Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Nord-Troms herredsrett avsa 16 januar 1995 dom med slik domsslutning: "1. A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av: Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §3 og §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrift av 12. august 1994 om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard §1, jfr. §2, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 første ledd, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 tredje ledd, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrifter av 28. april 1978 om fiskevernsonen ved Svalbard §2, sammenholdt med straffeloven §63 første ledd, til en bot til statskassen, stor kr 75000,- - syttifemtusen - subsidiært 25 - tjuefem - dager fengsel. 2. B, født xx.xx.1959, dømmes for overtredelse av Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §3 og §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrift av 12. august 1994 om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard §1, jfr §2, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 første ledd, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §63 første ledd, til en bot til statskassen, stor kr 60000,- - sekstitusen - subsidiært 25 dager fengsel. Han frifinnes for overtredelse av økonomiske soneloven §8, jfr §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrifter av 28. april 1978 om fiske i fiskevernsonen ved Svalbard §2 (foreleggets post 2). 3. Rederiet X dømmes i medhold av straffeloven §48a, jfr §48b, jfr Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §3 og §4, jfr forskrifter av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrift av 12. august 1994 om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard §1, jfr §2, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 første ledd, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 tredje ledd, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrifter av 28. april 1978 om fiske i fiskevernsonen ved Svalbard §2 sammenholdt med straffeloven §63 første ledd, til å betale en bot til statskassen stor kr 150000,- - hundreogfemtitusen. 4. Rederiet Y HF dømmes i medhold av straffeloven §48a, jfr §48b, jfr Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §3 og §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §3, jfr forskrift av 12. august 1994 om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard §1, jfr §2, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 første ledd, Lov om Norges økonomiske sone §8, jfr §4, jfr forskrift av 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard §4 tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §63 første ledd, til å betale en bot til statskassen stor kr 125000,- - etthundreogtjuefemtusen. 5. Rederiet X dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av kr 1000000,- - enmillion, jfr lov om Norges økonomiske sone §9. 6. Rederiet Y HF dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av kr 1000000,- - enmillion, jfr lov om Norges økonomiske sone §9. 7. Rederiet X betaler erstatning til staten for deler av sakens omkostninger med kr 25000,- - tjuefemtusen. Rederiet Y HF betaler erstatning til staten for deler av saken omkostninger med kr 25000,- - tjuefemtusen." Dommen er avsagt under dissens for punktene 5 og 6. Rettens formann stemte for at inndragningsbeløpene skulle settes til NOK 800 000. Jeg bemerker at det er en mangel ved domsslutningen. Frifinnelsen av Y HF for foreleggets post 2 skulle fremgått. Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom. De domfelte har påanket herredsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. B og Y HF har også på ett punkt anket over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. A og X har - utenfor anken - på to punkter gjort gjeldende at det foreligger slike saksbehandlingsfeil. Jeg nevner at det i ankeerklæringen under anken over rettsanvendelsen blant annet ble gjort gjeldende at regelen for beregning av yttergrensen for fiskevernsonen er uriktig anvendt. I ankeerklæringen var dette begrunnet med at Hopen ikke er en "island" som etter FNs havrettskonvensjon av 10 desember 1982 artikkel 121 kan gi grunnlag for en økonomisk sone. Det var derfor - ble det hevdet - uriktig å trekke grensen 200 nautiske mil fra grunnlinjen ved Hopen. Dette synspunktet gjøres ikke lenger gjeldende. Derimot er det i skranken for Høyesterett anført at det punkt på Abeløya på Kong Karls land som er brukt av Statens kartverk og Kystvakten ved beregningen av grensen, av en rekke nærmere angitte grunner, ikke kan danne utgangspunktet for denne. Ankegrunnene på dette og de øvrige punkter vil fremgå nærmere av det referat jeg skal gi av de domfeltes anførsler for Høyesterett. Kort om fiskevernsonen, saksforholdet og de forhold domfellelsene gjelder. I medhold av lov av 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone er det ved forskrift av 3 juni 1977 opprettet en fiskevernsone i havområdet utenfor Svalbard for - som det heter i forskriften §1 - "bevaring av de levende ressurser i havet og regulering av fiske og fangst". Forskriften gir vidtgående reguleringshjemmel, blant annet til å fastsette største årlige tillatte fangstmengde for det enkelte fiskeslag. Slike maksimale fangstmengder for fiske i fiskevernsonen ved Svalbard har for arktisk torsk vært fastsatt siden 1986. Norsk og russisk fiske har i denne perioden vært regulert gjennom avtalte totalkvoter for landene for hele Norskehavet og Barentshavet. For fiskevernsonen har vært fastsatt en fiskekvote for øvrige land - tredjeland. Forskriften ga opprinnelig ikke hjemmel for å bestemme hvilke tredjeland som kunne fiske på kvoten. Ved forskriftsendring av 12 august 1994 ble det gitt hjemmel til å treffe "Bestemmelser om hvilke lands fartøy som har adgang til å drive fiske" innenfor vernesonen. Samme dag ble det fastsatt: "Bare fartøy fra land som tradisjonelt har fisket norsk arktisk torsk i vernesonen ved Svalbard kan fiske innenfor dette kvantum 28.000 tonn. Dette er fartøy fra EU, Færøyene og Polen." Grensen for fiskevernsonen skal etter forskriften §1 annet ledd "gå i en avstand av 200 nautiske mil (én nautisk mil = 1852 meter) fra de grunnlinjer som er fastsatt, eller der grunnlinjer ikke er fastsatt, fra linjer som forbinder øygruppas ytterste punkter". Grunnlinjer er fastsatt for deler av Svalbard ved kongelig resolusjon av 25 september 1970. Blant annet for områdene i nord og øst, herunder områdene ved Kong Karls land, er det ikke fastsatt grunnlinjer. Grensen for fiskevernsonen i øst er på offisielle kart, sjøkart nr 300, tegnet inn til 76 grader nordlig bredde. Nord for denne må enten brukerne av kartet beregne grensen på grunnlag av regelen i forskriftens §1 annet ledd eller få opplyst dette ved henvendelse til Kystvakten. Jeg nevner at vernesonen i øst delvis, både nord og sør for 76 grader, støter opp mot det såkalte