Rediger Høyesterett: HR-1992-516-K - Rt-1992-1209

Fritekst:

Ved konkursbegjæring som innkom Midhordland skifterett 27 november 1991, begjærte P.K. Partner AB at Otto Lyssands bo måtte bli tatt under skifterettens behandling som konkursbo under henvisning til konkursloven §61 og §62. Ved kjennelse av 23 desember 1991 utsatte skifteretten saken for innngivelse av skriftlige prosesskrifter. I prosesskrift av 15 januar 1992 opplyste P.K. Partner AB at formell saksøker er Norbanken Finans AB. Skifteretten avsa 20 januar 1992 kjennelse hvor den avslo behandling i søksmåls former og nektet samtykke i overføring til Sandefjord skifterett for felles behandling med konkursbegjæringssak mot Tommy Skjelbred fra samme rekvirent. Skifteretten avsa 20 februar 1992 kjennelse med slik slutning: "Boet til Otto Lyssand tas under skifterettens behandling som konkursbo." Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett som 21 juli 1992 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Skifterettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger til Norbanken Finans AB betaler Otto Lyssand kr 5.000,- - kronerfemtusen 00/100 - innen to - 2 - uker fra forkynnelse av denne kjennelse. 3. I saksomkostninger til Otto Lyssands konkursbo ved bobestyrer betaler Otto Lyssand kr 500,- - kronerfemhundre 00/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse." Saksforholdet fremgår av skifterettens og lagmannsrettens kjennelser. Otto Lyssand har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §404 nr 3. Såvel lagmannsretten som skifteretten har vist til tvistemålsloven §65 når det er lagt til grunn at konkursrekvirenten hadde adgang til å endre partsforholdet på rekvirentsiden slik at Norbanken Finans AB overtok saken. Det hevdes at denne bestemmelse er klart avgrenset til å gjelde partsendring ved overdragelse etter at søksmål er reist, og således ikke kan anvendes på tilfeller hvor konkursrekvirenten viser seg å ha overdradd sin fordring på det tidspunkt hvor konkursbegjæring innleveres. Det anføres at konkursbegjæring utelukkende kan fremsettes av en fordringshaver. Noen slik begjæring foreligger ikke da P.K. Partner AB ikke var fordringshaver, og det kan ikke ses å foreligge konkursbegjæring fra Norbanken Finans AB. Det vises til at lagmannsretten har lagt til grunn at prosesskrift av 15 januar 1992 ikke kan anses som en egen konkursbegjæring fra Norbanken Finans AB. Videre hevdes at det ikke foreligger adgang for en innehaver av et omsetningsgjeldsbrev til å tre inn i en konkursbegjæring allerede fremsatt av en annen juridisk person på grunnlag av det samme gjeldsbrev som rekvirenten da ikke var innehaver av og som dermed heller ikke hadde partsevne. Lagmannsretten har således foretatt feil lovtolkning når den er kommet til at P.K. Partner AB hadde adgang til å innsette Norbanken Finans AB i rekvirentposisjonen. Det anføres videre at lagmannsretten ikke har tilkjennegitt hvilket rettergangsskritt hvorved Norbanken Finans AB inntrer i saken, fremstår som konkursrekvirent, og at det på dette punkt for så vidt foreligger mangelfulle premisser i lagmannsrettens kjennelse. Det vises også til Sjur Brækhus: Omsetning og kreditt I 99 flg, og kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1982-905]]. Det er lagt ned slik påstand: "1. Kjennelse om åpning av konkurs i Otto Lyssands bo oppheves. 2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger." Norbanken Finans AB har i tilsvaret vist til de samme anførsler som er gjort for skifteretten og lagmannsretten vedrørende spørsmålet om adgangen til å endre/tre inn i partsforholdet ved en allerede inngitt konkursbegjæring. Det konstateres at både lagmannsretten og skifteretten, om enn på forskjellig grunnlag har funnet grunn til at konkurs åpnes i Otto Lyssands bo. Det anføres at det ikke er noen rettslig uenighet eller selvmotsigelse mellom lagmannsrettens og skifterettens avgjørelser, men en ulik oppfatning av faktum. Kjæremotparten har ingen preferanse hva faktum angår i denne saken. Det avgjørende er at det under enhver omstendighet i en slik sak må være mulig å fortsette en allerede oppstartet prosess. Det vises til at Otto Lyssand og hans prosessfullmektig hadde hatt kjennskap og anledning til å forberede forsvaret mot Norbanken Finans ABs anførsler og bevistilbud i vesentlig lengre tid enn det som kreves etter loven. Det er lagt ned slik påstand: "1. Bergen skifterett og Gulating lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak nr. 92/0352 stadfestes. 2. Den kjærende part tilpliktes å bære sakens omkostninger." Kjæremålet er forkynt for Otto Lyssand, hans konkursbo v/bobestyrer Dag A Stiegler. Boet har ikke inngitt tilsvar. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens avgjørelse er truffet etter kjæremål og at utvalgets kompetanse derfor er begrenset etter reglene i tvistemålsloven §404. Det er i saken gjort gjeldende at lagmannsretten har lagt uriktig lovtolking til grunn for sin avgjørelse, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Lagmannsrettens avgjørelsesgrunner er ikke klare. Det er imidlertid nærliggende å oppfatte lagmannsrettens kjennelse slik at den har lagt til grunn at det for debitor ikke kan ha noen betydning om fordringen som danner grunnlaget for konkursbegjæringen, ble overdratt til Norbanken Finans AB før eller etter at konkursbegjæring ble inngitt og at tvistemålsloven §65 derfor gir grunnlag for at Norbanken Finans AB trer inn som saksøker. En slik lovtolking er ikke riktig. Tvistemålsloven §65 gjelder overdragelse under saken av en omtvistet rett, jf tvistemålsloven §63. Overdragelser før saksanlegget faller utenfor bestemmelsen, og det kan ikke legges til grunn at bestemmelsen for disse tilfellene kan anvendes analogisk. Normalt vil det heller ikke være noe behov for en slik analogi. Saken kan reises av eller mot rett part. Det er imidlertid ikke dermed sagt at det ikke var adgang til å foreta partsendringen på saksøkersiden. Tvistemålsloven §97 kan ved retting gi en viss adgang til å endre partsforholdet. Om en slik rettingsadgang viser kjæremålsutvalget til avgjørelser i [[Rt-1990-1050]], [[Rt-1991-761]] og [[Rt-1992-525]]. Norbanken Partner AB og Norbanken Finans AB skal være selskaper i samme konsern. Dette synes å tilsi at partsendringen som ble foretatt, var hjemlet i tvistemålsloven §97. Imidlertid er kjæremålsutvalgets kompetanse i et videre kjæremål begrenset til å prøve den generelle lovtolkingen. Å foreta en konkret lovanvendelse basert på en annen generell lovforståelse enn den lagmannsretten har foretatt, er utvalget etter loven forhindret fra. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. Saksomkostningskravene for Høyesteretts kjæremålsutvalg bør avgjøres av lagmannsretten i dens nye avgjørelse. Først ved denne blir klart om kjæremålet får betydning for realitetsavgjørelsen, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. 2. Saksomkostningsavgjørelsen for omkostningene ved behandlingen i Høyesteretts kjæremålsutvalg treffes av lagmannsretten ved dens nye behandling. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt