Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <strong>Langvand</strong>: Saken gjelder spørsmålet om en banks pant etter panteloven §4-10 slik bestemmelsen lød før lovendringen av 20 juli 1991 nr 68 omfatter pantsetters innskudd i banken, og om banken har motregningsrett i innskuddet etter dekningsloven §8-1. Bobygg AS, som drev entreprenørvirksomhet i byggebransjen, inngikk 26 mars 1981 i henhold til panteloven §4-10 en avtale med daværende Bergen Bank A/S der Bobygg pantsatte til banken sine enkle pengekrav i næringsvirksomheten. Avtalen ble senere tiltransportert Lørenskog Sparebank som den 2 juli 1984 transporterte den til Christiania Bank og Kreditkasse. Såvel pantavtalen som de senere transporter ble tinglyst i Løsøreregisteret. Etter forhandlinger i oktober 1986 ble Bobygg og selskapets bankforbindelse, Kreditkassen, enige om bestemte rentesatser på tre nærmere angitte konti. Forhandlingsresultatet ble bekreftet av banken i brev til Bobygg 23 oktober 1986. For en av disse konti, benevnt "husleiekonto - - - - veien", ble renten fastsatt til 13,5 prosent årlig. I brevet fra Kreditkassen heter det avslutningsvis: <span id="rp-innrykk">"Vi gjør dog oppmerksom på som tidligere nevnt at disse satser er regulerbare og følger markedsrentene. Det forutsettes også at en viss innskuddsmasse opprettholdes."</span> Den 9 januar 1989 ble det åpnet konkurs i boet til Bobygg. Kreditkassen, som hadde betydelige tilgodehavender i entreprenørselskapet, meddelte i brev av 15 februar 1989 til bobestyreren at banken benyttet det innestående beløp på "husleiekonto - - - - veien" - i alt kroner 2.234.370,28 - til delvis dekning av sitt tilgodehavende i konkursboet. Med fradrag av dette beløp ble Kreditkassens fordringer anmeldt i boet 26 april 1989. Det oppstod tvist mellom konkursboet og Kreditkassen om retten til det innestående beløp på "husleiekonto - - - - veien". Kreditkassen påberopte seg både å ha panterett i beløpet og å ha motregningsrett. Konkursboet reiste søksmål mot Kreditkassen ved Oslo byrett som 6 juni 1990 avsa dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Bobygg A/S, dets konkursbo, dømmes til å betale kr 32.000,- i saksomkostninger til Christiania Bank og Kreditkasse innen 14 dager fra dommens forkynnelse."</span> Etter anke fra konkursboet avsa Eidsivating lagmannsrett 20 desember 1991 dom med denne domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Oslo byretts dom av 6. juni 1990 stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Bobygg A/S, dets konkursbo, skal innen 14 - fjorten dager - fra dommens forkynnelse betale saksomkostninger for lagmannsretten til Christiania Bank og Kreditkasse med 31.000 -trettientusen- kroner."</span> Så vel byretten som lagmannsretten fant at Kreditkassens pant etter panteloven §4-10 ikke omfattet bankinnskuddet, men at banken måtte gis medhold i at den hadde rett til å motregne. Konkursboet har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen. Ett vitne har forklart seg ved bevisopptak. Vitnet er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Den ankende part, <strong>Bobyggs konkursbo</strong>, har i det vesentlige gjort gjeldende: Kreditkassens pant etter panteloven §4-10 omfatter ikke bankkontoen, idet Bobyggs innskudd i forhold til denne bestemmelse ikke er krav som selskapet har ervervet i sin næringsvirksomhet. Heller ikke før lovendringen i 1991 ga loven ordlyd tilstrekkelig holdepunkt for at bankinnskudd var omfattet, og loven forarbeider støtter ikke en slik tolking. Rettspraksis og teori gir ingen avklaring, og spørsmålet bør derfor avgjøres ut fra reelle hensyn. Hensynet til de usikrede kreditorer og til debitor selv taler avgjørende mot en adgang til pantsettelse etter §4-10. En bank vil i tilfelle kunne sikre seg