Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer Oftedal Broch: Saken gjelder adgang for staten til hjelpeintervensjon i sak mellom en butikkkjede og fire kommuner om nektelse av konsesjon for salg av videofilmer, der statens interesse er forståelsen og anvendelsen av EØS-regler. Nille AS er en landsomfattende kjede av rundt 120 butikker. I 1994 fikk kjedens butikker i kommunene Ullensaker, Nes, Eidsvoll, Sørum og Sunndal avslag på søknad om konsesjon for salg av videogram i henhold til lov 15 mai 1987 nr 21 om film og videogram §2 og kommunale retningslinjer for konsesjon. Avslagene var begrunnet med at Nille AS ikke kunne anses som "faghandel" fordi videofilmer bare var ett vareslag i et bredt varespekter. Sunndal kommune hadde en noe bredere begrunnelse, men kommunen er senere gått ut av saken og jeg går ikke nærmere inn på dette. Nille AS gikk til søksmål mot kommunene med påstand om at konsesjonsnektelsene ble kjent ugyldige og om erstatning. Det ble gjort gjeldende flere grunnlag for at nektelsene var ugyldige. De stred mot EØS-avtalens artikkel 11 om forbud mot kvantitative importrestriksjoner og alle tiltak med tilsvarende virkning. Videre forfulgte nektelsesvedtakene andre formål enn de som var hjemlet i loven av 1987. Det var også lagt vekt på utenforliggende forhold (totalt antall videobutikker i kommunen), var satt uhjemlete vilkår (krav om "faghandel"), og Nille AS hadde blitt gjenstand for usaklig forskjellsbehandling. Subsidiært hevdet Nille AS at butikkene måtte anses som "faghandel". Ved Indre Follo herredsretts dom 17 oktober 1995 fikk Nille AS medhold i at avslagene om konsesjon var ugyldige fordi de var i strid med EØS-avtalens artikkel 11. Etter EØS-loven 27 november 1992 nr 109 §1 skal bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde gjelde som norsk lov. Ifølge lovens §2 skal videre bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Herredsretten fant at vilkåret om "faghandel" virket begrensende på omsetningen og derfor stridende mot EØS-avtalens artikkel 11. Avtalens artikkel 13 som fastsetter unntak fra artikkel 11 for visse tvingende offentlige hensyn, kom ikke til anvendelse. Dette gjaldt hensyn til kulturforvaltningen som kommunene hadde påberopt seg. Konsesjonsnektelsene var etter dette ugyldige, og kommunene ble dømt til å betale butikkkjeden erstatning. Kommunene påanket herredsrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Senere har Sunndal kommune trukket sin anke, og ankende parter er nå Ullensaker, Nes, Eidsvoll og Sørum kommuner. Som ledd i saksforberedelsen ba Borgarting lagmannsrett om en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om følgende spørsmål: "Skal EØS-avtalens artikkel 11, sammenholdt med artikkel 13, forstås slik at den setter forbud mot at en kommune kan nekte tillatelse til detaljsalg av innspilte videokassetter (videogrammer) med den begrunnelse at slike tillatelser bare bør gis til forretninger som kan karakteriseres som faghandel (spesialforretning) for videogrammer og/eller at fagkunnskapen bør bygges opp hos allerede etablerte forhandlere." 14 mai 1997 avga EFTA-domstolen følgende uttalelse i saken (696EJ0005): "EØS-avtalens artikkel 11 må tolkes slik at den ikke forbyr en kommune å avslå tillatelse for detaljsalg av innspilte videokassetter (videogrammer) med den begrunnelse at slik tillatelse bare bør gis butikker som kan karakteriseres som faghandlere (spesialbutikker) for videogrammer og/eller at spesialkunnskapen bør bygges opp hos allerede etablerte forhandlere, så sant den aktuelle nasjonale bestemmelsen ikke rettslig eller faktisk skiller mellom innenlandske produkter og produkter importert fra andre EØS-stater og således ikke diskriminerer mot utenlandske produkter. For det tilfellet at den nasjonale domstolen skulle finne at konsesjonsordningen diskriminerer, rettslig eller faktisk, kan ikke artikkel 13 anses å være anvendelig." Ved prosesskriv 20 oktober 1997 erklærte staten v/Kulturdepartementet hjelpeintervensjon til støtte for de ankende kommunene. Den 6 januar 1998 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse med slik slutning: "Hjelpeintervensjonen avvises." Lagmannsretten tar i sin begrunnelse utgangspunkt i at det etter tvistemålsloven §75 er et vilkår for å opptre som hjelpeintervenient at man har en rettslig interesse i at den ene part vinner og uttaler så: "Det er på det rene at selv om herredsrettens dom blir stadfestet, vil domsslutningen ikke direkte ha betydning for statens rettigheter eller plikter. Statens interesse knytter seg til et prejudisielt spørsmål, nemlig hvilke rammer EØS-avtalen setter for praktiseringen av kravet om konsesjon etter film- og videogramloven §2 første ledd. Dette spørsmålet står svært sentralt i saken, og lagmannsretten finner ikke at intervensjon kan nektes