Smutthullet. Dette er et havområde som faller utenfor både norsk og russisk økonomisk sone, og som i det hele ikke er undergitt noen kyststats jurisdiksjon. Den 24 september 1994 gikk en rekke båter fra andre tredjeland enn Færøyene, Polen og land i EU, som hadde drevet fiske i Smutthullet, inn i fiskevernsonen, slik Kystvakten, etter angivelser fra Statens kartverk, oppfattet området for denne. Kystvakten arresterte to av disse fartøyene, "Z" som er et islandsk registrert fartøy eid av det islandske fiskebåtrederiet X med A som skipper, og "Æ", den gang registrert i Panama og eid av det islandske fiskebåtrederiet Y HF og med B som skipper. De arresterte skipene ble ført til Tromsø. Det ble utferdiget forelegg mot skipperne og mot rederiene med foretaksstraff for: (1) ulovlig fiske innenfor fiskevernsonen (2) bruk av ulovlig redskap (3) unnlatelse av å gi melding om når og hvor fisket ble innledet og (4) manglende eller mangelfull føring av fangstdagbok. Mot rederiene ble det i tillegg utferdiget inndragningsforelegg, med blant annet inndragning av den delvise verdi av fangst, redskap og fartøy, for X på NOK 1 million og for Y HF på NOK 1.500.000. Ingen av foreleggene ble vedtatt, og sak ble fremmet for og pådømt av Nord-Troms herredsrett. Det fremgår av den gjengitte domsslutning at B ble frifunnet for fiske med ulovlig redskap, men at det for øvrig ble domfellelse for de forhold foreleggene gjaldt. Partenes anførsler: Det er fra de ankende parters side i stor bredde tatt opp folkerettslige og internrettslige spørsmål og problemstillinger i tilknytning til norsk jurisdiksjon på Svalbard og i havområdene utenfor. Noen av problemstillingene er det, slik jeg ser saken, ikke nødvendig å ta stilling til. Her vil jeg nøye meg med å gjengi partenes standpunkter til de rettslige spørsmål og bare enkelte punkter i deres argumentasjon. De ankende parter har gjort gjeldende: Anvendelsen av fokerettslige regler. Norges folkerettslige forpliktelser er helt sentrale i saken. Tradisjonelt har man i Norge sett internrett og folkerett som separate rettssystemer, der norske domstoler skal anvende norsk rett og ikke folkeretten, med andre ord et dualistisk prinsipp. Et slikt utgangspunkt er for generelt, for unyansert og ut fra en realbetraktning lite treffende. Det er akseptert at deler av folkeretten får direkte anvendelse som intern norsk rett, og for øvrig vil folkeretten være et helt sentralt fortolkningsmoment ved anvendelsen av norske rettsregler. Svalbardtraktaten må under enhver omstendighet anvendes direkte som intern rett. Denne traktaten er grunnlaget for norsk jurisdiksjon på Svalbard. Norges rett til myndighetsutøvelse går så langt - og ikke lenger - som hjemlet i traktaten. I og med at traktaten er grunnlaget for norsk lovgivningsmyndighet, må domstolene kunne kontrollere, som en del av den interne rettsanvendelsen, om lovgivningen for Svalbard er i samsvar med traktaten. Spørsmålet om fiskevernsonen mangler internrettslig hjemmel. Forskriften om fiskevernsonen for Svalbard er i sin helhet ugyldig. Den mangler internrettslig hjemmel. Forskriften er gitt med hjemmel i lov av 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone. Denne loven får anvendelse på havområdene utenfor "Kongeriket Norge". Etter Svalbardloven-lov 17 juli 1925 nr 11 - §2 annet ledd må det, for den lovgivning som skal gjelde for Svalbard, være "særskilt fastsatt" at loven også gjelder der. Slik særskilt fastsettelse mangler for loven om Norges økonomiske sone. Det er riktignok sagt i forarbeidene til loven at den gjelder for Svalbard, men uttalelser i forarbeidene kan ikke være tilstrekkelig til at det foreligger "særskilt fastsettelse". Svalbardtraktaten og kravet til likebehandling. Dersom forskriften fra 1977 for fiskevernsonen ved Svalbard skulle ha internrettslig hjemmel, er iallfall forskriftens bestemmelse om at kun fartøyer fra tredjelandene Færøyene, Polen og land i EU kan fiske i vernesonen, i strid med Svalbardtraktatens krav om likebehandling. Det norske syn om at Svalbardtraktaten ikke får anvendelse utenfor territorialfarvannet ved Svalbard, er uholdbart. Det er nok korrekt at norsk jurisdiksjon på Svalbard opprinnelig hadde en slik begrensning. Farvannet utenfor territorialgrensen var den gang fritt hav. Den senere folkerettslige utvikling har imidlertid åpnet for etablering av økonomiske soner. Når det er Svalbard, og den jurisdiksjon Norge har der i kraft av Svalbardtraktaten, som gir grunnlag for en økonomisk sone utenfor øygruppen, tilsier en lojal tolking av traktaten, jf i denne forbindelse Wienkonvensjonen artikkel 31, at de rettigheter tredjeland er gitt på landområdet og i territorialfarvannet også må gjelde for økonomiske soner, som fiskevernsonen. Kravet til likebehandling - ikkediskriminering - som etter Svalbardtraktaten er et helt fundamentalt prinsipp, er tilsidesatt. Likebehandlingsprinsippet er absolutt. Det kan ikke etableres noen form for favorisering av rettssubjekter fra bestemte land. Det aksepteres at det for å hindre overfiske kan være grunnlag for å fastsette kvoter for maksimalfangst, og at det også må kunne være akseptabelt å foreta en fordeling av maksimalkvoten mellom de enkelte land hvor det tas hensyn til tradisjonelt fiske. Men det kan ikke være holdbart, slik det her er gjort, totalt å ekskludere enkelte lands borgere fra å delta i fisket. Herredsrettens drøftelse av kravet til likebehandling er meget snau, og på dette punkt anføres det, for det tilfelle at Høyesterett ikke skulle finne grunnlag for å konstatere uriktig rettsanvendelse, at domsgrunnene er så mangelfulle at det må lede til opphevelse av dommen. At islandske fiskere ikke kan utelukkes fra fiske i området rundt Svalbard, har også støtte i artikkel 70 i FNs havrettskonvensjon, jf spesielt artikkel 70 om rettigheter for "geografisk vanskeligstilte" stater. For B og Y HF er det gjort gjeldende at kravet til likebehandling også må få anvendelse for fartøyer som er registrert i land som ikke har ratifisert Svalbardtraktaten. Tidligere lå det en form for gjenytelse mellom anerkjennelse av Norges suverenitet og anerkjennelse av rettigheter for egne borgere. I dag er Norges suverenitet etablert folkerett, og det tjener ikke noe fornuftig formål at det bare er borgere av stater som har ratifisert traktaten som skal nyte godt av rettighetene etter den. Spørsmålet om fartøyene befant seg i fiskevernsonen. Selv om fiskevernsonen på Svalbard har hjemmel i intern rett, og selv om bestemmelsen om utelukkelse av fartøy fra andre land enn Færøyene, Polen og land i EU, ikke skulle være i strid med traktatens vilkår om likebehandling, kan forskriften her likevel ikke få anvendelse. Forholdet var nemlig at fartøyene ikke fisket innenfor vernesonen, om grensene for denne trekkes i samsvar med norsk rett og folkeretten. Fartøyenes posisjoner slik de er angitt av norske myndigheter, bestrides ikke, men det som anføres