ved å avtale motregning. Heller ikke Kreditkassens krav om motregning etter dekningsloven §8-1 kan etter boets oppfatning gis medhold. Etter annet ledd kan ikke motregning skje dersom motregning på grunn av fordringens beskaffenhet ville være utelukket selv om skyldneren var solvent. Det dreier seg i dette tilfellet om en konto for innbetaling av leie fra en forretningseiendom tilhørende Bobygg. Kontoen ble brukt til å betjene de lån Bobygg hadde på eiendommen. Det må legges til grunn at dette var formålet med kontoen, og videre at dette ble klargjort under de forhandlinger som gikk forut for opprettelsen. Iallfall måtte Kreditkassen være oppmerksom på hvorledes kontoen faktisk ble brukt. Det var viktig ikke bare for Bobygg, men også for Kreditkassen, at lånet i Realkreditt ikke ble misligholdt. To av de hensyn som tradisjonelt fremheves for å nekte motregning gjør seg gjeldende her: Det dreier seg om innskudd som var øremerket til å dekke bestemte utgifter, og kontoen tjente i tillegg som et substitutt for Bobyggs kontantkasse. Konkursboet har nedlagt denne påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Christiania Bank og Kreditkasse tilpliktes å betale Bobygg AS, dets konkursbo, kr 2.223.174,28.</span> <span id="rp-innrykk">2. Christiania Bank og Kreditkasse tilpliktes å betale Bobygg AS, dets konkursbo, sakens omkostninger for Byrett, Lagmannsrett og Høyesterett."</span> Ankemotparten, <strong>Kreditkassen</strong>, har gjort gjeldende at lagmannsrettens resultat og begrunnelse er riktig når det gjelder motregningsspørsmålet, men at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Kreditkassens pant ikke omfatter bankinnskuddet. Kreditkassen har i hovedtrekk anført: Det er ikke grunnlag for å hevde at motregning må nektes etter annet ledd i dekningsloven §8-1. Det er ikke bankens motregningsrett, men unntaket fra motregningsretten som må begrunnes. Forrentningen må antas å ha vært av vesentlig betydning for Bobygg. Dette fremgår av formuleringene i Kreditkassens brev av 23 oktober 1986 der rentesatsene har en sentral plass, samtidig som banken presiserte at det var forutsetningen at en "viss innskuddsmasse opprettholdes". I forhold til banken var det ikke kommet til uttrykk at kontoen skulle brukes til betaling av gjeldsrenter. En eventuell øremerking til dette formål var utelukkende i debitors interesse, og kan ikke utelukke motregning. Heller ikke kan kontoen sees som substitutt for kontantkassen. Bobygg hadde også en kassekredittkonto, og hovedtyngden av innskudd og utbetalinger gikk over denne. Dersom motregning nektes i denne særvilkårskontoen, vil hovedregelen bli at banker nektes motregning i innskudd. Kreditkassens pant etter panteloven §4-10 omfattet også bankinnskuddet. Bankinnskudd anses som et enkelt pengekrav som kan pantsettes etter denne bestemmelse så langt det har tilknytning til pantsetterens næringsvirksomhet. Det var tilfellet her. At panthaveren her er den bank hvor innskuddet står, kan ikke være til hinder for pantsettelse etter §4-10. Kreditkassen har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Lagmannsrettens dom stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett."</span> <span id="premiss"><strong>Jeg finner</strong> som byretten og lagmannsretten at Kreditkassen har motregningsrett og skal bemerke:</span> Partene er enige om at det ikke foreligger noen uttrykkelig avtale om hvorvidt motregning skulle være tillatt eller ikke. Kreditkassen bekreftet som før nevnt avtalen om opprettelsen av kontoen i et brev av 23 oktober 1986 til Bobygg, og jeg viser til det jeg innledningsvis siterte fra brevet. Etter min mening gir ikke brevet holdepunkt for å slutte noe sikkert om formålet med opprettelsen av kontoen bortsett fra at forrentningen av innskuddene