Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Skien og Porsgrunn byrett avsa den 9 mars 1995 dom med slik domsslutning: "I. A, født xx.xx.1950, frifinnes for overtredelse av viltloven §56, jfr. §9 annet ledd, jfr. §3, viltloven §56, jfr. §10, viltloven §56, jfr. §24, straffeloven §255, straffeloven §317 første ledd, jfr. §318 første ledd og viltloven §56, jfr. §19, jfr. tiltalebeslutningens post II d), post II e) punktene 3, 4, 7 og 8, post III punkt 5, post V b) punktene 2 og 20, post VI b), post VII a) punktene 1, 2, 4, 5 og 6, post VII b) punktene 1 og 2, post VIII b) og post VIII d). II. A, født xx.xx.1950, dømmes for overtredelse av viltloven §56, jfr. §3, viltloven §56, jfr. §9, annet ledd, jfr. §3, viltloven §56, jfr. §10, viltloven §56, jfr. §20, viltloven §56, jfr. §24, straffeloven §255, straffeloven §317 første ledd, jfr. §318 første ledd og viltloven §56, jfr. §19, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 90 -nitti- dager, hvorav 45 -førtifem- dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 -to- år, jfr. straffeloven §52, flg. III. A, født xx.xx.1950, dømmes til å tåle inndragning i medhold av straffeloven §37b, jfr. §37d første ledd av: 1. Remington pumperifle med kikkert, kal. 3006, 2. Salong med kikkert, kal. 22, 3. Falcor haglgevær, kal. 12, 4. Danok haglgevær, kal. 12, 5. Valmet rifle/haglgevær, kal. 308/12, 6. Falcor over/under haglløp, kal. 12, IV. A, født xx.xx.1950, dømmes til å tåle inndragning i medhold av viltloven §48 av vilt angitt i tiltalebeslutningens poster II e), VI b) punktene 1 og 2, VII. a) punktene 1, 3, 4, 5 og 6 og VII b) punktene 1 og 3. V. A, født xx.xx.1950, fradømmes retten til å drive jakt og fangst av enhver art for en periode av 5 -fem- år regnet fra det tidspunkt dommen er rettskraftig, jfr. straffeloven §29 nr. 2 jfr. §32. VI. A, født xx.xx.1950, dømmes til å betale saksomkostninger med kr .5000,- - femtusen 00/100-." Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens meget utførlige domsgrunner. Både domfelte og statsadvokatene i Vestfold og Telemark har påanket dommen. Domfelte gjør gjeldende at byretten anvendte straffeloven §69 første ledd uriktig når den kom til at straffansvaret for overtredelsene av viltloven ikke var foreldet. Han anfører også at tiltalen post VII, som gjelder heleri, skulle vært avvist fordi det ikke fremgikk av tiltalebeslutningen at vilkårene for offentlig påtale forelå. Påtalemyndighetens anke gjelder straffutmålingen, samt lovanvendelsen for så vidt inndragningskravet ikke ble tatt til følge for en kattugle (tiltalen post VI b punkt 3) og en spurvehauk (tiltalen post VII b punkt 2). Høyesterett nektet fremmet domfeltes anke for så vidt gjaldt heleriet. For øvrig ble ankene henvist til behandling i Høyesterett. Domfelte hevder at påtalemyndighetens anke må avvises som for sent fremsatt, fordi det gikk for lang tid fra politiet mottok dommen til den ble oversendt statsadvokaten. Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge, mens domfeltes anke må forkastes. Når det gjelder sakens bakgrunn og de forhold A er domfelt for, vil jeg innledningsvis bemerke: Den 22 oktober 1992 skrev Fylkesmannen i Telemark til Telemark politikammer og viste til at domfelte hadde annonsert med prisliste for utstopping uten å være autorisert som preparant. Det ble påpekt at et slikt forhold var straffbart og politiet ble bedt om å undersøke saken. Politiadjutanten ved Telemark Politikammer traff den 19 november 1992 beslutning om ransaking og beslag hos A som mistenkt for overtredelse av viltloven §49, jf forskrift om autorisasjon av preparanter §1. Under ransakingen som fant sted den 19 og 20 november 1992 på As daværende og tidligere bolig, ble det blant annet beslaglagt en mengde fugler og dyr som var oppbevart i frysebokser, en del våpen og en jaktjournal. Den 20 november 1992 traff politiadjutanten en ny beslutning om ransaking og beslag tilsvarende den som var fattet dagen før. I den nye beslutningen var det angitt at A var mistenkt for overtredelse av viltloven §56, jf §49, jfr. §9 og §16, jfr. forskrift om autorisasjon av preparanter §1". I brev av 4 desember 1992 til Telemark politikammer uttalte Direktoratet for naturforvaltning at A, selv om han ikke var autorisert, hadde anledning til å utføre preparantvirksomhet mot vederlag. Det ble vist til at A i 1987 hadde søkt om autorisasjon og at det fulgte av forskrift om autorisasjon av preparanter av 31 januar 1986 §8 tredje ledd at den som har søkt om autorisasjon kunne fortsette sin preparantvirksomhet inntil direktoratet hadde avgjort søknaden eller bestemt noe annet. Den 16 desember 1992 begjærte Telemark politikammer rettens oppnevnelse av sakkyndig i forbindelse med etterforskning mot A for mulig overtredelse av viltloven og straffeloven. Skien og Porsgrunn forhørsrett tok ved beslutning den 30 desember 1992 begjæringen til følge. Tiltalebeslutning mot A ble første gang uttatt den 18 april 1994. Den ble senere noe endret. Hovedforhandling i saken ble avholdt fra 21 til 23 februar 1995, og dom ble avsagt den 9 mars 1995. A er domfelt for i tidsrommet 1984 til 1992 å ha foretatt omfattende overtredelser av viltloven. Han har skutt og drept 8 totalfredede fugler. Han har videre skutt og drept 7 pattedyr og 22 fugler utenfor lovlig jakttid. Han er også domfelt for ved en rekke anledninger å ha benyttet ulovlige feller og våpen. Videre er han domfelt for flere tilfeller av inhuman jakt. Dommen gjelder også underslag av til sammen 75 fugler og dyr og heleri av to fugler som tilhører Viltfondet, jf viltloven §48. Jeg behandler først domfeltes anke, spørsmålet om overtredelsene av viltloven er foreldet. Strafferammen var da forholdene ble begått, fengsel i ett år, jf viltloven §56, og foreldelsesfristen er da to år, jf straffeloven §67. Jeg tilføyer at strafferammen i viltloven §56 ved lovendring av 11 juni 1993 nr 106 ble utvidet til fengsel i to år, men denne endringen får ikke betydning her. Byretten mente at overtredelsene av viltloven måtte anses som et fortsatt straffbart forhold. Jeg er enig i denne vurdering som begge parter for Høyesterett har gitt sin tilslutning, jf også [[Rt-1990-156]] og [[Rt-1990-203]]. Byretten har lagt til grunn at det straffbare forholdet opphørte den 6 april 1992, jf straffeloven §68 første ledd. Tiltalebeslutning ble først uttatt den 18 april 1994. Etter straffeloven §69 første ledd avbrytes foreldelse ved "rettergangsskritt som medfører at den mistenkte får stilling som siktet". Byretten kom til at påtalemyndighetens beslutning om ransaking og beslag den 19 november 1992 var fristavbrytende for de overtredelser av viltloven - forskjellige former for ulovlig jakt - som domfellelsen gjelder, selv om A da bare var mistenkt for ulovlig preparantvirksomhet, jf viltloven §49 jf forskrift om autorisasjon av preparanter §1. Byretten mente at lovens formål tilsa at denne beslutningen avbrøt foreldelsesfristen også for den ulovlige jakten, fordi A ved ransakingen og beslaget fikk et varsel om at det kunne komme til sak også for disse forhold. Det er i praksis lagt til grunn at handlingene prosessuelt sett må anses som samme forhold for at foreldelse skal kunne avbrytes for andre lovovertredelser enn de som er angitt i vedkommende rettergangsskritt. Høyesterett har i flere avgjørelser uttalt at identitetskravet i utgangspunktet må være det samme som mellom tiltalebeslutning og dom. I avgjørelsene i [[Rt-1986-260]] og - muligens også - i [[Rt-1992-1141]], som byretten viser til, er det imidlertid stilt et mindre strengt identitetskrav. Denne saken står imidlertid i en annen stilling enn sakene fra 1986 og 1992. Det foreligger ikke her noen nær sammenheng mellom det forhold - mistanken om ulovlig preparantvirksomhet - som begrunnet beslutningen om ransaking og beslag, og de ulovlige former for jakt som omfattes av tiltalen. Det er også her tale om straffbare handlinger av meget forskjellig karakter. At den ulovlige jakten ble avdekket gjennom ransakingen i anledning mistanken om ulovlig preparantvirksomhet, endrer etter mitt syn ikke på dette. Jeg finner på denne bakgrunn - i motsetning til byretten - at beslutningen av 19 november 1992 ikke avbrøt foreldelsen for de overtredelser av viltloven som omfattes av domfellelsen. Aktor har imidlertid - som nye anførsler for Høyesterett - gjort gjeldende at foreldelsesfristen under enhver omstendighet ble avbrutt ved to senere anledninger. Jeg