Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <b>Flock</b>: Saken gjelder spørsmålet om registrering av varemerke er skjedd i strid med varemerkeloven §14 første ledd nr 7 og følgelig er ugyldig, jf varemerkeloven §25 første ledd. Den ankende part, Budejovicky Budvar, Národni podnik - heretter benevnt Budvar - driver et bryggeri i byen Ceske Budejovice i Tsjekkia. Byens tyske navn er Budweis. Ankemotparten, Anheuser-Busch, Incorporated - heretter benevnt Anheuser - er et amerikansk bryggeri som er opplyst å være en av verdens største ølprodusenter. Begge disse bryggeriene har i en årrekke hver på sin kant brukt Budweiser som varemerke. Budvars rettsforgjenger har brukt Budweiser som varemerke siden 1890-årene, mens rettsforgjengeren til det amerikanske bryggeriet på den tid allerede hadde produsert sitt øl under dette merket i et par tiår. Når dette bryggeriet brukte merket Budweiser, hadde det sin bakgrunn i at stifteren av selskapet hadde bragt oppskriften med seg fra byen Budweis i Bhmen til USA. Bryggeriene sørget for registrering av Budweiser som varemerke for sitt øl i sine respektive hjemland, og etter hvert også i en del andre land. Det oppsto allerede ved århundreskiftet strid mellom selskapene om bruken av dette varemerket. Striden har pågått frem til i dag. I løpet av denne tiden har partene for en del spørsmål inngått avtaler, mens andre er løst ved domstolsbehandling i ulike land. Både fra forbrukernes side og i markedet for øvrig ble kortformen BUD etter hvert anvendt som betegnelse på Budweiserølet. Anheuser registrerte BUD som varemerke for ølet i Principal Register i United States Patent Office i 1958. Betegnelsen hadde da vært i bruk i atskillige år og sannsynligvis fra tiden før annen verdenskrig. Budvar fikk gjennomført en tilsvarende internasjonal registrering i flere europeiske land i 1969. I desember 1980 fremsatte Budvar overfor Styret for det industrielle rettsvern - Patentstyret - krav om registrering i Varemerkeregisteret av BUD som varemerke i registerets vareklasse 32: Øl og porter. Etter at Anheuser hadde fremsatt innsigelse mot registreringen, besluttet Patentstyrets første avdeling registrering 21 april 1986. Denne avgjørelsen ble av Anheuser påklaget til Patentstyrets annen avdeling, som i kjennelse 29 august 1988 stadfestet første avdelings avgjørelse. Annen avdeling fant verken bevist at Anheusers bruk var eldre enn Budvars, eller at kravet i varemerkeloven §14 nr 7 til registreringssøkerens kunnskap om den annens bruk var oppfylt. Knapt fem år senere, den 24 august 1993, gikk Anheuser til søksmål mot Budvar for Oslo byrett med krav om at varemerkeregistreringen ble kjent ugyldig. Byretten avsa 31 juli 1996 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Varemerkeregistrering nr. 133648 tilhørende Budejovicky Budvar kjennes ugyldig.</span> <span id="rp-innrykk">2. Bodejovicky Budvar dømmes til å betale Anheuser-Busch, Incorporated, saksomkostninger med kr 51.000 - kronerfemtientusen - med tillegg av gebyret til retten."</span> Budvar anket dommen til Borgarting lagmannsrett som den 27 oktober 1997 avsa dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">"1. Byrettens dom stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Budejovicky Budvar, Národni podnik, dømmes til å betale AnheuserBusch, Incorporated i saksomkostninger for lagmannsretten 73 300 - syttitretusentrehundre - kroner innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse."</span> Når det gjelder det nærmere saksforhold, viser jeg til byrettens og lagmannsrettens dommer. Budvar har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter og skriftlige erklæringer avgitt av vitner og partsrepresentanter. Det er videre avhørt to vitner ved bevisopptak. I faktisk henseende står saken i samme stilling som for de tidligere retter. Som jeg kommer tilbake til i det følgende, er derimot anførslene fra begge parters side andre for Høyesterett enn for de tidligere retter. Den ankende part, <b>Budejovicky Budvar, Národni podnik</b>, har i hovedtrekk anført: Lagmannsretten har tatt feil når retten har kommet til at varemerkeloven §14 første ledd nr 7 får anvendelse. Det erkjennes at det registrerte varemerket BUD er identisk med det varemerket som Anheuser har tatt i bruk, og at lovens krav om forvekslingsfare er oppfylt. Videre erkjennes at det amerikanske selskap har tatt dette merket i bruk før det ble tatt i bruk av Budvar. For Høyesterett erkjennes også at Budvar var kjent med Anheusers bruk da man fremsatte krav om registrering av varemerket i 1980. Det er reglene i varemerkeloven som avgjør om noen kan få rett til et varemerke i Norge. At man i henhold til andre lands regler har fått en beskyttet rett i disse landene, gir ingen varemerkerett i Norge. Varemerkeloven §14 første ledd nr 7 bryter med dette. Selv om et varemerke ikke er registrert eller innarbeidet i Norge, vil det under visse forhold bli gitt beskyttelse. Bestemmelsen er begrunnet i et behov for å gi beskyttelse mot utilbørlig konkurranse. I denne begrunnelse ligger samtidig en begrensning i den rekkevidde som §14 første ledd nr 7 bør gis: Bestemmelsen må fortolkes innskrenkende slik at den bare rammer de tilfeller hvor registreringen av varemerket representerer en illojal handling i forhold til den som på forhånd har tatt varemerket i bruk. Det erkjennes at §14 første ledd nr 7 i utgangspunktet også gir beskyttelse for den som bare har tatt merket i bruk i utlandet. Men registrering av et merke i strid med slik bruk i utlandet, vil ikke uten videre være en illojal handling. Det bestrides at Budvars anmeldelse av varemerket BUD til registrering i Varemerkeregisteret i 1980 var illojal i forhold til Anheuser. Det må her legges vekt både på den sterke geografiske tilknytning som Budvar har til stedsnavnet Budweis, og til de rettigheter det tsjekkiske bryggeriet har til varemerket Budweiser, som betegnelse på det øl som man har produsert i generasjoner. BUD er intet annet enn en betegnelse i kortform for Budweiser. Det har fra Anheusers side bare vært tale om en uselvstendig bruk av denne betegnelsen idet den alltid har vært knyttet til varemerket Budweiser. Budvar har registrert BUD som varemerke i Norge for å styrke sitt eget varemerke Budweiser, og ikke for å tilegne seg verdier skapt av Anheuser. Under enhver omstendighet har Anheuser ved passivitet tapt sin rett til å angripe Budvars registrering. Det gikk nesten fem år fra registreringen i 1988 - og 12 år fra de første innsigelser ble fremsatt for Patentstyret i 1981 - til søksmål ble innledet i 1993. I hele denne perioden hadde Anheuser full kjennskap både til kravet om registrering og til de forhold som protesten bygget på. Passiviteten kan ikke bli uten virkninger som følge av at partene i alle fall fra 1990 hadde løpende forhandlinger, og senere inngikk avtale om ikke i unødvendig grad å gå til søksmål mot hverandre. Det bestrides at det ikke skulle være rettslig grunnlag for at retten til å få kjent registreringen av et varemerke ugyldig kan falle bort ved passivitet. Budvar har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"1. Budejovicky Budvar, Narodni podnik, frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Budejovicky Budvar, Narodni podnik, tilkjennes saksomkostninger for alle retter."