Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
A, født xx.xx.1977, ble ved Nedre Romerike forhørsretts kjennelse av 29. september 1999 varetektsfengslet for inntil fire uker i medhold av straffeprosessloven §184, jf. §171 første ledd nr. 3. Ved utløpet av fengslingsfristen begjærte politiet forlengelse med fire uker. Nedre Romerike forhørsrett avsa 27. oktober 1999 kjennelse med slik slutning: «Siktede A, født xx.xx.1977, blir å holde i varetektsfengsel inntil annet bestemmes av påtalemyndigheten eller retten, men ikke utover 24. november kl 14.00.» A påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 29. oktober 1999 avsa kjennelse med slik slutning: «A, født xx.xx.1977, løslates.» Påtalemyndigheten har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Påtalemyndigheten ba samtidig om at kjæremålet ble gitt oppsettende virkning. Lagmannsretten har tatt begjæringen om oppsettende virkning til følge. Påtalemyndigheten har i sitt kjæremål for det vesentlige anført: Lagmannsretten har tolket loven feil ved at den ved forholdsmessighetsvurderingen, jf. straffeprosessloven §174, har trukket inn at tidspunktet for hovedforhandlingen ikke har blitt berammet på det nåværende tidspunkt. Det lagmannsretten skal vurdere er om det er et uforholdsmessig inngrep overfor siktede på det nåværende tidspunkt å sitte fengslet ytterligere fire uker, ikke om det er uforholdsmessig å sitte frem til hovedforhandling som ikke er berammet. Lagmannsretten har trukket inn i forholdsmessighetsvurderingen forutsetninger som ikke er sikre. Lagmannsretten har for eksempel lagt til grunn at siktede vil ha sittet ca to og en halv måned i varetekt når saken kommer opp for retten. Det er teoretisk mulig at saken vil kunne berammes innenfor de fire ukene som det er begjært fengsling for. At påtalemyndigheten på det nåværende tidspunkt ikke kan komme med en fastsatt dato for hovedforhandlingen, skal ikke inngå i uforholdsmessighetsvurderingen. Dette må retten ta stilling til ved en eventuell ny fengslingsbegjæring, når dato for hovedforhandling er fastsatt. Som det fremgår av forhørsrettens kjennelse av 27. oktober 1999, var alle sakens dokumenter først 25. oktober 1999 samlet for siktede og hans medsiktede. Dokumentene vil nå bli oversendt statsadvokaten for avgjørelse av tiltalespørsmålet med felles siktelse og forslag om felles hovedforhandling. Siktelsen mot A er alvorlig, slik at det tilligger statsadvokaten å avgjøre tiltalespørsmålet. Påtalemyndigheten har ikke nedlagt noen bestemt påstand. As forsvarer har ikke inngitt uttalelse til kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at lagmannsrettens kjennelse er avsagt etter kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder tolkingen av straffeprosessloven §174. . Etter denne bestemmelse sammenholdt med §184 annet ledd annet punktum er det et vilkår for varetektsfengsling at fengslingen ikke «i betraktning av sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep». Kjæremålet bygger på at lagmannsretten har tolket §174 uriktig når den ved vurderingen av om fortsatt fengsling ville være uforholdsmessig, har tatt hensyn til at hovedforhandling ikke er berammet. Det hevdes at spørsmålet om uforholdsmessighet skulle ha vært bedømt i forhold til den periode på fire uker som var fastsatt i den påkjærte kjennelse fra forhørsretten. Lagmannsretten har tatt utgangspunkt i at både den aktuelle fengslingsgrunn - gjentakelsesfare - og det siktemål påtalemyndigheten har gitt uttrykk for, tilsier at fengslingen skal vare frem til hovedforhandlingen. Når dette legges til grunn, er det riktig at retten skal se hen til når hovedforhandling vil finne sted, jf. blant annet avgjørelsene i [[Rt-1997-1242]], [[Rt-1998-1073]] og [[Rt-1998-1875]]. Dersom dette ennå er usikkert, må retten nødvendigvis bygge på hva den ut fra foreliggende opplysninger og erfaring anser sannsynlig. En slik bedømmelse har lagmannsretten foretatt. Utvalget kan således ikke se at det foreligger feil i lagmannsrettens lovtolking. Den konkrete vurdering av om fortsatt varetektsfengsling vil være et uforholdsmessig inngrep, kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjennelsen er enstemmig. S L U T N I N G : Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
