Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Langvand: Saken gjelder krav fra et aksjeselskaps konkursbo mot selskapets styreformann om erstatning for tap på grunn av forsømmelser. Nordbys Intertransport A/S ble stiftet 30 september 1985. Stifterne var Dag S Stiansen og Hans Erik Nordby, og disse var de eneste aksjonærene. Aksjekapitalen, som var kr 100.000, ble innbetalt kontant. Styret bestod av Stiansen og Nordby, Stiansen var styreformann og Nordby daglig leder. Ved brev av 17 september 1987 til handelsregisteret meddelte Stiansen at han gikk ut av aksjeselskapets styre. Etter begjæring fra skattefogden i Oslo ble det åpnet konkurs i aksjeselskapet ved Oslo skifteretts kjennelse av 15 november 1988. Ved skifterettens beslutning av 8 desember 1988 ble boet underlagt forenklet behandling som bestemt i konkursloven §141 nr 2-5. Ved stevning av 29 juni 1989 reiste konkursboet sak mot Stiansen med krav om erstatning for tap påført kreditorene ved at han som styreformann ikke hadde ivaretatt selskapets og kreditorenes interesser. Påstandsbeløpet, kr 1.630.299,06, tilsvarte det samlede beløp av anmeldte fordringer som var godkjent av bostyret. Oslo byrett avsa 3 april 1990 dom med slik domsslutning: "1. Dag S. Stiansen dømmes til å betale kr 900.000,- - kronernihundretusen - til Nordbys Intertransport A/S v/konkursboet. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker. 2. Partene bærer selv sine saksomkostninger." Byretten fant at det var grunnlag for erstatning, men at ansvaret burde lempes etter bestemmelsen i aksjeloven §15-3. Stiansen påanket dommen til lagmannsretten, og konkursboet erklærte motanke med påstand om tilkjennelse av kr 1.824.180,- med tillegg av renter. Eidsivating lagmannsrett avsa 19 juni 1992 dom med denne domsslutning: "1. Dag Stiansen frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." Lagmannsretten la til grunn at saken gjaldt kreditorenes tap som følge av at debitor var gått konkurs, at dette var et tap for de enkelte kreditorer som ikke inngikk i boets masse, og at det ikke var noe felles krav fra kreditorene som forøkte bomassen. Konkursboet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har henvist anken til Høyesterett. I medhold av tvistemålsloven §392 tredje ledd har utvalget besluttet at "ankeforhandlingene foreløpig skal begrenses til å gjelde spørsmålet om de krav som er reist i saken, og som anføres å være hjemlet i aksjeloven §15-1, kan fremmes av konkursboet". Den ankende part, Nordbys Intertransport A/S' konkursbo, har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende: Det er krav om erstatning for selskapets tap boet gjør gjeldende. Kravet tilhører boets masse og boet har derfor en klar rettslig interesse i å kunne fremme søksmålet. Det kan ikke være tvilsomt at boet kan fremme selskapets krav etter aksjeloven §15-1. Styreformannen har forsømt sine plikter ved at det ikke er holdt styremøter og generalforsamlinger, og ikke sørget for at det er blitt ført regnskaper. Han har ikke fulgt med i selskapets drift og begjært oppbud slik han pliktet. Erstatning må kunne kreves både for tap av selskapsformuen og økning i selskapets gjeld, også for øket underbalanse etter at selskapet ble insolvent. For tap som oppstod etter at plikten etter straffeloven §283a til å begjære gjeldsforhandling eller konkurs inntrådte, må kreditorfellesskapet ha erstatningsrettslig vern, og kreditorfellesskapets samlede krav må kunne gjøres gjeldende av konkursboet, se Mads Henry Andenæs: Konkurs (1993) 35-36. Reelle grunner taler for at konkursboet kan gjøre gjeldende erstatningskrav i tilfelle som dette. Tapet blir i praksis avdekket gjennom bobehandlingen. Skal styreformannens erstatningsplikt etter aksjeloven §15-1 være avhengig av at det reises