Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer Gjølstad: Saken gjelder vederlag for utnyttelse av et strikkedesign ervervet ved premiekonkurranse. Våren 1992 inviterte Dale Garn & Trikotasje AS - heretter kalt Dale - 18 designere til lukket konkurranse om beste design til "OL-genseren 1994". Etter avtale mellom bedriften og Norges Skiforbund skulle genseren inngå som en del av paradeantrekket til den norske troppen ved Lillehammer-OL vinteren 1994. Dale hadde produsert gensere til de norske skitroppene ved verdensmesterskap og olympiske leker helt siden 1956. Invitasjonen inneholdt nærmere krav til designet. Det skulle blant annet være basert på norsk mønstertradisjon og laget spesielt for konkurransen. Om betaling het det: "Premie til vinneren: kr 25000,-. Skissehonorar: 1500,- (vinneren får ikke skissehonorar). Ved eventuelle innkjøp til den ordinære kolleksjon: kr 3500,- (skissehonorar betales ikke hvis vi kjøper designet)." Blant de designere som ble invitert til å delta, var Margaretha Finseth, som arbeidet som designer og journalist på freelancebasis. Hun meddelte at hun ville være med i konkurransen. I mai 1992 fikk hun i likhet med de øvrige deltakere, en skriftlig bekreftelse fra Dale med et slikt "PS" : "Vi vil gjerne gjøre oppmerksom på at vi forbeholder oss forkjøpsrett på alle innkomne designforslag for håndstrikk- og/eller trikotasjekolleksjon, se fastsatt pris i invitasjonen." Margaretha Finseth sendte inn sitt designforslag innen den fastsatte frist 1 august 1992. I september orienterte Dale henne om at hennes design var valgt ut som ett av fire for videre vurdering. Med samtykke fra Finseth foretok Dale visse forandringer i designet. Hovedmønsteret ble flyttet fra nederste kant på genseren opp til skulder/brystpartiet. Den 9 desember 1992 innga Dale søknad om registrering av mønsteret til Styret for det Industrielle Rettsvern. En gang i desember hadde Margaretha Finseth et møte på bedriften med Dales daværende produktsjef. Formålet var å drøfte videre utvikling av farger og detaljer. Dale hevder at Finseth da fikk beskjed om at bedriften hadde valgt hennes design, med forbehold for godkjennelse fra Norges Olympiske Komité. Finseth bestrider dette. Det er imidlertid enighet om at hun under møtet reiste spørsmålet om omsetningsbasert produksjonsvederlag - royalty - dersom hun vant konkurransen. Produktsjefen hadde ikke kompetanse til å avgjøre dette, men lovet å ta saken opp med markedssjefen. Det er uenighet både om hvorledes spørsmålet ble stilt og om hvorledes produktsjefen ordla seg i sitt svar. Margaretha Finseth ble 15 januar 1993 meddelt at hun hadde vunnet konkurransen. Samtidig fikk hun utbetalt premien på 25 000 kroner. Hun undertegnet deretter en erklæring om overdragelse av mønsterrettigheten i Norge til Dale, som satte genseren i produksjon. Utover vinteren etterlyste Finseth flere ganger svar på spørsmålet om royalty. I en telefonsamtale i mars/april ble hun meddelt at markedssjefen avslo å betale vederlag utover premiebeløpet. Etter dette motsatte Finseth seg først å undertegne overdragelsesdokument med sikte på mønsterbeskyttelse i USA, og hun kontaktet advokat som fremmet krav om produksjonsvederlag. Da Dale fortsatt avviste å betale royalty, tok Margaretha Finseth ut stevning mot bedriften 5 oktober 1993. Prinsipalt hevdet hun at avtalen mellom partene ikke regulerte spørsmålet om vederlag for utnyttelsen av designet og at Dale måtte pålegges å betale et produksjonshonorar i form av royalty. Subsidiært - dersom premiebeløpet skulle bli ansett som betaling også for Dales bruk av designet - krevde hun revisjon av avtalen under henvisning til avtaleloven §36. Nordhordland herredsrett avsa 3 mars 1994 dom med slik domsslutning: "1. Dale Garn og Trikotasje AS frifinnes. 