Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder krav om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning, jf. straffeprosessloven §445 og §446 . Politiet i Arendal beslagla 30. januar 1990 en motorsykkel som A, født xx.xx.1969, hadde i sin besittelse. Etter politiets oppfatning var motorsykkelen identisk med en sykkel stjålet i Sverige, og A ble siktet prinsipalt for grovt tyveri, subsidiært for heleri. Sykkelen ble stjålet fra politiets lager i mars 1990, og den er ikke kommet til rette. Saken ble henlagt av svensk politi 16. juli 1991, og etterforskningen anses også avsluttet i Norge selv om det ikke foreligger noen formell henleggelsesbeslutning. A fremmet i 1993 krav om erstatning for motorsykkelen overfor politiet, men kravet ble ikke oversendt forhørsretten til avgjørelse. A fremmet imidlertid kravet på nytt i 1997. Ved kjennelse av 14. juli 1997 avslo Nedenes forhørsrett å ta kravet til følge. Kjæremål til Agder lagmannsrett førte ikke frem idet retten fant at vilkårene for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444 eller §445 ikke var oppfylt. I forhold til §445 la retten til grunn at bestemmelsen ikke kom til anvendelse pga. at kravet kunne reises ved ordinært sivilt søksmål. A påkjærte lagmannsrettens avgjørelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som besluttet at saken skulle avgjøres av Høyesterett iht. høyesterettsloven §6 annet ledd, jf. straffeprosessloven §387 tredje ledd. Høyesterett var i sin kjennelse av 27. januar 1998 enig med lagmannsretten i at det ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning etter straffeprosessloven §444, men at en eventuell adgang til å reise sivil sak ikke var til hinder for å kreve erstatning etter §445. Lagmannsretten hadde derved tolket §445 uriktig, og kjennelsen ble opphevet. Lagmannsretten opphevet 17. mars 1998 forhørsrettens kjennelse med samme begrunnelse. Nedenes forhørsrett avsa ny kjennelse i saken 22. mars 1999 med slik slutning: "1. Staten v/Justisdepartementet betaler i medhold av straffeprosessloven §445 kroner 75.000,- -syttifemtusen- i erstatning til A. 2. Staten v/Justisdepartementet betaler i oppreisning etter straffeprosessloven §446 kroner 10.000,- -titusen- til A. 3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 og 2 er 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse hvoretter påløper 12 % forsinkelsesrente pro anno inntil betaling skjer." A hadde overfor forhørsretten nedlagt påstand om at han skulle tilkjennes morarenter av erstatningsbeløpet, og at oppreisningsbeløpet skulle settes til 40.000 kroner. A påkjærte forhørsrettens kjennelse på disse punkter til Agder lagmannsrett, som 21. april 1999 avsa kjennelse med slik slutning: "I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring i slutningens pkt. 1 at det skal regnes 12 - tolv - prosent årlig rente av 75.000 kroner fra 1. mars 1999 til betaling skjer." Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for forhørsrett og lagmannsrett fremgår av kjennelsene. A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført: Erstatningsspørsmålet ble realitetsbehandlet første gang da forhørsretten traff sin avgjørelse 22. mars 1999. Kravet om forsinkelsesrenter er derved fremsatt i tide, og A har krav på renter fra det tidspunkt motorsykkelen ble stjålet. I alle fall må forsinkelsesrenter regnes fra 5. mars 1993, da advokat Ove Andersen krevde erstatning på vegne av A. Advokat Andersens brev ble aldri besvart av politiet. Den kjærende part anfører at det i dette tilfellet må trekkes paralleller til bestemmelsen i forsikringsavtaleloven §8-4, som gir forsikringstakeren en lovfestet rett til renter når det har gått to måneder fra melding om forsikringstilfellet ble sendt selskapet. Politiet var kjent med tyveriet i mars 1990, og et forsikringsselskap ville ha vært forpliktet til å betale renter når erstatningsansvaret ble slått fast. I dette tilfellet ville rentene begynt å løpe to måneder etter skadetidspunktet, dvs. senest 1. juni 1990. Resultatet i de tidligere instanser innebærer at A lider et stort og følbart tap som følge av at staten er selvassurandør. Dersom kjæremålsutvalget har kompetanse til å endre oppreisningsutmålingen, bes dette vurdert, og det vises til anførslene for lagmannsretten. A har nedlagt slik påstand: "1. I lagmannsrettens kjennelse gjøres den endring at A tilkjennes 18 % rente av kr 75.000,- fra 01.06.1990 - 01.01.1994, og deretter 12 % rente av kr 75.000,- til betaling skjer. 2. A tilkjennes oppreisning i medhold av straffeprosesslovens §446 oppad begrenset til kr 40.000,-." Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og nr. 3. Kjæremålsutvalget bemerker at det ikke innebærer uriktig lovtolking når lagmannsretten har gitt morarenteloven anvendelse på krav som behandles etter straffeprosessloven §444 og §445. Det dreier seg her om formuerettslige krav, selv om de behandles etter regler i straffeprosessen jf. morarenteloven §1. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at etter straffeprosessloven §445 kan retten tilkjenne "siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig." Forhørsretten tilkjente en erstatning på kroner 75.000 som ble ansett for å være motorsykkelens gjenanskaffelsesverdi på tidspunktet for forhørsrettens avgjørelse. Når erstatningen - i et tilfelle som det foreliggende - utmåles etter gjenanskaffelsesverdien på tidspunktet for rettens avgjørelse, beror det ikke på en uriktig tolkning av morarenteloven om det - slik forhørsretten gjorde - bestemmes at morarenten skal løpe fra tidspunktet for utløpet av oppfyllelsesfristen for rettens avgjørelse og ikke fra det tidspunkt erstatningskravet første gang ble skriftlig fremsatt, jf. [[Rt-1981-445]], se særlig gjengivelsen av lagmannsrettens dom side 455-456. - Lagmannsretten har latt renten løpe fra en måned etter det tidspunkt kravet på morarenter første gang ble fremsatt. Utvalget går ikke nærmere inn på lagmannsrettens drøftelse på dette punkt; da det under enhver omstendighet ikke foreligger noen lovtolkingsfeil til skade for den kjærende part. Påtalemyndigheten har ikke påkjært kjennelsen. Kjæremålsutvalget har heller ikke kompetanse til å prøve den del av kjæremålet som gjelder størrelsen av den oppreisning som er gitt med hjemmel i straffeprosessloven §446. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. S L U T N I N G : Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