er at disse posisjonene var utenfor fiskevernsonen slik grensen for denne må trekkes. Grensene for vernesonen følger av §1 annet ledd i forskriften for vernesonen. Den prinsipale regel er at grensen skal trekkes 200 nautiske mil fra de grunnlinjer som er fastsatt. Hvor det ikke er grunnlinjer, skal grensen for fiskevernsonen være 200 nautiske mil "fra linjer som forbinder øygruppas ytterste punkter". Ved angivelsen av grunnlaget for beregningen av grensen for fiskevernsonen nord for 76 grader har Statens kartverk tatt utgangspunkt i et punkt på Abeløya på Kong Karls land. Dette er for det første i strid med at hvor det er fastsatt grunnlinjer, så er det disse, som det prinsipale grunnlag for beregningen, som skal brukes. Bare hvis det ikke er fastsatt grunnlinjer, kan man gå til "linjer som forbinder øygruppas ytterste punkter". Hertil kommer at Kystvakten - og Statens kartverk - ikke har brukt en slik linje, men ett enkelt punkt for sin grensetrekning. Det er uholdbart etter forskriften, som angir grensedragning ut fra linjer. En grense trukket fra ett enkelt punkt, ville dessuten kunne gi en usikker grenseangivelse. Å bruke punktet på Abeløya på Kong Karls land som utgangspunkt for beregning av fiskevernsonens utstrekning, vil også stride mot Havrettskonvensjonens artikkel 121. Abeløya er ikke noen "island" etter artikkelen, men en "rock" etter artikkelens punkt 3. Dernest ville en grense for fiskevernsonen trukket med utgangspunkt i linjer mellom punkter på øyer som Abeløya innebære en etablering av arkipelagiske grunnlinjer, og det er det ikke folkerettslig adgang til for øygrupper som Svalbard. De enkelte strafferettslige spørsmål. Rettsvillfarelse. På offisielle kart er grensen for fiskevernsonen bare trukket opp til 76 grader. Nord for dette må grensen beregnes av fiskerne. En slik beregning vil være beheftet med stor usikkerhet. A hadde ikke til disposisjon noe kart der grensen forsøksvis var trukket opp. For ham måtte det være meget uklart hvor den riktige grensen var. Selv om posisjonen for fartøyet skulle ligge innenfor vernesonen, kan det ikke bebreides ham som uaktsomt at han innrettet seg som om han var i Smutthullet. A - og derved også X - må derfor under enhver omstendighet frifinnes på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse. Subsidiært påberopes det på dette punkt mangelfulle og uklare domsgrunner. Ulovlig redskap. A og X er dømt for fiske med ulovlig redskap. Her gjøres det utenfor anken gjeldende feil saksbehandling - mangelfull begrunnelse. Herredsretten har ikke redegjort for hvorfor den innvendige slitematte i trålen var egnet til å påvirke seleksjonen av fisk. Plikt til å gi melding om innledning av fiske. Forutsatt at båtene befant seg i vernesonen, at denne har internrettslig hjemmel og at det for A ikke er grunnlag for unnskyldelig rettsvillfarelse, aksepteres det at det foreligger brudd på regelen om plikt til å gi melding om når og hvor fisket blir innledet. Mangelfull føring av fangstdagbok. Domfellelsen for manglende eller mangelfull føring av fangstdagbok er uholdbar. På begge fartøy ble det ført bøker med opplysninger som tilfredsstilte kravene til fangstdagbok etter dagjeldende regler. De vidtgående krav herredsretten har stilt opp, følger av regler som på det tidspunkt ennå ikke var trådt i kraft. Straff og inndragning. Vedrørende reaksjonsfastsettelsen gjøres det gjeldende at det ikke er hjemmel for inndragning ved brudd på bestemmelsene i fiskevernforskriften. Opprinnelig var det i disse reglene uttrykkelig fastsatt at overtredelse av bestemmelsene om fiske i fiskevernsonen ble straffet etter straffebestemmelsene i lov om Norges økonomiske sone, men at inndragningsbestemmelsen der ikke fikk anvendelse. Det uttrykkelige unntaket for inndragning ble fjernet. Men i forskriften sto det nå bare at overtredelse kunne straffes etter straffebestemmelsene i soneloven. Det var ikke angitt at inndragning kunne skje. Dette må medføre at det her ikke foreligger tilstrekkelig klar hjemmel for inndragning. Dersom inndragning er hjemlet, er det viktig å se inndragningsspørsmålet i sammenheng med spørsmålet om foretaksstraff. Både adgangen til å ilegge foretaksstraff og adgangen til inndragning er fakultativ, og begge former for reaksjon bør ikke idømmes samtidig. Fastsettes det inndragning, bør inndragningsbeløpet settes lavere enn herredsretten har gjort, og iallfall ikke høyere enn de beløp herredsrettens mindretall kom til. Den inndragning som ble utmålt, ligger over det nivå som følger av rettspraksis. For A og B er det fastsatt en subsidiær fengselsstraff til bøtestraffene. Dette er det ikke adgang til. Det kan her vises til Høyesteretts dom av 4 mars 1996 lnr 30/1996, som riktignok gjaldt straff ved brudd på reglene i saltvannsfiskeloven, men som må gis tilsvarende anvendelse ved straffastsettelse for brudd på reglene om fiskevernsonen for Svalbard. Påtalemyndigheten har anført: Anvendelsen av folkerettslige regler. Prinsipielt sett må det være riktig å fastholde det dualistiske prinsipp, at folkeretten og norsk rett er atskilte rettssystemer. På grunn av presumsjonsprinsippet - at norsk rett presumeres å være i samsvar med folkeretten - får det imidlertid liten praktisk betydning at folkeretten ikke kan anvendes direkte. Men om det skulle være uoverensstemmelser mellom norsk internrett og folkeretten, er det norsk rett som skal anvendes. Heller ikke Norges folkerettslige forpliktelser etter Svalbardtraktaten, kan i et eventuelt kollisjonstilfelle gå foran norske internrettslige regler. Spørsmålet om fiskevernsonen mangler internrettslig hjemmel. Anførselen om at fiskevernsonen savner internrettslig hjemmel er uholdbar. Statenes grunnlag for å opprette økonomiske soner - her fiskevernsonen - følger av folkerettslig utvikling etter siste krig, og adgangen er nå nedfeldt i FNs havrettskonvensjon. Hvordan nasjonalstatene vil ordne sin lovgivning om økonomiske soner, er et internrettslig spørsmål. Norge har valgt å forankre reglene om økonomiske soner i lov om Norges økonomiske sone av 17 desember 1976 nr 91. Det er der uttalt klart i forarbeidene - og implisitt tilkjennegitt i lovteksten - at loven også skal gjelde for havområdene utenfor Svalbard. Internrettslig er dette en gyldig og tilstrekkelig hjemmel. De ankende parters argumentasjon i tilknytning til Svalbardloven §2 annet ledd er misforstått. For det første gjelder neppe Svalbardloven for annet enn landområdene og territorialfarvannet ved Svalbard, med andre ord ikke for havområdene utenfor. Dertil kommer at loven om Norges økonomiske sone etter sin ordlyd omfatter havområdene utenfor "Kongeriket Norge", en betegnelse som ut fra tradisjonelt lovspråk går på hele Norge - inklusive Svalbard. Dessuten er det altså uttrykkelig angitt i forarbeidene at loven også skal gjelde for havområdene utenfor Svalbard. Dette må, om Svalbardloven §2 annet ledd i det hele skulle være