2. Margaretha Finseth dømmes til å betale til Dale Garn og Trikotasje AS kr 40.820 - kronerførtitusenåttehundreogtyve - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse." Margaretha Finseth påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 25 april 1995 avsa dom med denne domsslutning: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke." En dommer dissenterte. Han bygde på avtaleloven §36. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av dommene. Margaretha Finseth har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. For Høyesterett er det gitt forklaringer - stort sett skriftlige, noen også ved bevisopptak - fra den ankende part og 16 vitner, hvorav 10 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter. Det er opplyst at Dale pr 31 desember 1996 har solgt ca 125 000 gensere og ca 120 000 oppskriftshefter med mønsteret. Dales omsetning av genserne har utgjort ca 48 millioner kroner, oppskriftene ca 1,5 millioner. Den ankende part - Margaretha Finseth - har i hovedtrekk gjort gjeldende: Dale er avtalerettslig forpliktet til å yte et vederlag for overdragelsen av retten til å utnytte designet. Premien kan ikke anses som fullt og endelig oppgjør. Hun har ikke oppfattet invitasjonen til designkonkurransen slik. Det følger heller ikke av en objektiv tolking av betingelsene i innbydelsen. Premie betyr utmerkelse eller belønning og er noe annet enn vederlag for utnyttelse av en rettighet. Konkurransesituasjonen er spesiell. Deltakerne legger ned et stort arbeid og tar derved en risiko. Dette gjør de med sikte på en betydelig økonomisk uttelling dersom de vinner. Premiebeløpet på 25 000 kroner utgjør ikke mer enn en rimelig betaling for Finseths arbeid med designet, ca en måneds effektiv arbeidstid. Det kan ikke trekkes noen slutning fra det som sto i invitasjonen og bekreftelsesbrevet om "innkjøp" av design og "forkjøpsrett" til designet. Det omfattet iallfall ikke mer enn innkjøp til den ordinære kolleksjon. Vinnerdesignet måtte stå i en særstilling. Ved tolkingen må man se på hvorledes det var naturlig å forstå invitasjonen for den gruppe personer som den var rettet til. I denne forbindelse vil praksis ved andre designkonkurranser ha betydning. Under henvisning til fremlagt materiale, gjør Finseth gjeldende at det ved slike konkurranser generelt sett foreligger lang og sikker praksis for at premien er en belønning som ikke omfatter vederlag for forretningsmessig utnyttelse av vinnerdesignet. Iallfall var det uklarhet forbundet med det økonomiske oppgjøret. Dette må gå ut over Dale. Det må således fastsettes et vederlag for retten til å utnytte designet. Dette må skje ved utfylling av avtalen mellom partene. Retten står her fritt innen rammen i påstanden. Etter Finseths syn vil et omsetningsbasert vederlag være naturlig. Det er særlig vist til at det dreier seg om et originalt design som skulle brukes i produksjon umiddelbart, og at kvaliteten på designet har hatt stor betydning for salgssuksessen. Royalty er - hevder Finseth - en vanlig vederlagsform ved utnyttelse av design generelt sett og nyttes i atskillig utstrekning også i tekstilbransjen. Subsidiært - dersom premien anses å omfatte Dales utnyttelse av designet - gjøres gjeldende at avtalen må revideres etter avtaleloven §36. Det sentrale her er etter Finseths syn at det fullstendig mangler balanse mellom det Dale betalte for designet og det bedriften har oppnådd ved sin utnyttelse av det. Videre har hun blant annet trukket frem forskjellen i partenes ressurser og stilling på markedet, og at Dale ikke har praktisert konkurransereglene konsekvent, jf den såkalte NORI-avtalen. Den ankende part har nedlagt slik påstand: "1. Dale Garn & Trikotasje AS dømmes til å betale til Margaretha Finseth etter rettens skjønn et produksjonsvederlag for sin omsetning av Lillehammergenseren 1994, begrenset oppad til 3 % av omsetningen (eks. mva.). 