bare av den grunn at Nille AS også har anført andre selvstendige grunnlag for at kommunenes vedtak er ugyldige. Derimot legger lagmannsretten vekt på at praktiseringen av film- og videogramloven §2 er lagt til kommunene, uten videre klageadgang til noen statlig instans. Lagmannsretten legger også vekt på at spørsmålet om hvilke skranker EØS-avtalen innebærer, i betydelig grad er avklart gjennom EFTA-domstolens rådgivende uttalelse. Således synes det ikke lenger å være noe tema hvorvidt ordningen med konsesjon, eller lovens §2, i seg selv er i strid med EØS-avtalens artikkel 11. Det bemerkes at under behandlingen ved EFTA-domstolen, opptrådte den norske regjering med såvel skriftlig som muntlig innlegg. De EØS-rettslige spørsmål som fortsatt er omtvistet, er i hovedsak knyttet til faktiske omstendigheter, særlig om kommunenes praksis tar sikte på å favorisere norskproduserte filmer eller på annen måte virker diskriminerende overfor utenlandske filmer." Staten har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som den 1 april 1998 besluttet at kjæremålet i sin helhet skulle avgjøres av Høyesterett, jf lov 25 juni 1926 - plenumsloven - §6 annet ledd. Justitiarius har med hjemmel i denne bestemmelse deretter besluttet at partsforhandling skal finne sted etter reglene for ankesaker. Lagmannsrettens kjennelse er ikke avgjort etter kjæremål, og Høyesterett har derfor full kompetanse i saken. Kjæremålssaken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten. Jeg bemerker i forhold til hovedsaken at Nille AS nå har fått konsesjon for videosalg i samtlige kommuner etter at kommunene endret sin praksis for salg av videofilmer. Det stilles ikke nå noe krav om faghandel. Også lov om film- og videogrammer er endret, jf lov 28 mai 1998 nr 33. Endringsloven er ennå ikke trådt i kraft. Konsesjonsordningen opprettholdes, men adgangen for kommunen til å sette vilkår er i betydelig grad innskrenket. Statens anførsler i kjæremålssaken er i hovedsak følgende: I erklæringen om hjelpeintervensjon til lagmannsretten av 20 oktober 1997 uttaler staten: "Statens interesse ligger i de anførsler av generell karakter Nille har fremført knyttet til konsesjonsordningens lovlighet, særlig sett i forhold til Norges internasjonale forpliktelser. Dersom Nille skulle få medhold på disse punkter kan det - etter omstendighetene - innebære at bestemte vilkår som oppstilles eller som det kan bli aktuelt å oppstille for salg av videogram likevel ikke lovlig kan stilles i Norge." Med utgangspunkt i dette hevder staten at tre rettigheter eller interesser tilsier intervensjon: Utfallet av saken vil for det første kunne føre til en innskrenkning av statens lovgiverkompetanse. Dersom domstolene fastslår at lovgivningen strider mot EØS-avtalen, vil staten i praksis deretter ikke kunne endre rettsstillingen gjennom lovgivning, slik lovgiver normalt vil kunne dersom domstolskapt rett ønskes endret. Det vises som en parallell til plenumsloven §5 tredje ledd der staten skal varsles og ha uttalerett så fremt Høyesterett i plenum skal vurdere grunnlovsmessigheten av lovgivningen. For det annet er utfallet av saken direkte bestemmende for statens folkerettslige rettigheter og plikter etter EØS-avtalen. At et spørsmål i saken er forelagt EFTA-domstolen til uttalelse er ikke avgjørende. Svaret fra EFTA-domstolen er rådgivende, og det er den nasjonale domstol som avgjør EØS-avtalens rekkevidde og innhold nasjonalt i den enkelte sak. Under enhver omstendighet skal EFTA-domstolens svar tolkes og tilpasses ut fra det norske rettskildebildet. Svaret vil således ikke i seg selv og uten videre være avgjørende. Etter vår konstitusjonelle maktfordeling er det den utøvende makt, eventuelt med samtykke fra Stortinget, som inngår traktatforpliktelser. Når EØS-avtalen legger tolkningen i de nasjonale domstolenes hender, er det nødvendig at staten kan intervenere i denne type saker. Endelig kan saksutfallet innvirke på hvilke virkemidler staten kan bruke i kulturpolitikken. Staten v/Kulturdepartementet er det sentrale utførende organ i kulturpolitikken, og har således en sterk og konkret interesse i å intervenere i saken. Staten fremmer befolkningens felles interesser, og bør derfor tilkjennes minst like stor rett til intervensjon som interesseorganisasjoner har fått de senere år, jf [[Rt-1982-1710]]. Det vises også til at tvistemålsloven i spesielle tilfeller uttrykkelig hjemler statens rett til å intervenere i prosess. Ved disse spesielle reglene er staten gitt rettigheter som går videre enn tvistemålsloven §75 og endog videre enn sterk hjelpeintervensjon i §79. Det vises til tvistemålsloven §418, §429 og §440. Selv om ingen av de ovenfor nevnte grunnlag isolert gis medhold, må de samlet lede til at statens interesse i saken er tilstrekkelig til å begrunne rettslig