Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder tvist om vilkårene for å ilegge tilleggsskatt etter ligningsloven §10-2 til §10-4 er til stede, og om beregningsmåten for tilleggsskatt. Saken har tilknytning til de ordninger med lån og videreplassering av midler som fonds- og aksjemeglerfirmaet C & Co A/S markedsførte omkring årsskiftet 1986 - 1987. Saken reiser i vid utstrekning de samme spørsmål som de forente ankesakene nr 132 og 133/1994, hvor det også er avsagt dom i dag. Saken har vært prosedert i tilknytning til de nevnte ankesakene. A og B benyttet seg begge i desember 1986 av et tilbud fra C & Co A/S om å oppta et lån på kr 637.500 med forskuddsbetalte renter. Lånet ble tilbudt videreplassert av C & Co A/S, også med forskuddsbetalte renter, mot en provisjon på kr 15.300. A og B kom derved til å delta i den samme lånekjede som skattyterne i ankesakene nr 132 og 133/1994, og deres forhold til skattemyndighetene følger i det vesentlige det samme mønster som er beskrevet i de nevnte ankesakene. Overensstemmende med C & Co A/S' anvisninger i brev 31 desember 1986 førte A og B i sine selvangivelser for inntektsåret 1986 til fradrag betalte renter vedrørende lånet med kr 98.493,75, og oppga som gjeld til "C & Co A/S pr. komm" kr 637.500, og som formue fordring på C & Co A/S kr 539.006,25. Ved den ordinære ligningen for 1986 ble dette godtatt, men ved vedtak om endringssak, sendt skattyterne 8 oktober 1990, forhøyet ligningsnemnda i Skien deres inntekt med kr 98.493 og nettoformuen med kr 98.493 og besluttet at tilleggsskatt skulle ilegges med 60 %. Vedtakene ble etter klage fastholdt av overligningsnemnda ved vedtak sendt skattyterne 22 november 1991. Ved stevning 22 mai 1992 reiste A og B sak ved Skien og Porsgrunn byrett mot Skien kommune med påstand om at deres selvangivelser for 1986 skulle legges til grunn ved ligningen, og subsidiært at tilleggsskatt ikke skulle ilegges. Byretten avsa 9 november 1992 dom med denne domsslutning: "1. Skien kommune frifinnes. 2. A og B dømmes in solidum innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale Skien kommunes saksomkostninger med kr 19.000 - nittentusen -." Skattyterne påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Under hovedforhandlingen frafalt de påstandene om at selvangivelsene skulle legges til grunn for ligningen. Lagmannsretten avsa 6 juli 1993 dom med denne domsslutning: "1. Tilleggsskatt for A og B ilegges ikke for 1986. 2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Skien kommune v/ordføreren til A og B kr 25.000,- - tjuefemtusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. For øvrig bærer hver av partene sine omkostninger." Lagmannsretten la til grunn at det anførte grunnlaget for å ilegge tilleggsskatt, var at skattyterne hadde gitt ufullstendige opplysninger. Lagmannsretten fant ikke dette godtgjort, idet den viste til at det uimotsagt var opplyst at skattyterne ved frammøte på ligningskontoret hadde framlagt alle aktuelle dokumenter vedrørende låneopptakene. Skien kommune påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga samtykke til å bringe saken inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Ved prosesskrift 11 juli 1995 ble det meddelt at staten v/Finansdepartementet trådte inn som part i saken. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett har de to skattyterne avgitt partsforklaringer, og to vitner, hvorav ett er nytt for Høyesterett, har avgitt vitneforklaringer. Saken foreligger for Høyesterett i en noe annen skikkelse enn for lagmannsretten. Staten har for Høyesterett presisert at den mener skattyterne har gitt uriktige - ikke bare ufullstendige - opplysninger, og har imøtegått deres anførsel om at de framla full dokumentasjon av låneopptakene for ligningskontoret. Spørsmålet om beregningsmåten for tilleggsskatten var ikke tatt opp for byrett og lagmannsrett, men er for Høyesterett tatt opp av ankemotpartene ved prosesskrift 28 juli 1995. Ankemotpartene har også i likhet med skattyterne i ankesakene nr 132 og 133/1994 under ankeforhandlingen for Høyesterett som ny ankegrunn gjort gjeldende saksbehandlingsfeil og har påberopt seg de samme - til dels nye - bevis som dem. Vedrørende de to sistnevnte spørsmålene har partene henholdt seg til det som ble anført i ankesakene 132 og 133/1994. Staten v/Finansdepartementet har i hovedtrekk anført: Byrettens begrunnelse og resultat er riktig. Vedrørende faktum - som i vid utstrekning ligger tilsvarende an som i ankesakene nr 132 og 133/1994 - og rettsanvendelsen har staten henholdt seg til det som er anført i de nevnte sakene. De objektive vilkår i ligningsloven §10-2 for å ilegge tilleggsskatt er oppfylt i og med at opplysningene i selvangivelsene var uriktige. De subjektive vilkår skal vurderes etter §10-3 og §10-4, og skattyterne har ikke påvist at vilkårene for fritak er til stede. Deres forhold må anses grovt uaktsomt. Til lagmannsrettens dom anføres at det var feil av lagmannsretten å legge til grunn at saken dreier seg om hvorvidt det er gitt ufullstendige opplysninger. Lånetransaksjonene var fiktive, og opplysningene i selvangivelsene var klart uriktige. Lagmannsretten har for øvrig ikke knyttet sin avgjørelse til de relevante bestemmelsene i ligningsloven. Ankemotpartene har mottatt den samme dokumentasjon som skattyterne i ankesakene nr 132 og 133/1994 og hadde også tilstrekkelig innsikt til å vurdere arrangementene. De hadde således i det minste åpenbart foranledning til å foreta nærmere undersøkelser. Det som er spesielt for nærværende sak i forhold til de nevnte ankesakene er særlig at skattyterne hevder at de - riktignok lenge etter at selvangivelsene var innlevert - har framlagt full dokumentasjon om låneopptakene. Dette er en anførsel som først ble framsatt under ankeforhandlingen for lagmannsretten, og det kan ikke - slik lagmannsretten har gjort - legges til grunn at dette er tilfelle. Under enhver omstendighet har ikke dette avgjørende betydning i saken. Aktsomhetsspørsmålet må vurderes ved tidspunktet for skattyternes innlevering av selvangivelsen. Det er ikke avgjørende for denne vurderingen om en ligningsfunksjonær ikke har reagert i tilfelle dokumentasjonen ble framlagt senere. Lagmannsrettens avgjørelse synes å bygge på en urealistisk oppfatning av ligningsmyndighetenes muligheter for å avdekke uriktigheter. Skattyternes lojalitetsplikt er i denne sammenheng vesentlig. Staten v/Finansdepartementet har nedlagt denne påstand: "1. Byrettens dom stadfestes. 2. Skien kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Staten v/Finansdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett." A og B har i hovedtrekk anført: Det bestrides at de har utvist noen uaktsomhet i forbindelse med selvangivelsene for 1986. De hadde grunn til å stole på at det opplegg som C & Co A/S presenterte, var fullt lovlig, og de hadde ikke kunnskap om de forhold internt hos C & Co A/S som kan vise noe annet. Utad framtrådte opplegget som opptak av et enkelt lån som ble videreformidlet. Selv om det ikke lenger prosederes på den materielle riktigheten av endringsvedtaket, kan det argumenteres for at ordningen var reell, og i hvert fall kunne C & Co A/S lett ha gjort dette til en reell ordning. Vedrørende rettsanvendelsen anføres det at det allerede etter §10-2 nr 1 må trekkes inn subjektive momenter, jf [[Rt-1992-1588]], som gjør at vilkårene for tilleggsskatt ikke er oppfylt her. Under enhver omstendighet er skattyternes forhold unnskyldelig etter §10-3 bokstav b, jf også §10-4 om nedsettelse. Spesielt for nærværende sak i forhold til ankesakene nr 132 og 133/1994 er at skattyterne - riktignok i ettertid, men ved den ordinære ligningsbehandlingen - har framlagt for