Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Den 13 juni 1990 fremsatte Harald Tømmermo, Gunnar Brørs, Karl Staldvik v/May-Lis Dalby og Leif Launes (Tømmermo m/fl) skjønnsbegjæring for Namdal herredsrett mot Nord-Trøndelag elektrisitetsverk (NTE). Skjønnskravet var anført å være "fastsettelse av endelige erstatninger for tapt fiske i Tunnsjøflyene i Røyrvik kommune". Bakgrunnen for skjønnsbegjæringen var reguleringen "Den Store Overføringen" som ble iverksatt 1 juli 1963. Hjemmelen for skjønnsbegjæringen ble anført å være vassdragsloven §136 jf skjønnsloven §4, annet ledd. I skjønnsbegjæringen ble det anmodet om at herredsretten behandlet spørsmålet om å fremme skjønnet særskilt. Ved prosesskrift av 8 oktober 1990 ble det anført at skjønnet også var reist for å få fastsatt erstatning for tap i fiske som følge av byggingen av en kraftstasjon mellom Tunnsjøen og flyene i 1987/88. Den 5 oktober 1990 ble skjønnsbegjæringen rettet til også å omfatte Statkraft, da såvel staten som NTE sto som utbyggere ved overføringen. Såvel NTE som Statkraft påsto skjønnet avvist forsåvidt gjelder skjønn vedrørende Den Store Overføringen. NTE har ikke på formelt grunnlag avvist kravet vedrørende erstatning som følge av bygging av kraftstasjon i 1987/88. Namdal herredsrett avsa den 8 mars 1991 kjennelse med slik slutning: "1. Skjønnet avvises. 2. Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger med kr 14.000,-. Statkraft tilkjennes sakens omkostninger med kr 8.000,-." De kjærende parter påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som den 17 mars 1992 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Skjønnsbegjæring fremsatt 13. juni 1990 avvises for så vidt angår erstatningskrav knyttet til redusert/tapt fiske som følge av reguleringen "Den Store Overføringen", iverksatt 1. juli 1963. 2. Harald Tømmermo, Gunnar Brørs, Karl Staldvik v/MayLis Dalby og Leif Launes betaler en for alle og alle for en saksomkostninger for herredsrett til NordTrøndelag fylke v/NTE med kr 14.000,- - kronerfjortentusen 00/100 - og til Statskraftverkene med kr 8.000,- - kroneråttetusen 00/100 og saksomkostninger for lagmannsrett til Statskraftverkene med kr 1.000,- - kronerettusen 00/100 - og til Nord-Trøndelag fylke v/NTE kr 2.100,- - kronertotusenetthundre 00/100. Saksomkostningsbeløpene forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av nærværende kjennelse." Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Tømmermo m/fl har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse og i det hovedsakelige anført: Lagmannsretten har på tre punkter tolket vassdragsloven §136 galt. Det er feil når lagmannsretten har tolket vassdragsloven §136 nr 1 slik at en begrensning av erstatningspåstanden tidsmessig ikke automatisk gir adgang til å ta opp spørsmålet på nytt. Lagmannsretten har definert problemstillingen i saken til å gjelde om en eventuell fiskeerstatning etter 1963 "uformelt eller underforstått ble utsatt, eller ikke medtatt i skjønnet" og synes å blande sammen det forhold at erstatningsposter ikke blir medtatt i et skjønn og således holdt utenfor det som blir rettskraftig avgjort på den ene side, og beslutninger om utsettelse etter oreigningsloven §21 på den annen side. Lagmannsretten tar feil når den forutsetter at spørsmål som det ikke skjønnes over med virkning som nevnt i vassdragsloven §136 nr 1, vil få formelt uttrykk i rettsboken på samme måte som en beslutning om utsettelse etter vassdragsloven §21, eventuelt beslutning etter vassdragsloven §136 nr 2. Vassdragsloven §136 nr 1 i f pålegger grunneieren bevisbyrden for om skaden allerede er oppgjort. Det er et uriktig utgangspunkt når lagmannsretten ved bevisvurderingen har tatt utgangspunkt i de alminnelige skjønnsforutsetninger og forutsatt at et skjønn avgjør alle skader og ulemper - nåtidige som fremtidige. Det vises til dommen i [[Rt-1973-1214]] særlig 1218, hvor det fremgår at