</span> Ankemotparten, <b>Anheuser-Busch, Incorporated</b>, har i hovedtrekk anført: Lagmannsretten har korrekt kommet til at varemerkeloven §14 første ledd nr 7 får anvendelse. Denne bestemmelsen gjelder også hvor bruken av varemerket har funnet sted utenfor Norges grenser. I dette tilfellet fremstår Norge som et naturlig ekspansjonsområde for brukeren, Anheuser, men det er intet vilkår etter §14 første ledd nr 7. Det er heller intet vilkår at første bruker kan vise til en langvarig og fast bruk, men også dette er tilfellet for Anheusers vedkommende. Når det gjelder de krav som i §14 første ledd nr 7 er knyttet til registreringssøkerens subjektive forhold, er det søkerens viten om den annens bruk på søknadstidspunktet som er avgjørende. Lovens krav om slik viten er strengt, og det er ikke holdepunkter for noen innskrenkende fortolkning ved i tillegg å kreve illojalitet. I dette tilfellet var det illojalt av Budvar å søke om registrering av BUD som varemerke. Det tsjekkiske bryggeriet kjente i 1980 til at Anheuser i en årrekke hadde benyttet BUD som betegnelse på sitt øl. Budvar forsto at Anheuser ville utvide sin eksport til også å gjelde det norske markedet. Kravet om å få BUD registrert som varemerke for seg, var begrunnet i et ønske om å vanskeliggjøre en slik inntreden. Budvars innsigelse om at Anheuser ved passivitet har tapt sin rett til å angripe registreringen av BUD som varemerke, kan heller ikke føre frem. For det første bestrides at Anheuser har utvist noen passivitet. I tiden etter at Patentstyrets annen avdeling avsa sin kjennelse i 1988 og frem til stevning ble inngitt 1993, pågikk fortløpende forhandlinger mellom partene med sikte på å løse de mange stridsspørsmål som var oppstått, derunder tvisten om Budvars registrering av BUD som varemerke i Norge. Det må også tillegges betydning at partene, som et ledd i disse forhandlingene, inngikk avtaler som blant annet tok sikte på å begrense den enkelte parts adgang til å anlegge søksmål mot den annen i anledning av de tvister som forhandlingene gjaldt. Når passivitetsinnsigelsen først fremsettes for Høyesterett - fem år etter at søksmålet ble anlagt - viser det at denne innsigelsen heller ikke kan ha stått særlig sentralt for Budvar. I tillegg til dette anføres at varemerkeloven §25 første ledd 1. punktum uttømmende regulerer unntakene fra hovedregelen om at et varemerke registrert i strid med loven kan kjennes ugyldig. Det er følgelig ikke rom for å anvende alminnelige passivitetsregler. For Høyesterett anføres ikke at Anheuser i 1980 hadde innarbeidet BUD som varemerke i Norge og at Budvars registrering derfor skulle vært nektet etter varemerkeloven §14 første ledd nr 6. Anheuser har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">"Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes også for Høyesterett."</span> <span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at anken ikke kan føre frem.</span> Som allerede nevnt, har saken for Høyesterett endret karakter sammenlignet med de tidligere instanser. Budvar erkjenner nå at vilkårene for å kreve registreringen av BUD som varemerke kjent ugyldig etter varemerkeloven §25 første ledd jf §14 første ledd nr 7, er oppfylt dersom denne bestemmelsen skal anvendes etter sin ordlyd. Når Budvar til tross for dette har fastholdt sin påstand om frifinnelse, er dette for det første begrunnet med en anførsel om at §14 første ledd nr 7 må fortolkes innskrenkende og for det annet med en anførsel om at Anheuser har tapt sin rett ved passivitet. Den siste anførselen er ny for Høyesterett. Varemerkeloven §14 første ledd nr 7 lyder slik: <span id="rp-innrykk">"Et varemerke kan ikke registreres dersom det: ...</span> <span id="rp-innrykk">7. er egnet til å forveksles med et varemerke som en annen hadde tatt i bruk før søkeren og søkeren var vitende om denne bruk da søknaden om registrering ble inngitt. ..."