ligningsmyndighetene full dokumentasjon vedrørende lånetransaksjonene. Når ligningsmyndighetene da ikke reagerte, kan man heller ikke bebreide skattyterne for at de mente ordningen var i orden. Lagmannsrettens standpunkt her må klart være riktig. Når spørsmålet om skattyternes etterfølgende dokumentasjon ikke ble nevnt i skattyternes klager, kommer dette av at skattyterne ikke hadde foranledning til å framheve dette, som måtte forutsettes kjent av ligningsmyndighetene. Selv om forholdet ikke er nevnt i byrettens dom, ble dette anført også for byretten og ikke imøtegått. Når disse anførsler ikke ble imøtegått av kommunen for byretten og lagmannsretten, må det bero på at det på grunnlag av dokumentasjonen og den umiddelbare bevisføring for øvrig ikke var grunn til å betvile at så var tilfelle. I forbindelse med ligningsbehandlingen av A henvises det flere steder til omslagsarket - "rullemappen"- som kunne kaste lys over dette. Rullemappen er imidlertid senere forsvunnet, slik at ligningsmyndighetene ikke kan framlegge den, og dette må gå ut over dem. A og B har nedlagt denne påstand: "1. Prinsipalt: Agder lagmannsretts dom stadfestes. Subsidiært: Ved anvendelse av tilleggsskatt beregnes denne på basis av den netto unndratte skatt for inntektsårene 1986 og 1987 sett under ett. 2. A og B tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett." Jeg finner at anken fra staten må tas til følge. Vedrørende de lånetransaksjoner som C & Co A/S markedsførte, viser jeg til framstillingen i ankesakene nr 132 og 133/1994, og legger til grunn at det dreier seg om fiktive transaksjoner. Det er således på det rene at A og B ga objektivt uriktige opplysninger i sine selvangivelser for 1986 ved å føre opp fiktive poster, nemlig fradrag for forskuddsbetalte renter og lån fra og fordring på C & Co A/S. Som i de nevnte ankesakene legger jeg til grunn at de subjektive vilkår for å ilegge tilleggsskatt skal bedømmes etter ligningsloven §10-3 bokstav b. Ved bedømmelsen av om "skattyternes forhold må anses unnskyldelig", skal det foretas en konkret vurdering av den enkelte skattyters forhold. A er assurandør, og har opplyst at han i sitt yrke hadde hatt forbindelse med C & Co A/S gjennom 3 - 4 år. Han mottok i den forbindelse stadig lånetilbud fra C & Co A/S som fra andre meglerfirmaer. Grunnen til at han reflekterte på lånetilbudet fra C & Co A/S, var - foruten skattefordelen - at han på dette tidspunkt hadde et lånebehov i forbindelse med kjøp av en forretningseiendom. A har mottatt dokumentasjon vedrørende det angitte videreformidlete lån i form av kopi av omsetningsgjeldsbrev, datert 30 desember 1986 til navngitt låntaker, med kreditor "C & Co. A/S eller ordre". Originalen er deponert hos C & Co A/S ved depoterklæring for "Diverse Lånedokument", datert 30 desember 1986 og undertegnet av A. Det er uklart når A mottok kopien. I C & Co A/S' likelydende bekreftelse av videreplasseringen, datert 2 januar 1987, adressert til de enkelte låntakerne, heter det: "Vedlagt følger kopi av den underliggende sikkerhet for Deres plassering." Navnet på debitor framgår ikke av denne bekreftelsen, men det er angitt i en senere bekreftelse adressert til A av "formidling av kapitalplassering", datert 25 mars 1987. For B og skattyterne i ankesakene nr 132 og 133/1994 foreligger ikke dokumentasjon for at de har fått oppgitt navnet på debitor ved videreplasseringen. B er lærer. Han ble oppmerksom på muligheten for å spare skatt ved C & Co A/S' opplegg via en bekjent som var ansatt i Vesta. Han har opplyst at han baserte sin oppfatning av opplegget på en kombinasjon av muntlig og skriftlig dokumentasjon. Han hadde av ansatte i Vesta og av sin bror fått opplyst at C & Co A/S var et seriøst firma. Han har i bevisopptak opplyst at han ikke hadde andre hensikter enn å spare skatt. På spørsmål om han trodde at han lånte