anvendelig, tilfredsstille kravet til "særskilt fastsettelse". Svalbardtraktaten - kravet til likebehandling. De ankende parter gjør gjeldende at den fastsatte kvoteregel, med kvote kun for Færøyene, Polen og land i EU, er i strid med Svalbardtraktatens krav til likebehandling. Dette er uholdbart av en rekke grunner. For B og "Æ" allerede fordi fartøyet var registrert i Panama. Panama har ikke ratifisert Svalbardtraktaten, og rettigheter og forpliktelser i tilknytning til traktaten gjelder ikke for rettssubjekter fra Panama, herunder fartøyer som er registrert der. Dette følger av sikker folkerett, jf Wienkonvensjonen artikkel 34. Svalbardtraktaten gjelder kun for landområdene og territorialfarvannet på Svalbard. Det er uholdbart å hevde, som de ankende parter gjør, at traktatforpliktelsene også påhviler havområdene utenfor. Dette er uten forankring i traktaten som gir Norge full suverenitet med mindre annet er positivt tilkjennegitt. Etter traktatteksten får den kun anvendelse på landområdene og territorialfarvannet. De ankende parters syn måtte i tilfelle grunnes på en analogisk anvendelse av traktaten. Klar folkerettslig praksis og tradisjon for fortolkning av traktater tilsier at en slik analogi ikke kan være riktig. Det samme gjør tungtveiende reelle hensyn og en rekke forhold ellers. Selv om det hadde vært holdbart at traktaten også gjelder for havområdene utenfor Svalbard, og dermed for fiskevernsonen, er situasjonen at det norske forvaltningsregimet i fiskevernsonen ikke krenker traktatens krav til likebehandling. Ved fastleggelsen av kravet til likebehandling, må man ta utgangspunkt i Svalbardtraktatens artikkel 1. Norge har full suverenitet på Svalbard, kun begrenset på de måter som er konkret angitt i traktaten, for eksempel i traktatens artikkel 2 og artikkel 3. Hovedelementet i kravet til likebehandling, er at Norge ikke har adgang til å diskriminere ut fra nasjonalitet. Norge er etter traktaten avskåret fra å gi økte rettigheter til næringsutøvere for eksempel fordi de er norske eller russiske statsborgere, og man er avskåret fra å innskrenke rettigheter for eksempel fordi vedkommende næringsutøver er islandsk. I slike tilfelle vil nasjonalitet være brukt som utvelgelseskriterium, og det er ikke tillatt etter traktaten. Svalbardtraktaten forbyr derimot ikke utvelgelse ut fra andre objektive kriterier. Når det gjelder fiske, er nettopp tradisjon i næringsutøvelsen et slik objektivt kriterium. Dersom det er nødvendig å foreta en begrensning og en utvelgelse fordi det ikke er nok ressurser, for eksempel fiskeressurser, er det full anledning til å gjøre det på den måten at de land som tradisjonelt har utøvet for eksempel torskefiske, får fortsette med dette fisket innen angitte kvoter, mens man avskjærer andre. Hensikten her er ikke å favorisere næringsutøvere fra noen land fremfor andre, men å muliggjøre fortsatt næringsutøvelse for dem som allerede har etablert slik næringsvirksomhet i området. Det var nettopp tilfellet for fiskere fra Færøyene, Polen og land i EU. Islandske fiskere utøvet derimot ikke fiske av betydning i havområdene utenfor Svalbard i tiden før vernesonen ble innført. Tradisjonelt fiske er akseptert som fordelingsgrunnlag i andre sammenhenger hvor det er forbud mot diskriminering på grunn av nasjonalitet. Dette gjelder blant annet i havområdene innen EU. Å gi kvoter til alle land ville i realiteten innebære en faktisk diskriminering av de land som har basert deler av næringsgrunnlaget for sin fiskeflåte på fiske i dette havområdet. En ordning med kvoter til alle land, ville for øvrig være umulig å praktisere, og det ville ikke gi et forsvarlig grunnlag for fiske for tredjeland i området. De aller fleste land har akseptert Norges innføring av kvote for tredjeland i fiskevernsonen. I den juridiske litteratur som behandler spørsmålet om Norge har en slik adgang til å innføre tredjelands kvote for bestemte tredjeland basert på tradisjonelt fiske, er det i dag en alminnelig oppfatning om at dette ikke strider mot Norges forpliktelser etter Svalbardtraktaten. Spørsmålet om fartøyene befant seg i fiskevernsonen. Anførselen om at fartøyene, med de posisjoner det er enighet om at de hadde, befant seg utenfor fiskevernsonen, bygger på misforståelser, dels av de internrettslige norske regler for grensedragningen og dels av bestemmelsene i Havrettskonvensjonen om grensene for økonomiske soner. §1 annet ledd i forskriften om fiskevernsonen gir to alternative grunnlag for grensedragningen. Grensen skal gå 200 nautiske mil fra de grunnlinjer som er fastsatt og, hvor det ikke er fastsatt slike grunnlinjer, fra linjer som forbinder øygruppas ytterste punkter. Dette innebærer at ethvert punkt som befinner seg mindre enn 200 nautiske mil enten fra grunnlinjen eller fra et ytterste punkt på øygruppa, faller innenfor sonen. De ankende parters syn ville innebære at man eleminerer fra vernesonen områder som ligger mer enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene, men mindre enn 200 nautiske mil fra "ytterste punkter". Dette er uholdbart. Det er ingen forutsetning - som de ankende parter synes å mene - at utgangspunktet for grenseberegningen må være linjer som går gjennom en rekke fastsatte punkter. Ethvert punkt som utgjør et "ytterste punkt", vil kunne danne utgangspunktet for et sirkelsegment som kan utgjøre en del av grensen. Men hvis det er andre "ytterste punkter"som vil gi en større sone i området, så vil det være disse punktene som vil være aktuelle for grensetrekningen. De ankende parter synes å mene at et punkt for grenseberegningen ved Kong Karls land forutsetter at det kan trekkes grunnlinjer mellom de store øyene i øygruppa, for eksempel linjer mellom Edgeøya og øyene på Kong Karls land. Dette er misforstått og selvfølgelig ikke Norges syn. At det ikke er grunnlag for å trekke arkipelagiske grunnlinjer rundt Svalbard er det ingen uenighet om. Men det er også helt uten betydning i saken. Øyene på Kong Karls land utgjør "islands" etter Havrettskonvensjonens artikkel 121. Foruten at det samsvarer med ordlyden, har det klar støtte i folkerettslig praksis. Unntaket for "rocks" i artikkelens punkt 3 gjelder for isolerte klipper og rev. De enkelte strafferettslige spørsmål. Rettsvillfarelse. A og "Z" var 13 nautiske mil innenfor grensen for vernesonen under fisket. Herredsretten har funnet det bevist at selv om grensen nord for 76 grader ikke var tegnet inn på sjøkart nr 300, som man hadde om bord i "Z", og det kunne være noen uklarhet om hvor grensen nøyaktig gikk, forelå det forsett - positiv innvilgelse - fra As side med hensyn til at fiskevernsonen omfattet det området der han fisket. Bevisbedømmelsen her er Høyesterett bundet av. Det er ikke grunnlag for å hevde at denne bevisvurderingen fra herredsrettens side bygger på noen form for misforståelser. Selv om man skulle mene at det er uklarhet omkring forsettet, kan det iallfall ikke herske