2. Dale Garn & Trikotasje AS dømmes til å betale til Margaretha Finseth etter rettens skjønn et honorar for omsetning av strikkemønsteret for Lillehammergenseren 1994, begrenset oppad til 3 % av omsetningen (eks. mva.). 3. Margaretha Finseth tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett." Ankemotparten - Dale Garn & Trikotasje AS - henholder seg til lagmannsrettens dom - flertallets begrunnelse - og har i hovedtrekk gjort gjeldende: Konkurranseinnbydelsen inneholder en uttømmende regulering av betalingen for overdragelsen av retten til mønsteret. Etter bedriftens syn må det etter bevisførselen legges til grunn at Finseth, både da hun aksepterte å delta i konkurransen og senere, var innforstått med at premien var ment som fullt og endelig oppgjør for Dales bruk av hennes design. Partene hadde således en felles forståelse av konkurransereglene, og dette må være avgjørende ved avtaletolkingen. Iallfall burde Finseth etter Dales syn ha innsett at bedriften mente å fastsette et endelig vederlag, og hun burde ha tatt initiativ til en oppklaring. Under enhver omstendighet mener Dale at bedriftens forståelse er i samsvar med den tolking som objektivt sett fremstår som den naturlige. Selv om betegnelsen "premie" kunne indikere en form for belønning, viser sammenhengen og omstendighetene for øvrig at premiebeløpet skulle være oppgjør for overdragelsen av retten til vinnerdesignet. Det fremgår av hensikten med konkurransen - å fremskaffe et design til bruk for produksjon av genser til Lillehammer-OL - av opplysningene om øvrige vederlagsformer og også av premiebeløpet, som lå betydelig over det standardbeløp som var vanlig i bransjen ved innkjøp av strikkedesign. Det er ingen holdepunkter for at andre konkurransedeltakere har misforstått disse eller tidligere lignende konkurransebetingelser. Dale har videre pekt på at det fremlagte materialet om praksis ved designkonkurranser ikke har tilknytning til garn- og trikotasjebransjen. Konkurranseformen har vært lite utbredt i denne bransjen, og de påberopte regelsett var ikke alminnelig kjent. Materialet kan ikke tillegges vekt, verken som dokumentasjon for språkforståelsen eller som en rettslig relevant praksis. Det fremlagte kontraktsmaterialet fra trikotasjebransjen viser at det vanlige ved innkjøp av design var engangsvederlag. Dale har praktisert engangsvederlag. NORI-avtalen var en spesiell samarbeidsavtale med to av de mest fremtredende designere i bransjen, og kan ikke ha betydning i saken. Under ingen omstendighet er det grunnlag for et vederlag av den art og størrelse som Finseth krever. En eventuell utfylling av avtalen må skje etter prinsippet om "gjengs pris" i kjøpsloven §45 første ledd. Det må lede til et engangsvederlag på størrelse med de standardsatser som bransjen opererte med ved innkjøp av strikkedesign. Avtaleloven §36 er ikke anvendelig. Verken forholdene ved tilblivelsen eller de etterfølgende forhold kan ha betydning. Hva angår den påberopte ubalanse, har Dale vist til at man allerede på avtaletidspunktet måtte regne med et stort salg av "OL-genseren". Videre er blant annet pekt på at også de øvrige designforslag som kom inn i denne konkurransen hadde høy kvalitet. Det er ikke grunn til å tro at salget ville ha blitt et annet om man hadde valgt et av de andre designene. Ankemotparten har nedlagt denne påstand: "1. Gulating lagmannsretts dom av 25. april 1995 stadfestes for så vidt gjelder domsslutningens punkt 1. 2. Dale Garn & Trikotasje AS tilkjennes sakens omkostninger for alle retter." Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Før jeg går nærmere inn på hvorledes avtalen mellom partene skal forstås, finner jeg grunn til å si litt om selve avtalemekanismen. Lagmannsretten har sett det slik at invitasjonen til konkurransen var et tilbud som Margaretha Finseth aksepterte ved å sende inn sitt designforslag, og at det derved forelå en bindende avtale. Bedriften har for Høyesterett sett denne avtalen som en slags opsjonsavtale. Etter mitt syn er det Margaretha Finseths innlevering av design som må anses som tilbudet her. Aksepten var bedriftens meddelelse om at hun hadde vunnet konkurransen. Først da forelå det en avtale som begge parter var bundet av. Verken tilbudet eller aksepten inneholdt nærmere om betalingen. Tolkingen av avtalen på dette punkt må skje ut fra innbydelsen til konkurransen og omstendighetene for øvrig. Partene er enige om at avtalen ga Dale rett til å benytte Finseths design i sin produksjon. Jeg legger til grunn at bedriften har ment at vederlaget for dette skulle være oppgjort en gang for alle ved betaling av premien på 25 000 kroner. Dale har gjort gjeldende at også Finseth oppfattet det slik. Selv har hun forklart at hun i første omgang ikke reflekterte over spørsmålet. Det gjorde hun først da muligheten for å vinne konkurransen aktualiserte seg, og da tok hun opp spørsmålet om royalty. Etter min mening kan det ikke legges til grunn at Finseth forsto konkurransevilkårene på samme måte som Dale. Heller ikke lagmannsretten har - etter umiddelbar bevisførsel - bygget på dette. Når jeg så går over til spørsmålet om hva som var en naturlig og rimelig forståelse av det som sto om betaling i konkurranseinnbydelsen, tar jeg utgangspunkt i at beløpet på 25 000 kroner var betegnet som "premie". Det er nærliggende å oppfatte dette slik at det dreide seg om en belønning for beste design - ikke om vederlag for bruk av designet. På den annen side kunne nok andre opplysninger i invitasjonen trekke i retning av at beløpet var ment som en uttømmende regulering av vederlagsspørsmålet. Jeg sikter til det som var opplyst om honorarer til andre enn vinneren og om bedriftens formål med konkurransen; å skaffe seg et design til bruk for produksjon av gensere til Lillehammer-OL. Men jeg kan ikke se at invitasjonen gir noen entydig avklaring. Opplysningene i invitasjonen må etter mitt syn settes inn i et bredere perspektiv. Her mener jeg betalingen ved de foregående designkonkurranser og i noen grad også selve konkurransesituasjonen må trekkes inn. Som jeg tidligere har nevnt, hadde Dale produsert gensere i forbindelse med OL og VM mange ganger tidligere. Iallfall fra 1988 skjedde dette på grunnlag av designkonkurranser, slik også til OL i Albertville i 1992 og VM i Falun i 1993. Ved de to sistnevnte anledninger inneholdt invitasjonene lignende formuleringer om betaling som i dette tilfellet, selv om vinnerhonorarene var lavere. Vinnerdesignene ble imidlertid ikke honorert etter de oppgitte honorarene i invitasjonen, men etter den såkalte - NORI-avtalen - en egen avtale mellom Dale og de to designere som vant konkurransene. Dette var en samarbeidsavtale mellom Dale og to designere som sikret bedriften førsteretten til alle design som NORI-designerne utviklet. Design til OL eller VM skulle honoreres med 25 000 kroner pr design og i tillegg skulle det - innen visse rammer - betales et omsetningsbasert vederlag. Strikkedesignermiljøet i Norge er ikke større enn at det har formodningen for seg at det var kjent at det ved de to designkonkurransene ble ytet et omsetningsbasert vederlag i tillegg til honorar for designene. Margaretha Finseth visste det. Hun kjente satsene i NORI-avtalen, men ikke avtalens nærmere