Rediger Høyesterett: HR-1999-63 - Rt-1999-1363

Fritekst:

Side:1364 Dommer <b>Skoghøy</b>: Saken gjelder anke over dom for borgerlig rettskrav i straffesak. A, født xx.xx.1977, ble ved tiltalebeslutning av 1. oktober 1997 av Statsadvokatene i Rogaland satt under tiltale ved Karmsund herredsrett for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ, §193 første ledd 1. straffalternativ og §233 første og annet ledd for lørdag 6. mai 1995 å ha satt D, født xx.xx.1978, i bevisstløs tilstand, hatt utuktig omgang med henne og drept henne. Under straffesaken ble advokat Erik Lea oppnevnt som bistandsadvokat for D' foreldre, B og C, jf. straffeprosessloven §107b fjerde ledd. På vegne av B og C fremsatte advokat Lea krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven §3-5 annet ledd, og med hjemmel i straffeprosessloven §427, jf. §3 fremmet påtalemyndigheten oppreisningskravet i straffesaken. Karmsund herredsrett avsa 27. november 1997 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«A, født xx.xx.77, dømmes for overtredelse av:</span> <span id="rp-innrykk">1 tilfelle av: Strl. §229 første straffalternativ</span> <span id="rp-innrykk">1 tilfelle av: Strl. §193 første ledd første straffalternativ</span> <span id="rp-innrykk">1 tilfelle av: Strl. §233 første og andre ledd</span> <span id="rp-innrykk">Tidspunkt for forøvelse: 6. mai 1995</span> <span id="rp-innrykk">Straffen settes til: Fengsel i 14 - fjorten - år.</span> <span id="rp-innrykk">Varetektsfradrag: 293 - tohundreognittitre - dager.</span> <span id="rp-innrykk">Straffeutmålingsbestemmelser som kommer til anvendelse:</span> <span id="rp-innrykk">Strl. §60 og §62.</span> <span id="rp-innrykk">A betaler oppreisning med kr. 100.000,- - etthundretusen - til B og C. Oppfyllelsesfrist er 2 - to - uker.</span> <span id="rp-innrykk">Saksomkostninger ilegges ikke.»</span> A påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett både over feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og over straffutmålingen. Advokat Lea ble også for lagmannsretten oppnevnt som bistandsadvokat for B og C. Etter at lagretten hadde besvart skyldspørsmålene med nei, ble oppreisningskravet fra B og C behandlet. Under denne prosedyren fratrådte aktor, førstestatsadvokat Harald L. Grønlien. Advokat Lea prosederte oppreisningskravet på vegne av B og C, mens As forsvarer, advokat Sigurd J. Klomsæt, prosederte kravet på vegne av A. Den 18. juni 1998 avsa lagmannsretten dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. A, født xx.xx.1977, frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Herredsrettens dom stadfestes for så vidt gjelder det idømte oppreisningskrav.»</span> Om saksforholdet for øvrig vises til herredsrettens og lagmannsrettens dommer. A var til stede ved domsavsigelsen, og etter at dommen var avsagt, avgav han en muntlig erklæring om at han «anket dommen på stedet». Den muntlige ankeerklæringen ble ikke nærmere begrunnet, og 28. august 1998 skrev lagmannsretten brev til advokat Klomsæt, og bad opplyst om det ville bli inngitt skriftlig begrunnelse for anken. Brevet Side:1365 ble ikke besvart, og 14. september 1998 skrev lagmannsretten nytt brev til advokat Klomsæt. Dette lyder slik: <span id="rp-innrykk">«Vi viser til brev av 28.08.1998 og registrerer at begrunnelse for anke ikke er kommet for så vidt angår dommens pkt. 2. Muntlig anke uten utfyllende skriftlig begrunnelse fyller ikke betingelsene til anke etter tvistemålslovens regler. Dersom det ikke foreligger noe innen 21.09.1998 vil eventuelt spørsmål om avvisning av anken bli tatt opp.»</span> Kopi av dette brev ble sammen med kopi av rettens brev av 28. august 1998 sendt til A, advokat Lea og førstestatsadvokat Grønlien. Etter dette avgav advokat Klomsæt 21. september 1998 på vegne av A «Støtteskriv til anke til Norges Høyesterett». I dette ble som ankegrunner påberopt feil ved bevisbedømmelsen, saksbehandlingen og rettsanvendelsen. I anketilsvar av 7. november 1998 la B og C prinsipalt ned påstand om at anken måtte avvises som for sent fremsatt. Subsidiært påstod de lagmannsrettens avgjørelse av oppreisningskravet stadfestet. Ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 1. februar 1999 ble anken over bevisbedømmelsen nektet fremmet etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2, mens anken over saksbehandlingen og rettsanvendelsen ble henvist til behandling i Høyesterett. I kjennelsen ble bemerket at spørsmålet om avvisning av anken kunne tas opp ved ankeforhandlingen. Som grunnlag for saksbehandlingsanken ble i støtteskrivet til anken for det første påberopt at straffeprosessloven ikke gir adgang til å pådømme borgerlige rettskrav i forbindelse med straffesaken dersom tiltalte blir frifunnet i straffesaken fordi han ikke har begått handlingen. For det andre ble det påberopt at rettens formann under ankeforhandlingen for lagmannsretten ikke hadde opptrådt tilstrekkelig objektivt. Under saksforberedelsen for Høyesterett er den sistnevnte ankegrunn blitt frafalt. Kort før hovedforhandlingen for Høyesterett er det som nytt grunnlag for saksbehandlingsanken blitt påberopt at domsgrunnene ikke er tilstrekkelige. Den ankende part - <b>A</b> - har i korte trekk anført: Den ankende part var til stede da lagmannsrettens dom ble avsagt, og han påanket dommen på stedet. Det erkjennes at anken ikke tilfredsstiller de krav tvistemålsloven §365 stiller til innholdet av en ankeerklæring, men dette var noe han ikke var klar over. Fra lagmannsrettens dom ble avsagt, til etter at det andre brevet fra lagmannsretten ble mottatt, og advokat Sigurd J. Klomsæt fikk i oppdrag å utarbeide støtteskriv til anken, var den ankende part uten prosessfullmektig. Siden feilen ikke var forsettlig, har han krav på å få rette feilen, se tvistemålsloven §360 annet ledd, jf. §87 og §97. I brev av 14. september 1998 satte lagmannsretten frist til 21. september 1998 for retting av anken. Støtteskrivet ble postlagt 21. september 1998, og samme dato ble det også oversendt til lagmannsretten pr. telefaks. Den frist lagmannsretten hadde satt for retting, må etter dette anses overholdt, og anken kan da ikke avvises som for sent fremsatt. Som grunnlag for <i>saksbehandlingsanken</i> har den ankende part prinsipalt anført at lagmannsrettens dom må oppheves fordi det etter straffeprosessloven §3 Side:1366 er en forutsetning for at et borgerlig rettskrav skal kunne pådømmes i straffesaken, at tiltalte i straffesaken blir funnet å ha begått den handling som kravet springer ut av. Hvis tiltalte blir frifunnet for straff fordi det ikke finnes bevist at han har begått handlingen, foreligger det ikke noen handling som det borgerlige krav kan knyttes til. Det har aldri vært meningen at domstolene skal prøve bevisene for om handlingen er begått, to ganger. I tilfeller hvor straffesaken har vært behandlet av meddomsrett, fremgår det av dommen hva som er frifinnelsesgrunn. Dersom saken har vært behandlet av lagmannsretten med lagrette, vil frifinnelsen ikke være begrunnet, og man vil da ikke av lagrettens kjennelse kunne se hva som er årsaken til frifinnelsen. I disse tilfellene må det avgjørende for om borgerlige rettskrav kan pådømmes, være om årsaken til frifinnelsen kan antas være at lagretten ikke har funnet det bevist at handlingen er begått. Dette vil måtte vurderes på bakgrunn av hva tiltalte har påberopt som grunnlag for frifinnelsen. I rettspraksis har det vært lagt til grunn at det er adgang til å pådømme krav på oppreisning etter at tiltalte er frifunnet for straff. Spørsmålet om straffeprosessloven §3 gir hjemmel for dette, har imidlertid aldri vært eksplisitt drøftet, og den rettspraksis som foreligger, må derfor ha begrenset rettskildeverdi. Den ankende part har også anført at det i praksis vil by på problemer om retten ved avgjørelsen av om handlingen er begått, skal operere med forskjellige bevisbyrderegler i forhold til spørsmålet om straff og i forhold til det borgerlige rettskrav. Susidiært har den ankende part påberopt at domsgrunnene er mangelfulle. Lagmannsretten har ikke gjort rede for hvilke beviser den har bygd på, og lagmannsretten har heller ikke behandlet den ankende parts anførsel om at det vil være i strid med uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2 om retten etter å ha frifunnet tiltalte for straff, i samme sak avsier dom for oppreisning. Som grunnlag for <i>anken over rettsanvendelsen</i> har den ankende part anført at det er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 om retten etter at tiltalte er frifunnet for straff, i samme sak avsier dom for oppreisning. Formålet med uskyldspresumsjonen er å forhindre at en uskyldig blir uthengt som kriminell. Et oppreisningskrav er av pønal karakter, og om det avsies dom for oppreisning, vil det i det minste innebære at det skapes mistanke om at det foreligger straffeskyld. Dette er det ikke anledning til i samme sak. Særlig på grunn av de skjerpede beviskrav som domstolene har stilt for pådømmelse av erstatningskrav etter at tiltalte er frifunnet for straff, vil en fellende erstatningsdom i samme sak som tiltalte er frifunnet for straff, bli oppfattet som en tilsidesettelse av den frifinnende straffedommen. Forholdet stiller seg annerledes dersom kravet om oppreisning blir behandlet i selvstendig sak. Den ankende part har i denne forbindelse blant annet anført at det i straffesaker er en ubalanse i styrkeforholdet mellom partene, og at det ved pådømmelse av borgerlige krav i straffesaker av denne grunn også vil kunne oppstå et problem i forhold til EMK artikkel 6 nr. 1 og prinsippet om «equality of arms». Under enhver omstendighet må det være i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 å begrunne en dom for oppreisning slik Side:1367 lagmannsretten har gjort i vår sak. Lagmannsretten sier ikke noe om at dommen for oppreisning ikke rokker ved frifinnelsen for straff. Tvert imot ordlegger lagmannsretten seg slik at den skaper tvil om riktigheten av den frifinnende straffedom. Til ankemotpartenes anførsel om at den ankende part ved at han ikke for lagmannsretten nedla påstand om at oppreisningskravet måtte avvises, måtte anses å ha akseptert at dette ble behandlet, har den ankende part vist til at han under prosedyren påberopte uskyldspresumsjonen i EMK. Det at han formelt nedla påstand om frifinnelse, og ikke avvisning, kan ikke anses som aksept av at oppreisningskravet ble behandlet. A har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Ankemotpartens påstand om avvisning tas ikke til følge.</span> <span id="rp-innrykk">2. Gulating lagmannsretts dom av 18. juni 1998 pkt 2 oppheves.</span> <span id="rp-innrykk">3. Den ankende part tilkjennes sakens omkostninger.»