interesse. Staten har ikke alternative veier for å gjøre sitt syn kjent for norske domstoler. Det vil være utilfredsstillende - ikke bare for staten, men også for domstolene - om staten ikke kan medvirke til at forholdet til EØS-retten blir best mulig belyst. EØS-retten er i seg selv vanskelig tilgjengelig. Staten vil kunne bidra til at nødvendige spørsmål rettes til EFTA-domstolen, eventuelt at dette i en sak ikke er nødvendig, og vil videre bidra til å forhindre at det uforvarende brytes med våre internasjonale forpliktelser. På denne bakgrunn kan de hensyn som anføres av Nille AS mot å gi staten intervensjonsadgang - oppblåsing av den enkelte sak, frykt for intervensjon i en lang rekke saker - ikke tillegges vekt. Det legges ikke ned påstand om saksomkostninger ut fra at statens intervensjon er begrunnet i brede offentlige interesser. Staten har lagt ned slik påstand: "Hjelpeintervensjon til fordel for Ullensaker, Nes, Eidsvoll og Sørum kommuner tillates." Kjæremålsmotparten, Nille AS, gjør i det vesentlige gjeldende: Utgangspunktet i tvistemålsloven §75 er at kravet til rettslig interesse hos hjelpeintervenienten må knytte seg til domsresultatet - at "den ene av parterne vinder". Nille AS' domskrav i lagmannsretten er at et helt ut kommunalt vedtak erklæres ugyldig, og at kjæremålsmotparten som følge av dette tilkjennes erstatning. Dommen vil ikke berøre rettsstillingen til staten som rettssubjekt. Det staten er interessert i, er rettens begrunnelse. Det er sikker lære at denne prejudikatinteressen ikke tilfredsstiller kravet til hjelpeintervensjon. I dag har kjæremålsmotparten fått konsesjon. Praksis er endret i kommunene. Stortinget har endret rammeloven. Den opprinnelige gyldighetssaken er derfor historie, og gyldigheten av de kommunale vedtak foreligger nå bare til prejudisiell avgjørelse. Saken gjelder videre bare kommunenes praktisering av lovens §2, med andre ord om kommunenenes skjønn ligger innenfor loven. Disse forhold understreker at statens interesse knytter seg til begrunnelsen, ikke resultatet. EØS-avtalen er ett av seks påberopte grunnlag for ugyldighet. Dette er i seg selv et forhold som gjør intervensjon urimelig, idet det følger av tvistemålsloven §78 at intervenienten vil kunne prosedere hele saken. Staten kan ikke kreve likestilling med interesseorganisasjonene i forhold til hjelpeintervensjon. Staten representerer ingen gruppeinteresser, men det norske samfunn som helhet. I tillegg er det flere steder uttrykt at interesseorganisasjonene blant annet er akseptert som part og som hjelpeintervenient ut fra det synspunkt at dette kan styrke kontrollen med forvaltningen. I nærværende tilfelle vil statens intervensjon være til fordel for det organ som har truffet forvaltningsvedtak og mot den private part. Det er ikke korrekt at saken vil begrense statens lovgiverkompetanse eller rettigheter for øvrig. Nille AS angriper ikke loven av 1987, men kommunenes praktisering av den. En avgjørelse i statens disfavør vil ikke rettslig sett avskjære ny lovgivning som i etterhånd korrigerer domsresultatet. Dette vil etter omstendighetene kunne være et folkerettsbrudd overfor våre EØS-partnere, men ut fra norsk intern rett er dette et politisk og ikke et rettslig spørsmål. Statens interesser som lovgiver er for øvrig varetatt ved adgangen til å uttale seg overfor EFTA-domstolen når spørsmål rettes dit fra de nasjonale domstoler. EØS-retten griper inn på et overveldende antall områder av interesse for lovgiver. Sentrale deler av EØS-retten er ved EØS-loven direkte gjort til norsk rett, jf EØS-loven §1. All EØS-rett, etter hvert som den gjennomføres i intern rett, har gjennomslagskraft overfor norsk lov, jf EØS-loven §2. Derfor vil alltid statens lovgiveradgang kunne berøres av EØS-retten. En intervensjonsadgang for staten på dette grunnlag vil derfor ha særdeles store konsekvenser. Risikoen for at staten vil intervenere kan avskrekke private parter fra å påberope seg EØS-regler. Spørsmålet om en eventuell intervensjonsrett bør undergis Stortingets behandling og gis ved lov. Som et særskilt grunnlag for å nekte intervensjon er anført den såkalte lojalitetsplikt innen EØS, som kommer til uttrykk i EØS-avtalens artikkel 3 hvoretter statene skal treffe alle tiltak som er egnet til å oppfylle sine forpliktelser, de skal avholde seg fra alle tiltak som kan sette avtalens mål i fare og de skal lette samarbeidet innen avtalen. Det er vist til at EFTAs overvåkingsorgan ESA har uttalt seg i retning av at statens forsøk på hjelpeintervensjon kan ses som en utidig og illojal påvirkning på domstolene. På ett punkt hevder staten også at EFTA-domstolens uttalelse er uriktig, idet det hevdes at vedtak ut fra kulturpolitiske hensyn etter omstendighetene kan tillates som unntak fra EØS-avtalen artikkel 11. Kjæremålsmotparten fremhever