penger, forklarte han at det hadde han ingen formening om, og viste til at han kjøpte en skattepakke. Jeg legger til grunn at både A og B har mottatt den samme dokumentasjon som skattyterne i ankesakene nr 132 og 133/1994, og at de i likhet med disse har hatt tilstrekkelig innsikt til på bakgrunn av den mottatte dokumentasjonen å se at de angivelige transaksjoner var fiktive eller i hvert fall til å stille spørsmålstegn ved dette. Det forhold at A fikk oppgitt navnet på debitor for det angitt videreformidlete lånet, stiller ikke saken i annen stilling for hans vedkommende. Jeg kan heller ikke se at hans anførte motiv for låneopptaket - muligheten for å disponere lånet mot å stille annen sikkerhet på et senere tidspunkt - hadde noe poeng under daværende forhold på kredittmarkedet. Jeg viser for så vidt til drøftelsen vedrørende Strømsnes i ankesak nr 132/1994. Jeg understreker at lånearrangementet helt fra begynnelsen må ha vært forutsatt å ha kort løpetid, idet det ellers ikke ville gi noen økonomisk fordel av betydning. Angående innbetalingen av provisjonsbeløpet kr 15.300 som C & Co A/S i likelydende brev datert 2 januar 1987, adressert til de enkelte låntakerne, bekreftet å ha mottatt, framgår det av en oversikt over låntakerne og deres "innbetaling av egenkapital" til de respektives kapitalplassering, utarbeidet av C & Co A/S 27 april 1988, at Bs innbetaling er oppført med betalingsdato 22 januar 1987, og As 28 januar 1987. Begge hevder imidlertid at betalingen skjedde før nyttår. Det er på det rene at A betalte med sjekk datert 2 januar 1987, som han hevder er framdatert, idet den ikke ville bli hevet før etter nyttår. Det foreligger ikke nærmere dokumentasjon om Bs innbetaling. For så vidt gjelder den underretning om bokettersyn som C & Co A/S 22 januar 1988 sendte deltakerne i lånearrangementene med overskrift "Ad: Lån tatt opp 31. desember 86 med videreplassering 02. januar 87" kunne A og B ved bevisopptak verken bekrefte eller benekte at de hadde mottatt denne. Som nevnt er det omtvistet hvorvidt skattyterne i ettertid har framlagt full dokumentasjon om låneopptakene, slik lagmannsretten har lagt til grunn. Jeg finner ikke dette avgjørende, men nevner likevel hva som ligger til grunn for anførselen. Det er på det rene at ligningskontoret sendte A "Varsel om fravikelse av selvangivelsen for inntektsåret 1986", datert 13 mars 1987, vedrørende flere punkter, blant annet ble det bedt om forklaring på det beløp på kr 539.000 som var oppført som fordring på C & Co A/S. Det ble også ved brev samme dag bedt om legitimasjon av gjeld og gjeldsrenter i selvangivelsen for 1986 - dette ble angitt å skje som ledd i en generell kontroll, hvor A var med i en gruppe tilfeldig valgte skattytere. A har forklart at han som følge av dette avtalte møte med saksbehandleren, hvor samtlige poster på selvangivelsen ble gjennomgått. Til møtet hadde han med mappen med alle bilag som knyttet seg til føringen av selvangivelsen, derunder den dokumentasjon som han til da hadde mottatt fra C & Co A/S. Han trodde møtet fant sted innen den frist som ligningskontoret hadde satt, 14 dager fra 13 mars 1987. Lagmannsretten har lagt til grunn at han også har framlagt skriv fra C & Co A/S av senere dato. Disse kan ifølge A skrive seg fra B. B har forklart at han ble innkalt til ligningskontoret i forbindelse med noe som ble oppgitt å være en rutinekontroll. Han møtte fram og hadde med alle dokumenter knyttet til selvangivelsen for 1986. Han antar møtet fant sted våren 1987. Under møtet framla B sine dokumenter, og saksbehandleren bladde gjennom dem og kopierte enkelte av dem. Fra statens side er opplyst at det i ligningsdokumentene, herunder rullemappen, ikke foreligger noe om det anførte varsel til eller møte med B vedrørende selvangivelsen for 1986. Derimot ble B i forbindelse med selvangivelsen