</span> Ankemotpartene - <b>B og C</b> - har i korte trekk anført: Den ankeerklæring som ble fremsatt muntlig ved domsavsigelsen, tilfredsstiller ikke de krav tvistemålsloven §365 stiller til innholdet av en anke. Støtteskrivet kom etter utløpet av ankefristen, og kan derfor ikke aksepteres som rettidig anke. A var bistått av advokat ved domsavsigelsen. Lagmannsrettens brev av 14. september 1998 kan vanskelig oppfattes slik at lagmannsretten gav A frist for å rette den anke som ble fremsatt ved domsavsigelsen. Under enhver omstendighet må støtteskrivet anses for å være for sent inngitt. I brevet skriver lagmannsretten at dersom det «ikke foreligger» noe innen 21. september 1998, vil spørsmål om avvisning bli tatt opp. I dette må ligge at støtteskrivet må være kommet frem til lagmannsretten innen utløpet av fristen. Etter ankemotpartenes oppfatning er det ikke grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom på grunn av mangelfulle domsgrunner. Lagmannsretten har gjort utførlig rede for det faktum den bygger på. Tvistemålsloven §144 første ledd nr. 4 stiller ikke krav om at det skal redegjøres for hvordan retten har kommet frem til det faktum den legger til grunn for dommen. Det er heller ikke noen mangel at lagmannsretten ikke har drøftet forholdet til EMK artikkel 6 nr. 2. Dette er et rettsanvendelsesspørsmål som Høyesterett kan prøve. Under enhver omstendighet er dette ikke en feil som kan ha virket inn på resultatet av dommen. For det tilfelle at Høyesterett skulle komme til at det er grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom på grunn av mangelfulle domsgrunner, bes saken utsatt da anførselen om mangelfulle domsgrunner først ble fremsatt kort før ankeforhandlingen i Høyesterett. Det er heller ikke i strid med straffeprosessloven §3 at lagmannsretten har pådømt oppreisningskravet til tross for at tiltalte ble frifunnet for straff. Ved utarbeidelsen av straffeprosessloven av 1981 tok lovgiverne bevisst det standpunkt at det ikke skal være noe vilkår for at borgerlige rettskrav skal kunne pådømmes i straffesaken, at dette blir avgjort i samme retning som spørsmålet om straff. Dette ble gjort som ledd i å bedre offerets rettsstilling. Det finnes ikke holdepunkter for at det skal gjøres unntak for tilfeller hvor tiltalte blir frifunnet for straff fordi det ikke finnes bevist at han har begått den handling han er tiltalt Side:1368 for. Dersom straffesaken - slik tilfellet er her - har vært behandlet av lagmannsretten med lagrette, vil det dessuten ikke være mulig å finne ut hva som er årsaken til at tiltalte er blitt frifunnet, da lagrettens kjennelse ikke er begrunnet. Dette vil i tilfelle måtte bero på gjetninger. Til den ankende parts anførsel om at det vil kunne by på problemer om beviskravene skal være forskjellige for straff og erstatning, har ankemotpartene anført at beviskravene er forskjellige, og at dommere må kunne forventes å kunne forholde seg til dette. Når det gjelder forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, har ankemotpartene anført at denne bestemmelse ikke kommer til anvendelse ved behandlingen av sivile rettskrav. Ved anvendelsen av EMK skiller Den europeiske menneskerettighetsdomstol mellom de enkelte bestemmelsers anvendelsesområde og bestemmelsenes innhold. Artikkel 6 nr. 2 er lex specialis i forhold til artikkel 6 nr. 1, og kommer etter ordlyden bare til anvendelse så lenge straffesaken verserer. Dette er også godt i samsvar med bestemmelsens formål. Formålet med bestemmelsen er å hindre at den som er mistenkt i en straffesak, blir forhåndsdømt. Etter ankemotpartenes syn omfatter artikkel 6 nr. 2 ikke avgjørelse av borgerlige rettskrav - uten hensyn til om det blir behandlet sammen med straffesaken eller i selvstendig sivilt søksmål. Riktignok har Menneskerettighetsdomstolen i dom av 25. august 1993 i saken Sekanina mot Østerrike ([http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-57842 EMD-1993-13126]) lagt til grunn at bestemmelsen kommer til anvendelse i tilfeller hvor den som er frifunnet for straff, går til erstatningssak mot staten for uberettiget forfølgning. Men i motsetning til det som er tilfellet i vår sak, går en slik sak mellom de samme parter som straffesaken, og fremstår som en forlengelse av denne. Det er ikke grunnlag for noen ytterligere utvidelse av anvendelsesområdet for artikkel 6 nr. 2. For det tilfellet at Høyesterett skulle komme til at artikkel 6 nr. 2 kommer til anvendelse, og at det avgjørende for om det foreligger krenkelse, er om lagmannsretten har konstatert straffeskyld, har ankemotpartene gjort gjeldende at lagmannsretten ikke har foretatt noen strafferettslig skyldkonstatering. Dersom frifinnelse for straff skal stenge for at det ved avgjørelsen av borgerlige rettskrav blir lagt til grunn at den handling tiltalen gjaldt, er begått, vil dette kollidere med reglene om adgang til domstolene («access to court») etter artikkel 6 nr. 1. Norske domstoler har valgt den løsning at om tiltalte er frifunnet for straff, kan det likevel ved avgjørelsen av borgerlige rettskrav legges til grunn at handlingen er begått, men at det i slike tilfeller må stilles skjerpede beviskrav. Det ligger innenfor statenes skjønnsmargin etter EMK å etablere en slik ordning. Fra ankemotpartenes side har det generelt vært fremholdt at ordningen med at det i en straffesak kan avsies dom for borgerlige rettskrav selv om straffesaken ender med frifinnelse, har gode prosessøkonomiske grunner for seg, og dette er en ordning som også er til fordel for tiltalte. Tiltalte har som hovedregel krav på forsvarer på det offentliges bekostning, og bevisførselen i en straffesak er omhyggelig og grundig. For tiltalte må det være en fordel om borgerlige rettskrav blir avgjort i samme sak som straffesaken, i stedet for å måtte forsvare seg i et separat sivilt søksmål. I vår sak ble det fra As side ikke nedlagt påstand for lagmannsretten om at det borgerlige rettskrav skulle avvises. Han må da anses å ha akseptert at lagmannsretten behandlet dette. Side:1369 B og C har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">«Prinsipalt: Anken avvises.