ellers flere reelle hensyn som taler mot statens hjelpeintervensjon: En intervensjon fra staten som er begrunnet i statsmaktens interesser forrykker den tradisjonelle funksjonsdeling mellom statsmaktene og forrykker også sakens dimensjoner i den private parts disfavør ved at saken får langt større omfang. Dessuten påføres den private part økte omkostninger og økt tidsbruk, særlig dersom staten vil ha forelagt spørsmål for EFTA-domstolen. Kjæremålsmotparten har nedlagt slik påstand: "1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. Nille AS tilkjennes sakens omkostninger." Mitt syn på saken: Det tradisjonelle området for hjelpeintervensjon etter tvistemålsloven §75 er tilfellene der utfallet i en sak direkte er avgjørende for en annens rettsstilling - rettigheter eller plikter - f.eks der panthaver hjelpeintervenerer i sak om eiendomsrett til pantobjektet eller kausjonisten i sak om hovedfordringens gyldighet. I denne forstand har ikke staten rettslig interesse i saken mellom Nille AS og kommunene. Kravet i §75 om rettslig interesse som vilkår for hjelpeintervensjon er en generell norsk prosessregel, som ikke tar spesielt sikte på statens interesse i ulike rettstvister der staten selv ikke er part. Er det tale om statens interesse som statsmakt i motsetning til som rettssubjekt, kan man vel tvert om gå ut fra at dette ligger nokså fjernt fra de hensyn som i sin tid motiverte bestemmelsen. Noen presedens for at staten kan erklære hjelpeintervensjon som følge av at staten har en interesse i domstolenes tolkning og anvendelse av rettssetninger, har vi ikke. I en avgjørelse av Arbeidsretten 21 desember 1988 inntatt i Dommer og kjennelser av arbeidsretten 1988 side 240 ( ARD-1988-240), fikk riktignok staten rett til å intervenere i sak som blant annet angikk hvorvidt inntektsreguleringsloven §7 var i strid med Grunnloven. Staten ble gitt intervensjonsrett under henvisning til prinsippet i plenumsloven §5 tredje ledd og til at Arbeidsrettens avgjørelse ikke kunne overprøves. Jeg legger liten vekt på denne avgjørelsen i forhold til vår sak. Heller ikke plenumsloven §5 tredje ledd som staten har påberopt finner jeg av særlig betydning. Etter bestemmelsen skal staten varsles og gis adgang til å møte dersom Høyesterett i plenum skal ta stilling til om en bestemmelse er i strid med Grunnloven. Bestemmelsen har et meget begrenset anvendelsesområde og gir heller ikke staten posisjon som hjelpeintervenient. Når spørsmålet om statens adgang til å hjelpeintervenere i denne saken skal avgjøres, er rettsbildet etter min mening likevel relativt åpent. Det er en ny situasjon som er inntrådt i og med Norges tilslutning til EØS, der spørsmålet er om staten skal ha rett til å intervenere i en sak der EØS-retten kan bli anvendt til fortrengsel for norsk rett. Det er ikke noe nytt fenomen at prosessregler må tolkes og anvendes på nye eller endrete forhold. Bestemmelsene om rettslig interesse har over tid vist seg mottakelige for utvidende fortolkning i slike situasjoner. Staten har spesielt vist til at interesseorganisasjoner har fått en utvidet adgang både til å reise sak etter §54, jf som eksempel [[Rt-1980-569]] (Altasaken), og til å intervenere etter §75, jf [[Rt-1982-1710]] og - uten at adgangen til hjelpeintervensjon var omtvistet - [[Rt-1992-1263]]. Jeg bemerker at forskjeller mellom staten på den ene side og interesseorganisasjoner på den annen gjør at denne rettspraksis ikke direkte er avgjørende. Staten er ikke representant for særinteresser, men tvert om for hele det norske samfunn, og det er heller ikke noen særinteresse den pretenderer å representere i saken. Betydningen av rettspraksis omkring interesseorganisasjonene ligger i det mer begrensete, at Høyesterett har vært villig til å utvide forståelsen av begrepet rettslig interesse som svar på nye situasjoner. Spørsmålet blir etter dette hvilke momenter som eventuelt kan begrunne en tolkning av tvistemålsloven §75 som vil gi staten intervensjonsrett i vår sak. La meg først nevne et par påberopte forhold som jeg mener ikke er egnet til å avgjøre saken. Det er for det første at hovedsaken skal ha endret seg ved at kommunene har endret sin praksis og deretter gitt Nille AS konsesjon og videre at lovgivningen omkring konsesjonsspørsmålene nå også er endret. Saken for lagmannsretten dreier seg fortsatt om de opprinnelige vedtak truffet med basis i den dagjeldende lov. Jeg kan ikke se at spørsmålet om denne lovgivningens forhold til EØS-retten har endret seg. Så lenge Nille AS overfor lagmannsretten fastholder at konsesjonslovgivningen er EØS-stridig, er dette avgjørende. Det vises til prosesskrift fra Nille AS til lagmannsretten av 1 september 1997 der motstrid hevdes på det grunnlag at lovgivningen ikke hindrer at kommunene fastsetter EØS-stridige vilkår. Videre anser