Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Lensmannen i Nøtterøy avholdt den 29 oktober 1991 utleveringsforretning over en personbil tilhørende Torunn Ellingsen. Utleveringsforretningen var begjært av UNI Storebrand Finans A/S 25 september 1991. Torunn Ellingsen påklaget namsmannens avgjørelse til Tønsberg namsrett. Namsretten avsa den 28 november 1991 kjennelse med slik slutning: "1. Klage fra Torunn Ellingsen over fremme av utleveringsforretning hva gjelder bil, Ford Thunderbird, med reg. nr. JU 57594 tas ikke til følge. 2. I saksomkostninger betaler Torunn Ellingsen til UNI Storebrand Finans AS kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre - innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse." Torunn Ellingsen påkjærte namsrettens kjennelse til Agder lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 30 mars 1992 kjennelse med slik slutning: "1. Tønsberg namsretts kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torunn Ellingsen til UNI Storebrand Finans AS 5.000 - femtusenkroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Kjennelsen er avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for at utleveringsforretningen måtte oppheves. Saksforholdet forøvrig fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Torunn Ellingsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Det er anført at lagmannsretten har tolket loven feil når den er kommet til at utleggsforretningen kunne fremmes etter tvangsfullbyrdelsesloven §78 annet ledd, uten at det var fysisk konstatert at gjenstanden som skulle utleveres befant seg på stedet. En hypotese om at bilen befinner seg i distriktet er ikke tilstrekkelig. Det er videre anført at lagmannsretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å ha bedt om ytterligere dokumentasjon for hvor bilen befant seg. Den kjærende parts prosessfullmektig oppgav etter telefonhenvendelse fra lagmannsretten at bilen var medtatt som ordinært flyttegods da den kjærende part flyttet til Sverige, og at den senere hadde befunnet seg der. Når lagmannsretten legger et annet faktum til grunn, uten å utbe seg ytterligere dokumentasjon er dette en saksbehandlingsfeil, jf tvistemålsloven §190. Dersom lagmannsretten hadde bedt om ytterligere dokumentasjon kunne den kjærende part bl a fremlagt dokumentasjon for at bilen dagen etter utleveringsforretningen ble fremstilt for AB Svensk Bilprovning i Katrineholm, samt at hun dagen før utleveringsforretningen fikk bilen veiet av svenske avgiftsmyndigheter. Det er i kjæremålet nedlagt slik påstand: "1. Agder lagmannsretts kjennelse av 30. mars 1992 samt lensmannen i Nøtterøys utleveringsforretning av 29. oktober 1991 vedr. utlevering av Ford Thunderbird JU 57594 oppheves. 2. UNI Storebrand Finans A/S pålegges til innen 14 dager å betale fulle saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg til Torunn Ellingsen v/prosessfullmektig advokat Bjørn Bydal, Tønsberg." UNI Storebrand Finans A/S har i tilsvar til kjæremålet vist til at lagmannsrettens flertall har lagt til grunn at bilen rent faktisk befant seg i Nøtterøy namsdistrikt på det tidspunkt utleveringsforretningen ble holdt. Det følger da av tvangsfullbyrdelsesloven §78 annet ledd nr 4 at namsmannen på Nøtterøy er rett eksekutor. Kjæremotparten har til anførselen om saksbehandlingsfeil fremholdt at det ligger utenfor Høyesteretts kjæremålsutvalgs kompetanse å prøve om lagmannsretten har tatt alle relevante bevismidler og anførsler med i betraktning. Det er videre anført at den dokumentasjon den kjærende part har vist til ikke nødvendigvis beviser at bilen befant seg i Sverige på tidspunktet for utleggsforretningen. Det er i kjæremålstilsvaret nedlagt slik påstand: "1. Kjæremålet forkastes. 2. Torunn Ellingsen dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det dreier seg om et videre kjæremål hvor utvalgets kompetanse er begrenset jf tvistemålsloven §404. kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling. Utvalget oppfatter kjæremålet slik at det retter seg mot lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §78 annet ledd jf §79 første ledd jf kredittkjøpsloven §23, hvoretter utleveringsforetningen skal holdes der hvor godset er. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten har tolket loven feil. Retten har lagt til grunn at bilen befant seg i Nøtterøy namsdistrikt og har ikke - som den kjærende part anfører - basert seg på en hypotese om dette. Loven stiller intet krav om at gjenstander for utlegg må fysisk påvises på stedet jf Skeies Civilprosess bind III side 156. Enn mindre er det grunn til å stille krav om påvisning i forbindelse med en utleveringsforetning hvor tvangsgrunnlaget er knyttet til en på forhånd individualisert gjenstand. Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling retter seg mot at flertallet ikke ba om dokumentasjon for at bilen var i Sverige på tidspunktet for utleveringsforetningen, men uten videre la til grunn at den befant seg på Nøtterøy. Utvalget finner at denne anførsel må føre frem. Utgangspunktet er at partene selv har ansvaret for å tilby sine bevis. Bare hvis det foreligger særlige forhold, må retten innhente ytterligere opplysninger jf [[Rt-1950-980]], [[Rt-1979-216]] og Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse av 26 mars 1992 i sak nr 189 K/1992. I denne sak foreligger etter utvalgets oppfatning slike særlige forhold. Ved prosesskrift av 22 januar 1992 til lagmannsretten opplyste den kjærende part at hun tok med seg bilen da hun flyttet til Sverige i august 1991. Ved telefonhenvendelse fra lagmannsretten opplyste deretter hennes prosessfullmektig at bilen senere har befunnet seg i Sverige og er registrert der. Når flertallet da ikke fant å kunne bygge på opplysningen, som det var nærliggende for prosessfullmektigen å regne med var godtatt, ville det vært riktig å gi den kjærende part adgang til å dokumentere den. At det ikke ble gjort er en saksbehandlingsfeil som kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold jf tvistemålsloven §384 første ledd. Kjæremålet har ført frem. Den kjærende part har påstått seg tilkjent saksomkostninger. Utvalget finner at omkostningsspørsmålet bør utstå til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten. 2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg avgjøres ved den kjennelse som avslutter saken jf tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
