Rediger Høyesterett: HR-1996-573-K - Rt-1996-1544

Fritekst:

Saken gjelder kjæremål over saksomkostningsavgjørelser i Eidsivating lagmannsretts dom av 26 mars 1996. Lena Metallindustri AS og Lagmandsveen Bygdesag har hver for seg saksøkt Per T Aspesletten ved Sør-Gudbrandsdal herredsrett. De to saker har vært forenet til felles behandling. Ved herredsrettens dom avsagt 21 desember 1994, ble saksøkernes påstander tatt til følge og Per T Aspesletten dømt til å betale kr 47 160,- i saksomkostninger til Lena Metallindustri AS og kr 25 230,- i saksomkostninger til Lagmandsveen Bygdesag. Per T Aspesletten påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, hvor den ble stadfestet ved dom26 mars 1996. Lagmannsretten kom i begge saker under dissens til at saksomkostninger ikke skulle tilkjennes, verken for herredsretten eller for lagmannsretten. Lagmannsrettens flertall bygget avgjørelsen på henholdsvis tvistemålsloven §172 annet ledd siste alternativ, og på §180 annet ledd jf §174 første ledd. Lagmandsveen Bygdesag og Lena Metallindustri AS har i to likelydende kjæremål innbragt saksomkostningsavgjørelsene for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres prinsipalt at tvistemålsloven §172 annet ledd må fortolkes slik at annet og tredje alternativ bare kan brukes der også vilkårene for bruk av første alternativ foreligger, det vil si hvor avgjørelsen har voldt tvil. Det vises blant annet til [[Rt-1987-422]] og [[Rt-1986-131]]. Subsidiært anføres at §172 annet ledd 3. alternativ bare kan anvendes i tilfeller der den vinnende part, i forhold til den tapende, er mest å bebreide for at det er kommet til sak, og at unntaksalternativet i hvert fall ikke kan benyttes der den vinnende part er betydelig mindre å bebreide enn den tapende. Lagmannsretten har i sin begrunnelse uriktig unnlatt å foreta en vurdering av Per T Aspeslettens forhold med hensyn til ansvaret for at det er kommet til sak. Begrunnelsen er iallfall utilstrekkelig på dette punkt. Atter subsidiært anføres at vilkårene for å anvende §180 annet ledd jf §174 annet ledd siste alternativ er til stede, og at lagmannsretten har gått ut over grensene for et forsvarlig skjønn når saksomkostninger for lagmannsretten ikke er tilkjent. Det anføres videre at retten måtte redegjøre for hvorfor saksomkostninger ikke er tilkjent etter de nevnte bestemmelsene. Domsgrunnene er iallfall så mangelfulle her at avgjørelsen må oppheves. Det er nedlagt slik påstand i begge kjæremål: "1. Lagmannsrettens dom, for så vidt gjelder slutningens punkt 2, oppheves, og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til ny behandling. 2. Lagmandsveen Bygdesag tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg, som i og med det nærværende settes til kr 5970,-, inkl. gebyr med kr 2970,-." Per T Aspesletten har tatt til motmæle og anfører at de tre alternativer i tvistemålsloven §172 annet ledd er likeverdige, og at Høyesteretts kjæremålsutvalg er bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse på dette punkt. Det anføres videre at formuleringen "helt eller delvis" i §172 annet ledd åpner for å frita den tapende part for omkostningene, selv om den vinnende part skulle være mindre å bebreide for at det er kommet til saksanlegg enn den tapende part. Endelig anføres at motpartens anførsel om at omkostningsavgjørelsen skulle vært basert på §180 annet ledd jf §174 annet ledd ikke kan føre fram, at lagmannsrettens flertall fullt ut har vært innenfor lovens rammer, og at den begrunnelsen flertallet har gitt for sitt resultat er tilstrekkelig til å konstatere at skjønnsutøvelsen har vært forsvarlig. Det er nedlagt slik påstand: "Kjæremålene forkastes, og kjæremålsmotparten tilkjennes saksomkostninger i anledning av kjæremålene med kr 3000." Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Kjæremålsutvalget kan bare prøve om lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd. Kjæremålsutvalget er ikke enig i at tvistemålsloven §172 annet ledd 2. og 3. alternativ bare kan brukes der også vilkårene foreligger for bruk av første alternativ - at saken var så tvilsom at den tapende part hadde fyldestgjørende grunn til å la den komme for retten. Hverken lovens ordlyd eller de refererte rettsavgjørelser gir grunnlag for noen annen slutning enn at de tre alternativer i lovteksten er likestilte. Lagmannsretten har lagt til grunn at leverandørene delvis er å laste for at det er kommet til sak. §172 annet ledd siste alternativ krever ikke annet enn at "det helt eller delvis kan legges den vindende part til last, at det er kommet til sak". Lovens ordlyd er da ikke til hinder for å frita den tapende part for saksomkostninger, selv om den vinnende part bare delvis er å bebreide at det er kommet til sak. For øvrig fremgår av den begrunnelse som er gitt for realitetsavgjørelsen, at også den tapendene parts forhold er vurdert av lagmannsretten. Begrunnelsen anses ellers tilstrekkelig til at lovanvendelsen kan prøves. Lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet for herredsretten er etter dette ikke i strid med loven. Når det gjelder saksomkostninger for lagmannsretten, bygger lagmannsrettens flertall på §180 annet ledd og §174 første ledd, idet saksomkostningsavgjørelsen for herredsretten medførte at Per T Aspeslettens anker ikke hadde vært forgjeves. Kjæremålsutvalget kan ikke se at flertallsbegrunnelsen her er i strid med loven, jf [[Rt-1992-1671]], eller at begrunnelsen er utilstrekkelig. Kjæremålene må etter dette forkastes. Kjæremålsmotparten har krevet saksomkostninger. Kravet tas til følge, og saksomkostninger for kjæremålsutvalget tilkjennes med kr 3 000 - som påstått. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålene forkastes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lena Metallindustri AS og Lagmandsveen Bygdesag, én for begge og begge for én, til Per T Aspesletten 3 000 - tre tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt