Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om foretaksstraff for eierselskapet til en avis, jf straffeloven §48a og §48b. Indre Follo herredsrett avsa 24 juli 1996 dom med slik domsslutning: «I. Østlandets Blad A/S, dømmes for en overtredelse av lov av 29.4.1899 §6, jfr. §1 nr. 1 b. Forholdet er begått 12.9.1994. Straffen settes til en ubetinget bot stor kr 20000,- - tyvetusen -. Straffeloven §48a og §48b er gitt anvendelse. I medhold av straffeloven §35 inndras til fordel for statskassen en PRO 41 politiscanner. Saksomkostninger ilegges ikke. II. A, født xx.xx.1961, dømmes for en overtredelse av lov av 29.4.1899 §6, jfr. §1 nr. 1 b. Forholdet er begått 12.9.1994. Straffen settes til en ubetinget bot stor kr 3000,- - tretusen -, subsidiært fengsel i 6 - seks - dager. Saksomkostninger ilegges ikke.» Domfellelsen gjelder ulovlig besittelse av politiradio 12 september 1994. Østlandets Blad AS påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt lovanvendelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen og inndragningen. Lagmannsretten henviste anken til ankebehandling. A påanket derimot ikke dommen, som er rettskraftig for hans vedkommende. Borgarting lagmannsrett avsa 26 august 1997 kjennelse med slik slutning: «1. Anken forkastes. 2. Østlandets Blad AS dømmes til å erstatte staten saksomkostninger med 20.000 - tjuetusen - kroner.» Saksforholdet framgår av dommene. Østlandets Blad AS har i rett tid påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet, reaksjonsspørsmålet og idømmelse av saksomkostninger. Inndragningen er ikke påanket. En anførsel om at vernet om ytringsfriheten i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 10 utgjør en selvstendig frifinnelsesgrunn, er ikke opprettholdt for Høyesterett. Men det anføres at bestemmelsen har betydning for om det bør anvendes foretaksstraff. <b>Jeg er kommet til</b> at anken må føre fram. A, fotograf i Østlandets Blad, var 12 september 1994 på reportasjeoppdrag i Indre Follo herredsretts lokaler. Under oppholdet oppdaget en lensmannsbetjent en åpen fotobag som inneholdt en bærbar radio - scanner - med kanalmerking for bl.a. Follo politikammer og Moss politikammer. Scanneren var noen år tidligere innkjøpt av avisen for midler som redaksjonen disponerte, og i 1992 eller 1993 fikk A den overlevert av en foresatt, sannsynligvis nyhetsredaktøren, for bruk i sitt daglige virke. Deretter hadde den blitt liggende i hans fotobag. For herredsretten bestred A å ha benyttet scanneren til kontinuerlig avlytting. Bruken hadde bestått i at når han fikk kjennskap til at det foregikk utrykning i forbindelse med branner, ulykker o.l., anvendte han scanneren for raskt å komme til åstedet. Jeg drøfter først om det etter straffeloven §48a er adgang til å straffe Østlandets Blad AS. Innledningsvis bemerker jeg at telegrafloven av 1899 ble opphevet med virkning fra 1 januar 1996. Det aktuelle forbudet er imidlertid overført til telekommunikasjonsloven §5-3. Da strafferammen er den samme etter begge lovene, var det riktig å anvende gjerningstidens lov, jf straffeloven §3. Østlandets Blad AS bestrider at fotograf A handlet «på vegne av» utgiveren. I denne sammenheng vises det særlig til Redaktørplakaten hvor det bl a heter: «En redaktør forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme avisens meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret.» Det anføres at denne bestemmelsen innebærer at styret er avskåret fra å instruere redaktøren om hvilke standpunkter som skal komme til uttrykk i avisen. Hovedregelen må dessuten være at styret heller ikke kan gripe inn i de arbeidsmetodene som brukes ved innsamling av informasjon. Jeg kan ikke se at det som anføres om styrets instruksjonsrett overfor redaktøren medfører at fotograf A i denne saken ikke handlet på utgiverens vegne. I [[Rt-1982-645]], som gjaldt spørsmålet om en byggherre kunne straffes etter den dagjeldende arbeidsmiljøloven §87 for overtredelse begått under entreprenørens virksomhet, framheves det riktignok at en «naturlig forutsetning» for foretaksstraff ved oppdragstakeres lovbrudd, er at foretaket har «en reell myndighet til instruksjon og kontroll». Ved ansvar for en selvstendig oppdragstakers lovbrudd synes denne begrensningen naturlig. I vår sak er det derimot tale om en ansatt som av sin foresatte fikk overlevert scanneren til bruk i sin virksomhet, og som ledd i produksjonen av utgiverens produkt - avisen. Arbeidsmetodene og kvaliteten på avisen har direkte økonomisk betydning for utgiveren. På denne bakgrunn kan det ikke være avgjørende at styret har en begrenset instruksjonsrett overfor redaktøren sammenlignet med hva som ellers gjelder innen næringslivet. Slik denne saken ligger an, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på hvilke reservasjoner som eventuelt må gjøres i andre saker om foretaksstraff mot utgiveren. Neste spørsmål blir dermed om det bør ilegges foretaksstraff, jf straffeloven §48b. I denne sammenheng understreker jeg at vedtakelsen av en generell hjemmel for foretaksstraff bl a hadde som formål å åpne adgang til å straffe foretak ved overtredelser hvor det tidligere ikke var hjemmel for foretaksstraff. Samtidig framhever jeg at behovet for foretaksstraff varierer for de ulike typer lovbrudd, og også fra lovbrudd til lovbrudd innenfor den enkelte kategori slik at det ikke kan oppstilles noen generell presumsjon om at foretaket bør straffes når vilkårene i §48a er oppfylt. Dette var et vesentlig moment da departementet foreslo å innføre en generell hjemmel for foretaksstraff, jf Ot.prp.nr.27 (1990-91) side 11-12 og 22 annen spalte. Jeg nevner også at Justiskomiteen i Innst.O.nr.55 (1990-91) side 3 første spalte uttaler at «foretaksstraff ikke bør anvendes i andre tilfeller enn hvor dette anses hensiktsmessig». Domstolene må derfor vurdere fra sak til sak de hensyn som taler for og mot foretaksstraff. Ved avgjørelsen skal det bl a legges vekt på «straffens preventive virkning», jf bokstav a. Jeg utelukker ikke at det kan ha en viss preventiv virkning om utgiveren ilegges en høy bot for denne type overtredelser, men i forhold til de øvrige momentene i saken kan ikke dette være avgjørende. Arbeidsmetodene til journalister og fotografer har normalt betydning for avisens kvalitet, og metodene kan ha betydning for avisens opplagstall og annonseinntekter. Overtredelsen er dermed begått «for å fremme foretakets interesser», jf bokstav d. Men ved vektleggingen av dette momentet bør det tas et visst hensyn til at metodene også kan tjene generelle samfunnsinteresser ved at de har betydning for hvilke opplysninger som bringes til allmennhetens kunnskap. Loven framhever videre at det skal legges vekt på «overtredelsens grovhet», jf bokstav b. Selv om domfellelsen formelt sett gjelder ulovlig besittelse, må det ved vurderingen også legges en viss vekt på at ulovlig besittelse gir grunnlag for ulovlig bruk. Dette momentet kan likevel ikke være avgjørende. Jeg viser i denne sammenheng til at det neppe kan ha særlig betydning for politiets, brannvesenets og helsevesenets muligheter til å utføre sine oppgaver på et åsted om representanter for pressen kommer raskt til stede. Derimot har det en viss vekt at avlytting av politiets samband kan gi utenforstående adgang til opplysninger som av personvernhensyn ikke bør bli kjent. Ovennevnte bestyrkes av at påtalemyndigheten ikke tidligere synes å ha sett behov for å anvende strenge reaksjoner ved disse overtredelsene. Det er således tidligere, i tillegg til inndragning av det ulovlige utstyret, anvendt påtaleunnlatelse eller ilagt lave bøter. På denne bakgrunn er det et sentralt moment i denne saken at §48b også framhever at det skal legges vekt på «om andre reaksjoner som følge av overtredelsen blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff». Ved ulovlig besittelse av politiradio vil man omtrent alltid kunne straffe en enkeltperson. Denne overtredelsen atskiller seg dermed fra f eks miljøkriminalitet hvor det i mange tilfeller kan være vanskelig å finne fram til en ansvarlig enkeltperson slik at behovet for å kunne straffe foretaket øker. Når dessuten hensynet til lovovertrederens økonomi, i motsetning til hva som ofte er tilfellet ved miljøkriminalitet, i liten utstrekning påvirker bøtenivået i disse sakene, viser dette at behovet for foretaksstraff ikke er særlig framtredende i denne saken. I tilknytning til dette framhever jeg også at i saker av denne karakter vil nå normalt minst én av journalistens eller fotografens overordnede kunne straffes for medvirkning. Telegrafloven av 1899 §6 rammet riktignok i motsetning til telekommunikasjonsloven §10-4 ikke medvirkning. Men selv om dette momentet dermed ikke har gyldighet i denne saken, har det likevel en viss betydning at dersom påtalemyndigheten i framtiden finner behov for å skjerpe reaksjonen, vil man normalt uten særlige problemer også kunne bøtlegge minst en overordnet som har medvirket til overtredelsen. Dette reduserer ytterligere behovet for å kunne straffe utgiveren. På denne bakgrunn må det, uten at jeg tar standpunkt til hvilken vekt momentet har i andre saker mot utgiveren, tas hensyn til at det også har betydning «om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget overtredelsen», jf bokstav c. Redaktøren skal etter Redaktørplakaten ha «en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme avisens meninger». Da den aktuelle overtredelsen er beskjeden, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på styrets kompetanse til å instruere redaktøren om valg av arbeidsmetoder. De hensyn som i denne saken taler for foretaksstraff er som nevnt ikke særlig vektige. Når de veies mot de mothensyn som er anført foran, har jeg etter en helhetsvurdering kommet til at det ikke bør anvendes foretaksstraff. Dette innebærer at det heller ikke skal ilegges saksomkostninger for lagmannsretten, jf straffeprosessloven §442. Østlandets Blad AS fikk ikke oppnevnt offentlig forsvarer for herredsretten. Når saken nå ender med frifinnelse, skal det tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, jf straffeprosessloven §438. Jeg kan ikke se at det bør gjøres unntak fordi Østlandets Blad AS også er idømt inndragning av det ulovlige utstyret - en avgjørelse som som nevnt ikke er påanket til Høyesterett. De nødvendige utgifter for herredsretten utgjør kr 56.672. Jeg stemmer for denne <span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span> 1. Østlandets Blad AS frifinnes for straff. 2. Lagmannsrettens kjennelse punkt 2 oppheves. 3. I saksomkostninger for herredsretten betaler staten til Østlandets Blad AS 56.672 - femtisekstusensekshundreogsyttito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