</span> <span id="rp-innrykk">Subsidiært: Anken forkastes.</span> <span id="rp-innrykk">I begge tilfelle: Det offentlige tilkjennes saksomkostninger.</span> <span id="rp-innrykk">Atter subsidiært: Ankeforhandlingen utsettes.»</span> <span id="premiss"><b>Mitt syn på saken</b></span> Jeg er kommet til at anken må fremmes for Høyesterett, men at den ikke kan tas til følge. Jeg behandler først spørsmålet om avvisning. <b><i>Avvisningsspørsmålet</i></b> Etter straffeprosessloven §435 skal særskilt anke over avgjørelse av borgerlige rettskrav behandles etter tvistemålslovens regler. Det er på det rene at den anke som A fremsatte ved domsavsigelsen i lagmannsretten, på langt nær tilfredsstiller de krav tvistemålsloven §365 stiller til innholdet av en ankeerklæring, og at det støtteskriv som ble avgitt 21. september 1998, ble avgitt etter utløpet av ankefristen. Spørsmålet blir derfor om lagmannsretten i den situasjon som forelå, pliktet å gi A nærmere veiledning om fremgangsmåten ved anke over borgerlige rettskrav, og tillate at anken ble rettet, se tvistemålsloven §360 annet ledd, jf. §87 og §97. Lagmannsrettens rettsbok er skrevet på ferdigtrykt skjema, og det fremgår av den ferdigtrykte teksten at tiltalte fikk «opplysning om fristen og framgangsmåten for anke». Det er ikke nærmere opplyst for Høyesterett hvor omfattende veiledning som ble gitt. Men når A - til tross for den veiledning han hadde fått - ikke gikk frem etter tvistemålslovens regler, men bare erklærte at han «anket dommen på stedet», viser det at han ikke har oppfattet hvordan han skulle gå frem. I en slik situasjon måtte lagmannsretten etter mitt syn ha plikt til å gi ytterligere veiledning og tillate at anken ble rettet. Fra ankemotpartenes side har det vært fremholdt at advokat Sigurd J. Klomsæt, som var As forsvarer for lagmannsretten, og som hadde prosedert det borgerlige rettskrav for ham, var til stede ved domsavsigelsen, og at dette er av betydning for hvor langt veiledningsplikten rekker. Jeg er enig i at det ved vurderingen av hvor langt domstolene plikter å gi veiledning, er av betydning om parten er representert ved advokat. Det som har skapt problemer her, er at så lenge borgerlige krav blir behandlet sammen med spørsmål om straff, skal saken behandles etter straffeprosesslovens regler, mens særskilt anke over borgerlige rettskrav skal behandles etter tvistemålslovens regler. Under de foreliggende omstendigheter kan det at advokat Klomsæt var til stede ved domsavsigelsen, etter min mening ikke oppheve lagmannsrettens veiledningsplikt. Det er uklart hvilken rolle advokat Klomsæt hadde i tiden fra domsavsigelsen til han etter at lagmannsrettens brev av 14. september 1998 var mottatt, fikk i oppdrag å utarbeide støtteskriv til anken. For avgjørelsen av avvisningsspørsmålet finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på dette. Det som er avgjørende for meg, er at når advokat Klomsæt ikke grep inn da A uten noen begrunnelse erklærte at han anket dommen på stedet, virker det som om heller ikke advokat Klomsæt var klar over Side:1370 at anke måtte fremsettes etter tvistemålslovens regler. Etter min oppfatning måtte da lagmannsretten ha plikt til å veilede om dette. Etter domsavsigelsen var det ikke noen kontakt mellom lagmannsretten og A eller advokat Klomsæt om anken før lagmannsretten ved brev av 28. august 1998 skrev til advokat Klomsæt og bad opplyst om det ville bli inngitt skriftlig begrunnelse for anken. I dette brevet sies det ikke noe om at den anke som ble erklært ved domsavsigelsen, ikke tilfredsstilte tvistemålslovens krav til innholdet av ankeerklæring. Denne opplysning blir først gitt i brevet av 14. september 1998. I dette brevet sies det at en muntlig anke «uten utfyllende skriftlig begrunnelse» ikke fyller betingelsene for anke etter tvistemålslovens regler, og at dersom det «ikke foreligger noe innen 21.09.1998 vil eventuelt spørsmål om avvisning av anken bli tatt opp». Etter mitt syn må dette brevet oppfattes slik at det ble satt frist for retting av anken. Det støtteskriv som ble inngitt 21. september 1998, tilfredsstiller de krav tvistemålsloven §365 stiller til innholdet av en ankeerklæring. Støtteskrivet ble postlagt 21. september 1998, og den frist for retting som lagmannsretten satte, må da etter min oppfatning anses overholdt, se domstolsloven §146 annet ledd. Fra ankemotpartenes side har det vært fremholdt at det etter domstolsloven §146 annet ledd er en forutsetning for at avgivelse til postoperatør skal virke fristavbrytende, at «ikke annet er bestemt», og etter deres oppfatning har lagmannsretten ved å bruke uttrykket «foreligger» fraveket bestemmelsen. Dette er jeg ikke enig i. Det er riktig at det i tilfeller hvor det ikke er tale om en lovbestemt, men diskresjonær frist, kan fastsettes at skriftet må være kommet frem innen utløpet av fristen, se f.eks. [[Rt-1987-999]]. Men for at den regel som følger av §146 annet ledd, skal være fraveket, må det være gjort klart. Etter mitt syn er det ikke tilstrekkelig klart at lagmannsretten ved å benytte uttrykket «foreligger» har fraveket regelen i §146 annet ledd. Fra den ankende parts side har det vært anført at den frist lagmannsretten fastsatte, under enhver omstendighet må anses overholdt, da den utfyllende ankeerklæring samtidig med at den ble postlagt, ble oversendt til lagmannsretten ved telefaks. Siden jeg har kommet til at det for fristavbrudd er tilstrekkelig at den utfyllende ankeerklæring ble postlagt innen fristens utløp, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på i hvilken utstrekning en telefaksforsendelse kan virke fristavbrytende. Anken kan etter dette ikke avvises som for sent fremsatt, og jeg går nå over til å behandle de ankegrunner som den ankende part har fremsatt. <b><i>Saksbehandlingsanken</i></b> Som grunnlag for anken over saksbehandlingen har den ankende part prinsipalt gjort gjeldende at det etter <i>straffeprosessloven §3</i> må være en forutsetning for at et borgerlig rettskrav skal kunne pådømmes i straffesaken, at tiltalte <i>ikke er blitt frifunnet for å ha begått den handling som kravet springer ut av</i>. Etter min oppfatning kan denne ankegrunn ikke føre frem. Straffeprosessloven §3 fastsetter: <span id="rp-sitat">«Rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan etter reglene i kap 29 fremmes i forbindelse med sak som nevnt i §1 eller §2,</span> Side:1371 <span id="rp-sitat">såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder. På vilkår som nevnt kan også fremmes:</span> <span id="rp-sitat">1) krav mot siktedes foreldre etter §1-2 i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning,</span> <span id="rp-sitat">2) krav mot Norsk rikskringkasting eller annen institusjon som driver kringkasting, eller mot eier eller utgiver av trykt skrift etter §3-6 i nevnte lov,</span> <span id="rp-sitat">3) krav mot forsikringsselskap etter kap II i bilansvarslova 3 februar 1961 og krav ellers mot forsikringsselskap når siktede har tegnet ansvarsforsikring og skadelidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet,</span> <span id="rp-sitat">4) regresskrav som forsikringsselskap eller annen som har betalt erstatning, trygd eller pensjon i anledning av skaden, har mot siktede,</span> <span id="rp-sitat">5) krav om forbrytelse av arverett etter §73 i arveloven 3 mars 1972 nr. 5.</span> <span id="rp-sitat">I forbindelse med straffesak mot offentlig tjenestemann kan det offentlige gjøre gjeldende krav om avskjed etter §10 i lov om straffelovens ikrafttreden.</span> <span id="rp-sitat">De krav som er nevnt i første og annet ledd anses som borgerlige krav og behandles etter reglene i kap 29.</span> <span id="rp-sitat">Med uttrykket fornærmede forstås i denne lov også andre skadelidte som nevnt i første ledd. ...»</span> Bestemmelsen regulerer adgangen til å bringe borgerlige rettskrav inn for domstolene til pådømmelse i en sak som behandles etter straffeprosessloven. Nærmere regler om hvordan borgerlige krav som er blitt fremmet for retten i forbindelse med en straffesak, skal behandles, er gitt i straffeprosessloven kapittel 29. Det §3 regulerer, er vilkårene for å bringe borgerlige rettskrav inn for retten. Den ankende part har hevdet at det av vilkåret om at det borgerlige kravet må springe ut av «samme handling som saken gjelder», må følge at retten i forbindelse med behandlingen av straffesaken må ha funnet det bevist at tiltalte har begått den handling kravet springer ut av. Etter min mening kan det ikke innfortolkes noe slikt vilkår i §3. Dersom det hadde vært meningen å sette som vilkår for pådømmelse av borgerlige rettskrav, at tiltalte ved behandlingen av straffesaken blir funnet å ha begått handlingen, ville det ut fra lovens systematikk ha vært naturlig å ta en slik bestemmelse inn i kapittel 29. Når det i §3 første ledd 1. punktum er fastsatt at det borgerlige kravet må springe ut av «samme handling som saken gjelder», må det med uttrykket «samme handling» siktes til den handling som danner gjenstanden for tiltalebeslutningen. I straffeprosessloven av 1887 fantes det i kapitlet om behandling av borgerlige rettskrav i forbindelse med straffesak en bestemmelse om at det borgerlige rettskrav ikke kunne pådømmes dersom retten «ikke finder det tilstrækkelig oplyst, eller naar Frifindelse for eller Idømmelse af Straf ikke leder til en Afgjørelse af det borgerlige Retskrav i samme Retning» (straffeprosessloven av 1887 §442 første ledd 1. punktum). Fra denne regel var det gjort unntak for tilfeller hvor tiltalte var blitt frifunnet for straff, men skyldspørsmålet var avgjort mot ham (straffeprosessloven av 1887 §442 første ledd 2. punktum). Ved utarbeidelsen av straffeprosessloven av 1981 ble det lagt vekt på at de som hadde lidt skade ved en straffbar handling, burde få bedre muligheter for å få sine krav avgjort i forbindelse med straffesaken enn det straffeprosessloven av 1887 gav anledning til, se Innstilling om rettergangsmåten Side:1372 i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen (1969), side 146 ff., jf. side 355 ff. og Ot.prp.nr.35 (1978-79) om lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffesakloven), side 99-101. Som ledd i dette ble blant annet bestemmelsen i straffeprosessloven av 1887 om at det var en forutsetning for at det skulle kunne avsies dom for borgerlige rettskrav i straffesaken, at skyldspørsmålet var avgjort mot tiltalte, sløyfet i straffeprosessloven av 1981. I Straffeprosesslovkomiteens innstilling blir dette kommentert slik: <span id="rp-sitat">«På den annen side vil retten ha en ubetinget plikt til å pådømme borgerlige krav som blir fremmet i forbindelse med straffesaken. Den vil ikke som etter den nåværende lov kunne nekte pådømmelse om behandlingen av kravet vil være til vesentlig ulempe for behandlingen av straffesaken (strpl. §441 første ledd), om kravet er utilstrekkelig opplyst, eller om avgjørelsen av kravet går i en annen retning enn avgjørelsen av straffesaken (strpl. §442). ... Om siktede må frifinnes fordi det ikke finnes bevis for den hensikt, det forsett eller den grove uaktsomhet som straffeloven krever, kan det dog være godtgjort at siktede har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Videre kan avgjørelsen av straffespørsmålet og erstatningsspørsmålet falle forskjellig ut som følge av forskjellen i avstemningsreglene. Også siktede vil kunne være best tjent med at erstatningsspørsmålet avgjøres straks i stedet for eventuelt å måtte avgjøres i en senere sivil sak ... .» (Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker (1969), side 357).</span> Som det fremgår, nevner Straffeprosesslovkomiteen ikke uttrykkelig tilfeller hvor tiltalte er blitt frifunnet fordi det ikke er funnet bevist at tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder. Det finnes imidlertid verken her eller andre steder i innstillingen noen holdepunkter for at adgangen til å pådømme borgerlige rettskrav til tross for at tiltalte er frifunnet for straff, skal være avhengig av frifinnelsesgrunnen. I odelstingsproposisjonen blir forslaget om å sløyfe bestemmelsen i straffeprosessloven av 1887 om at borgerlige rettskrav bare skulle kunne pådømmes dersom skyldspørsmålet var avgjort mot tiltalte, ikke kommentert særskilt. I forbindelse med drøftelsen av spørsmålet om lagretten burde ha noen kompetanse ved behandlingen av borgerlige rettskrav, kommer imidlertid departementet inn på spørsmålet om hvorvidt det skal kunne avsies dom for borgerlige rettskrav i tilfeller hvor tiltalte blir frifunnet for straff. Departementet inntok her det standpunkt at lagretten ikke skulle ha noe med avgjørelsen av borgerlige rettskrav å gjøre, og ved drøftelsen av dette spørsmålet la departementet til grunn at retten ved pådømmelsen av borgerlige rettskrav ikke skal være bundet av lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet - uten hensyn til i hvilken retning lagrettens avgjørelse går. Jeg viser her blant annet til Ot.prp.nr.35 (1978-79), side 51, hvor det heter: <span id="rp-sitat">«I Straffeprosesslovkomitéens subsidiære lovutkast, basert på juryordningen, er det foreslått at utvalget av lagretten skal tiltre retten «ved avgjørelsen av spørsmålet om straff og andre rettsfølger» (komitéutk §26). Det er ikke nærmere presisert hva som skal gå inn under «andre rettsfølger».</span> <span id="rp-sitat">...</span> <span id="rp-sitat">Når det gjelder krav som i medhold av utk §3 kan fremmes i forbindelse med en straffesak (borgerlige rettskrav)</span>, vil departementet bemerke: Side:1373 I saker for herreds- og byretten deltar domsmennene også ved behandlingen av borgerlige rettskrav som måtte være fremmet i saken. Det kan ut fra dette synes naturlig at utvalget av lagretten gis en tilsvarende kompetanse i lagmannsrettssaker. En slik ordning ville imidlertid bli komplisert, og den ville heller ikke kunne gjennomføres konskvent. For det første antar departementet at utvalget bare bør tiltre retten når lagretten har funnet tiltalte skyldig. Har lagretten frifunnet tiltalte, bør dens medlemmer ikke delta ved behandlingen av eventuelle borgerlige krav i saken. ... Selv om vilkårene for straff og f eks erstatning ikke er de samme, vil en i frifinnelsestilfellene lett risikere å komme i konflikt med prinsippet om lagrettemedlemmenes anonymitet.» Som en konsekvens av at lagretten etter departementets forslag til ny straffeprosesslov ikke skulle ha noe med pådømmelsen av borgerlige rettskrav å gjøre, foreslo departementet å oppheve regelen i straffeprosessloven av 1887 §443 første ledd om at det i lagmannsrettssaker kunne stilles tilleggsspørsmål til lagretten om fornærmede var blitt påført økonomisk tap, og i tilfelle hvor stort, se Ot.prp.nr.35 (1978-79), side 53. Som begrunnelse ble anført: <span id="rp-sitat">«Regelen i [straffeprosessloven av 1887] §443 første ledd har liten praktisk betydning. Den innebærer også en noe vilkårlig avgrensning av lagrettens kompetanse, idet det beror på rettens skjønn i det enkelte tilfelle om de nevnte spørsmål skal skal forelegges lagretten. Etter departementets mening bør det ikke bli spørsmål om mer generelle eller absolutte regler om kompetanse for lagretten for så vidt angår disse krav. Man antar at det vil være den beste løsning at særbestemmelsen i §443 første ledd oppheves. Det bør ikke innføres nye regler om kompetanse for lagretten ved behandlingen av de borgerlige krav som kan fremsettes under straffesaken etter utk §3. Dette vil kunne komplisere lagrettens funksjoner på en uheldig måte. Det ville også komplisere behandlingen av borgerlige krav, og derved komme i strid med intensjonen i utkastet om å lette mulighetene for å få behandlet de borgerlige krav under straffesaken. I praksis er det imidlertid grunn til å tro at lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet vil få stor betydning for pådømmelsen av disse krav. Iallfall må man regne med at en fellende kjennelse av lagretten i praksis vil bli lagt til grunn både for så vidt angår spørsmålet om tiltalte har begått handlingen, og om de subjektive vilkår for erstatning er til stede. Noen praktisk konflikt mellom lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet og rettens avgjørelse av krav som fremmes etter utk §3 vil det neppe bli.»</span> Som det fremgår, forutsetter departementet også her at retten ved pådømmelsen av borgerlige rettskrav ikke skal være bundet av lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. I forbindelse med to-instansreformen ble spørsmålet om lagretten burde delta ved pådømmelsen av borgerlige rettskrav, vurdert på nytt. Det lovutvalg som forberedte reformen (To-instansutvalget), fant ikke grunn til å foreslå noen endringer på dette punkt, se NOU 1992:28 To-instansbehandling, anke og juryordning i straffesaker, side 160. Som begrunnelse anførte To-instansutvalget: <span id="rp-sitat">«Den gjeldende ordning, hvor de fire lagrettemedlemmene ikke deltar ved avgjørelsen av de sivilrettslige kravene, er begrunnet i Prp s 51. De fire lagrettemedlemmene</span> Side:1374 <span id="rp-sitat">skal bare tiltre retten når lagretten har funnet tiltalte skyldig, mens erstatning kan tilkjennes også om han blir frifunnet for straff. En vil lett komme i konflikt med lagrettemedlemmenes anonymitet dersom de skulle delta ved avgjørelsen av sivilrettslige krav etter frifinnelse. Selv om de fire lagrettemedlemmene bare skulle delta ved avgjørelsen av de sivilrettslige kravene etter en fellende kjennelse, ville det kunne oppstå praktiske problemer dersom behandlingen av disse kravene blir utsatt.</span> <span id="rp-sitat">De problemer det er pekt på i Prp, vil nok ikke gjøre seg gjeldende i så mange saker, men det er ikke helt upraktisk at det er grunnlag for å tilkjenne erstatning selv om siktede blir frifunnet, jf Henrik Greve Hartmann i Lov og Rett 1992 s 65-66. I slike tilfelle vil de problemer Prp fremholder, være tungtveiende. Utvalget finner således ikke å burde fremme forslag om endring av den gjeldende ordning.»</span> Dette syn sluttet departementet seg til. Jeg viser her til Ot.prp. nr. 78 (1992-93) om endringer i straffeprosessloven m.v. (to-instansbehandling, anke og juryordning), side 93, hvor det blir uttalt: <span id="rp-sitat">«Borgerlige rettskrav skal etter gjeldende rett behandles av de tre fagdommerne alene. Utvalget har vurdert om gjeldende rett bør endres på dette punktet, men har ikke foreslått noen slik endring, se utredningen s 160. Heller ikke departementet foreslår noen endring her. Departementet slutter seg til den begrunnelsen utvalget har gitt for sitt syn.»</span> To-instansreformen ble vedtatt ved lov 11. juni 1993 nr. 80. Ved denne lovreformen ble en rekke av bestemmelsene i straffeprosessloven endret. Selv om det ikke ble gjort noen endringer i adgangen til å pådømme borgerlige rettskrav i forbindelse med straffesaker, kan det syn som lovutvalget og departementet la til grunn, etter min mening ikke være uten betydning ved tolkingen av de bestemmelser som regulerer dette spørsmålet. I tillegg til at det verken av ordlyden eller av forarbeidene til straffeprosessloven kan utledes noe om at adgangen til å pådømme borgerlige rettskrav til tross for at tiltalte er frifunnet for straff, skal være avhengig av frifinnelsesgrunnen, kan jeg ikke se at det er noen reelle grunner som taler for dette. Selv om det for at det i tilfeller som det foreliggende skal kunne avsies dom for oppreisning, må stilles krav om klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått, er beviskravene ikke riktig så strenge som for å avsi en fellende straffedom. Jeg har vanskelig for å se at det skal være noen grunn til at tilfeller hvor tiltalte er blitt frifunnet fordi det ikke finnes bevist at handlingen er begått, skal komme i en noe annen stilling enn andre frifinnelsesgrunner - som f.eks. at handlingen ikke er straffbar, at det ikke finnes bevist at tiltalte har handlet med den strafferettslige skyld som kreves, at tiltalte finnes å være strafferettslig utilregnelig, at det foreligger nødverge eller en annen straffrihetsgrunn m.v. Dersom det i tilfeller hvor tiltalte er frifunnet fordi det ikke er funnet bevist at han har begått den handling han er tiltalt for, ikke skal være adgang til å pådømme borgerlige rettskrav i straffesaken, vil konsekvensen av det være at kravet må forfølges i en separat sivil sak. Men å føre en separat sivil sak koster både tid og penger. Hvis borgerlige Side:1375 rettskrav etter at tiltalte er blitt frifunnet for straff fordi det ikke er funnet bevist at han har begått handlingen, bare skal kunne forfølges i en separat sivil sak, vil fornærmedes muligheter til å forfølge slike krav være avhengig av hvilke økonomiske ressurser han råder over. En slik løsning finner jeg lite tiltalende. Jeg påpeker også at om man skal ha en regel som stiller frifinnelse fordi det ikke finnes bevist at tiltalte har begått den handling han er tiltalt for, i en annen stilling enn andre frifinnelsesgrunner, vil det kunne by på problemer å anvende regelen i tilfeller hvor saken har vært behandlet av lagmannsretten med lagrette - slik tilfellet er i vår sak. For at kjennelsen skal være fellende må minst sju av lagrettens 10 medlemmer ha svart ja på skyldspørsmålet, og uten hensyn til om lagretten svarer ja eller nei, er kjennelsen uten begrunnelse. Som oftest vil man nok kunne ha mer eller mindre velfunderte oppfatninger om hva som er grunnen til at lagretten har svart nei, men full sikkerhet vil man aldri ha. Spørsmålet om borgerlige rettskrav kan pådømmes til tross for at tiltalte er frifunnet for straff, har flere ganger tidligere vært forelagt for domstolene. De ganger spørsmålet tidligere har vært forelagt for Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg, har det vært lagt til grunn at det ikke er noe vilkår for at borgerlige rettskrav skal kunne pådømmes i forbindelse med straffesaken, at retten ved avgjørelsen av straffesaken har funnet det bevist at tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder. Jeg viser her blant annet til avgjørelser av Høyesterett i [[Rt-1996-864]], [[Rt-1996-1230]] og [[Rt-1997-1643]] og avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i [[Rt-1992-400]]. Etter mitt syn kan det på grunnlag av det rettskildemateriale som foreligger, ikke være tvilsomt at det etter straffeprosessloven av 1981 ikke kan oppstilles som noe vilkår for at borgerlige rettskrav skal kunne pådømmes i forbindelse