krav av den enkelte kreditor, vil dette føre til at krav i stor utstrekning ikke vil bli gjort gjeldende. Reglene om prosessfellesskap og forening av saker må i denne sammenheng antas å ha mindre praktisk betydning. Det er et sterkt behov for å kunne reagere mot uansvarlig forretningsførsel. Det innrømmes at det er uheldig at tapet er angitt til summen av de godkjente fordringer, men noe annet alternativ forelå her ikke. Subsidiært gjør boet gjeldende at unnlatelsen av å svare på bobestyrerens brev av 22 august 1990 der kreditorene ble bedt om å si fra dersom de ikke ønsket at boet skulle reise erstatningssøksmål på deres vegne, må innebære at boet hadde fullmakt til å gå til sak. Den ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Eidsivating Lagmannsretts dom av 19.6 1992 i ankesak nr. 90-00624 oppheves. 2. Saken hjemvises til Eidsivating Lagmannsrett for ny behandling. 3. Nordbys Intertransport AS dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger." Ankemotparten, Dag S Stiansen, har i hovedtrekk gjort gjeldende: Lagmannsrettens resultat og begrunnelse er riktig. Det er i realiteten ikke selskapets tap konkursboet krever dekket ved søksmålet. Det dreier seg om kreditorenes tap ved konkursen. Dette har også vært boets standpunkt i de tidligere instanser. At det er selskapets tap som kreves dekket er en ny anførsel for Høyesterett. I og med at det er kreditorenes tap som kreves erstattet, tilhører et eventuelt erstatningsbeløp ikke boets masse, men kreditorene. Den enkelte kreditor har et erstatningskrav i den grad det er dokumentert at det er årsakssammenheng mellom det lidte tap og ankemotpartens skadegjørende handling. Erstatningskravene fra boets kreditorer kan derfor ikke bedømmes under ett. Hvert enkelt krav må undergis individuell vurdering. På denne bakgrunn vil det kunne føre til urimelige resultater om boet tilkjennes et samlet beløp som må fordeles etter dekningsloven regler. Bestemmelsen i straffeloven §283a gir ikke grunnlag for den slutning at kreditorfellesskapet har et erstatningsrettslig vern som kan håndheves av konkursboet. Det subsidiære grunnlag som er gjort gjeldende av boet i tilknytning til bobestyrerens brev av 22 august 1990 kan ikke føre frem. At en kreditor ikke har reagert på et sirkulærbrev fra bobestyreren kan ikke være tilstrekkelig til at boet må anses for å ha fått fullmakt til å reise søksmål på kreditors vegne. For øvrig viser brevet at også bobestyreren anså søksmålet for å gjelde kreditorenes krav. Ankemotparten har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes. 2. Dag S. Stiansen tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett." Jeg finner at anken ikke kan føre frem. Aksjeloven §15-1 pålegger erstatningsansvar for skade som bl a styreformannen i et aksjeselskap forsettlig eller uaktsomt "volder selskapet, aksjeeier eller andre". Spørsmålet i saken er om de krav som er reist kan gjøres gjeldende av selskapets konkursbo, eller om de må fremmes av de enkelte kreditorer. Jeg kan ikke se at loven ordlyd løser dette spørsmålet. Heller ikke forarbeidene gir holdepunkter for løsningen. I teorien er meningene delte, jf således på den ene side Pål Mitsem i Lov og Rett nr 8 (1990) 443 flg som stiller seg sterkt kritisk og restriktiv til å gi boet søksmålskompetanse. På den annen side synes Mads Henry Andenæs: Konkurs (1993) å ville gi boet adgang til å gjøre gjeldende fordringshavernes samlede tap hvor ansvarsgrunnlaget og tapsberegningen er felles for alle fordringshavere. Prosessøkonomiske hensyn kunne tale for at boet gis søksmålskompetanse i tilfeller som de nevnte. Boet må iallfall ha kompetanse til å reise erstatningssøksmål hvor aksjeselskapet er påført tap ved forsømmelser fra styreformannens side. De krav som i vår sak danner grunnlag for søksmålet er dels gjeld til leverandører, dels finansieringsgjeld og krav fra det offentlige på skatter og avgifter. Det er av den ankende part for Høyesterett gjort gjeldende at ankemotparten som styrets formann ved passivitet og forsømmelser, bl a ved at det ikke ble avholdt styremøter og ført forsvarlig regnskap samt ved at oppbud ikke ble begjært, har påført selskapet tap som konkursboet må kunne kreve erstattet. Påstandsbeløpet i saken tilsvarer summen av de godkjente fordringer i boet. Det er fra boets side anført at en er henvist til å bygge på denne tapsberegning, fordi selskapets regnskapsførsel har vært så mangelfull. Etter min mening angir tapsberegningen karakteren av det krav som er gjort gjeldende, og det er ikke sannsynliggjort at selskapet som sådant har hatt et tap som boet kan kreve erstattet. Jeg ser det slik at for at konkursboet skal kunne reise erstatningskrav mot styreformannen, må aksjeselskapet og derigjennom aksjonærene være påført tap ved hans ansvarsbetingende handlinger eller unnlatelser. Siden et aksjeselskap har begrenset ansvar, kan aksjonærene i selskapet ikke tape mer enn sine verdier i dette. I dette tilfellet er selskapet uten aktiva og har i lengre tid vært drevet for kreditorenes regning. Forbindelsen mellom ansvarsgrunnlaget og selskapets tap må da anses avskåret. Selskapets tap øker ikke med økende gjeld, tapet rammer her utelukkende kreditorene. Når det tap som kreves erstattet utgjør summen av kreditorenes krav, slik tilfelle er i denne saken, har det etter min mening liten realitet å se det slik at boet fremmer selskapets krav. Søksmålet må da reises av kreditorer enkeltvis eller i fellesskap, dersom disse mener det foreligger ansvarsgrunnlag i forhold til de krav som gjøres gjeldende. Jeg tilføyer at det synspunkt som har vært gjort gjeldende om at boet kan opptre på vegne av kreditorfellesskapet, ikke kan føre frem. Det dreier seg her om krav som kan ha helt ulike grunnlag og hvor tapsberegningen vil være forskjellig. Jeg kan heller ikke se at boets subsidiære anførsel kan føre frem. Det kan ikke anses tilstrekkelig som grunnlag for en fullmakt til bobestyreren at kreditorene ikke har reagert på brevet av 22 august 1990. Lagmannsrettens dom vil etter dette bli å stadfeste. Anken har ført frem, men saken har reist prinsipielle og vanskelige rettsspørsmål, og jeg finner etter omstendighetene at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Gjølstad: I motsetning til førstvoterende finner jeg at det krav som er reist i saken i medhold av aksjeloven §15-1, kan fremmes av konkursboet. Jeg vil først bemerke at det etter aksjeloven §15-4 ikke kan være noe til hinder for at boet fremmer krav i et tilfelle som dette. Vilkåret om at beslutning om å gjøre erstatningskrav gjeldende i utgangspunktet må treffes av generalforsamlingen, kan ikke antas å gjelde når spørsmålet overhodet ikke har vært behandlet av generalforsamlingen og selskapet er slått konkurs. Jeg er enig med førstvoterende i at boet bare har krav på erstatning for tap påført selskapet, og således ikke for tap påført de enkelte kreditorer. Likeledes er jeg enig i at boet ikke kan reise noe krav på vegne av kreditorfellesskapet uavhengig av om selskapet hadde noe krav. Det spørsmål som foreligger for Høyesterett, er om boet har søksmålskompetanse. For så vidt er det avgjørende om boet selv pretenderer å fremme selskapets eller kreditorenes krav. Slik saken ligger an, kan dette spørsmål etter min mening ikke vurderes helt løsrevet fra det materiellrettslige spørsmål om boet har noe erstatningskrav i dette tilfelle. Dette kommer jeg tilbake til. Det er riktig som anført av ankemotparten, at boet først for Høyesterett har presisert at det er selskapets krav som gjøres gjeldende. Enkelte av boets anførsler for de tidligere retter gir - slik de er formulert - holdepunkter for at det er erstatning for kreditorenes tap som gjøres gjeldende. Også beregningen av kravet - summen av de godkjente fordringer - støtter dette syn. Det ansvarsgrunnlag som er påberopt - forsømmelser fra styreformannens side - er imidlertid også relevant i forhold til et erstatningskrav for selskapet. Vesentlig vekt legger jeg på at sondringen mellom boets og kreditorenes krav - og i den forbindelse spørsmålet om boets søksmålskompetanse - først kom inn i saken i Stiansens tilsvar til lagmannsretten, der det ble vist til Pål Mitsems artikkel i Lov og Rett 1990 nr 8. Etter forholdene finner jeg at de formuleringer som er brukt for de tidligere retter og boets beregning av erstatningens størrelse ikke i seg selv gir grunnlag for å anse saken begrenset til å gjelde kreditorenes krav. En slik begrensning måtte etter min mening forutsette at det var relativt klart at boet som selskapets suksessor i dette tilfelle ikke hadde noe erstatningskrav. Grunnlaget for søksmålet kan etter min mening ikke med rimelighet oppfattes slik at det bare gjelder det forhold at Stiansen ikke på et tidlig tidspunkt begjærte oppbud. Dette spørsmålet er heller ikke avgjørende for om konkursboet kan gjøre krav gjeldende, idet insolvenstidspunktet ikke kan være noe skjæringspunkt for mulig tap på selskapets hånd og for styreformannens ansvar overfor selskapet. Selskapet er så lenge det er i virksomhet ansvarlig overfor sine kreditorer og må etter min mening anses å lide tap ikke bare hvor selskapets verdier reduseres, men også ved øket underbalanse som følge av at det pådras ytterligere gjeld. Det krav som er fremsatt av konkursboet utgjør summen av de godkjente fordringer i boet. Når boet gjør gjeldende selskapets krav, følger det av dette at det boet kan kreve erstattet dersom det foreligger ansvarsgrunnlag, er selskapets tap. Selskapets tap må vurderes uavhengig av kreditorenes tap, og vil ikke uten videre være identisk med det samlede tap kreditorene lider ved konkursen. Oppbyggingen av kravet i konkursboets påstand synes derfor, som jeg tidligere har vært inne på, ikke tilpasset det søksmålsgrunnlag som er presisert for Høyesterett. Men retten vil innenfor de påstander som er nedlagt kunne ta stilling til tapets størrelse. Ganske visst vil spørsmålet om hvilket tap selskapet har lidt kunne reise vanskelige bevisspørsmål både for så vidt gjelder kravet til årsakssammenheng og tapets størrelse. Men dette kan, slik jeg ser det, ikke være avgjørende for resultatet i vår sak. Jeg viser i denne forbindelse til at etter aksjeloven §15-3 kan ansvar etter §15-1 lempes for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist skyld, skadens størrelse, økonomisk evne og forholdene ellers. Etter bestemmelsen skal det foretas en bred skjønnsmessig vurdering. Utmålingen av en erstatning må finne sin løsning etter alminnelige erstatningsrettslige regler og den rimelighetsvurdering denne bestemmelse gir anvisning på. Etter det ansvarsgrunnlag som foreligger - generell passivitet fra styreformannens side - antas det når konkursboet har reist sak, ikke aktuelt med søksmål fra enkeltkreditorer mot Stiansen på samme grunnlag se [[Rt-1993-20]]. Jeg finner derfor ikke grunn til å gå nærmere inn på de spørsmål slike søksmål fra enkeltkreditorer kan reise. Etter mitt resultat blir lagmannsrettens dom å oppheve og saken å hjemvise til ny behandling ved lagmannsretten. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Hellesylt: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Langvand. Dommer Backer: Likeså. Dommer Holmøy: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Gjølstad. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
