Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder delvis avvisning av et søksmål, jf tvistemålsloven §436. A ble slått personlig konkurs ved Nedre Romerike skifteretts kjennelse 20 november 1990. Etter begjæring fra den midlertidige bobestyrer, advokat Bjørn Nicolaisen, besluttet skifteretten 30 november 1990, og uten forutgående muntlig forhandling, at A skulle undergis fengslig forvaring, jf konkursloven §105. Begjæringen var begrunnet i manglende medvirkning til å fremskaffe opplysninger fra As side, jf konkursloven §101. Etterfølgende muntlig forhandling om vilkårene for fengslig forvaring ble avholdt 5 desember 1990. A møtte uten advokat i rettsmøtet. Skifteretten avsa kjennelse for at A kunne holdes i fengslig forvaring inntil 27 desember 1990. A ble gjort kjent med rettsmiddeladgangen og tok betenkningstid. Kjennelsen ble ikke påkjært. Fra lørdag 1 desember til torsdag 5 desember 1990 ble A holdt i forvaring på glattcelle ved Romerike politikammer. Deretter ble hun hold i forvaring ved Bredtveidt kvinnefengsel frem til 27 desember 1990. Advokat Sigmund Øien ble oppnevnt som forsvarer for A 21 desember 1990. A tok 4 mars 1996 ut stevning mot staten ved Justisdepartementet og advokat Nicolaisen ved Nedre Romerike herredsrett. A hevdet at den fengslige forvaringen hadde vært ulovlig, og krevet erstatning med 1,8 mill kroner for varig psykisk skade som angivelig var påført ved fengslingen, samt erstatning for ikkeøkonomisk skade begrenset oppad til 2 mill kroner. Saken ble overført til behandling ved Oslo byrett. De saksøkte tok opp spørsmålet om avvisning av erstatningssaken så langt den var basert på skifterettens kjennelser 30 november og 5 desember 1990, jf tvistemålsloven §436. For erstatningskravet vedrørende den fengslige forvaringen ble det påstått frifinnelse. Oslo byrett tok avvisningsspørsmålet opp til særskilt avgjørelse, jf tvistemålsloven §93. Med endring i prosesskrift 31 oktober 1996, var As påstand for byretten slik: "I avvisningssaken: 1. Oslo byretts sak nr. 96-03558 A/78 fremmes i sin helhet. 2. De saksøkte tilpliktes in solidum å erstatte saksøkeren saksomkostninger med kr 22 000. I hovedsaken: Prinsipalt: 1. De saksøkte dømmes til in solidum å betale til A kr 1825504,- i mnerstatning, ervervstap og utgifter, med tillegg av lovens morarente fra 1.06 1996. 2. De saksøkte dømmes in solidum til å betale til A en erstatning for ikke økonomisk skade, begrenset oppad til kr 2000000.-, med tillegg av lovens morarente fra forkynnelse av stevningen. Subsidiært: 1. Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30.11.1990 og 5.12.1990, sak k.bo 140/90, kjennes å være i strid med den europeiske menneskerettighetskonvensjon. I alle tilfelle: Saksøkeren tilkjennes sakens omkostninger." Oslo byrett avsa 5 desember 1996 kjennelse med slik slutning: "I saken A mot Staten v/Justisdepartementet: 1. Saken avvises såvidt gjelder kravet om erstatning med bakgrunn i Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30. november 1990 og 5. desember 1990. 2. Saken avvises såvidt gjelder påstanden om at Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30.november 1990 og 5. desember 1990 er i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. 3. A betaler til Staten v/Justisdepartementet kr 15000,- - kronerfemtentusen 00/100 i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra forfall til betaling skjer. I saken A mot Bjørn Nicolaisen: 1. Saken avvises forsåvidt gjelder kravet om erstatning basert på ansvar for faktum og juss i Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30. november 1990 og 5. desember 1990. 2. Saken avvises forsåvidt gjelder krav om erstatning basert på påstanden om at Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30. november 1990 og 5. desember 1990 er ulovlige i henhold til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon. 3. A betaler til Bjørn Nicolaisen kr 6000,- - kronersekstusen 00/100 i saksomkostninger innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen." A påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett som 23 juni 1997 avsa kjennelse med slik slutning: "1. Byrettens kjennelse av 5 desember 1996 stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til staten v/Justisdepartementet 9.000 - nitusen - kroner og til Bjørn Nicolaisen 3.500 - tretusenfemhundre - kroner, i begge tilfeller med tillegg av 12% årlig rente fra forfall og til betaling skjer." A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Anførslene kan sammenfattes slik: Det foreligger videre kjæremålsadgang etter tvistemålsloven §404 nr 1, 2 og 3. Lagmannsretten har unnlatt å ta stilling til den kjærende parts anførsler om saksbehandlingsfeil i byretten, og dermed reprodusert byrettens feil. Videre har lagmannsretten lagt et ulovlig bevismiddel til grunn for sin avgjørelse. Det siktes til advokat Øiens brev til advokat Nicolaisen av 20 desember 1990. Da Øien skrev brevet handlet han under tvang, og beviset som lagmannsretten har bygget på er fremkommet under trussel om fortsatt rettsstridig frihetsberøvelse av A. Lagmannsretten har heller ikke drøftet og tatt stilling til alle de anførsler som var fremmet av den kjærende part. Til realiteten i lagmannsrettens avgjørelse har den kjærende part anført at i hvert fall deler av skifterettens kjennelser er unndratt såvel reell som formell overprøvelsesadgang. Tvistemålsloven §436 kan da ikke være til hinder for søksmål. Av [[Rt-1979-1481]] må det utledes at bestemmelsen bare kommer til anvendelse når det har foreligget en faktisk adgang til overprøvelse. Skifterettens kjennelser 30 november og 5 desember 1990 kunne ikke gjenopptas, jf tvistemålsloven §415, og var ikke overprøvbare. Ved at A ikke hadde fått oppnevnt advokat, hadde hun under enhver omstendighet ingen reell overprøvingsmulighet. A ville heller ikke vært hjulpet ved å kreve oppreisning for fristoversittelse etter at kjæremålsfristen var utløpt 19 desember 1990. Det vesentlige av det tap hun krever erstattet, ble først konstatert etter at fristen for å begjære oppreisning var utløpt. Det var først fra og med 24 mars 1995 at A fikk slik kunnskap om den påførte skade at foreldelsesfristen begynte å løpe i henhold til foreldelsesloven. Det hevdes at tvistemålsloven §436 må undergis en innskrenkende fortolking for å harmoniseres med foreldelsesloven §9. Omgåelseshensynet som ligger bak tvistemålsloven §436, har overhodet ingen anvendelse på As sak. Ved å avvise søksmålet utsettes A for en rettsfornektelse, i strid med Grunnloven §88 og EMK art 5 og 6. Endelig er det påpekt at det gir dårlig sammenheng i rettssystemet om As krav avvises. Det er vist til de regler som gjelder for erstatningskrav etter uberettiget straffeprosessuell varetektsfengsling. Advokat Bjørn Nicolaisen er ikke offentlig tjenestemann. Søksmålet mot ham kan under ingen omstendighet avvises etter tvistemålsloven §436 jf §435. A har nedlagt slik påstand: "Prinsipalt: 1. Oslo byretts sak nr. 96-03558 A/78 fremmes i sin helhet. Subsidiært: 1. Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak nr. 97-00523 K oppheves og hjemvises til ny behandling. I ethvert tilfelle: 2. Kjæremotpartene erstatter solidarisk den kjærende part hennes saksomkostninger, kr 22 000 for byrettens behandling, kr 20 970 for lagmannsretten, samt kr 28 970 for Kjæremålsutvalgets behandling av saken, tilsammen kr 71 940." Staten ved Justisdepartementet har inngitt rettidig tilsvar. Statens anførsler kan sammenfattes slik: Når det gjelder de angivelige saksbehandlingsfeilene, kan staten ikke se det er noen selvmotsigelse i byrettens kjennelse. Heller ikke er den påståtte selvmotsigelsen gjentatt av lagmannsretten. Staten har ikke på noe tidspunkt gitt noen prosessuell erkjennelse av at tvistemålsloven §436 ikke ville bli påberopt. En slik erkjennelse ville dessuten ligge utenfor partenes rådighet. For øvrig er det uriktig at lagmannsretten ikke skal ha tatt stilling til den kjærende parts anførsler. Lagmannsrettens begrunnelse må være tilstrekkelig. Lagmannsretten har lagt til grunn at muligheten for kjæremål og oppreisning må ha foreligget for at §436 skal få anvendelse. Dette er i tråd med [[Rt-1979-1481]]. Etter statens syn er det tilstrekkelig at det har foreligget en formell overprøvelsesadgang. Anvendelsen av §436 må være knyttet til faste kriterier, og ikke slik at det i hvert enkelt tilfelle må foretas en individuell vurdering. Synspunktet har støtte i [[Rt-1979-1481]] og i reelle hensyn. Det er også i samsvar med konvensjonsorganenes praktisering av EMK art 26, der subjektive unnskyldningsgrunner for oversittelse av søksmålsfristen på 6 måneder fra alle nasjonale rettsmidler er uttømt, ikke godtas. Subsidiært har staten anført at A også hadde en reell mulighet til å anvende rettsmidler. Den kjærende parts anførsel om innskrenkende fortolkning av §436 sammenholdt med foreldelsesloven §9, er en variant av synspunktet om at hun må ha hatt reell adgang til overprøvelse. For ordens skyld er det presisert at staten bestrider at A først fikk kunnskap om skaden og skadevolderen i 1995. Staten bestrider at Grunnloven §88, EMK art 5 og 6 eller en sammeligning med straffeprosessen kan gi grunnlag for en innskrenkende fortolkning av tvistemålsloven §436. Staten er enig med lagmannsretten i at tvistemålsloven §36a ikke kan få noen betydning for fortolkningen av §436. For øvrig er staten uenig i anførselen om at A ikke hadde advokat. Advokat Øien besøkte henne i fengslet ved flere anledninger. Fra 21 desember 1990 var han dessuten oppnevnt som hennes forsvarer. Staten ved Justisdepartementet har nedlagt slik påstand: "1) Lagmannsrettens kjennelse av 23. juni 1997 stadfestes. 2) Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 10 000,- med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer." Advokat Bjørn Nicolaisen har inngitt rettidig tilsvar og sluttet seg til statens anførsler. Videre er det påpekt at en avvisning av saken etter tvistemålsloven §436 også må få virkning for Nicolaisen - en adgang til å foreta prøving av lovligheten av skifterettens kjennelser i forhold til en av partene, ville være i strid med de hensyn §436 skal ivareta. Under enhver omstendighet må det være avgjørende at Nicolaisens befatning med saken skjedde i egenskap av bobestyrer. I utøvelsen av denne funksjonen må han likestilles med en offentlig tjenestemann i henhold til tvistemålsloven §435. Bjørn Nicolaisen har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse 23. juni 1997 stadfestes. 2. Bjørn Nicolaisen tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 5000,- med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer." Den kjærende part har utdypet og presisert anførslene i prosesskrift av 9 september 1997. Under behandlingen av kjæremålet ba kjæremålsutvalget ved brev av 21 oktober 1997 partene uttale seg om tvistemålsloven §93 kunne komme til anvendelse for å utelukke enkelte anførsler. I prosesskrift 31 oktober 1997 har A fremholdt at det åpenbart må være riktig at tvistemålsloven §93 ikke kan brukes til å avskjære enkelte av hennes anførsler forut for hovedforhandling i saken. I tilknytning til prosesskriftet er omkostningskravet for kjæremålsutvalget hevet med 3 000 kroner til 33 970 kroner. Staten har i prosesskrift 6 november 1997 tiltrådt det synspunkt at tvistemålsloven §93 ikke kan brukes til å avvise enkelte anførsler. Imidlertid er det fremholdt at man her ikke står overfor avvisning av anførsler, men avvisning av deler av et krav fra den kjærende parts side. Subsidiært er det anført at tvistemålsloven §436 gir hjemmel for å avvise anførsler under saksforberedelsen. Statens omkostningskrav for kjæremålsutvalget er i prosesskriftet hevet til 12 500 kroner. Advokat Nicolaisen har i prosesskrift 6 november 1997 tiltrådt statens anførsler om forståelsen av tvistemålsloven §93 i sin helhet. Den kjærende part har i prosesskrift 18 november 1997 imøtegått statens anførsler. Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at det hefter feil ved lagmannsrettens og byrettens kjennelser som kjæremålsutvalget skal tillegge virkning av eget tiltak, og som må lede til at de avsagte kjennelser oppheves og at saken hjemvises til videre behandling ved byretten. Ved stevningen reiste A krav om erstatning rettet mot staten og bobestyreren, advokat Bjørn Nicolaisen, for skade påført ved den fengslige forvaringen. Som grunnlag for erstatningskravet er anført at den fengslige forvaringen var uhjemlet, at det var materielle og prosessuelle feil ved skifterettens kjennelser, at den fengslige forvaringen var i strid med EMK, og at den i det hele ble gjennomført på en måte som voldte henne skade. Senere, jf sakens dok 19, er det nedlagt subsidiær påstand om at skifterettens kjennelser er i strid med EMK. Kjæremålsutvalget ser først på det erstatningskravet som er reist. Vedrørende erstatningskravet mot staten har byretten avsagt kjennelse med slik slutning: "1. Saken avvises såvidt gjelder kravet om erstatning med bakgrunn i Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30. november 1990 og 5. desember 1990." Vedrørende erstatningskravet mot advokat Nicolaisen var slutningen i byrettens kjennelse: "1. Saken avvises forsåvidt gjelder kravet om erstatning basert på ansvar for faktum og juss i Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30. november 1990 og 5. desember 1990." Byrettens kjennelse ble stadfestet av lagmannsretten. Avvisningen innebærer ikke at erstatningskravet mot staten og erstatningskravet mot advokat Nicolaisen er avvist. Men det medfører en beskjæring av anførselene for kravene og en beskjæring av de retts- og bevisfakta som kan gjøres gjeldende. Det kan etter avvisningskjennelsene ikke gjøres gjeldende at skifterettens kjennelser var ugyldige, men f eks at den fengslige forvaring ble gjennomført på en særlig belastende måte. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker til dette at det hører under den dømmende rett å ta stilling til de krav som er fremmet i saken og herunder prøve holdbarheten av de anførsler som gjøres gjeldende. Skal saken kunne beskjæres under saksforberedelsen - for saken i sin helhet, for enkeltkrav, for anførsler eller for bevistilbud - krever det særlig hjemmel. Den hjemmel som her er brukt er tvistemålsloven §93, jf byrettens kjennelse side 2. Bestemmelsen gjelder "spørsmål om å avvise saken". Den må - til tross for at ordlyden går på "saken" - kunne anvendes også for avvisning av enkeltkrav. Det bestemmelsen derimot ikke gir hjemmel for, er en beskjæring av søksmålsgrunnlag - anførsler og innsigelser. Kjæremålsutvalget viser i denne forbindelse til utvalgets kjennelse i [[Rt-1993-440]]. Staten v/Justisdepartementet har anført at det i saken er fremmet to forskjellige erstatningskrav mot hver av de saksøkte. Det ene kravet bygger på at saksøkeren ble satt i fengslig forvaring på grunnlag av et uholdbart rettslig grunnlag. Det andre bygger på at forholdene under forvaringen var erstatningsbetingende uansett lovligheten av fengslingskjennelsene. Det er i denne forbindelse påpekt at det er tale om flere ulike skadevoldere. Utvalget er ikke enig i denne betraktningsmåte. Det er i forhold til hver av motpartene fremmet ett krav, nemlig om erstatning for skade voldt ved den fengslige forvaringen. Kravet er begrunnet i flere forhold som hver for seg eller samlet skal gi grunnlag for det. Fra statens side anføres at erstatningskravet ikke kan bygges på at fengslingen ble foretatt på uholdbart rettslig grunnlag, jf tvistemålsloven §436. Men om dette legges til grunn, betyr det bare at søksmålsgrunnlaget begrenses - ikke erstatningskravet. Dette innebærer at det er den dømmende rett som under hovedforhandlingen må ta stilling til innsigelsen om at tvistemålsloven §436 stenger for kravet om erstatning så langt dette kravet er grunnet på at skifterettens kjennelser er ugyldige. Om den dømmende rett er enig i statens og advokat Nicolaisens syn på dette punkt, skal den ved sin vurdering av om erstatningskravet fører frem legge til grunn at skifterettens kjennelser er gyldige. Fordi det under saksforberedelsen ikke er adgang til en slik beskjæring av anførsler og innsigelser som byretten og lagmannsrettens kjennelser bygger på, må disse oppheves så langt avvisningen gjelder erstatningskravene. Utvalget ser så på avvisingen av kravet om at skifterettens kjennelser er i strid med EMK. Kravet som er nedfeldt i den subsidiære påstand om at skifterettens kjennelser var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, kan i prinsippet avvises under saksforberedelsen etter tvistemålsloven §93, om det er grunnlag for dette. Kjæremålsutvalget er enig med byretten og lagmannsretten i at kravet må avvises, og at dette følger av tvistemålsloven §436 2. punktum. Spørsmål om konvensjonsstrid ville kunne vært tatt opp som et ledd i overprøvingen av skifterettens kjennelse ved bruk av rettsmidler over denne, og ville for øvrig, etter at rettsmidlene var uttømt, kunne vært bragt inn for konvensjonsorganene, jf artikkel 26 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Men kjæremålsutvalget vil føye til at konvensjonsbestemmelsene vil kunne ha vekt ved spørsmålet om den kjærende part har vært utsatt for rettsstridig behandling og derfor har krav på erstatning. Avvisningen av kravet innebærer derfor ikke i seg selv noen beskjæring av de anførsler som kan gjøres gjeldende som grunnlag for erstatningskravet. Siden kjæremålssaken er lagt bredt opp av partene, har utvalget overveid om det burde si noe om anvendelsen av tvistemålsloven §436. Utvalget har blitt stående ved at dette ikke bør gjøres. En uttalelse fra utvalget om tvistemålsloven §436, ville de underordnete retter måtte legge til grunn. Derved ville man før hovedforhandlingen reelt sett oppnå den avgjørelse omkring holdbarheten av søksmålsgrunnlag og innsigelser som nettopp ikke skal treffes under saksforberedelsen. Det er også et moment at anvendelsen av tvistemålsloven §436 ikke er utvilsom i enhver henseende, og at det også hensett til dette vil være riktigere at bestemmelsen klarlegges under den grundigere behandling som en hovedforhandling og eventuell senere ankebehandling gir. Kjæremålet har etter dette delvis ført frem, men på et annet grunnlag enn påberopt av den kjærende part. Utvalget ser det likevel slik at det er kjæremålsmotpartene som gjennom sitt prosessopplegg har foranlediget den avgjørelse som er overprøvd gjennom kjæremålet og delvis opphevet, og at den kjærende part bør tilkjennes omkostninger i anledning den særlige avgjørelse byretten har truffet og overprøvingen av denne. Partenes arbeid omkring de rettslige spørsmål vil imidlertid åpenbart komme dem til nytte også ved hovedforhandlingen i saken. De omkostninger som nå tilkjennes må begrenses til de meromkostninger som er påløpt ved at de prosessuelle spørsmål er undergitt en særskilt behandling. Skjønnsmessig settes disse meromkostninger for alle instanser til 15 000 kroner, samt 6 000 kroner i kjæremålsgebyr for lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjennelsen er enstemmig. Slutning : 1. Lagmannsrettens og byrettens kjennelser oppheves med unntak for avvisningen av kravet om at Nedre Romerike skifteretts kjennelser av 30 november 1990 og 5 desember 1990 er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Saken hjemvises til videre behandling i byretten. 2. I saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Justisdepartementet og advokat Bjørn Nicolaisen en for begge og begge for en til A 21 000 - tjueentusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