innhold. Uten at det er noe stort poeng for meg, nevner jeg at NORI-designerne også leverte inn design til konkurransen om Lillehammergenseren. NORI-avtalen skulle reforhandles med virkning fra 1 januar 1993. Dette skjedde ikke, slik at avtalen da falt bort. Men selv om bedriften for Høyesterett har hevdet noe annet, mener jeg at det er all grunn til å tro at NORI-designerne ville ha fått vederlag etter samarbeidsavtalen dersom de hadde vunnet konkurransen. Dale har vist til at NORI-avtalen var helt spesiell og at bedriften ellers har praktisert engangsvederlag, som var den dominerende oppgjørsform i bransjen. Jeg er ikke enig i at denne avtalen er uten betydning for saken. Det forhold at bedriften ved nettopp de to foregående designkonkurransene hadde ytet produksjonsvederlag i tillegg til honorar for selve vinnerdesignet, mener jeg må ha betydning som bakgrunnsmateriale for vurdering av invitasjonen. Etter mitt syn ga det Dale oppfordring til å presisere at beløpet på 25 000 kroner skulle være fullt og endelig oppgjør, for å unngå misforståelser og ubegrunnede forventninger om produksjonsvederlag. Det materiale som er fremlagt til belysning av vederlagsformen ved erverv av strikkedesign, viser at omsetningsbasert vederlag iallfall ikke har vært uvanlig, selv om det kanskje benyttes mer i dag enn i 1992/93. Hvor det dreier seg om erverv av originaldesign for en produksjon, hvor designets kvalitet har betydning for salgsresultatet, kan et omsetningsbasert vederlag etter mitt syn i mange tilfelle også sies å være en naturlig oppgjørsform. Videre vil jeg trekke frem selve konkurransesituasjonen. Bare en av de 13-14 deltakere som var med i konkurransen, kunne vinne. Det er naturlig at deltakernes oppmerksomhet i første omgang da særlig var rettet mot å utarbeide et så godt design som mulig. Illustrerende for så vidt er det Margaretha Finseth har forklart. Hun reflekterte ikke nærmere over de økonomiske betingelser før vinnersjansen ble aktualisert. Jeg ser det slik at selve konkurransesituasjonen i noen grad måtte underbygge det jeg tidligere har vært inne på om at det var oppfordring for Dale til å skape klarhet. Dale har pekt på at et produksjonsvederlag ville ha vært et ekstra "agn" som måtte forventes nevnt dersom det var aktuelt. Sett fra Dales side, er jeg enig i det. Men ut fra det jeg har sagt om situasjonen for deltakerne i konkurransen, vil jeg ikke tillegge dette så stor betydning. Heller ikke tidsfaktoren anser jeg som noe vesentlig moment. I og med at Dale hadde rett til å utnytte designet, forelå det etter min mening heller ikke noe spesielt tidspress for forhandlinger om et produksjonsvederlag. En toleddet oppgjørsform er vanlig ved designkonkurranser generelt sett og kan ikke i seg selv anses som påfallende. Det ligger i det jeg har sagt at jeg ikke er enig med lagmannsretten når den mener at Margaretha Finseth burde ha forstått at Dale ved konkurransevilkårene mente å sikre seg retten til å benytte vinnerdesignet til produksjon mot å betale premiebeløpet. Etter mitt syn kan hun ikke bebreides for at hun ikke reiste spørsmålet om produksjonsvederlag tidligere. Da hun tok det opp, var bindende avtale ennå ikke inngått. Bedriften hadde da mulighet til å velge et annet design. På bakgrunn av min vurdering av invitasjonen og avtalesituasjonen er min konklusjon at anken bør gis medhold. Jeg legger vesentlig vekt på bruken av betegnelsen "premie" sammen med de momenter som ga bedriften oppfordring til å klargjøre vederlagsspørsmålet - oppgjøret ved de foregående designkonkurranser sett i sammenheng med konkurransesituasjonen. Den uklarhet som etter mitt syn forelå, må gå utover bedriften. I invitasjonene til designkonkurransene etter Lillehammer-OL har