jeg det uten betydning at motstrid med EØS-reglene bare er ett av flere grunnlag som er påberopt for ugyldighet. Spørsmålet om hjelpeintervenientens stilling i saken er regulert i tvistemålsloven §78, og er en del av selve ordningen med hjelpeintervensjon. Men jeg tilføyer at gode grunner kan tale for å anvende §78 slik at hjelpeintervensjonen ikke går lengre enn den rettslige interesse rekker. Jeg viser til [[Rt-1980-569]], særlig side 575-76 om det tilsvarende spørsmål når en som ikke er part i en forvaltningssak går til søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtaket. Dersom dette legges til grunn er altså statens intervensjonsadgang begrenset til EØS-anførselen. Jeg går så over til momenter av betydning, og der spørsmålet er hvilken vekt de skal tillegges. Staten har en klar interesse i hvorvidt domstolen vil begrunne sitt resultat i hovedsaken med at norsk rett strider mot EØS-retten. En slik interesse i hvordan resultatet begrunnes omtales normalt som prejudikatsvirkningen av dommen, og har vanligvis ikke blitt akseptert som tilstrekkelig. Men rettskildebildet er noe uklart, og en videre utvikling kan ikke utelukkes - iallfall for så vidt gjelder interesseorganisasjoners adgang til å opptre. I forhold til statens vidtfavnende interesser kan likevel ikke prejudikatsinteressen i seg selv begrunne en hjelpeintervensjon. Enkelte lovbestemmelser er egnet til å belyse spørsmålet fordi de positivt bestemmer at staten skal ha adgang til å opptre i visse tvistemål. Jeg har allerede nevnt plenumsloven §5. Det kan videre vises til skattebetalingsloven §48 nr 2 slik dette lød før lovendring 20 desember 1993. Etter denne bestemmelsen hadde staten rett til å tre inn som hjelpeintervenient i skattesaker, som den gang ble anlagt med kommunen som part også for statsskattens del. Men dette hadde en spesiell bakgrunn ved at avgjørelse i skattesaken skulle forkynnes og var bindende for staten. Tilfellet er klart forskjellig fra det som nå foreligger. Av større interesse er tvistemålsloven regler om statens rett til å opptre innen spesielle sakområder, §418 (ekteskapssaker), §429 (nedstammingssaker) og §440 (sak om offentlig tjenestehandling). Her gis staten en særlig sterk intervensjonsrett. Bestemmelsene atskiller seg fra vårt tilfelle ved at staten på disse områdene er interessert i sakens materielle resultat. Dessuten dreier det seg om positive lovbestemmelser innen begrensete områder, der det ble funnet nødvendig både å gi særlige regler og å spesifisere beføyelsene. Nærmest vår sak kommer formentlig en lovbestemmelse foreslått av den såkalte Transformasjonskomitéen, NOU 1972: 16 Om gjennomføring av lovkonvensjoner i norsk rett. I forbindelse med at utvalget foreslo at traktater som Norge var tilsluttet skulle gis umiddelbar lovs kraft, uttalte komitéen: "Selv om det etter Komitéens mening ikke er grunn til å la den utøvende makt fastsette innholdet av folkeretten med bindende virkning for domstolene, kan det likevel fortjene overveielse hvorvidt staten (Kongen) bør kunne intervenere i en rettssak og påanke dommen ut fra sin interesse i å forhindre at Norge - gjennom domstolavgjørelser - gjør seg skyldig i folkerettsbrudd, eller at domstolene for øvrig legger til grunn en uriktig forståelse av folkeretten, eksempelvis setter til side en lov eller en forskrift - eller tilkjenner erstatning - på det grunnlag at regelen er folkerettsstridig. En viss parallell til dette spørsmål har man allerede i dag i domstolloven §37: "Har en domstol tat en sak til behandling og saken ikke hører under norsk domsmyndighet, kan vedkommende regjeringsdepartement paa det offentliges vegne fremsætte indsigelse, erklære kjæremaal til Høiesterets kjæremaalsutvalg og anke til Høiesteret for at faa saksbehandlingen og avgjørelsen kjendt ugyldig. For denne anke gjælder ingen tidsfrist eller ankesum." Denne regel vil allerede i dag dels dekke en uriktig folkerettsanvendelse. Sammenlign f.eks. straffeloven §14 samholdt med §12 og videre traktatbestemmelser om vernetingsavgrensinger, se som eksempel den nordiske familierettskonvensjon 6 februar 1931 art. 7 og 8. Komitéen antar det ville være riktig å utvide domstolloven §37 til i tillegg å dekke alle tilfeller hvor det påstås at en domstol uriktig har dømt i strid med folkeretten. Bestemmelsen kunne utformes som et nytt annet ledd til §37, sålydende: "På samme måte, men innen de ordinære frister, kan vedkommende departement på det offentliges vegne framsette innsigelse, erklære kjæremål, anke eller kreve gjenopptakelse til prøving av om folkerettslige regler får anvendelse eller er riktig anvendt."" Her drøftes uttrykkelig et nøkkelspørsmål i forhold til vår sak, statens interesse i å for hindre at Norge gjennom domstolsavgjørelser gjør seg skyldig i folkerettsbrudd. Men forslaget fra Transformasjonskomitéen om at traktater skulle ha lovs kraft ble ikke gjennomført. Videre bemerkes at komitéen fant det påkrevd å gi en egen lovbestemmelse om statens intervensjonsrett. Den drøftet ikke hva som allerede måtte ligge i §75. Det utvalg som nylig har utredet spørsmålet om menneskerettighetskonvensjoners gjennomføring i norsk rett, NOU 1993:18, tar ikke opp statens prosessuelle stilling til nærmere drøfting. Begge disse utvalg har formentlig gått ut fra at spørsmålet om folkerettsbrudd ved norsk domstolsavgjørelse var lite praktisk, og at staten stort sett selv ville være part i en slik eventuell sak. Med EØS-reglene har spørsmålet antatt helt andre dimensjoner. For spørsmålet om statens intervensjonsrett i saker om EØS-reglers anvendelse kunne det ha interesse å sammenlikne med rettsstillingen i andre EU/EFTA-land. Men det er her fremlagt lite materiale. Etter det jeg forstår har iallfall to land, Danmark og England, generelle prosessregler som tillater staten å opptre i saker der det offentlige har en interesse, jf for dansk rett retsplejeloven §252 stk 2. Det er ikke opplyst hvorvidt noe land har spesielle prosessregler i forhold til EU/EØS-lovgivningens nasjonale anvendelse. Det kan ellers pekes på at såvel EF- som EFTA-domstolens egne prosessregler gir en vid adgang til hjelpeintervensjon, jf vedtektene for EFTA-domstolen Art 36. Det som etter dette står igjen er for det første en vurdering av statens interesse i søksmålet målt opp mot de interesser som tradisjonelt har begrunnet hjelpeintervensjon etter §75, og for det annet de reelle grunner som taler for og mot statens intervensjonsadgang. Avgjørende for meg er at en domstolsavgjørelse bygget på fortolkning og anvendelse av EØS-retten direkte vil påvirke statens lovgiverkompetanse og dens rettigheter og plikter etter EØS-avtalen. Når en slik rettsavgjørelse kan føre til at statens lovgiverkompetanse begrenses, griper dette etter mitt syn direkte inn i statens rettigheter og plikter på en slik måte at det bør bære en hjelpeintervensjon etter §75. Slik komptansefordelingen er etter EØS-retten, er det regelmessig nasjonale domstoler som fastsetter EØS-rettens innhold når det er tvist om dette. Det gjelder også der det er stilt spørsmål til EFTA-domstolen på forhånd. For det første er EFTA-domstolens uttalelse bare rådgivende for de nasjonale domstoler, jf Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkingsorgan og en Domstol (ODA-avtalen) artikkel 34. Men dertil kommer - slik vår sak er et eksempel på - at EFTA-domstolen kan overlate den konkrete vurdering av diskrimineringseffekten til norske domstoler. Etter min mening er det den naturlige og rimelige løsning at statens interesse i sakens utfall anses som en rettslig interesse som utløser adgang til hjelpeintervensjon etter tvistemålsloven §75: Statens rettsposisjon etter den avtale som EØS-samarbeidet hviler på, blir de facto avgjort av nasjonale domstoler. Det er lite treffende å si at staten står fritt til å velge en folkerettsstridig løsning og at den nasjonale lovgivningskompetanse derfor ikke er begrenset. Dette er teori og ikke praksis. Det vil videre antakelig være særdeles vanskelig for staten å få EØS-organene fra å legge til grunn at norsk rett er i motstrid med EØS-retten i et tilfelle der motstrid er konstatert i en norsk rettskraftig dom. Slik vil altså staten effektivt se sine folkerettslige forpliktelser avgjort ved den norske dommen. Den tolkning av tvistemålsloven §75 som jeg etter dette er kommet frem til mener jeg støttes av tungtveiende reelle hensyn. For det første bør prosessreglene være utformet slik at flest mulig avgjørelser får et materielt riktig innhold. EØS-retten er vanskelig tilgjengelig. Staten vil bidra til at EØS-spørsmål blir bedre opplyst der staten deltar i prosessen. For det annet har regjeringen som den utøvende makt og ansvarlig for vår utenrikspolitikk, et særlig ansvar for at Norge oppfyller sine internasjonale forpliktelser. Når forvaltningen av EØS-retten i stor grad er overlatt til de nasjonale domstoler, taler sterke grunner for at staten skal ha en mulighet til å gi sitt syn til kjenne, jf uttalelsen fra Transformasjonskomitéen. Endelig har staten etter EØS-retten en ubetinget rett til å intervenere for EFTA-domstolen når spørsmål i saken blir brakt inn der. Det vil være tilfellet når norske domstoler selv retter spørsmål til EFTA-domstolen, slik de både kan og bør gjøre når det er behov for det, jf ODA-avtalen art 34. Det vil da være utilfredsstillende dersom staten ikke kan intervenere på nasjonalt nivå, blant annet med sikte på hvilke spørsmål som skal stilles, og likeledes etterpå når svaret skal anvendes. De motargumenter som anføres mot at staten skal kunne intervenere, er slik jeg ser det ikke entydige. Det hevdes at sakene blåses opp ved statens intervensjon. Men staten har intervensjonsrett for EFTA-domstolen uten at argumentet der er tillagt betydning. Staten vil formentlig i noen saker også kunne bidra til raskere avklaring av EØS-spørsmål, og derved en lettere saksgang. Det overordnete mål må være å oppnå det materielt riktige resultat. Statens intervensjon vil kunne påføre private parter omkostninger. Men dette er langt på vei en følge av at domstolene nå er forpliktet til å anvende EØS-regler - og at det er viktig at de anvendes korrekt - enn av statens inntreden i saken. Selv om EØS-spørsmålet vil oppstå i mange saker, må en kunne gå ut fra at staten utviser et skjønn med hensyn til i hvilke saker det begjæres hjelpeintervensjon. Meget kan tale for at spørsmålet om statens intervensjon i situasjoner som den foreliggende bør gjøres til gjenstand for særskilt lovgivning. Jeg peker særlig på at utfra den vekt EØS-spørsmålet vil ha for staten, kan det synes lite heldig at staten ikke har selvstendig ankerett på tvers av den tapende parts eget ønske. Videre kan det være behov for å skjerme motparten mot å bli påført ansvar for statens saksutgifter dersom motparten taper saken, jf statens holdning til omkostningsspørsmålet i denne sak. Men vår sak gjelder forståelsen av tvistemålsloven §75 slik den lyder idag, og etter mitt syn gir den staten en alminnelig intervensjonsrett i saker der det er spørsmål om å anvende EØS-reglene. Da jeg etter rådslagningen vet jeg er i mindretall, utformer jeg ingen konklusjon. Dommer Gussgard: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Etter tvistemålsloven §75 kan den som har rettslig interesse i at den ene part vinner, opptre som hjelpeintervenient til støtte for denne parten på ethvert trinn i saken, sålenge den ikke er rettskraftig avgjort. Jeg er i det vesentlige enig i førstvoterendes redegjørelse for den forståelse av bestemmelsen som rettspraksis har lagt til grunn når det gjelder adgangen til hjelpeintervensjon. Verken bestemmelsens ordlyd eller den rettspraksis som foreligger, gir direkte noen adgang til hjelpeintervensjon ut fra de interesser staten påberoper. Statens interesse i saken mellom Nille og kommunene knytter seg ikke til resultatet av avgjørelsen, men til rettens eventuelle begrunnelse for resultatet. Etter rettspraksis er interesse i en doms prejudikatvirkning vanligvis ikke tilstrekkelig til å begrunne hjelpeintervensjon. Som førstvoterende har påpekt, kan den rettspraksis vi har om interessseorganisasjoners stilling, ikke i seg selv begrunne intervensjonsadgang. Jeg er imidlertid også enig i at begrepet rettslig interesse ikke har klare begrensninger, og i at rettspraksis har vært åpen for en romslig fortolkning, særlig når det gjelder det tilsvarende begrep i tvistemålsloven §54, der det blant annet er sett hen til behovet for å få et spørsmål avgjort av domstolene. Spørsmålet om statens intervensjonsadgang melder seg i de sakene der staten ikke selv er part. Vår sak er reist mot flere kommuner, men EØS-rettslige spørsmål kan også komme opp i saker mellom private parter. Staten begrunner sin interesse i intervensjon med hensyn av betydelig vekt, og disse kan tilsi at staten på en eller annen måte bør få anledning til å gjøre sitt syn gjeldende i visse saker der det er spørsmål om anvendelse av EØS-retten. Intervensjon fra staten kan imidlertid påvirke en prosess på mange måter og ha stor betydning for private parter. Etter min mening er det flere forhold som medfører at statens stilling i saker som gjelder EØS-retten, bør undergis en nærmere vurdering og eventuell lovgivning, og ikke løses ved en fortolkning av en bestemmelse som ikke er formulert med tanke på den intervensjonsadgang som staten mener det er grunnlag for. Dette gjør at jeg ikke kan gi min tilslutning til at tvistemålsloven §75 tolkes slik at den hjemler intervensjonsadgang i denne saken. Jeg bemerker først at jeg anser de særskilte lovbestemmelser vi har om statens adgang til å opptre i saker der den ikke selv er part, som et forhold som taler mot den fortolkning førstvoterende går inn for. Vi har slike regler i tvistemålsloven §418, saker som blant annet gjelder om et ekteskap består eller ikke består, og i §429, nedstammingssaker. I ekteskapssakene skal fylkesmannen, i nedstammingssakene fylkestrygdekontoret, underrettes om slike saker og kan "opptre for å vareta de offentlige interesser". Disse myndigheter kan også erklære anke og begjære gjenopptakelse. Paragraf 440 gjelder saker om offentlige tjenestehandlinger. Dersom sak er reist mot en tjenestemann, skal retten gi "den foresatte i tjenesten" melding om saken, og vedkommende kan opptre for å vareta offentlige hensyn, herunder erklære anke, begjære gjenopptakelse og oppfriskning. Staten kan her komme inn, forutsatt at det gjelder en statstjenestemann. Etter plenumsloven §5 tredje ledd skal Høyesterettsjustitiarius gi Justisdepartementet underretning i de tilfelle der Høyesterett i plenum skal avgjøre om en bestemmelse er i strid med Grunnloven, og departementet kan sørge for at staten er representert under saken. Også domstolloven §37, sitert av førstvoterende, kan nevnes. I de bestemmelser jeg har omtalt, er det særskilt vurdert når, på hvilken måte og av hvem statens interesser bør varetas. Ingen av bestemmelsene gir staten samme stilling som en hjelpeintervenient. I denne forbindelse viser jeg også til det førstvoterende har redegjort for om Transformasjonskomitéens vurdering om at det kunne "fortjene overveielse" om staten burde kunne intervenere i saker om innholdet av folkeretten, og til komitéens forslag til lovregulering av statens adgang til å opptre i saker der det er spørsmål om anvendelse av folkerettslige regler. Forslaget trakk opp en annen ramme for statens rettigheter enn det som følger av bestemmelsene om hjelpeintervensjon. Ett av de spørsmål som etter min mening tilsier en nærmere vurdering, er under hvilke forutsetninger staten i tilfelle burde gis adgang til å opptre i en pågående tvist mellom andre rettssubjekter. Hvilke konklusjoner bør trekkes av statens argumentasjon? Her kan en tenke seg flere alternativer. Staten har under prosedyren gitt uttrykk for at den vil kunne medvirke til at EØS-rettslige spørsmål identifiseres. Det kan spørres om det skal være tilstrekkelig at staten selv mener at saken innebærer at domstolen må ta standpunkt til EØS-rettslige spørsmål. Et annet spørsmål er hvilken stilling staten eventuelt bør ha under saken. I de særskilte lovregler som er nevnt om statens adgang til å opptre i saker der den ikke selv er part, har staten ikke stilling som ordinær hjelpeintervenient. Om staten gis adgang til å opptre for å vareta sine interesser knyttet til lovgivningsmyndighet og internasjonale forpliktelser, bør det vurderes om ikke staten prinsipielt bør ha en uavhengig stilling, og ikke knyttes til en av partene. En hjelpeintervenient har etter tvistemålsloven §78 rett til å tre inn i saken slik den da står og "anvende angreps- og forsvarsmidler, føre bevis og foreta andre proceshandlinger" til støtte for den parten han vil hjelpe. Dette har sin bakgrunn i at intervenienten forutset tes å ha interesse i selve domsresultatet. Gis staten adgang til hjelpeintervensjon, er det etter ordlyden ikke noe til hinder for at staten støtter parten også når det gjelder anførsler som ikke har noe med EØS-retten å gjøre. Hvorvidt det på dette punkt er grunnlag for en innskrenkende fortolkning av §78, slik førstvoterende antyder, tar jeg ikke standpunkt til, men bestemmelsen viser at instituttet hjelpeintervensjon ikke er tilpasset en interesse som bare knytter seg til prejudikatsvirkningen av avgjørelsen. En hjelpeintervenient kan tilkjennes saksomkostninger, jf tvistemålsloven §178 hvoretter de vanlige saksomkostningsregler også gjelder for hjelpeintervenienter. Det kan virke lite rimelig å pålegge en part å bære statens omkostninger ved å vareta de interesser staten har i anvendelsen av EØS-retten. Slik rettstilstanden er i dag, vil det være opp til staten å avgjøre hvorvidt saksomkostninger skal kreves. Dette kan medføre stor usikkerhet for en part. Ut fra de betydelige omkostninger en rettssak kan innebære, kan en ikke se bort fra at dette kan komme til å påvirke partenes prosesshandlinger. Spørsmålet om å tilkjenne staten saksomkostninger, og også spørsmålet om omkostninger voldt ved statens inntreden for øvrig, bør undergis en nærmere vurdering i forbindelse med eventuell lovgivning på dette området. Med øvrige omkostninger tenker jeg eksempelvis på kostnader knyttet til drøftelser av EØS-retten alene som følge av statens inntreden, i tilfelle der selve tvistespørsmålet avgjøres på et grunnlag som ikke impliserer denne. Ut fra dette mener jeg at lagmannsrettens kjennelse må stadfestes. Nille AS har krevd saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett. For Høyesterett tilkjennes saksomkostninger med 111.500 kroner i samsvar med omkostningsoppgaven. Noe krav om saksomkostninger ble ikke fremsatt for lagmannsretten i forbindelse med dens kjennelse og kan da ikke tilkjennes av Høyesterett. Jeg stemmer for denne kjennelse: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Kulturdepartementet til Nille AS 111.500 - etthundreogellevetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. Dommer Skoghøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Oftedal Broch. Dommer Stang Lund: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gussgard. Dommer Bugge: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Kulturdepartementet til Nille AS 111.500 - etthundreogellevetusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
