Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om midlertidig avgjørelse i barnefordelingssak. Partene, som har vært samboere i 13 år, har fire felles barn. Høsten 1996 opphørte samboerskapet ved at moren og tre av barna flyttet ut. Disse tre barna bor fortsatt sammen med sin mor mens det eldste barnet bor sammen med sin far. Moren har foreldreansvar alene for alle barna. To av de tre barna som bor hos henne er i skolepliktig alder, og ble i høst flyttet fra skolen i farens nærmiljø til en skole der de nå bor. I forbindelse med verserende tvist om foreldreansvar og daglig omsorg, har faren fremmet krav om midlertidig avgjørelse gående ut på at de to barna fortsatt skal gå på skole i farens nærmiljø. Oslo byrett avviste kravet i kjennelse 4 august 1997 med den begrunnelse at barneloven §38 ikke gir hjemmel for å treffe midlertidig avgjørelse om forhold som inngår i foreldreansvaret, og at reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 ikke kommer til anvendelse når saken dreier seg om nettopp slike forhold. Borgarting lagmannsrett stadfestet byrettens avgjørelse i kjennelse 26 september 1997. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det anføres at lagmannsretten har lagt til grunn feil lovtolking når den har kommet til at tvangsfullbyrdelsesloven ikke gir hjemmel for å kreve midlertidig avgjørelse om hvilken skole barna skal gå på. Barneloven §38 regulerer kun avgjørelser om foreldreansvar og bosted, og det kan ikke være utelukket med avgjørelser etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 for andre typer avgjørelser. Det er nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse av 26. september 1997 i sak nr. 9702518 K oppheves og hjemvises til ny behandling for Oslo byrett. 2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til behandling av hovedsaken." B har gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Det gjøres gjeldende at barneloven spesialbestemmelser om midlertidige avgjørelser trer i stedet for tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15, som følgelig ikke får noen anvendelse i barnefordelingssaker. Dette må også gjelde spørsmålet om hvilken skole et barn skal gå på, noe som faller inn under de avgjørelser som ligger til foreldreansvaret. B har nedlagt slik påstand: "1. Byrettens avgjørelse stadfestes. 2. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle instanser med kr 7000." Hovedforhandling i barnefordelingssaken er berammet til 12 - 14 november 1997. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsretten har stadfestet byrettens avvisning av As begjæring om midlertidig forføyning. Kjæremålet gjelder et lovtolkningsspørsmål, hvor utvalgets kompetanse følger av tvistemålsloven §404 første ledd nr 3, og det er derfor ikke nødvendig å gå inn på om også bestemmelsens første ledd nr 1 kunne fått anvendelse. Det følger av barneloven kapittel 5 at spørsmålet om foreldreansvar og hvem som skal ha den daglige omsorgen for barn ved uenighet mellom foreldrene kan avgjøres av domstolene. I søksmål om disse spørsmål kan retten etter lovens §38 første og annet ledd treffe foreløpig avgjørelse. Rettens kompetanse er i disse tilfellene begrenset til å treffe en slik avgjørelse om foreldreansvar eller daglig omsorg generelt, og ikke om de enkelte spørsmål som foreldreansvaret eller omsorgsretten gir kompetanse til å bestemme i. Det vises til Backer: Barneloven (1982) side 247. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelse i [[Rt-1986-215]] uttalt at barneloven §42 jf §38 utelukket bruk av tvangsfullbyrdelsesloven bestemmelser om midlertidig forføyning. Dette må også gjelde i forhold til tvangsfullbyrdelsesloven av 1992. Kravet i den foreliggende sak faller utenfor de typer krav som det etter det ovenstående er adgang til å treffe foreløpig avgjørelse om etter barneloven §38. Begjæringen gjelder ikke en foreløpig avgjørelse av spørsmålet om foreldreansvar eller daglig omsorg, men derimot et av de mange enkeltspørsmål som det er opp til den av foreldrene som forestår ansvaret/omsorgen å treffe bestemmelse i, nemlig spørsmålet om hvilken skole to av barna skal gå på. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det er adgang til å få en begjæring med et slikt innhold behandlet ved domstolene. Begjæringen faller utenfor den adgang til å treffe foreløpige avgjørelser som barneloven gir. En adgang til i et slikt tilfelle å anvende bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15, ville kunne åpne både for parallelle og motstridende begjæringer om midlertidige avgjørelser etter de to nevnte lover. En slik ordning ville gi mulighet for å skape uklare rettsforhold og dermed ekstra belastninger i en allerede på forhånd vanskelig situasjon. Sterke reelle hensyn taler derfor for at det ikke bør være adgang til å treffe midlertidige avgjørelser etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 15 av en mer detaljert karakter i spørsmål som ellers hører inn under barneloven. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves. Saken har reist spørsmål om forholdet mellom barneloven og tvangsfullbyrdelsesloven som ikke tidligere har vært avklart. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke, jf tvistemålsloven §180 første ledd i f. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