tvil om at A ikke befant seg i noen unnskyldelig rettsvillfarelse. Det er ingen mangler eller uklarhet ved domsgrunnene på dette punkt som kan føre til opphevelse. Ulovlig redskap. A er dømt med rette for fiske med ulovlig redskap. Herredsrettens begrunnelse er tilstrekkelig. Mangelfull føring av fangstdagbok. De krav herredsretten har stilt til føring av fangstdagboken, må iallfall i det alt vesentlige være riktige. Kravene til slik føring i vernesoneforskriften §4 tredje ledd må ses i sammenheng med de fangstrapporter som etter bestemmelsens annet ledd skal leveres månedlig. Det ligger også krav til fangstdagboken i "føring", "fangst" og "dagbok". Straff og inndragning Adgangen til å idømme foretaksstraff er fakultativ. Hensett til denne straffens utpregete preventive formål, og mulighetene til gevinster ved ulovlig fiske, bør det her ilegges foretaksstraff. Loven om Norges økonomiske sone gir hjemmel for inndragning. At vernsoneforskriften kun nevner straff for overtredelse, kan ikke innebære at inndragning er utelukket. Også adgangen til inndragning er fakultativ, men at inndragning her bør idømmes kan ikke være tvilsomt. Det preventive moment, og de muligheter som foreligger for betydelig fortjeneste gjennom ulovlig fiske, er viktige momenter både ved fastsettelsen av foretaksstraffen og inndragningen. De beløp herredsretten har fastsatt, bør ikke reduseres. Påtalemyndigheten er enig i at det ikke er adgang til å idømme subsidiær fengselsstraff for bøter idømt for ovetredelser av bestemmelsene i lov om Norges økonomiske sone. Dette var forutsatt da straffebestemmelsen i soneloven ble revidert i forbindelse med vedtakelsen av saltvannsfiskeloven - lov 3 juni 1983 nr 40. Jeg ser slik på saken: Det er etter min mening ikke grunnlag for å domfelle B og Y HF for unnlatt føring av fangstdagbok. På dette punkt må de frifinnes. For øvrig er jeg kommet til at ankene må forkastes, dog slik at bestemmelsene om subsidiær fengselsstraff må gå ut. Spørsmålet om fiskevernsonen mangler internrettslig hjemmel. Fiskevernsonen i havområdene utenfor Svalbard er opprettet med hjemmel i lov av 17 desember 1976 nr 91 om Norges økonomiske sone. At denne loven - som anført av de ankende parter - ikke skal gjelde for havområdene utenfor Svalbard, er åpenbart uholdbart. Lovens §1 (økonomisk sonelov) angir dens virkeområde til "havområdene utenfor Kongeriket Norge". "Kongeriket Norge" brukes tradisjonelt i lovspråk for å angi hele Norge - inklusive Svalbard. Denne språkbruken er her tilsiktet. I forarbeidene er det uttrykkelig uttalt at loven også skal gjelde for havområdene utenfor denne øygruppa. De ankende parters anførsler i tilknytning til Svalbardloven §2 annet ledd, kan ikke føre frem. Bestemmelsen i Svalbardloven §2 annet ledd om at "Andre lovbestemmelser gjelder ikke for Svalbard, uten når det særskilt er fastsatt", kan nok være et vesentlig moment ved fortolkningen av senere lovgivning ved spørsmålet om vedkommende lov omfatter Svalbard. Men bestemmelsen kan ikke - som de ankende parter nærmest synes å mene - innebære noe formkrav til senere lovgivning på den måten at loven bare kan få anvendelse for Svalbard hvis dette eksplisitt er sagt i teksten. Det ville være å gi Svalbardloven en rettskildemessig overordnet status i forhold til annen ordinær lovgivning. Det er det selvfølgelig ikke grunnlag for. Her er for øvrig situasjonen at virkeområdet for loven er så klart forankret i teksten at vilkåret om "særskilt fastsettelse" ville være oppfylt. Om Svalbardloven i det hele får anvendelse utenfor landområdene og territorialfarvannet, går jeg ikke inn på. Svalbardtraktaten - kravet til likebehandling. Her nevner jeg innledningsvis at det ikke er bestridt at Norge har kompetanse til å opprette en økonomisk sone rundt Svalbard og i denne sonen treffe regulerende og begrensende tiltak, blant annet for fisket. Det de ankende parter gjør gjeldende er at Svalbardtraktaten - med dens krav til likebehandling - får anvendelse også i den økonomiske sone - fiskevernsonen - og at den gjeldende regulering av fisket er i strid med dette likebehandlingskravet. Det er Norges syn at Svalbardtraktaten ikke gjelder utenfor landområdene og sjøterritoriet. Dette syn er bestridt, blant annet av Island. For meg er det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om Svalbardtraktatens geografiske anvendelsesområde, idet jeg ikke kan se at Norges forpliktelser etter traktaten under noen omstendighet er tilsidesatt gjennom den regulering av torskefisket som er iverksatt. Når det gjelder Norges forpliktelse etter Svalbardtraktaten, finner jeg grunn til først å bemerke at rettigheter etter traktaten har kun de stater som har ratifisert den. Jeg viser til Wienkonvensjonen artikkel 34, som her gir uttrykk for gjeldende folkerett. Det er ikke holdepunkter i Svalbardtraktaten for å fravike dette utgangspunktet. Allerede det tilsier at overfor B og Y HF foreligger det ingen krenkelse av noen traktatforpliktelse. "Æ" var registrert i Panama. Før jeg går nærmere inn på hva som ligger i traktatens krav til likebehandling, finner jeg grunn til å minne om hovedpunktene i den regulering som er iverksatt. Fra 1986 har det vært fastsatt en totalkvote for fiske av norsk arktisk torsk i vernesonen. Norge og Russland - tidligere Sovjetunionen - avtaler årlig største fangstmengde, TAC - total allowable catch - for det totale fisket i Norskehavet og Barentshavet og foretar en for deling av TAC. Kvoten for vernesonen utgjør en del av TAC, i de senere år 4 %. Kvoten for vernesonen blir en kvote forbeholdt tredjeland, idet norsk og rusisk fiske i Norskehavet og Barentshavet, inklusive fiskevernsonen ved Svalbard, skjer på deres andel av TAC. Ved fastsettelsen av tredjelandskvoten i vernesonen har det vært forutsatt, slik det er kommet til uttrykk i forarbeider til kvotefastsettelser, at denne kvoten skal disponeres av land med tradisjon for fiske i dette havområdet. Det er Færøyene, Polen og enkelte land i EU. At kvoten er begrenset til disse, kom imidlertid først til uttrykk i selve forskriften ved forskriftsendringen av 12 august 1994. Island er ikke med blant disse landene, nettopp fordi Island ikke har utøvd tradisjonelt fiske i området. Fremlagte statistiske oppgaver bekrefter dette. Etter artikkel 1 i Svalbardtraktaten er Norge sikret full og uinnskrenket høyhetsrett over Svalbard. I den grad suvereniteten skal være innskrenket, må det følge av traktatens øvrige bestemmelser. Det som her er påberopt fra de ankende parter, er artikkel 2 og 3. Jeg finner grunn til å gjengi deler av disse bestemmelsene, slik de lyder i norsk oversettelse fra tiden for vedtagelsen: "Artikkel 2: Alle de høie kontraherende parters skib og undersåtter skal ha like rett til fiske og jakt innen de områder som er nevnt i artikkel 1 og deres territoriale farvann. Det tilkommer Norge å håndheve, treffe eller fastsette passende forholdsregler til å