Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Ved brev mottatt 27 januar 1993 ble Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen sagt opp fra sine stillinger i Reklame som selger AS, Moss, med fratredelse 28 februar 1993. Forhandlingsmøte ble holdt den 17 februar 1993. På dette møtet påberopte selskapet seg på avtalerettslig grunnlag at Bjørn Tveter og Sverre Franck- Nielsen hadde fratrådt med den virkning at retten til å bli stående i stillingene var bortfalt. De hadde ikke møtt på arbeidet den 1 februar 1993, og selskapet mente de hadde akseptert å slutte på dette tidspunkt med full lønn for februar. Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen, som hevdet at det ikke var inngått avtale, mente seg utestengt fra arbeidet. Ved begjæring av 25 februar 1993 til Moss namsrett krevde de midlertidig forføyning for å beholde den rett de hevdet å ha etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 til å stå i stillingene. Namsretten avsa 5 mars 1993 kjennelse uten muntlig forhandling med slik slutning: "Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen har inntil det foreligger rettskraftig dom rett til arbeid og lønn og rettigheter som arbeidstagere i "Reklame som selger AS". Arbeidsrettslig søksmål må være reist innen 8 uker fra forhandlingenes avslutning. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse i hovedsaken." Selskapet krevde etterfølgende muntlige forhandlinger og namsretten avsa 5 april 1993 kjennelse med slik slutning: "1. Moss namsretts kjennelse av 5. mars 1993 stadfestes. 2. Reklame som selger AS betaler til Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen saksomkostninger med kr 14.950,- innen 14 dager fra kjennelsens forkynnelse." Reklame som selger AS påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 15 juni 1993 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Begjæringen fra Bjørn Tveter og Sverre Franck Nielsen om midlertidig forføyning tas ikke til følge. 2. I saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett betaler Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen in solidum til Reklame som selger AS 16.000 - sekstentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse." Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av namsrettens og lagmannsrettens kjennelser. Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er anført at lagmannsretten har lagt til grunn feil fortolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 når den anser retten til å fortsette i stillingen som bortfalt på grunn av et rettmessig fravær på 6 virkedager. Bakgrunnen for fraværet var at selskapet fremsatte et tilbud hvor de i oppsigelsestiden enten kunne arbeide med forhøyet provisjon eller ta fri. Allerede den 9 februar 1993 ble det gjort gjeldende at de ville benytte seg av sin rett til å bli stående i stillingen. Det var overraskende at selskapet i møtet den 17 februar 1993 opplyste at de var å anse som utestengt fra arbeidsplassen. Lagmannsrettens forståelse og anvendelse av [[Rt-1988-583]] fører til en uholdbar tolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Det er ikke riktig å likestille enhver kortvarig uteblivelse i de første dagene av en oppsigelsesperiode med en uomtvistelig, overveid og bevisst fratredelse. Det må bero på en feilfortolkning av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 og §57 dersom uklare muntlige avtaler kan tilsidesette betydningen av de opplysningene som oppsigelsen skal inneholde i samsvar med formkravene i arbeidsmiljøloven §57 og rettigheter i arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Det er feil rettsanvendelse av arbeidsmiljøloven §61 nr 4 når lagmannsretten hevder at arbeidstaker selv plikter å holde seg orientert om de arbeidsrettslige regler og prinsipper som gjelder. Det er feil forståelse av selskapets informasjonsplikt når den knytter omfanget til hvorvidt arbeidstaker har innvendinger mot de forslag selskapet kommer med. Lagmannsrettens lovtolkning er i realiteten en tilsidesettelse av arbeidstakers rett etter arbeidsmiljøloven §61 nr 2 til jevnbyrdige forhandlinger med arbeidsgiver. De har på subsidiært grunnlag hevdet at avtaleloven bestemmelser må føre til at avtalen som påstås å innebære at de anses fratrådt kjennes ugyldig. Det er en uriktig lovtolkning når lagmannsretten med en setning fastslår at bestemmelsen i avtaleloven §36 ikke kommer til anvendelse fordi de var fraværende i seks virkedager og derved måtte anses å ha fratrådt. Det er feil saksbehandling når lagmannsretten på to vesentlige punkter har bygget sin avgjørelse på feil faktum. I gjengivelse av selskapets anførsler har lagmannsretten lagt til grunn at de ble overlevert en sluttattest hvor siste arbeidsdag ble satt til 31 januar 1993, mens det riktige skal være 28 februar 1993 som siste arbeidsdag. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at de først fremsatte krav om å fortsette i stillingene 17 dager etter fratredelse. Faktum er at de etter 6 virkedager fremsatte kravet om å fortsette i stillingene i skriftlig form overfor arbeidsgiver. I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand: "prinsipal påstand: 1. Moss namsretts kjennelse av 5. april 1993 stadfestes. 2. Reklame som selger AS betaler til Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen eventuelt det offentlige saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. subsidiær påstand: 1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 15. juni 1993 oppheves. 2. Reklame som selger AS betaler til Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen eventuelt det offentlige saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg." Reklame som selger AS har anført at det verken foreligger saksbehandlingsfeil eller feil ved lagmannsrettens lovforståelse. Det er ingen tvil om at arbeidstakerne har fratrådt sine stillinger, og det er spørsmål om arbeidsmiljøloven §61 nr 4 hjemler en rett til å tre inn igjen etter å ha fratrådt. Uavhengig av hvor mange dager de var borte etter erkjent fratreden er det gjort et valg som må få konsekvenser. Lagmannsretten har tolket arbeidsmiljøloven §61 nr 4 rett når det påstås at de må holde fast ved stillingene helt fra oppsigelsestidspunktet. Utvalget kan ikke prøve om det foreligger spesielle omstendigheter som skulle tilsi en rett til gjeninntreden. Når det gjelder plikten til informasjon må vurderes ut i fra den konkrete situasjon, og som må antas å være utenfor det utvalget kan prøve. Lagmannsretten har drøftet avtaleloven §36 inngående. Lagmannsrettens beskrivelse av sluttattesten må nokså åpenbart være en skrivefeil, og lagmannsretten var kjent med det korrekte faktum. Lagmannsretten har påpekt at det først den 17 februar 1993 ble fremsatt et klart og ubetinget krav om å få stå i stillingene. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse av 15. juni 1993 stadfestes. 2. Bjørn Tveter og Sverre Franck-Nielsen dømmes til å betale saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg." Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder avgjørelse av lagmannsretten i kjæremålssak. Utvalgets kompetanse er begrenset til en prøving av lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, jf tvistemålsloven §404 nr 2 og 3. Lagmannsretten har, dels under henvisning til ordlyden i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 og dels til kjennelsen i [[Rt-1988-583]], lagt til grunn at for at arbeidstakeren skal kunne få bli i stillingen, må han ha holdt fast ved stillingen kontinuerlig fra oppsigelsestidspunktet. Hvis han selv har valgt å avslutte arbeidsforholdet, vil han ikke kunne kreve å få komme tilbake før det eventuelt foreligger endelig dom for at oppsigelsen er ugyldig. Etter kjæremålsutvalgets mening gir dette uttrykk for en riktig lovforståelse. Lagmannsretten peker så på at her valgte arbeidstakerne å benytte seg av et tilbud fra arbeidsgiveren om ikke å arbeide i oppsigelsestiden. Dette må etter lagmannsrettens mening sidestilles med en fratredelse, og de har derfor - iallfall i utgangspunktet - ikke lenger rett til å bli stående i stillingene. Den begrunnelse lagmannsretten her har gitt, gir etter utvalgets mening grunn til tvil om lagmannsretten har lagt til grunn en riktig norm med hensyn til hva som skal til for at arbeidstakeren kan sies å ha fratrådt sin stilling, med andre ord for at det ikke lenger skal være noen stilling å fortsette i. I [[Rt-1988-583]] var forholdet at arbeidstakeren hadde begynt i arbeid hos en annen arbeidsgiver. I den situasjon som forelå, var det markert fra arbeidstakers side at arbeidsforholdet hadde opphørt. Det synes etter utvalgets mening - iallfall i utgangspunktet - ikke naturlig å oppfatte det forhold at arbeidstakerne benyttet seg av et tilbud fra arbeidsgiveren om ikke å møte på arbeid i oppsigelsestiden, som en slik markering av at arbeidsforholdet var opphørt. Det fremtrer ikke som noe mer enn en akseptert uteblivelse, et gyldig fravær. Spørsmålet om hva som skal til for at arbeidstakeren skal sies å ha fratrådt sin stilling, er i sin generelle form en del av lovtolkingen av arbeidsmiljøloven §61 nr 4. Uklarheten med hensyn til om lagmannsretten har lagt en riktig forståelse av bestemmelsen til grunn, må føre til at kjennelsen oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §403 annet ledd, §384 annet ledd nr 5 og §383 annet ledd. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling i lagmannsretten. 2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utsettes til den kjennelse som avslutter saken. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