bemerker at Høyesterett har kompetanse til å behandle disse anførsler, jf straffeprosessloven §33 2. punktum. For det første har aktor vist til den beslutningen som politiadjutanten fattet den 20 november 1992. Denne beslutningen innebærer, så vidt jeg forstår, en opprettholdelse av beslaget hos domfelte, jf straffeprosessloven §206 annet ledd 2. punktum. I beslutningen heter det at domfelte med skjellig grunn kan mistenkes for overtredelse av viltloven §56, jf §49, jf §9 og §16, jf forskrift om autorisasjon av preparanter §1. Som anført av aktor innebærer denne beslutningen at det er tatt rettergangsskritt mot domfelte for overtredelse av de bestemmelser i viltloven, herunder §9, som er nevnt i beslutningen. Tiltalen mot A omfatter riktignok også overtredelse av andre av viltloven bestemmelser om ulovlig jakt. Disse overtredelser må imidlertid ansees for å gjelde det samme straffbare forholdet som overtredelsen av §9. Jeg er derfor enig med aktor i at beslutningen av 20 november 1992 var et rettergangsskritt som avbrøt foreldelsen for de overtredelsene av viltloven som omfattes av dommen. Aktor har også anført at foreldelsen ble avbrutt ved politiets begjæring av 16 desember 1992 til retten om oppnevnelse av sakkyndig i forbindelse med etterforskningen mot A. En begjæring om oppnevnelse av sakkyndig må ansees som et rettergangsskritt i forhold til straffeloven §69 første ledd, jf [[Rt-1983-815]]. I saken fra 1983 var riktignok vedkommende av påtalemyndigheten betegnet som siktet i selve påtegningen til retten. I dette tilfellet er det spørsmål om A ble siktet ved begjæringen selv om dette ikke er kommet til uttrykk i påtalemyndighetens påtegning. Det avgjørende vil da være om begjæringen om oppnevnelse av sakkyndig måtte ansees rettet mot A. Etter mitt syn må dette spørsmål besvares bekreftende. Jeg viser til at det av begjæringen fremgår at politiet hadde behov for sakkyndig bistand i forbindelse med beslaget av viltet, blant annet for å bringe på det rene om noe av viltet var ulovlig felt. I begjæringen heter det videre at man på bakgrunn av den sakkyndiges undersøkelse vil "be om en uttalelse til bruk i den videre eventuelle strafferettslige forføyning mot A". Jeg finner det på denne bakgrunn klart at de overtredelser av viltloven som A er domfelt for, ikke er foreldet og at hans anke må forkastes. Jeg behandler så påtalemyndighetens anke. Domfelte har gjort gjeldende at påtalemyndighetens anke må avvises som for sent fremsatt. Den omstendighet at kjæremålsutvalget - uten bemerkninger om dette spørsmålet - har henvist påtalemyndighetens anke til Høyesterett, er ikke til hinder for at anførselen blir opprettholdt for Høyesterett. Byrettens dom ble avsagt den 9 mars 1995, og den ble visstnok forkynt for Telemark politikammer ca 17 mars 1995. Saken ble mottatt av statsadvokatene i Vestfold og Telemark den 28 april 1995, som anket den 12 mai 1995. Det følger av straffeprosessloven §339 at ankefristen for påtalemyndigheten er to uker fra dommen er kommet til den ankeberettigede tjenestemanns kontor. I så måte er anken rettidig uttatt. Spørsmålet er imidlertid om den må anses fremsatt for sent fordi dommen ble liggende en måned og ca 10 dager ved politikammeret før den ble oversendt statsadvokaten. Det er ingen positiv hjemmel i straffeprosessloven for å anse en anke som statsadvokaten som den ankeberettigede har inngitt innen to uker fra dommen kom til hans kontor, for å være for sent inngitt fordi det er trukket lenge ut med oversendelse av dommen fra politiet. I flere avgjørelser har imidlertid Høyesterett og kjæremålsutvalget lagt til grunn at en betydelig forsinkelse på dette punkt ikke kan anses forenlig med det prinsipp rettsmiddelfristen bygger på, jf [[Rt-1993-872]], [[Rt-1993-1342]], [[Rt-1993-1415]] og [[Rt-1993-1492]]. I Høyesteretts kjennelse i [[Rt-1993-1342]] hvor forsinkelsen var av tilsvarende lengde som i herværende sak, ble forsinkelsen "under en viss tvil" ikke ansett som så betydelig at det ga grunnlag for avvisning av anken. Førstvoterende uttalte at når loven ikke har fristregler knyttet til oversendelsen til den ankeberettigede, kan det "etter min mening bare bli tale om avvisning ved mer ekstraordinære forsinkelser med oversendelsen". Ut fra en tilsvarende betraktning er jeg kommet til at anken heller ikke bør avvises i dette tilfellet. Jeg behandler så straffutmålingen. Av byrettens grundige domsgrunner fremgår det at saken gjelder ganske omfattende overtredelser av en rekke bestemmelser i viltlovgivningen begått over et tidsrom på 8 år. Domfellelsen omfatter jakt på totalfredet vilt, jakt utenfor lovlig jakttid, jakt med ulovlige feller/våpen og inhuman jakt. Det er skjerpende at jakten til dels er skjedd på en hensynsløs måte. En del av fuglene er skutt under spilltiden. A har også underslått en mengde fugler og dyr som tilhører Viltfondet. Han har derfor også hatt betydelig personlig økomomisk vinning av virksomheten. Høyesterett har i tidligere avgjørelser fremhevet at en slik ulovlig virksomhet som den domfelte her har drevet, er vanskelig å avdekke. Blant annet av den grunn og ut fra hensynet til de verdier viltloven fredningsbestemmelser skal verne, er det av allmennpreventive grunner ansett nødvendig å reagere strengt mot slik virksomhet, jf [[Rt-1990-156]]. Ved straffutmålingen må det likevel tas i betraktning at saken er blitt relativt gammel. Det er nesten fire år siden de straffbare forhold opphørte. Jeg finner at straffen bør skjerpes noe i forhold til byrettens dom, men jeg er på grunn av tidsforløpet enig med byretten i at en del av straffen bør gjøres betinget. Straffen settes etter dette til fengsel i 120 dager, hvorav 60 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år, jf straffeloven §52, §53, §54. Domfelte er fradømt retten til å drive jakt og fangst for et tidsrom på 5 år. Forsvareren har gjort gjeldende at dette tidsrommet bør nedsettes, og han har fremhevet at rettighetstapet først vil ta til å løpe fire år etter at det straffbare forhold opphørte, jf straffeloven §32. Ved så omfattende og graverende overtredelser av viltloven som her foreligger, er det etter mitt syn et spørsmål om ikke domfelte burde vært fradømt retten til å drive jakt og fangst for alltid. Noe grunnlag for nedsettelse kan jeg ikke se foreligger. Påtalemyndigheten har anket over avgjørelsen av inndragningskravet, for så vidt byretten ikke tok til følge påstanden om inndragning av en kattugle, jf tiltalen post VI b punkt 3 og en spurvehauk, jf tiltalebeslutningen VII b punkt 2. Domfelte ble frifunnet for henholdsvis underslag og heleri av disse fuglene. Byretten la for øvrig til grunn at det her var tale om fallvilt. Jeg bemerker at viltloven §48 er en selvstendig inndragningsbestemmelse. Bestemmelsen stiller ikke noe krav om at det foreligger en straffbar handling eller er utvist skyld. Det er likevel i praksis lagt til grunn at slik inndragning kan skje i straffeprosessuelle former, jf [[Rt-1977-1115]]. Denne avgjørelsen gjaldt riktignok forholdet til den tidligere jaktlov §57, men det var ikke meningen å gjøre noen endring i rettstilstanden på dette punkt ved viltloven av 1981. Etter viltloven §48 annet ledd er fallvilt Viltfondets eiendom. Det avgjørende i forhold til inndragningsspørsmålet må derfor være om Viltfondet kan sies å ha oppgitt eiendomsretten til fuglene. Jeg kan ikke se at det her foreligger en slik oppgivelse. Det fremgår av Direktoratet for naturforvaltnings rundskriv av 10 august 1987 til alle autoriserte preparanter at ugler og alle rovfugler, herunder spurvehauk, er søkepliktige. Dette betyr at det krevdes tillatelse etter søknad for at enkeltpersoner kunne beholde fallvilt for utstopping. Noen slik søknad eller tillatelse forelå ikke i dette tilfellet. Påtalemyndighetens anke tas her til følge. Forsvareren har også bedt om at byrettens saksomkostningsavgjørelse endres. Etter det resultat jeg er kommet til, kan denne avgjørelse ikke prøves av Høyesterett, jf straffeprosessloven §442. Jeg stemmer for denne dom: I byrettens dom gjøres disse endringer: 1. Fengselsstraffen settes til 120 - etthundreogtjue - dager. Fullbyrdelsen av 60 - seksti - dager av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. 2. I medhold av viltloven §48 inndras også vilt som angitt i tiltalebeslutningen VI b punkt 3 (en kattugle) og VII b punkt 2 (en spurvehauk). [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