sikre bevarelsen og - om nødvendig - gjenopprettelsen av dyre- og plantelivet innen de nevnte områder og deres territoriale farvann, dog så at disse forholdsregler alltid skal anvendes likt overfor alle de høie kontraherende parters undersåtter uten nogen som helst undtagelser, forrettigheter og begunstigelser, direkte eller indirekte, til fordel for nogen av dem. ... Artikkel 3 :Alle de høie kontraherende parters undersåtter skal i farvannene, fjordene og havnene innen de områder som er nevnt i artikkel 1 ha like rett til adgang og opphold - uten hensyn til grunn eller formål: de skal der kunne drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot, forutsatt at de retter sig efter de stedlige lover og forskrifter. De skal ha samme like adgang til å drive og utnytte alle maritime, industri-, bergverks- og handelsforetagender både tillands og i de territoriale farvann, uten at noget monopol i nogen henseende eller til fordel for noget foretagende skal kunne innføres. ..." Det som følger av disse bestemmelsene, er et krav til likebehandling av "alle de høie kontraherende parters undersåtter", med andre ord et forbud mot diskriminering begrunnet i nasjonalitet. Det som derimot ikke kan utledes, er noe forbud mot rasjonering - herunder også forskjellsbehandling - begrunnet i andre objektive kriterier for utvelgelse. I fiskevernsonen er torskeressursene fordelt - og rasjonert - slik at de land som har hatt et tradisjonelt fiske i havområdet før innføringen av begrensningene, er sikret fortsatt fiske, mens de land som ikke kan vise til et slikt fiske i området, nektes å starte opp. Det tilsiktede formål - og også den faktiske effekt - er å verne etablert næring, derimot ikke å diskriminere næringsutøvere begrunnet i at de har - eller ikke har - sin tilhørighet til bestemte land. Jeg kan ikke se annet enn at en regulering med et slikt formål og en slik effekt er noe annet enn diskriminering grunnet i nasjonal tilhørighet, og at reguleringen ikke kan være i strid med Svalbardtraktaten artikkel 2 og artikkel 3. At Norge har adgang til forskjellsbehandling grunnet i andre objektive kriterier enn nasjonal tilhørighet, er allment akseptert i den litteratur der spørsmålet er behandlet. Det er også i dag, av de forfattere som har behandlet spørsmålet, akseptert at traktaten ikke er til hinder for kvoteordninger av den type som er innført. Det gjelder også de forfattere som for andre rettslige spørsmål vedrørende norsk jurisdiksjon på Svalbard, har stilt seg kritisk til Norges syn. Jeg kan her vise til R.R. Churchill, The Maritime Zones of Spitsbergen (The Law of the Sea and International Shipping 1985) 230 - 231 note 29 og Geir Ulfstein: The Svalbard Treaty (1995) 450 flg. Regulering basert på tradisjonelt fiske har også vært akseptert i internasjonal praksis hvor det rettslige utgangspunkt har vært et forbud mot diskriminering grunnet nasjonal tilhørighet. I flere avgjørelser av EF-domstolen er det lagt til grunn at slik regulering ikke er i strid med Romatraktaten. De ankende parters syn er - som nevnt - at Norge kan fastsette en totalkvote for vernesonen, men at ingen land - iallfall ikke land som har tiltrådt Svalbardtraktaten - kan utelukkes fra fisket. Traktaten står åpen for tilslutning fra alle land. Den skal nå være ratifisert av 41 stater. Island ratifiserte for øvrig traktaten så sent som i mai 1994, og kom altså først da i posisjon til å påberope rettigheter etter den. Om de ankende parters syn skulle være riktig, ville alle land som ønsket å åpne for fiske ved Svalbard for sine fartøyer, kunne oppnå det ved å slutte seg til traktaten og forlange en kvote for sine fiskere. En slik ordning ville ikke være praktikabel, og den ville kunne føre til at det enkelte tredjelands kvote måtte bli så liten at fiske for tredjeland praktisk sett ble utelukket. De ankende parter har i noen grad påberopt Havrettskonvensjonen til støtte for sitt syn. Det er vist til artikkel 70 om geografisk vanskeligstilte staters rettigheter. At Island i denne sammenheng er "geografisk vanskeligstilt" og trenger fisket ved Svalbard av hensyn til ernæringsbehovene i befolkningen, er gjort gjeldende. Men dette står for meg som uforklart, og jeg kan ikke se at argumentet her kan ha vekt. I den grad Havrettskonvensjonen kan trekkes inn med hensyn til hvilke land som skal kunne fiske i vernesonen, må det heller være som et argument for en fordeling ut fra tradisjonelt fiske. Havrettskonvensjonen tillegger i visse sammenhenger tradisjon betydning ved spørsmålet om hvorledes fiskeressurser bør fordeles. Når det gjelder spørsmålet om Svalbardtraktatens krav til likebehandling er krenket, har de ankende parter subsidiært anført at herredsrettens begrunnelse for dette spørsmål er mangelfull. Til dette bemerker jeg at spørsmålet om traktatens anvendelsesområde er et rettslig spørsmål, hvor Høyesterett har full kompetanse. Eventuelle mangler ved herredsrettens begrunnelse på dette punkt er derfor uten betydning for prøvelsen av domfellelsene, og kan ikke under noen omstendighet føre til opphevelse av herredsrettens dom. Spørsmålet om fartøyene befant seg i fiskevernsonen. Det er enighet om fartøyenes posisjoner. Det er på det rene at posisjonene ligger 13 nautiske mil innenfor en avstand av 200 nautiske mil beregnet fra et punkt på Abeløya på Kong Karls land. Punktet på Abeløya utgjør et ytterste punkt etter annet alternativ for grensetrekningen i forskriften §1 annet ledd, slik jeg forstår bestemmelsen, og det følger da direkte av den at fartøyene var i vernesonen. At avstanden fra grunnlinjen ved Hopen eventuelt er mer enn 200 nautiske mil, er uten betydning. De to alternativene i forskriftens §1 annet ledd for grensetrekningen er sidestilte. Jeg kan heller ikke se at det er av betydning at grensen bare er beregnet ut fra ett enkelt punkt. Riktignok er det i forskriften brukt uttrykket "linjer som forbinder" de ytterste punkter. Men et ytterste punkt som punktet på Abeløya, må nødvendigvis ligge på en slik linje - som det ikke kan forutsettes skal trekkes sammenhengende over lengre strekninger. Den eneste effekt av å trekke en sirkel bare fra ett enkelt punkt, og ikke sirkler på 200 nautiske mil fra en rekke ytterste punkter i området, vil være at vernesonen på enkelte strekninger kan bli regnet som noe mindre enn det som etter forskriften §1 annet ledd er definert som fiskevernsonen. Det er med andre ord en grensetrekning som utelukkende kan være til fordel for den som ønsker å fiske opp mot sonens grense. Abeløya er en øy på 13, 2 kvadratkilometer. Størrelsen i seg selv må utelukke at man står overfor en klippe -"rock" - etter Havrettskonvensjonen artikkel 121 punkt 3. Dette synes å ha klar støtte i folkerettslige praksis. Jeg tilføyer at for klipper er det et tilleggsvilkår at de ikke kan gi grunnlag for menneskelig bosetting eller selvstendig næringsvirksomhet. Etter det opplyste ville det vært mulighet