Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Icelandair AS gikk ved stevning til Asker og Bærum herredsrett av 10 oktober 1991 til søksmål mot SAS Scandinavian Airlines System (SAS) med påstand om erstatning på kr USD 666.549.44 eller motverdien i norske kroner. Erstatningskravet var grunnet i skade som ble påført et fly tilhørende Icelandair. Flyet har blitt ledet frem til og inn på en oppstillingsplass på Fornebu ved hjelp av et såkalt safegate docking system, som er et elektronisk system. Skaden oppsto ved at en slange på et varmeanlegg ble suget inn i jetmotoren og skadet denne. Varmeanlegget var blitt etterlatt innen parkeringsområdets røde sikkerhetslinjer. Det er SAS som i henhold til avtale med luftfartsverket dirigerer innkomne fly til de aktuelle parkerinsplasser. SAS påstod i tilsvaret saken avvist under henvisning til at skaden var skjedd under utøvelse av en kontraktsmessig forpliktelse SAS hadde til å bistå Icelandair med dirigering av flyene til oppstillingsplasser og at avtalen mellom partene inneholdt en bindende voldgiftsklausul mellom partene. Asker og Bærum herredsrett avsa 22 september 1992 kjennelse med slik slutning: "1. Sak nr 91-1429 avvises. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Icelandair påkjærte herredsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten avsa 10 mars 1993 kjennelse med slik slutning: "1. Herredsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Icelandair AS å betale til SAS Scandinavian Airlines System 2.500 - totusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen." Saksforholdet forøvrig fremgår av herredsrettens og namsrettens kjennelser. Icelandair AS har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens rettsanvendelse og saksbehandling. Når det gjelder saksbehandlingen gjøres gjeldende at lagmannsrettens premisser er ufullstendige og uklare. Den kjærende part har imidlertid prinsipalt anmodet om at kjæremålsutvalget prøver saken fullt ut. I utgangspunktet går man derfor ikke inn på de påberopte mangler ved lagmannsrettens premisser. Lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at Icelandairs erstatningskrav bygger på mislighold av kontraktsforpliktelser. Når det gjelder realiteten, har den kjærende part i det vesentlige gjort gjeldende: Det grunnlag den aktuelle sak hviler på er et alminnelig rettsbruddsansvar. Grunnlaget for SAS handlingsvirksomhet for egne og fremmede fly er en avtale mellom staten v/Luftfartsverket og SAS. I denne avtale er det fastslått at de til enhver tid gjeldende bestemmelser for ferdsel og opphold på flyplassen må følges. Handlingsavtalen mellom SAS og Luftfartsverket er således basert på bestemmelser om sivil luftfart fastsatt i forskrift av Luftfartsverket i medhold av lov. Det er i stevningen vist til at personell fra SAS har unnlatt å følge vesentlige sikkerhetsregler og det er feil av lagmannsretten å se bort fra dette. Icelandair viser videre til sin anførsel overfor lagmannsretten om at partene ikke hadde vedtatt den ansvarsbegrensning som avtalen inneholdt og at herredsretten uriktig hadde lagt en utvidende fortolkning av ansvars- og voldgiftsklausulen til grunn. Etter kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg lnr 442k/1990 må man i tvilstilfelle legge til grunn at voldgiftsavtale ikke er inngått, og dette prinsipp må følges opp i nærværende sak både forsåvidt gjelder vedtagelsesspørsmålet og fortolkning av ansvars- og voldgiftsklausulene i "Standard Ground Handling Agreement". I kjæremålserklæringen til lagmannsretten ble det videre påberopt at herredsretten måtte foreta en reell prøvelse av om voldgiftsklausulen var urimelig eller i strid med god forretningsskikk. Lagmannsretten har ikke prøvet denne anførsel og det anføres at dette både er feil i saksbehandlingen og feil lovanvendelse. Den kjærende part gjør for øvrig gjeldende de samme anførsler som i prosesskrifter til herredsretten og lagmannsretten. Det er her tale om forholdsvis omfattende prosesskrifter som i stor utstrekning gjelder spørsmål som også er omhandlet i prosesskrift til Høyesteretts kjæremålsutvalg, eller som faller utenfor rammen for det foreliggende kjæremål. For øvrig er det - særlig i prosesskrift til lagmannsretten av 18 januar 1993 - gitt en utførlig redegjørelse for at voldgiftsklausulen etter den kjærende parts mening ikke får anvendelse i dette tilfelle, idet det aktuelle årsaksforhold faller utenfor SAS handlingsplikter etter avtaleverket. Det er nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: A) Saken fremmes til ordinær behandling for Asker og Bærum herredsrett. Alternativt: B) Avvisningspåstanden tas ikke til følge. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling. I samtlige tilfeller: SAS betaler saksomkostninger til Icelandair i tilknytning til avvisningsspørsmålet, for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett." SAS Scandinavian Airlines System har i tilsvar til kjæremålet vist til at selskapet har en kontraktsmessig forpliktelse til å bistå Icelandair ved å dirigere flyene til oppstillingsplassen på Fornebu og at det som ledd i denne forpliktelse pålå SAS bakkepersonale å sørge for at oppstillingsplassen var ryddet. Det var under utøvelse av denne forpliktelse at skaden skjedde. Etter avtalen mellom Icelandair og SAS skal tvister som utspringer av avtalen - også tvister som det aktuelle erstatningskrav - avgjøres ved voldgift. Det er ikke bestridt at SAS er underlagt bestemmelsene for sivil luftfart, og at brudd på disse kan føre til erstatningsansvar dersom vilkårene forøvrig er til stede. Det bestrides heller ikke at SAS i forholdet til Luftfartsverket er bundet av bestemmmelsene om driften av handlingsvirksomheten for egne og fremmede fly på Fornebu (Terminal 1). Skaden i den aktuelle sak er imidlertid oppstått under utførelse av kontraktsmessige forpliktelser og partene har fri rådighet over sitt kontraktsmessige mellomværende. Denne rådighet er benyttet til å uttrykkelig regulere hva som skal kunne utløse erstatningsansvar og hvordan tvister skal løses. Det anføres videre at det ikke er grunnlag for å reise tvil om vedtagelsen av voldgiftsklausulen, og det bestrides at denne klausul er urimelig eller i strid med god forretningsskikk. Det er i tilsvaret nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse av 10. mars 1993 i sak nr. 92-02674 K stadfestes. 2. SAS tilkjennes saksomkostninger for alle retter." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Det foreligger et videre kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en kjæremålssak. Kjæremålsutvalget har likevel full kompetanse, jf tvistemålsloven §404 nr 1. Kjæremålet gjelder spørsmålet om den erstatningssak som Icelandair har reist mot SAS må avvises fordi tvisten etter avtale mellom partene skal avgjøres ved voldgift. Etter det opplyste er det kontraktsrettslige forhold mellom SAS og de flyselskaper som trafikkerer Fornebu regulert i "Standard Ground Handling Agreement". Denne består av tre deler: "Main Agreement", "Annex A (Description of Services") og "Annex B (Location of Services, Facilities and Charges)". Etter det opplyste er "Main Agreement" og "Annex A utarbeidet av den internasjonale organisasjonen, IATA, som også har utarbeidet mønster for Annex B. Partene har utarbeidet Annex B med utgangspunkt i dette mønster. Denne avtale, undertegnet 20 februar 1989, inneholder følgende "Preamble": "The Carrier and the Handling Company agree that the terms of the Main Agreement and Annex A of the Standard Ground Handling Agreement (SGHA) of April 1988 as published by the International Air Transport Organisation shall be part of this Agreement as if such terms were repeated here in full". Voldgiftsklausulen er inntatt i "Main Agreement" artikkel 9. I artikkel 9 fastsettes at: "Any dispute or Claim concerning the scope, meaning, construction or effect of this Agreement or arising therefrom shall be referred to and finally settled by arbitration in accordance with the procedures set forth below......" Etter uvalgets mening er det ikke tvilsomt at partene her har inngått en bindende avtale om voldgift. Denne tilfredstiller også skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452, se til sammenligning kjæremålsutvalget kjennelser i [[Rt-1991-635]] og [[Rt-1991-773]]. Det kan ikke være grunnlag for å sette denne voldgiftsklausul til side som "urimelig eller stridende mot god forretningsskikk". Voldgiftsklausulen er et ledd i et avtaleverk utarbeidet av en