Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Amund H. Teigmo er eier av eiendommen "Teigmo" i Karasjok. Broren John Anders Teigmo bor i ett av våningshusene på eiendommen. Den 13. desember 1991 mottok John Anders Teigmo flg. brev fra Rettshjelpskontoret for Indre Finnmark: "Oppsigelse i husleieforhold Vi representerer Amund H. Teigmo, eier av eiendommen "Teigmo", Gnr. 22, bnr. 13, i Karasjok. Deres bo- og leieforhold til det eldre våningshuset på eiendommen, som De nå bebor, sies herved opp. Utflytting må være skjedd innen 1. juni 1992. Oppsigelsen er begrunnet med at De har nektet å betale husleie, og at De derfor bebor eiendommen uten lovlig hjemmel. Eventuelt søksmål om denne oppsigelsens gyldighet må være reist innen 30 dager etter at De har mottatt denne oppsigelse." John Anders Teigmo tok 14. januar 1992 ut stevning ved Tana og Varanger herredsrett med krav om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Han anførte at han har en vederlagsfri bruksrett til våningshuset så lenge han lever. Amund Teigmo tok til gjenmæle og reiste også søksmål med krav om betaling av husleie fra 1. mars 1989. Tana og Varanger herredsrett avsa 26. juni 1992 dom med slik slutning: "I hovedsøksmålet: 1. Oppsigelse fra Amund H. Teigmo fra Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark, datert 13. desember 1991 av John Anders Teigmo, er ugyldig. 2. John Anders Teigmo har bruksrett til det gamle våningshuset og de gamle uthusene på Teigmo, gnr. 22 bnr. 13 i Karasjok så lenge han lever. I motsøksmålet: 1. John Anders Teigmo frifinnes.- - -" Dommen ble vedtatt forkynt av Amund Teigmos prosessfullmektig den 30. juni s.å. Dommen ble påanket ved ankeerklæring av 28. august s.å. innkommet herredsretten den 31. s.m. Under saksforberedelsen for Hålogaland lagmannsrett tok forberedende dommer opp spørsmålet om anken var rettidig og partene avga uttalelser om spørsmålet. Lagmannsretten avsa kjennelse 4. desember 1992 med slik slutning: "1. Anken avvises. - - -" Lagmannsretten la til grunn at husleieloven §51, som fastsetter en ankefrist på 14 dager, kommer til anvendelse i saken.- - - Amund Teigmo har rettidig påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har særlig gjort gjeldende: Hovedsøksmålet ble av kjæremotparten under hovedforhandlingen for herredsretten endret til også å gjelde krav om fastsettelsesdom for boretten og omfanget av denne, jf. tvistemålsloven §58, første ledd nr. 1. Herredsretten avsa fastsettelsesdom for boretten og de alminnelige regler om ankefrist i tvistemålsloven §360 må komme til anvendelse. At saken ble reist som en husleietvist innebar kun praktiske forskjeller fra en ordinær tvist sett i forhold til reglene om forliksmegling, gebyrberegning m.v. De reelle hensyn som bærer reglene om forkortet ankefrist i husleiesaker synes ikke å ha stor aktualitet i nærværende sak. Saken reiser derimot nokså vanskelige bevisspørsmål som fordrer all den tid til forberedelse som ligger i en ordinær ankefrist. John Anders Teigmo har inngitt tilsvar til kjæremålet. Det er særlig vist til at det var den kjærende part selv som ved oppsigelsen la grunnlaget for at tvisten ble ført i de søksmålsformer som gjelder for husleiesaker. Dette innebærer at den særskilte ankefrist i husleieloven §51 må komme til anvendelse. Herredsretten måtte prejudisielt ta stilling til kjæremotpartens borett for å kunne avgjøre spørsmålet om oppsigelsens gyldighet, og med den kjærende parts samtykke utvidet man derfor påstanden til også å gjelde fastsettelsesdom for boretten. Dette kan ikke medføre at saken skifter prosessform. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Som det fremgår av lagmannsrettens kjennelse fant lagmannsretten at tvisten slik den var lagt opp, skulle følge de prosessuelle reglene i husleieloven. Lagmannsretten pekte på at kravet om å kjenne oppsigelsen ugyldig, var selve tvistegjenstanden også etter den utvidelse av saken som herredsretten hadde tillatt. Lagmannsretten kom således til at saken dermed ikke hadde skiftet prosessform. Utvalget er enig i den lovforståelse som lagmannsretten har bygd på, og som synes å ha støtte i nyere rettspraksis, se avgjørelser omtalt av Lilleholt, "Oppseiingsvernet i bustadleigeforhold", 1979 20. Lagmannsrettens avgjørelse anses videre ikke å være i strid med reglene i tvistemålsloven §58. Lagmannsretten fremholdt i sin kjennelse at begjæring om oppreisning skulle avgjøres av herredsretten. For ordens skyld vil utvalget tilføye at også lagmannsretten kunne ha avgjort spørsmålet, se således avgjøreler i [[Rt-1985-1019]] og side 1184. Oppreisningsspørsmålet er ikke tatt opp i kjæremålserklæringen. Utvalget finner etter dette å kunne stadfeste lagmannsrettens avgjørelse. Kjæremålsmotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Kjæremålsutvalget. Påstanden tas til følge, og omkostningsbeløpet settes til 2.000 kr. Kjennelsen er enstemmig. - - - [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