for 1987 bedt om nærmere opplysninger om et lån opptatt hos C & Co A/S i 1985. For As vedkommende er det på det rene at han fikk varsel som nevnt. På selvangivelsen har ligningsfunksjonæren gitt påtegning om at kvittering er forevist for posten vedrørende gjeld og gjeldsrenter, som omfatter fire låneforhold, samtidig som det vedrørende lån fra og fordring på C & Co A/S er anført: "Se notat i rullemappe". Rullemappen er senere forsvunnet. Det eneste som foreligger er kopi av C & Co A/S' bekreftelse, datert 20 januar 1987, for betalte renter for 1986 samt oversendelsesskjema, datert 6 april 1987, undertegnet av A. På bekreftelsen har saksbehandleren gitt en påtegning 7 april 1987. Staten har anført at det må være dette som henvisningen på selvangivelsen sikter til. Saksbehandleren - som ikke har avgitt forklaring tidligere - har avgitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett, men husket ikke nå noe møte med A eller B. Han mente at påtegningen på selvangivelsen kunne være forenlig med at opplysningene, bortsett fra bekreftelsen 20 januar 1987, til dels var gitt over telefon. I hvert fall tyder påtegningen 7 april på at han ikke har sett dokumentasjon vedrørende videreplassering av lånet - eller ikke oppfattet at lånet var videreplassert. Til lagmannsrettens henvisning til at det uimotsagt er opplyst at skattyterne ved besøk på ligningskontoret hadde med seg alle aktuelle dokumenter vedrørende låneopptakene, bemerker jeg at det i hvert fall ikke for de tidligere instanser er positivt erkjent fra kommunens side at dette er tilfelle. Jeg finner det for mitt vedkommende ikke nødvendig å ta standpunkt til hvordan dette ligger an. Dokumentasjonen er i tilfelle framlagt lenge etter at selvangivelsen er innlevert, og det må legges til grunn at det er skjedd som følge av ligningsmyndighetenes kontrolltiltak. Det foreligger således ikke en situasjon som omfattes av §10-4 nr 3 om frivillig retting eller utfylling av opplysninger. Det er imidlertid anført at det må tillegges vekt at en ligningsfunksjonær med adgang til den fulle dokumentasjon ikke reagerte - det kan da ikke stilles strengere krav til vanlige skattytere, hevdes det. Jeg finner ikke argumentet treffende. Det kan være mange forhold som gjør at feil passerer ligningsmyndighetenes kontroll. Skattyterens forhold må vurderes ut fra det han visste eller burde innse ved avgivelsen av selvangivelsen. I så måte står skattyterne i den foreliggende sak i tilsvarende stilling som skattyterne i ankesakene nr 132 og 133/1994, og jeg viser til drøftelsen der. Det må således legges til grunn at ankemotpartene har utvist grov uaktsomhet ved avgivelsen av de uriktige opplysningene i sine selvangivelser for 1986, og at lovens vilkår for å ilegge tilleggsskatt med 60 % er til stede. Også for så vidt gjelder beregningsgrunnlaget for tilleggsskatten og spørsmålet om saksbehandlingsfeil viser jeg til drøftelsen i de nevnte ankesakene. Staten v/Finansdepartementet må etter dette gis medhold. Ankemotpartene har tapt saken fullstendig. Det er nedlagt påstand om saksomkostninger til staten v/Finansdepartementet for Høyesterett og til Skien kommune for lagmannsretten. Jeg finner at påstanden må tas til følge etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd, idet jeg ikke finner unntakene i paragrafens annet ledd anvendelige. Saksomkostningene for Høyesterett settes til kr 96.100, hvorav utlegg kr 21.100, og for lagmannsretten kr 18.000, som i sin helhet er salær. Det er ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse. Jeg stemmer for denne dom : 1. Byrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A og B en for begge og begge for en til Skien kommune 18.000 - attentusen - kroner, og for Høyesterett til staten v/Finansdepartementet 96.100 - nittisekstusenetthundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