bedriften også presisert at det ikke vil bli ytet vederlag utover premiebeløpet. Ved fastsettelsen av produksjonsvederlaget tar jeg utgangspunkt i prinsippene i kjøpsloven §45 første ledd. Vederlaget må fastsettes ut fra forholdene på avtaletidspunktet. Noen "gjengs pris" for et slikt erverv av strikkedesign kan jeg vanskelig se at man kan tale om. Riktignok synes det å ha utkrystallisert seg et slags nivå for vanlige innkjøp av strikkedesign. På avtaletidspunktet synes dette å ha ligget rundt det standardvederlag Dale da opererte med, 3 500 kroner, mens det har steget en del senere. Designkonkurransene skiller seg imidlertid fra de vanlige innkjøpene på flere måter, ikke minst på grunn av profileringsmulighetene ved de store mesterskapene som konkurransene har vært knyttet til. Det avgjørende må da etter min mening være hva som fremstiller seg som en rimelig pris for designet, forholdene tatt i betraktning. Slik jeg ser det, er det naturlig å ta utgangspunkt i betingelsene i NORI-avtalen, som vinnerdesignene ved Dales foregående tilsvarende designkonkurranser var honorert etter. Denne avtalen hadde bedriften riktignok gått inn i for å sikre seg alminnelig førsterett til to bestemte designeres arbeider. Noe slikt synes ikke å ha vært aktuelt i forhold til Margaretha Finseth. På den annen side mener jeg at markedspotensialet med sikte på olympiske vinterleker hjemme i Norge måtte være en faktor av atskillig betydning. Etter min mening er det rimelig å pålegge Dale å betale et omsetningsbasert vederlag på samme nivå som i NORI-avtalen. Partene er enige om at dersom denne avtalen hadde vært lagt til grunn, ville det ha ført til at Margaretha Finseth i tillegg til premien hadde fått et vederlag i størrelsesorden 150 000 kroner. Dette beløp mener jeg bør legges til grunn i oppgjøret mellom partene. Margaretha Finseth har gitt uttrykk for at NORI-avtalen etter hennes syn ikke var en "spesielt god" avtale. Det fremlagte materialet og opplysningene ellers gir imidlertid ikke holdepunkter for å fastsette et høyere nivå. Man kunne utvilsomt regne med et stort salg. Hvor stort, kunne imidlertid ingen vite. Avtaleloven §36 anser jeg ikke anvendelig i saken. Anken har ført frem. Jeg finner at Dale Garn & Trikotasje AS må pålegges å erstatte Margaretha Finseths saksomkostninger for alle retter. Selv om det beløp hun er tilkjent ligger langt under den øvre ramme i hennes påstand, må hun anses å ha vunnet saken i sin helhet, jf [[Rt-1985-505]]. Spørsmålet om saksomkostninger må derfor avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd. I henhold til innlevert oppgave settes omkostningene til samlet 368 000 kroner. Jeg stemmer for denne dom: 1. Dale Garn & Trikotasje AS dømmes til å betale Margaretha Finseth 150 000 - etthundreogfemtitusen - kroner. 2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Dale Garn & Trikotasje AS til Margaretha Finseth 368 000 - trehundreogsekstiåttetusen - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer Coward: Jeg har vært i tvil, men er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall: Det er inngått en gyldig avtale om 25 000 kroner som et fullt vederlag til Margaretha Finseth som vinner av konkurransen om Lillehammergenseren - et vederlag som også omfatter bruk av vinnerdesignet i Dales produksjon av genseren. Førstvoterende er kommet til at avtalen må utfylles med en rett til særskilt produksjonsvederlag, og jeg ser først på spørsmålet om tolking av avtalen. - Som førstvoterende mener jeg at det fra Dales side var meningen at 25 000 kroner til vinneren skulle være fullt oppgjør. Det kan være en viss tvil om hvilken forståelse Finseth hadde, uten at jeg ser grunn til å gå nærmere inn på dette. Hvis partene ikke