for betydelig isbjørnfangst i området om denne fangsten ut fra vernehensyn ikke var forbudt. Når det er et slikt forbud, og ikke næringsgrunnlaget i seg selv som er til hinder for næringsvirksomhet, kan jeg vanskelig se at også tilleggsvilkåret i punkt 3 er oppfyllt. Som det vil fremgå av mitt referat av de ankende parters anførsler, har de kommet med betraktninger omkring arkipelagiske grunnlinjer. Jeg har hatt vanskelig for å tilegne meg denne argumentasjonen. Jeg nøyer meg her med å peke på at verneforskriften §1 annet ledd ikke forutsetter at det trekkes grunnlinjer eller andre linjer for grensedragningen mellom de store øyene. Som jeg tidligere har nevnt er østgrensen for fiskevernsonen ikke tegnet inn på offisielle kart lenger nord enn til 76 grader. De ankende parter har hevdet at dette er i strid med Havrettskonvensjonens artikkel 75 om avmerking av grensen på sjøkart, alternativt utarbeidelse av lister over geografiske koordinater for punkter, med angivelse av geodetisk datum, samt offentliggjøring av slike kart og lister. Konsekvensen må være - hevder de ankende parter - at fiskevernsonen ikke kan gjelde for dette området. Jeg kan ikke se at det er holdbart. Her kan det for det første anføres en formell betraktning. Havrettskonvensjonen er ennå ikke ratifisert av Norge, og en regel som artikkel 75 - med dens formelle krav til kunngjøring - kan vanskelig utgjøre sedvanemessig folkerett. At artikkelen er en formregel som ikke kan få betydning for spørsmålet om sonen er gyldig etablert og kan gjøres gjeldende, støttes av realbetraktninger. Nord for 76 grader vil det på strekninger kunne være vanskelig med full nøyaktighet å angi grensen, blant annet fordi landområdene som skal være utgangspunktet for beregningen, kan være dekket av isbreer. Den virkning det derimot er naturlig å tillegge en regel som artikkel 75, er at manglende kartangivelser kan få betydning ved spørsmålet om det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse for den som krenker reglene for sonen. De enkelte strafferettslige spørsmål. Rettsvillfarelse. Jeg ser her først på spørsmålet om det foreliger unnskyldelig rettsvillfarelse hos A som må føre til frifinnelse for ham og X. Spørsmålet er ikke aktuelt for B og Y HF. Det er erkjent at B var klar over at han fisket i vernesonen. I sin drøftelse av spørsmålet uttaler retten: "A forklarte at han hadde et kart ombord som ikke viste grenselinjen mot vernesonen. Han var derfor ikke sikker på hvor grensen gikk, og antok at båten befant seg i grenseområdet mellom Smutthullet og Vernesonen. Til dette bemerker retten at det er skipsførerens ansvar å ha ajourførte kart ombord. Særlig gjelder dette når man gir seg til å fiske i grenseområdet Smutthullet/ Vernesonen, uten å ha tillatelse til å fiske innenfor Vernesonen. Jfr. bl.a. [[Rt-1994-599]] og [[Rt-1991-732]]. A har vært skipper ombord på "Z" siden 1977, men ifølge hans egen forklaring hadde han bare vært en gang tidligere på fiske i Barentshavet. Dette skjedde i juli 1994. B forklarte at farøyene som lå i området hadde kontakt med hverandre over VHF-sambandet, og at man diskuterte det forhold at fisken beveget seg inn i vernesonen. A hadde også hørt at det var gode fangster der. Retten finner det etter dette bevist at han i allefall hadde tatt det standpunkt at han ville fiske i angjeldende område, selv om det skulle vise seg å være innenfor vernesonen. Han har da forsettlig overtrådt vernesoneforskriftenes §3, jfr forskrift av 12. august 94 om regulering av torskefiske i fiskevernsonen ved Svalbard §1, jfr §2." Det retten sier om ajourførte kart er ikke treffende, her var grensen ikke tegnet inn på offisielle kart. Men ut fra det retten for øvrig har funnet bevist, er det ikke tvilsomt at det ikke foreligger unnskyldelig rettvillfarelse. A var klar over at han iallfall befant seg i grenseområdet. Han gjorde ikke noe for å bringe på det rene om hans posisjon lå innenfor grensen, f eks ved radiohenvendelse til Kystvakten. Ulovlig redskap A og X er dømt for bruk av ulovlig redskap. Den aktuelle regel er §2 femte ledd i forskrift av 28 april 1978 om fiske i fiskevernsonen ved Svalbard. Denne bestemmelsen lyder: "Det er forbudt å bruke noen som helst innretning som snører sammen eller på annen måte innsnevrer maskene. I trålredskap med maskevidde som beskrevet i første ledd, er det forbudt å bruke et stykke nett i enden av fiskeposen ("skjørt") som skal hindre at fisk slipper gjennom knuten i codlina. Uten hinder av forbudet i dette ledd er det tillatt å feste til undersiden av fiskeposen seilduk, nett eller annet materiale for å hindre slitasje. Denne seilduk m.v. skal være festet bare i forkant og langs sidene." Om den fiskeredskapen som ble brukt, uttaler heredsretten bl a: "Trålposen hadde i tillegg til utvendig slitematte, også en slitematte innvendig som var festet i forkant og på sidene. Denne var egnet til å påvirke seleksjonen av fisk." Jeg kan ikke se annet enn at beskrivelsen av den innvendige slitematte, med dens egnethet til å påvirke seleksjonen, tilsier at trålen var i strid med annet punktum i den regelen jeg har gjengitt. De ankende parter har anført at det foreligger en uklarhet - motsigelse - når retten noe senere i sin drøftelse peker på at "Hvorvidt den konkrete bruk av slikt redskap faktisk har påvirket seleksjonen, er uten betydning for straffbarheten". Det retten her sier om vikårene for straffbarhet er riktig, og jeg kan således ikke se at det er uklarhet eller motsigelse. Videre er anført at domsgrunnene er mangelfulle når det ikke er forklart nærmere hvorfor trålen var egnet til å påvirke seleksjonen. Dette kan ikke føre frem. Spørsmålet om egnethet er bevisbedømmelse under skyldspørsmålet. Retten pliktet å angi bevisresultatet, ikke å gi den nærmere tekniske forklaring på dette. Føring av fangstdagbok De domfelte har gjort gjeldende at de har ført slik fangstdagbok som kunne kreves etter dagjeldende regler. De regler som da gjaldt, fulgte av §4 tredje ledd i forskriften om fiskevernsonen ved Svalbard. Bestemmelsen lød: "Fiskefartøy som fisker i fiskevernsonen skal føre fangstdagbok." Aktor har anført at denne bestemmelsen må leses i lys av annet ledd som gir pålegg om innsendelse av "Endelig fangstrapport som omfatter det enkelte fartøys leverte kvantum fisket i sonen i løpet av en måned ...". Om de generelle krav til fangstdagboken uttaler herredsretten: "Etter vernesoneforskriftenes §4 tredje ledd, skal fiskefartøy som fisker i fiskevernsonen føre fangstdagbok. Som nevnt innledningsvis kommer ikke de detaljerte regler av 21. september 94 til anvendelse i denne saken. Føring av fangstdagbok er viktig av kontrollhensyn. For å oppfylle dette formål må i allefall fangstmengde, tidspunkt og posisjon føres inn fortløpende. Likeledes er det nødvendig at fangstdagboken er innbundet med gjenparter, slik at det i ettertid kan føres kontroll. Den skal når som helst kunne legges