</span> Det fremgår av bestemmelsen at ett av vilkårene for registreringsnektelse knytter seg til registreringssøkerens subjektive forhold: Varemerket må ikke registreres dersom søkeren var vitende om første brukers bruk av merket. Avgjørende er søkerens viten på det tidspunkt søknaden ble inngitt. Budvar har for Høyesterett på dette punkt tatt til orde for at §14 første ledd nr 7 ikke kan fortolkes etter sin ordlyd, idet et varemerke likevel må kunne registreres dersom søkeren - til tross for sin viten - ikke kan sies å ha opptrådt illojalt ved å kreve varemerket registrert for seg. Til støtte for en slik innskrenkende fortolkning har Budvar i første rekke påberopt seg lovforarbeidene til §10 første ledd bokstav b i varemerkeloven av 2 juli 1910 nr 5. Denne bestemmelsen ble avløst av §14 første ledd nr 7 i den nå gjeldende lov fra 1961. Paragraf 10 første ledd bokstav b i loven fra 1910 gjaldt adgangen til å få et registrert varemerke frakjent innehaveren ved dom. Dette kunne skje dersom en annen allerede før innehaverens bruk eller krav om registrering hadde tatt merket i bruk for varer av samme eller lignende slag. Også §10 første ledd bokstav b satte som vilkår for å frakjenne innehaveren merket at denne "ved indsendelsen av krav om registrering var vidende om" den annens bruk. Begrunnelsen for bestemmelsen var at det ville være en utilbørlig konkurranse å registrere varemerket i slike tilfelle, se kommisjonsinnstilling av 1904 side 27 og side 53 og Ot.prp.nr.6 (1908) side 43. I et forslag med motiver fra 1930 til endringer i varemerkeloven fra Styret for det Industrielle Rettsvern som ledet frem til enkelte lovendringer i 1936, vurderte man en endring i 1910-loven §10 første ledd bokstav b, se motivene side 24. Under en redegjørelse for drøftelser mellom de nordiske land ble det vist til at man her bygget på registreringsprinsippet, for Norges vedkommende med det vesentlige forbehold som fulgte av §10 første ledd bokstav b. Ved vurderingen av en slik bestemmelse ble det uttalt at betingelsen for å få varemerket frakjent ved dom, burde være at "registreringen var skjedd i hensikt å tilvende sig den annens merke, altså som et utslag av illojal konkurranse, dels at registreringen var til skade for merkets tidligere bruker". Styret forutsatte at dette ikke gikk utover hva som allerede var uttrykt i §10 første ledd bokstav b. Det ble i den forbindelse uttalt at det i kravet om kunnskap om den tidligere bruk, formentlig ville ligge en tilegnelseshensikt, og at det regelmessig måtte presumeres at registreringen ville være til skade for den tidligere bruker. Noe forslag til endringer i vilkårene for frakjennelse ble ikke fremmet. Etter 1961-loven §14 første ledd nr 7 er tidligere bruk også registreringshinder. Lovforarbeidene inneholder ingen drøftelse av vilkårene. Jeg finner etter dette at lovforarbeidene ikke gir støtte for at det skal skje en konkret vurdering av om en registrering vil innebære en utilbørlig konkurranse. Jeg peker for øvrig på at reglene om registreringshindre i §14 praktiseres av Patentstyret. Et krav om en konkret vurdering som nevnt, ville føre til at Patentstyret måtte forholde seg til et kriterium som ville kunne reise omfattende spørsmål både ved bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Om loven må tolkes innskrenkende i helt spesielle tilfelle, som når den tidligere bruk er skjedd i et fjerntliggende land, og en registrering i Norge åpenbart vil være uten interesse for brukeren, tar jeg ikke standpunkt til. Det må antas at en eventuell slik reservasjon ville ha en svært begrenset praktisk betydning, og den ville klart ikke være dekkende for situasjonen i den foreliggende sak. Anheuser hadde allerede på registreringstidspunktet i 1980 registrert BUD som varemerke i enkelte europeiske land. Jeg finner det utvilsomt at selskapet hadde en berettiget interesse i å motsette seg at dette merket ved Budvars registrering ble forbeholdt det tsjekkiske bryggeriet i Norge. Jeg tilføyer at varemerket BUD i forhold til Budweiser må oppfattes som et selvstendig merke, og Budvars særlige tilknytning til Budweiser - både historisk og geografisk - er forhold som ikke kan tillegges vekt ved vurderingen. Vilkårene i varemerkeloven §25 første ledd jf §14 første ledd nr 7 for å få kjent registreringen ugyldig er således oppfylt. Jeg går etter dette over til å behandle Budvars passivitetsinnsigelse. Varemerkeloven av 1961 oppstiller ingen søksmålsfrist for den som etter §25 første ledd jf §14 første ledd nr 7, vil få kjent registreringen av et varemerke ugyldig. De unntak fra §25 som er gjort ved henvisningen til §8, §9 og §10 - og som delvis regulerer virkningene av passivitet - gjelder ikke ugyldighet i tilfeller som reguleres av §14 første ledd nr 7. Jeg finner det ikke nødvendig å drøfte nærmere om en saksøkt i et ugyldighetssøksmål utenfor de lovhjemlede tilfeller vil kunne bli frifunnet ut fra alminnelige passivitetssynspunkter. I den foreliggende sak må det - slik jeg ser det - være klart at Anheuser ikke kan ha mistet sin rett til å gå til søksmål mot Budvar, som følge av passivitet. Jeg gjentar at det tsjekkiske selskapet innga søknad om registrering vitende om Anheusers langvarige bruk av BUD som varemerke i andre land. Budvar ble kjent med Anheusers innsigelser ved Patentstyrets behandling av registreringssøknaden. Det er videre på det rene at partene i 1988, da registreringen ble stadfestet ved kjennelsen i Patentstyrets annen avdeling, var i forhandlinger om en rekke spørsmål knyttet til bruken av varemerkene Budweiser og BUD i ulike land. Disse forhandlingene ledet våren 1991 til en avtale - "moratorium" - som skulle stille i bero så vel rettslig som administrativ behandling av alle løpende tvister i et nærmere angitt tidsrom. Det ble gjort særskilt unntak for nødvendige rettsbevarende skritt. Denne avtalen med senere forlengelser gjaldt fortsatt da Anheuser anla søksmålet for Oslo byrett i nærværende sak i 1993. Det foreligger ikke opplysninger om at Budvar forut for stevningen hadde tatt det registrerte varemerket i bruk i Norge. Jeg finner det på denne bakgrunn klart at de hensyn som i tilfelle kunne ha vært anført til støtte for en passivitetsinnsigelse, ikke er til stede. Jeg er etter dette kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes. Anken har vært forgjeves. Anheuser må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Amund Brede Svendsen har for Høyesterett krevet saksomkostninger med 261.964 kroner, hvorav 240.000 kroner gjelder salær. Saken har for Høyesterett hatt et begrenset omfang med rettsforhandlinger i vel 1 1/2 dag. Advokaten hadde overtatt saken som prøvesak for Høyesterett fra en kollega i samme advokatfirma som førte saken for byretten og lagmannsretten. I omkostningsoppgaven er opplyst at det er gjort et skjønnsmessig fradrag "som tar hensyn til skiftet av prosessfullmektig". Jeg er enig i at meromkostninger som følge av dette ikke kan belastes den tapende part ved saksomkostningsavgjørelsen. Når jeg tar hensyn til nødvendig saksforberedelse for Høyesterett, som blant annet omfatter utarbeidelse av spørsmålsskrifter til vitner og en halv dags bevisopptak i Oslo, fastsettes saksomkostningene til 141.964 kroner, hvorav 120.000 kroner gjelder salær, jf tvistemålsloven §176. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Budejovicky Budvar, Národni podnik til Anheuser-Busch, Incorporated 141.964 - etthundreogførtientusennihundreogsekstifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. Dommer <b>Gjølstad</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Gussgard</b>: Likeså. Kst dommer <b>Pedersen</b>: Likeså. Dommer <b>Holmøy</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span> 1. Lagmannsrettens dom stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Budejovicky Budvar, Národni podnik til Anheuser-Busch, Incorporated 141 964 - etthundreogførtientusennihundreogsekstifire - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