vassdragsloven §136 nr 1 er en bestemmelse som blant annet regulerer rettskraftvirkningene av et tidligere skjønn. Det vises videre til kjennelsen i [[Rt-1976-766]]. Lest i sammenheng viser disse to avgjørelsene at det ikke kan kreves etterskjønn over et erstatningsmoment som er taksert for lavt selv om den lave taksering kan skyldes opplysninger tilveiebragt av regulanten, mens det derimot kan kreves etterskjønn når erstatningsmomentet ikke var medtatt, selv om dette skyldes at grunneieren ikke møtte eller ikke krevet erstatning for dette momentet. Lagmannsretten har fortolket vassdragsloven §136 nr 1 galt når den antar at en begrensning av erstatningspåstanden ikke medfører adgang til å ta opp spørsmålet på nytt i etterskjønn. Hvis regulanten ønsker erstatningsmomentet medtatt i det opprinnelige skjønnet, og skjønnsretten ikke utsetter spørsmålet i medhold av §136 nr 2, vil etterskjønn bli avskåret selv om grunneieren ikke har nedlagt påstand om erstatning for dette momentet. Dette er ikke tilfellet her, hvor partene åpenbart har vært enige om ikke å få fastsatt erstatning for fremtidig tap. Det gjøres videre gjeldende at det ble krevet engangserstatning, hvilket er typisk for lidt tap, men ikke for stedsevarig tap. Dette støttes også av de spesielle skjønnsforutsetninger for Tunnsjøen hvor det var forutsatt årlige erstatninger for fremtidig tap på fisket, men engangserstatning for lidt tap. Det hevdes videre at når det er anført at skjønnsretten har "tatt hensyn til øket garnslit som følge av reguleringen", gir rettsboken ikke holdepunkter for at setningen skulle gjelde noe mer enn øket garnslit i tiden 1943 - 1963. De kjærende parter har videre begjært prøvet såvel herredsrettens som lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser, idet det gjøres gjeldende at rettsspørsmålene uansett må bedømmes som tvilsomme, og at saksomkostningsspørsmålet derfor skulle ha vært avgjort etter tvistemålsloven §175, første ledd. Tømmermo m/fl har nedlagt slik påstand: "1. Prinsipalt: Skjønnet fremmes. 2. Subsidiært: Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten." Kjæremålsmotpartene har tatt til gjenmæle, og kjæremålsmotpart nr 1, NTE, har i det hovedsakelige anført: Lagmannsretten har lagt riktig lovforståelse til grunn, og det vises til dens begrunnelse. Det er skjønnsforutsetningene som trekker den ytre ramme for skjønnet, og det er bare skader som ikke var forutsatt og ikke vurdert under det opprinnelige ekspropriasjonsskjønn det kan kreves etterskjønn for, jf [[Rt-1973-1214]] og [[Rt-1976-766]]. Det er på det rene at det ble krevd erstatning for tapt fiske i Tunnsjøflyene av grunneierne. Den omstendighet at grunneierne den gang ikke krevde erstatning for tapt fiske etter 1963 kan ikke være avgjørende i forhold til rettskraftvirkningene, når det klart går frem av sammenhengen at dette hadde sin årsak i at grunneierne ikke anså det påregnelig med tapt fiske etter 1963. Det vises til [[Rt-1989-1288]], særlig 1290. Lagmannsretten har vurdert bevisene korrekt, når den har lagt til grunn at det ble tilkjent erstatning for garnslitasje for perioden etter 1963. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, antas tvistemålsloven kap 13 jf skjønnsloven §43 å komme til anvendelse. Herredsrettens og lagmannsrettens avgjørelser av saksomkostningsspørsmålet er derfor riktige. NTE har nedlagt slik påstand: "1. Frostating lagmannsretts kjennelse stadfestes. 