frem for norske oppsynsmyndigheter ved inspeksjon." Jeg er enig i det herredsretten sier om at fangstdagboken må gi opplysninger om fangstmengde, tidspunkt og posisjon. Ut over dette er det tvilsomt om de krav retten har stilt fullt ut kan forankres i den regel som gjaldt. For "Z" var situasjonen at det som i ettertid ble fremlagt som fangstdagbok, var en bok hvor alle sider før det aktuelle fiske var revet ut. I kravet til fangstdagbok må ligge at innføringen muliggjør kontroll. Det kan jeg ikke se er tilfelle her. A og X er dømt med rette på dette punkt. For "Æ" var forholdet at det ble ført en skipsdagbok, hvor også fangstene ble registrert. Dette er en bok som gir opplysninger om fangstmengde, tidspunkt og posisjon. At boken også gir opplysninger som ikke gjelder fiske, kan etter min mening ikke føre til at den ikke fyller de dagjeldende krav til fangstdagbok. B og Y HF må derfor frifinnes for domfellelsen på dette punkt. Straff og inndragning. Jeg går så over til å drøfte reaksjonsspørsmålet og ser først på om det er adgang til å foreta inndragning. Utgangspunktet må her tas i loven om Norges økonomiske sone. Lovens §8 gir en straffebestemmelse for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Paragraf 9 gir regler om inndragning ved slike overtredelser. Disse bestemmelsene vil komme til anvendelse ved overtredelse av reglene i forskriften om fiskevernsonen, og av bestemmelser hjemlet i denne. Imidlertid kan Kongen etter §10 i soneloven "for en overgangsperiode eller etter avtale med fremmed stat fastsette begrensninger i anvendelsen av §8 og §9". En slik begrensning var opprinnelig fastsatt for inndragning i det forskriften om fiskevernsonen bestemte at bestemmelsen i soneloven ikke fikk anvendelse. Ved forskriftsendringen av 12 august 1994 ønsket man å gjøre inndragningsbestemmelsen gjeldende og fjernet den regelen som skulle gi unntaket fra bestemmelsen. Jeg nevner at den regelen som ble tatt bort, var blitt misvisende fordi inndragningsbesemmelsen i soneloven var blitt flyttet ved en lovendring i 1983, uten at forskriftens paragrafhenvisning ble endret til den nye paragraf. Etter endringen 12 august 1994 lød §6 i forskriften for vernesonen: "Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift straffes etter straffebestemmelsene i lov av 17. desember 1976 om Norges økonomiske sone." Her er altså nevnt at overtredelse kan straffes, men ikke at det kan foretas inndragning. Det som blir spørsmålet er om forskriften må tolkes antitetisk - at det bare er straffebestemmelsen i soneloven som kan anvendes og ikke bestemmelsen i soneloven §9 om inndragning. Jeg kan ikke se at en slik antitetisk tolking kan være riktig, selv om forskriften §6 burde hatt en henvisning også til inndragningsbestemmelsen. For det første er det altså skjedd en regelendring som nettopp tilsiktet å fjerne et unntak fra soneloven inndragningsregel. Dertil kommer at man i lovverket ellers vanligvis bare har angivelse av straff. Inndragning vil kunne foretas med hjemmel i straffeloven inndragningsregler. Nå er det riktignok ikke straffeloven som her gir inndragningshjemmelen, men det må likevel være et moment i forhold til hva man skal legge i et unnlatt varsel om inndragning, at særskilt varsel om inndragning i andre sammenhenger ikke gis. Det er også grunn til å nevne at overtredelse av fiskerilovgivningen ellers nokså selvfølgelig utløser inndragning. Generelt sett var derfor inndragning en forutsigbar reaksjon. Det foreligger etter dette adgang til inndragning, og det er også adgang til foretaksstraff for rederiene. At inndragningsadgangen her må benyttes, finner jeg utvilsomt. Det ligger betydelig fortjenestemuligheter ved ulovlig fiske, og slikt fiske innebærer et inngrep i en ressurs det er knapphet på, og som det er viktig å ha kontroll med beskatningen av. Det kan reises spørsmål om hensiktsmessigheten av i tillegg til inndragning å utmåle foretaksstraff. Langt på vei vil det være de samme momenter som kommer inn i vurderingen av begge reaksjonsformer, og ved utmålingen må man se reaksjonene samlet. Man kan imidlertid si at foretaksstraff i noe høyere grad understreker det strafferettslige og det preventive moment i forhold til rederiene, og jeg er som herredsretten kommet til at det her også bør idømmes foretaksstraff. Den samlede reaksjon må være streng, og jeg kan ikke se at bøtestraffen eller inndragningen bør settes ned. Jeg har da også tatt i betraktning at Y HF er frifunnet for mangelfull føring av fangstdagbok og for fiske med ulovlig redskap. Heller ikke de bøter som er ilagt B og A kan jeg se ligger over det nivå bøter for denne type overtredelser bør ligge på. Også for skipperne må det preventive moment veie tungt ved fastsettelsen. Jeg tilføyer at jeg ved vurderingen av utmålingen for B har tatt i betraktning at han er frifunnet for mangelfull føring av fangstdagbok og for fiske med ulovlig redskap. Derimot finner jeg at ankene for B og A må tas til følge for så vidt de er idømt subsidiær fengselsstraff. I Høyesteretts dom av 4 mars 1996, HR-1996-00030, ble det i forhold til straffebestemmelsen i saltvannsfiskeloven §53, lagt til grunn at det var lovgivers intensjon at subsidiær fengselsstraff ikke skulle ilegges ved bøteleggelser av utlendinger for overtredelse av fiskeriregler utenfor territorialfarvannet. Herredsrettens dom ble derfor der endret slik at bestemmelsen om subsidiær fengselsstraff gikk ut. Det er ingen reelle grunner som tilsier en annen løsning ved straffastsettelser etter straffebestemmelsen i soneloven. Straffebestemmelsen her ble for øvrig endret i samband med at saltvannsfiskeloven ble gitt, og det ble uttalt i forarbeidene, jf Ot.prp.nr.85 (1981-82) 50, at straffebestemmelsen i soneloven burde være som i saltvannsfiskeloven. Den nevnte lovgiverforutsetning vedrørende subsidiær fengselsstraff, må derfor antas også å omfatte straff etter soneloven §8. Som jeg påpekte innledningsvis i tilknytning til herredsrettens domsslutning, skulle det kommet til uttrykk i denne at Y HF er frifunnet for foreleggets post 2. Jeg tar frifinnelsen på dette punkt med i min stemmegivning og stemmer for denne dom: I herredsrettens dom gjøres disse endringer: 1. B frifinnes for overtredelse av lov om Norges økonomiske sone §8, jf §4, jf forskrift av 3 juni 1977 om fiskevernsone ved Svalbard §4 tredje ledd (foreleggets post 4). 2. Y HF frifinnes for overtredelse av straffeloven §48a, jf §48b, jf lov om Norges økonomiske sone §8, jf §4, jf forskrift av 3 juni 1977 om fiskevernsone ved Svalbard §4 tredje ledd (foreleggets post 4) og lov om Norges økonomiske sone §8, jf §4, jf forskrift av 3 juni 1977 om fiskevernsone ved Svalbard §3, jf forskrift av 28 april 1978 om fiske i fiskevernsonen ved Svalbard §2 (foreleggets post 2). 3. For A og B går bestemmelsen om subsidiær fengselsstraff ut. For øvrig forkastes ankene. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