synes å ha spilt en rolle, samt at det fra bankens side var forutsatt en viss innskuddsmasse dersom forrentningen skulle holdes på det avtalte relativt høye nivå. Det er som nye dokumenter for Høyesterett fremlagt spesifikasjoner for den aktuelle konto for perioden fra 1987 til januar 1989 og for samme periode for en konto Bobygg hadde for husleie fra et annet forretningsbygg. Jeg finner ikke å kunne legge til grunn at det i forhold til banken var klargjort at kontoen bare skulle brukes til betaling av pantelånsrenter. Jeg går ikke inn på hvilken betydning en slik forutsetning fra Bobygg ville ha hatt for motregningsretten. At debitor selv forutsatte at kontoen skulle brukes til et bestemt formål, kan ikke alene være avgjørende. Spørsmålet om banken har motregningsrett må etter dette vurderes på grunnlag av mer generelle regler. Utgangspunktet for løsning av motregningsspørsmålet er i dag dekningsloven §8-1. Det fremgår av denne bestemmelses annet ledd at det heller ikke i konkurs vil være adgang til motregning dersom motregning "...på grunn av fordringenes beskaffenhet ville være utelukket selv om skyldneren var solvent." Bestemmelsen henviser med andre ord til de begrensninger i motregningsretten som ville gjelde om det ikke var blitt åpnet konkurs. Spørsmålet om bankenes adgang til å motregne i bankinnskudd var før dekningsloven behandlet av blant annet Arnholm: Streiftog i obligasjonsretten (1939) 70 flg, Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del 5 utg. 1978 0 flg, Brækhus: Konkursrett, utvalgte emner, (1969) 210 flg, jf også Smith: Notater i bank- og pengeretten, 2 utg 233. Det var den alminnelige oppfatning at det ut fra hensynet til debitors betalingskanaler måtte oppstilles begrensninger i motregningsadgangen. Særlig ble i denne forbindelse nevnt behovet for å beskytte innestående på foliokonto. Rettstilstanden var imidlertid ansett noe usikker. Det var ellers på det rene at selv om motregningsadgangen var avskåret ut fra et hensyn som nevnt foran, kunne banken motregne i konkurs fordi hensynet til å kunne holde betalingskanalene åpne ikke gjorde seg gjeldende i denne forbindelse, jf [[Rt-1984-191]] som jeg kommer tilbake til. Det nye i dekningsloven §8-1 annet ledd er at motregningsretten ikke er mer omfattende i konkurs enn utenfor. Det er særlig denne endring som kommenteres i lovforarbeidene. Når det gjelder spørsmålet om når fordringens "beskaffenhet" tilsier at det ikke kan kompenseres, sies det i NOU 1972: 20 330 sp. 1: <span id="rp-innrykk">"I forholdet mellom en bank og innehaveren av en foliokonto kan det f.eks. tenkes en uttrykkelig avtale om at banken skal være avskåret fra å dekke sine tilgodehavender ved motregning med innestående på kontoen, men dette kan også følge av omstendighetene i forbindelse med åpningen av kontoen, el.l. I begge tilfelle er det fordringens "beskaffenhet": tilgodehavende på foliokonto, som tilsier at motregning nektes."</span> Lovforslaget ble kritisert av bankforeningene som blant annet uttalte ( se Ot.prp. nr 50 (1980-81) 193: <span id="rp-innrykk">"For det første er det etter vår mening ikke naturlig å se bankenes nuværende motregningadgang i konkurs som en utvidelse. Synspunktet bør være dette: Mellom banken som kreditor og kunden som innskyter består prinsipielt en motregningsadgang. Denne holdes imidlertid nede utenfor konkurs når det gjelder f.eks. næringsdrivendes kreditsaldo på forretningens foliokonto, ut fra hensynet til at betalingskanalene bør holdes åpne. Ved konkurs faller dette hensyn bort, og den latente motregningsrett kan gjøres gjeldende, jfr. HRDD i [[Rt-1891-74]] og 1928 8. ....</span> <span id="rp-innrykk">Forøvrig synes utvalget (innstillingen side 330) å forutsette at en bank alltid vil være avskåret fra å motregne overfor folioinnskudd utenfor konkurs. Dette er imidlertid ikke riktig, f.eks. ved lønnskonto."