2. Nord-Trøndelag fylkeskommune v/NTE tilkjennes sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 2.100,-." Kjæremålsmotpart nr 2, Statkraft har i det hovedsakelige anført: Det må tillegges vekt at de alminnelige skjønnsforutsetninger uttrykkelig sier at alle ulemper, såvel nåtidige som fremtidige, skulle behandles. Man må da kunne legge til grunn at skjønnet i dette tilfelle har tatt stilling til all skade og ulempe med mindre det uttrykkelig fremgår at det er holdt utenfor av partene. Det vises til innstillingen til vassdragslovkommisjonen av 1918 121 - 122 samt til kjennelsene [[Rt-1972-74]], [[Rt-1976-766]] og [[Rt-1989-1288]]. Kjennelsen fra 1976 gir god veiledning for denne sak. Det avgjørende er om en viss skadelig virkning har vært fremme i skjønnet. I denne sak har partene og skjønnsretten behandlet virkningene av Den Store Overføringen på fisket i Tunnsjøflyene. I forhold til dette blir ikke konsekvenser som viser seg etter skjønnsrettens behandling noen "ny skadelig virkning", eller nye tapsposter knyttet til krav som ikke var fremme under det opprinnelige skjønn. Hensikten med avgrensningen må være å åpne adgang til nytt skjønn, når man blir oppmerksom på nye typer av følger av inngrepet eller følger av inngrepet på typer av interesser som ikke har vært vurdert tidligere, samtidig som man stenger adgangen til ny behandling av virkninger og interesser som har vært vurdert tidligere. I denne sak var partene i sin forberedelse av skjønnet og under skjønnet opptatt av å klarlegge konsekvensene av reguleringen for fisket i Tunnsjøflyene. Denne interesse ble således vurdert under skjønnet, og det er heller ikke tale om nye typer av skadelige virkninger. Det eneste som er forskjellig er at det nå har vist seg at partene og retten tok feil da de trodde at det ikke ville bli skadelige konsekvenser for fisket etter 1963. Det kan heller ikke ha betydning at påstandene formelt var avgrenset i tid frem til 1963. Slik saken var utredet, og med den kunnskap man hadde, er det åpenbart at erstatningsbeløpene ikke ville bli forskjellige om påstandene rett og slett hadde gått ut på erstatning for skade på fiske, uten å angi tidsperiode. Det er således ikke riktig tolkning av vassdragsloven §136 at en tidsmessig avgrensning av påstanden automatisk skulle gi adgang til nytt skjønn. Utformingen av påstanden vil bare inngå som et tolkingsmoment blant flere. De kjærende parter tar feil når det anføres at lagmannsretten har anvendt §136 nr 1 i f feilaktig. Lagmannsretten har ikke anvendt denne bevisregelen i det hele tatt, og den kommer heller ikke inn i foreliggende tilfelle. Det er i saken ikke tvist om hva som er oppgjort, men uenighet om hvordan skjønnet skal tolkes og hvor langt dets rettskraftsvirkninger rettslig sett går. Statkraft har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. Statkraft tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg." Høyesteretts kjæremålsutvalg har i denne saken full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 nr 1. Utvalget vil bemerke: Ved skjønnet i 1965 ble utmålt erstatning for skade på fisket for årene 1943 til 1963. Saksøkerne hevder at spørsmålet om senere skader må anses for å være utsatt og at det for disse skader kan kreves etterskjønn etter vassdragsloven §136 første ledd. Utvalget er enig med herredsretten og lagmannsretten i at de saksøkte ikke kan få medhold i dette. Det må legges til grunn at spørsmålet om fremtidig tap ble vurdert, men at man ikke regnet med slike tap. Utvalget viser til lagmannsrettens begrunnelse som man er enig i. Spørsmålet om fremtidstap må anses avgjort ved skjønnet og det kan ikke kreves etterskjønn etter vassdragsloven §136 første ledd. Utvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, og kjæremålsmotpartene må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 tilkjennes saksomkostninger også for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Beløpet settes til 2.100 kroner til NTE og til 2.500 kroner til Statskraftverkene. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Harald Tømmermo, Gunnar Brørs, Karl Staldvik v/May-Lis Dalby og Leif Launes en for alle og alle for en til Nord-Trøndelag fylke v/Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk 2.100 - totusenetthundrekroner -, og til Statskraftverkene 2.500 - totusenfemhundrekroner, alt innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