internasjonal organisasjon, og må forutsettes å være internasjonalt anerkjent. I forbindelse med urimelighetsvurderingen, har det i saken også vært vist til reglene om ansvarsbegrensning i "Main Agreement" artikkel 8. Denne artikkel må imidlertid antas å være uten betydning for avvisningsspørsmålet, og utvalget går ikke inn på den. Den kjærende part har for de tidligere retter gjort gjeldende at voldgiftsklausulen ikke får anvendelse idet årsaksforholdet til den aktuelle skade faller utenfor SAS's plikter etter avtaleverket. Kjæremålserklæringen synes å måtte forstås slik at disse anførsler opprettholdes for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Den kjærende part har i denne forbindelse vist til at skaden var forårsaket ved at et varmeanlegg var etterlatt innenfor parkeringsområdets sikkerhetssone, at standardavtalens Annex A tilbyr "cooling and heating", herunder "position and remove heating unit", som en tjeneste, men at dette er en tjeneste som utrykkelig må inkluderes i Annex B. En slik inkorporering er ikke skjedd i avtalen mellom SAS og Icelandair. Fra Icelandair's side gjøres gjeldende at dette i og for seg er riktig, men at skaden inntraff i tilknytning til de bakketjenester som SAS utførte for Icelandair i henhold til avtaleverket. Utvalget finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om bruk av varmeanlegget i strid med avtalen ville bragt skaden utenfor voldgiftsklausulens herredømme. Det er klart at skaden ikke skyldes en slik bruk, men simpelthen at en slange fra det gjenglemte anlegg ble sugd opp i motoren. Saken gjelder med andre ord plikt til å klarere parkeringsområde i forbindelse med utførselen av de avtalte bakketjenster. Den kjærende part har videre gjort gjeldende at SAS's tjenester etter avtalen ikke omfatter "intaxing" ved det såkalte "safegatedocking system" som ble brukt i dette tilfelle. Dette begrunnes med at Annex A Section 6 "Ramp" omfatter "marshalling", men at dette er begrenset til "manuelt ledet intaxing i henhold til det tradisjonelle system". "Safegate-docking systemet" hevdes å gi en mindre sikkerhet mot skadeforvoldelse enn det tradisjonelle system. Kjæremålsmotparten har anført at "marshalling" i Annex A også omfatter "elektronisk marshalling", og at dette system i moderne lufthavner i stor utstrekning har erstattet manuell innvinking. Språkbruken på dette område er ikke nærmere dokumentert for utvalget. Utvalget finner det imidlertid lite naturlig at voldgiftsbestemmelsen ikke skal få anvendelse når SAS har brukt en form for "intaxing" som er alminnelig i moderne lufthavner. Hvilket system som her ble brukt, synes heller ikke å stå sentralt i årsaksforholdet. Utvalget finner etter dette at anførselen om at det konkrete årsaksforhold utelukker anvendelsen av voldgiftsklausulen, ikke kan føre frem. Et hovedpunkt i kjæremålserklæringen er ifølge den kjærende part at det ansvar som gjøres gjeldende, er et rettsbruddsansvar, ikke et kontraktsansvar. Hvorvidt voldgiftsklausulen også omfatter et slikt rettsbruddansvar må etter utvalgets syn bero på en tolking av avtalen. Etter utvalgets oppfatning må det legges til grunn at skaden Icelandairs maskin ble påført under SAS' utførelse av sine plikter etter avtalen. Erstatning for et slikt forhold omfattes av voldgiftsklausulens ordlyd, og man kan heller ikke i avtalen for øvrig finne holdepunkter for at voldgiftsklausulen ikke skulle omfatte et rettsbruddansvar i forbindelse med utførelse av kontraktsmessige plikter. Det vises til at ansvarsbegrensningen etter "Main Agreement" artikkel 8 også omfatter et rettsbruddsansvar. Etter utvalgets mening kan det ikke utelukke voldgift at SAS i tilfelle også har opptrådt i strid med sine plikter etter avtalen med Luftfartsverket og de forskrifter som denne knytter seg til. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste hva realiteten angår. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Icelandair må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges saksomkostninger også for kjæremålsutvalget. Saksomkostninger tilkjennes med 3.000 kroner. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Icelandair AS til Scandinavian Airlines System 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