</span> I Justisdepartementets merknader til bankforeningene heter det blant annet (s 193-194): <span id="rp-innrykk">"I den utstrekning det også utenfor bobehandling er adgang til motrekning overfor innskott på konti vil den begrensning som utvalget foreslår ikke komme inn. Spørsmålet om motrekning i innskott på folio er behandlet bl a av Smith, Notater i bank- og pengeretten, 2 utg 233 hvor det heter: "Innskudd på folio vil antagelig normalt være beskyttet mot motregning". Men unntak fra regelen er nevnt av Bankforeningene i deres uttalelse. Den foreslåtte regel får altså bare betydning der hvor motrekningsretten overfor vedkommende innskott er utelukt utenfor konkurs."</span> På bakgrunn av den rettsoppfatning som kommer til uttrykk også i forarbeidene til dekningsloven, må en næringsdrivende ha en viss beskyttelse mot at en bank kan motregne i en konto som skal brukes ved betaling av bedriftens forpliktelser eller for uttak av kontanter. Typisk vil en foliokonto ha denne funksjon, og det er foliokonti som er nevnt i forarbeidene. I dag brukes imidlertid også rentebærende konti til betalingsformidling. Det oppstår derfor avgrensingsspørsmål. Jeg viser til Siri Arntzens artikkel i TFR 1992 206 flg. Det jeg her har sagt har støtte også i nyere juridisk litteratur, dog synes Krüger: Pengekrav, 2 utg. 358 å være mer åpen for motregning enn jeg mener er riktig. Med utgangspunkt i [[Rt-1984-191]] uttaler han: <span id="rp-innrykk">"De lege lata synes det efter 1984-dommen klart at banker kan motregne i bankinnskudd forsåvidt det ikke foreligger avtaler eller forutsetninger i motsatt retning (og forholdet heller ikke fanges opp av de lovhjemlede motregningsforbud nevnt ovenfor under §34.3). Det skal i denne sammenheng bemerkes at dekningsloven av 1984 ikke inneholder avklarende regler på området. Man har nøyet seg med å gi regler om at eventuelle skranker og begrensninger i motregningsadgangen utenom konkurs også skal kunne påberopes av boet (dekningsloven §8-1). Men siden resultatet i den annen Ruud & Ziener-dom synes å være at motregningsretten også består utenom konkurstilfellene, er spørsmålet om begrensningene i dekningsloven egentlig får særlig praktisk betydning."</span> Dommen har etter min mening ikke lenger interesse for det spørsmål saken gjelder. Det sies i den at heller ikke hensynet til "isolert oppgjør eller ønsket om åpne betalingskanaler har relevans når debitor går konkurs". Men dette gjaldt før dekningsloven. Som nevnt foran er poenget i dekningsloven §8-1 annet ledd at motregningsretten ikke er mer omfattende i konkurs enn utenfor. Det gjenstår å ta standpunkt til hvordan de generelle synspunkter foran skal anvendes i det foreliggende tilfelle. På bakgrunn av lovforarbeidene kan det etter min mening ikke gjelde en nærmest generell regel om at banker ikke kan motregne i næringsdrivendes innskudd på det grunnlag at de brukes som ledd i betalingsformidling. I forarbeidene er begrensningen i motregningsretten vurdert i tilknytning til den tradisjonelle foliokonto. I tråd med dette antar jeg at motregningsretten - når den ikke er regulert ved avtale - bare bør være avskåret ved de typiske betalingsformidlingskonti. Hvorvidt bankens motregningsrett er avskåret i dette tilfellet, er etter min mening noe tvilsomt. Jeg er imidlertid kommet til at banken har motregningsrett. At banken måtte være klar over at innestående på kontoen skulle brukes i Bobyggs virksomhet, er etter mitt syn ikke avgjørende. Jeg legger vekt på at det er tale om en konto på særvilkår, at renten var relativt høy, og at det gjaldt en forutsetning om en innskuddsmasse av en viss størrelse. Videre legger jeg vekt på at uttak av kontoen forekom relativt sjelden, og at Bobygg hadde en kassekredittkonto i banken for betjening av hovedtyngden av inn- og utbetalinger. Jeg peker på at saken gjelder motregning i næringsdrivendes bankinnskudd. Motregning i innestående på personkonto reiser spesielle spørsmål som jeg ikke går inn på. Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder motregningen, har jeg ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om Kreditkassens pant etter panteloven §4-10 også omfattet bankinnskuddet. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. Dommer <strong>Skåre</strong>: Jeg mener at anken må tas til følge. Motregning må etter min mening være avskåret selv om det her ikke dreier seg om noen typisk betalingsformidlingskonto. Om motregningsspørsmålet bemerkes: Det er opplyst av boet at kontoen ble opprettet for innbetaling av husleie, og med sikte på at det som kom inn, skulle brukes til å betale renter på den gjeld som hvilte på eiendommen. En slik konto ble også opprettet for en eiendom som Bobygg eide i - - - - veien. Inntekten fra - - - - veien viste seg noe mindre enn tilstrekkelig for å dekke rentene, og kontoen ble forsterket ved overføringen fra kontoen for - - - - veien. For øvrig er de to konti brukt som forutsatt. Motivet for opprettelsen av de to konti synes etter dette å være en form for internkontroll med sikte på å unngå mislighold av pantegjelden. Om rentespørsmålet kan ha spilt noen rolle er uklart. Som bemerket av boet kunne Bobygg ha tjent på å la husleien inngå på den ordinære driftskonto hvor selskapet hadde debetsaldo og renten var betydelig høyere. Om banken kjente til motivet for opprettelsen av de to konti er uklart. Banken må imidlertid ha vært innforstått med at de beløp som kom inn, også skulle brukes. Bemerkningen i brev 23 oktober 1986 om at en "viss innskuddsmasse" forutsettes opprettholdt, er en forutsetning som gjelder rentens størrelse og ikke bruken av kontoen. Situasjonen var altså at kontoen ble brukt som en driftskonto, men bare med sikte på å dekke en avgrenset del av driftsutgiftene. Jeg kan imidlertid ikke se at denne faktiske begrensning i kontoens bruk bør spille noen rolle: Uansett om en bedrift har en eller flere driftskonti, er det av sentral betydning at banken ved motregning ikke stenger en betalingskanal. Lagmannsretten har lagt vekt på at kontoen ble lite brukt, men dette vil jeg ikke tillegge betydning. Dette er for øvrig et avgrensningskriterium som kan skape store problemer i praksis. Jeg legger heller ikke vekt på kontoens betegnelse som "husleiekonto" og på at kontoen var rentebærende med forholdsvis høy rente. Rentespørsmålet blir i dag gjerne avgjort ved konkrete forhandlinger. Som påpekt foran, er renteforutsetningen ikke knyttet til forutsetninger som begrenset kontoens likviditet. Jeg er etter dette kommet til at banken ikke har motregningsrett. Jeg må derfor ta standpunkt til om banken har panterett. Dette var bankens prinsipale standpunkt både for byretten og lagmannsretten. Begge instanser forkastet denne anførsel, men med en begrunnelse som etter min mening ikke er dekkende. Den panteavtale som ble inngått gjelder "alle krav den næringsdrivende har og får og gjelder hele næringsvirksomheten". Det er ikke anført fra boets side at avtalen etter sin ordlyd ikke omfatter bankkontoen. Etter panteloven §4-10, slik den lød da avtalen ble inngått, kunne en næringsdrivende uten å navngi de enkelte skyldnere, inngå avtale om pantsettelse av "de enkle krav som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne." Bestemmelsen ble endret ved lov 20 juli 1991 nr 68, men lovendringen har ikke betydning i vår sak. I Høyesteretts dom [[Rt-1987-984]] flg, var det grunnleggende spørsmål om uttrykket "enkle krav" skulle tolkes innskrenkende - fra boets side var det anført at uttrykket i denne sammenheng bare skulle omfatte "kundefordringer". Etter å ha gjennomgått lovforarbeidene og de anførte reelle hensyn, avslutter førstvoterende slik: <span id="rp-innrykk">"Panteloven §4-10 gir adgang til å pantsette enkle pengekrav som den næringsdrivende "har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne". Jeg kan ikke se at dette kan lede til den begrensning som konkursboet har hevdet - at bare kundefordringer kan pansettes. Men henvisningen til den næringsdrivendes virksomhet vil, slik jeg ser det, kunne innebære en begrensning. Slik denne sak foreligger, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på rekkevidden av denne begrensning. Her dreier det seg om arealtilskudd og lærlingetilskudd. Disse er ordinære tilskudd som må anses som en naturlig del av bedriftens driftsinntekter. Jeg kan her vise til det som er anført fra Lie angående dette."</span> Det fremgår av sitatet at pantsettelsesadgangen ikke ble ansett begrenset til kundefordringer, og sett i sammenheng med det som for øvrig sies, var det førstvoterendes utgangspunkt at pantsettelsesadgangen etter §4-10 var forutsatt å skulle gjelde enkle krav generelt. Førstvoterende forutsetter imidlertid at det i henvisningen til den næringsdrivendes virksomhet vil kunne ligge en begrensning. Det som konkret avgjøres er imidlertid bare at arealtilskudd og lærlingetilskudd var omfattet av panteretten fordi det dreiet seg om "ordinære tilskudd som må anses som en naturlig del av bedriftens driftsinntekter". Dommen er etter dette ikke avgjørende for spørsmålet om pantsettelsesadgangen også omfatter enkle krav som ikke har sammenheng med driften, og som i regnskapssammenheng vil utgjøre en ekstraordinær inntekt. Som eksempler kan nevnes salgs- og ekspropriasjonsgevinster, enkelte krav på forsikringsoppgjør, og offentlige tilskott som ikke knytter seg til driften (investeringstilskott o.l.). Etter min mening gir både lovteksten og andre tolkingsmomenter grunnlag for å si at dette ikke er krav den næringsdrivende "får i sin virksomhet". Det som imidlertid konkret foreligger til avgjørelse er om pantsettelsesadgangen også omfattet bankkonti. Dette spørsmål mener jeg må besvares benektende. En bankkonto er ikke vederlag for varer og tjenester og inngår for så vidt ikke i driftsinntektene. Kontoen vil kunne være en driftskonto hvor driftsinntekter går inn - og det er tilfellet her. Jeg finner det imidlertid ikke berettiget å se det slik at panteretten eventuelt flyttes fra de enkelte fordringer og over på bankkontoen etterhvert som de betales. Et slikt surrogatsynspunkt stemmer etter min mening verken med ordlyden eller med de generelle trekk ved pantsettelsesordningen etter §4-10. Surrogatsynspunktet ville under enhver omstendighet vanskelig kunne praktiseres når kontoen også er brukt for innbetaling av ekstraordinære krav, som i utgangspunktet ikke var omfattet av pantsettelsen. Og det ville virke tilfeldig om man i det enkelte tilfelle skulle la det være avgjørende hvordan kontoen faktisk er benyttet. Også dette eksempel belyser etter min mening at bankinnskudd ikke kan anses for å være et krav som den næringsdrivende "har eller får i sin virksomhet". Jeg er etter dette kommet til at anken må tas til følge. Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon. Når det gjelder saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende. Dommer <strong>Halvorsen</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Skåre. Dommer <strong>Dolva</strong>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Langvand. Dommer <strong>Holmøy</strong>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><strong>D O M :</strong></center></span> 1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
