmannsretten, at beslaget må opprettholdes overfor andre enn de som omfattes av beslagsbeslutningene fordi det er vanskelig å sortere ut hva som er irrelevant. Det følger imidlertid av straffeprosessloven §213 at påtalemyndigheten, om den må konstatere å ha tatt feil, må levere tilbake de irrelevante deler av beslaget. De kjærende parter har nedlagt denne påstand: "Prinsipalt: 1. Oslo politikammers beslag i saken oppheves. Subsidiært: 1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 9. mars 1992 oppheves og hjemvises til ny behandling. I alle tilfeller: 2. De kjærende parter tilkjennes saksomkostninger." Politiet er gjort kjent med kjæremålet og har avgitt uttalelse. Det har nedlagt denne påstand: "Det videre kjæremål forkastes." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Utvalget kan da bare prøve lagmannsrettens saksbehandling og lovtolking, jfr. straffeprosessloven §388. Enkelte av de kjærende parters anførsler faller utenfor hva utvalget kan prøve ved videre kjæremål. Dette gjelder bl.a. anførselen om at lagmannsretten skal ha forstått forhørsretten slik at denne har tatt standpunkt til om budbilsjåførene var selvstendige næringsdrivende. Fremstillingen i kjæremålserklæringen av lagmannsrettens begrunnelse på dette punkt er for øvrig misvisende. Anførslene om at lagmannsretten har stillet for små krav til "skjellig grunn til mistanke" og til hva som kan tjene som bevis, må i det vesentlige anses knyttet til lagmannsrettens bevisvurdering og konkrete rettsanvendelse som ikke kan prøves ved videre kjæremål. Det er ikke holdepunkter for at lagmannsretten har bygget på en uriktig lovtolking på disse punkter. Til de anførte saksbehandlingsfeil bemerkes: Det er ingen feil ved lagmannsrettens saksbehandling at det ikke ble holdt muntlig forhandling eller innhentet ytterligere uttalelser fra siktede. Om kravene til saksbehandling vises til straffeprosessloven §383, §384, §385, §386 og §387. Det fremgår at de kjærende parter begjærte muntlig forhandling også for lagmannsretten, som imidlertid fant at saken var slik opplyst at det ikke var grunn til å etterkomme begjæringen. Anførselen om at lagmannsretten skulle ha vurdert de enkelte dokumenters bevisverdi, har sammenheng med lovtolkingen og vil bli vurdert i forbindelse med denne. Anførselen om at lagmannsretten ikke har vurdert kravet til skjellig grunn til mistanke i forhold til de enkelte poster i tiltalen, bygger på en uttalelse om "at det er skjellig grunn til å mistenke A for å ha begått ett eller flere av de straffbare forhold som er angitt i siktelsen." Lagmannsretten viser her til forhørsrettens kjennelse der det også er foretatt en gjennomgang av de enkelte punkter i siktelsen. Utvalget finner etter dette ingen saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens kjennelse på dette punkt. At lagmannsretten ikke særskilt har drøftet alle de kjærende parters anførsler, er ingen saksbehandlingsfeil. Om de påberopte feil ved lagmannsrettens lovtolking bemerkes: Det er anført at lagmannsretten uriktig har lagt vekt på at A nektet å utlevere eller la fylkesskattesjefen og kemneren gjennomgå regnskapsmaterialet på stedet. Det lagmannsretten her sier, er at As vegring var årsaken til at det ble foretatt beslag, og at beslaget ble svært omfattende. Dette må forstås som en uttalelse om det faktiske årsaksforhold og ikke om lovtolkingen. Spørsmålet om det er riktig at A nektet å medvirke på denne måte, kan utvalget ikke prøve. Utvalget vil tilføye at plikten til å medvirke til undersøkelser følger både av skattebetalingsloven §47, merverdiavgiftsloven §46 og ligningsloven §4-10. Det er her tale om en straffesanksjonert plikt. Det er videre hevdet å være en uriktig lovtolking at lagmannsretten ikke har funnet det nødvendig å vurdere de enkelte dokumenters bevisverdi. Gjenstanden for beslag er angitt som "regnskapsmateriale" i en rekke nærmere angitte selskaper. Det må antas at det er en viss adgang til å beslutte beslag av dokumenter som er avgrenset ved en kollektiv betegnelse, se kjennelse i [[Rt-1981-1199]], der det dog - under dissens - ble lagt til grunn at gjenstanden for beslaget var for omfattende og upresis. Spørsmålet kan ikke antas å ha kommet i en annen stilling ved straffeprosessloven av 1981. Hvor langt man kan gå i å godta en kollektiv angivelse av dokumenter, vil bero på en konkret og praktisk vurdering. Etter utvalgets oppfatning er det ikke grunnlag for å fastslå at den angivelse som er brukt i dette tilfelle, er utslag av en uriktig lovtolking. Utvalget peker i denne sammenheng også på at de fleste punkter i siktelsen gjelder overtredelse av skattebetalingsloven, merverdiavgiftsloven og ligningsloven. Som nevnt gjelder det etter disse lover en vidtgående utleveringsplikt. At det i denne sak er tale om å opprettholde et tidligere beslag, kan ikke bringe saken i en annen stilling. Når en kollektiv angivelse av beslagsgjenstanden godtas, må det imidlertid skje en etterfølgende vurdering av bevisverdien av de enkelte deler av beslaget, jfr. for øvrig straffeprosessloven §213. Den konkrete vurdering etter denne bestemmelse kan ikke prøves ved videre kjæremål. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