hadde noen felles forståelse av avtalegrunnlaget, må nemlig en objektiv tolking bli avgjørende, og en slik tolking fører etter min mening til det resultat som Dale tilsiktet. Jeg kan ikke se at ordet "premie" i invitasjonsteksten gir noe svar på tolkingsspørsmålet. Men andre momenter taler etter min mening for Dales forståelse. Jeg viser dels til andre deler av invitasjonsteksten og til Dales brev fra mai 1992 til deltakerne. Det er ikke omtvistet at 3 500 kroner skulle være fullt oppgjør hvis andre innsendte forslag ble kjøpt inn - noe Dale hadde betinget seg rett til å gjøre. Dette mener jeg trekker i retning av at også premien på 25 000 kroner skulle være fullt oppgjør. Jeg viser videre til at det må ha formodningen for seg at Dale ville fremhevet i invitasjonen et vilkår om tilleggsvederlag for produksjonen - et vilkår som klart måtte ventes å tiltrekke deltakere. En viss vekt legger jeg også på at det ikke var avtalt noen fremgangsmåte for å fastsette et særskilt produksjonsvederlag, samtidig som det ville blitt meget knapp tid til forhandlinger hvis de skulle sluttføres før produksjonen av genseren var i gang. Og endelig mener jeg at praksis i Dales tidligere konkurranser må få betydning, og denne praksis var - med unntak for NORI-avtalen - at premien var fullt vederlag. Førstvoterende legger vekt på NORI-avtalen, som ga rett til særskilt produksjonsvederlag for de to designerne som denne avtalen var inngått med, og som ble anvendt overfor dem også i konkurransene om gensere til Albertville-OL i 1992 og Falun-VM i 1993. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å bygge på liknende vilkår også for Margaretha Finseth. Jeg viser til at NORI-avtalen var en avtale som Dale hadde inngått med to designere som bedriften særlig ønsket å knytte til seg, til at avtalen ikke bare innebar rettigheter for designerne utover det som var vanlig - men også en plikt for dem til å utvikle og selge design til Dale, til at avtalen ikke var inngått i tilknytning til ett eller flere bestemte designoppdrag - men for en tidsperiode, og til at den ga rett til særskilt vederlag ikke bare for vinnerdesign, men også for innkjøpte design. At NORI-avtalen var blitt anvendt i to tilfeller der designere som var part i avtalen, vant Dales konkurranse, mener jeg etter dette ikke kan ha skapt uklarhet omkring de generelle konkurransevilkårene for Lillehammergenseren. Jeg kan heller ikke se noe annet grunnlag for å konstatere en uklarhet som fører til at avtalen må utfylles med en rett for vinneren til tilleggsvederlag for produksjonen. Margaretha Finseth har subsidiært anført at avtalen må revideres etter avtaleloven §36. - Lillehammergenseren er blitt en stor suksess, og jeg kan ikke skjønne annet enn at hennes design må være en viktig årsak til det - jeg viser blant annet til at genseren har hatt et stort salg også etter at det er tale om noen "Lillehammereffekt". Jeg kunne nok sett det som ønskelig at det var inngått en avtale som hadde gitt henne en større økonomisk andel i denne suksessen. Men jeg er enig med førstvoterende og lagmannsrettens flertall i at det ikke foreligger noen urimelighet som gir grunnlag for revisjon etter avtaleloven §36. Dommer Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gjølstad. Dommer Aarbakke: Likeså. Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Coward. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne dom: 1. Dale Garn & Trikotasje AS dømmes til å betale Margaretha Finseth 150 000 - etthundreogfemtitusen - kroner. 2. I saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett betaler Dale Garn & Trikotasje AS til Margaretha Finseth 368 000 - trehundreogsekstiåttetusen - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