med behandling av straffesaker, at retten ved avgjørelsen av straffesaken har funnet det bevist at tiltalte har begått den handling saken gjelder. Dette standpunkt ville jeg ha kommet til selv om de avgjørelser av Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutvalg som jeg har nevnt, ikke hadde foreligget. Men etter at man har fått disse avgjørelsene, finner jeg løsningen utvilsom. Dersom rettstilstanden skal endres, må det i tilfelle skje ved lov. Etter dette foreligger det ikke noen saksbehandlingsfeil når lagmannsretten har pådømt oppreisningskravet til tross for at A er frifunnet for straff. Subsidiært har A påberopt <i>mangelfulle domsgrunner</i>. Etter min mening kan heller ikke denne ankegrunnen føre frem. Hvilke krav som stilles til domsgrunnene i straffesaker, er regulert av straffeprosessloven §40, mens tvistemålsloven §144 reglerer hvilke krav som stilles til domsgrunnene i sivile saker. I tilfeller hvor et borgerlig rettskrav blir pådømt i en straffesak, må tvistemålsloven §144 anvendes analogisk for domsgrunnene for det borgerlige rettskravet, jf. Andenæs: Norsk straffeprosess, Bind 1, 2. utgave (1994), side 374. Som mangelfulle domsgrunner har den ankende part <i>for det første</i> påberopt at lagmannsretten bare har gjort rede for hvilket faktum den legger til grunn, og ikke hvilke beviser den bygger på. Side:1376 Etter tvistemålsloven §144 første ledd nr. 4 må domsgrunnene i sivile saker «bestemt og uttømmende angi det saksforhold, som retten bygger sin avgjørelse paa». Som hovedregel trenger retten ikke redegjøre for hvilke beviser den bygger på. I tilfeller hvor sentrale faktiske spørsmål i saken har vært omtvistet mellom partene, må det imidlertid på grunnlag av prinsippet om forsvarlig saksbehandling stilles krav om at retten kort angir hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og hva som har vært avgjørende utfallet av denne, se Skoghøy: Tvistemål (1998), side 719 og Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, Bind 1, 2. utgave (1998), side 480. I vår sak har lagmannsretten gjort utførlig rede for det faktum den legger til grunn for pådømmelsen av oppreisningskravet, men ikke eksplisitt gjort rede for hvilke beviser den bygger på. Det fremgår imidlertid klart nok av sammenhengen at det først og fremst er tilståelser som tiltalte avgav under etterforskningen, men som han senere har trukket tilbake, som lagmannsretten bygger på. Jeg viser her til følgende avsnitt i dommen: <span id="rp-sitat">«Det ble foretatt en omfattende etterforskning og tiltalte var på et tidlig tidspunkt inne til avhør. Han ble ansett å være interessant særlig på bakgrunn av at politiet hadde en viss kunnskap om tidligere seksuelle handlinger hvor det i ett tilfelle var inngitt anmeldelse. A ga ny politiforklaring i slutten av januar 1997 og endret forklaring med hensyn til tidspunkt for hjemkomst og veivalg fra sentrum og hjemover. Det ble bl.a. mot denne bakgrunn foretatt pågripelse av A 8. februar 1997. Han ble varetektsfengslet med brev- og besøksforbud 10. februar 1997. Han aksepterte varetektsfengslingen i rettsmøtet. 10 dager senere leverte han til sin daværende forsvarer 2 lapper hvor det stod skrevet at han hadde drept D. Forsvareren skal ha spurt tiltalte om han husket dette. Han benektet det og forsvareren leverte lappene tilbake til A. Noen dager senere avga han tilståelse med detaljerte opplysninger om hendelsesforløpet og bakgrunnen for dette. I et avhør 2. mars 1997, etter å ha gått igjennom forklaringene med sin daværende forsvarer erkjente han seg straffskyldig i henhold til den avgitte tilståelse. Forklaringen ble gjentatt overfor de psykiatrisk sakkyndige en måneds tid senere. Etter at han ble flyttet til Bergen landsfengsel begynte han å tvile på riktigheten av sin forklaring. Hans forsvarer meddelte sommeren 1997 at han ville fragå sin forklaring, hvilket fant sted i politiavhør 11. august 1997.»</span> Etter omstendighetene finner jeg at de krav som må stilles til begrunnelse for bevisvurderingen, må anses oppfylt. <i>For det andre</i> har den ankende part påberopt som mangel ved domsgrunnene at lagmannsretten ikke har behandlet anførselen om at det vil være i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 om retten etter å ha frifunnet tiltalte for straff i samme sak avsier dom for oppreisning. Etter tvistemålsloven §144 første ledd nr. 4 skal dommer inneholde «avgjørelsesgrunde». Av dette kravet må følge at retten ikke bare må angi hvilket faktum den legger til grunn for dommen, men at også rettsanvendelsen må begrunnes, se Schei, op. cit. side 481 og Skoghøy, op. cit. side 719. Side:1377 Hvor nøye rettsanvendelsen må begrunnes, avhenger blant annet av hvor grundig faktum er beskrevet, partenes prosedyre og om rettsanvendelsen kan overprøves av overordnet domstol. Et minstekrav må være at man kan se hvordan retten på grunnlag av det faktum den har lagt til grunn, har kommet frem til resultatet. I vår sak ble uskyldspresumsjonen påberopt for lagmannsretten, men dette spørsmålet ble ikke gjort til gjenstand for noen mer inngående prosedyre. Det fremgår av lagmannsrettens dom at den ved avgjørelsen av oppreisningskravet har lagt til grunn den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i Høyesteretts dom i [[Rt-1996-864]]. I denne dommen var forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 vurdert. Dette spørsmålet kan også overprøves av Høyesterett. På denne bakgrunn finner jeg at den begrunnelse lagmannsretten har gitt for rettsanvendelsen, er tilstrekkelig. Etter dette kan heller ikke angrepet på lagmannsrettens domsgrunner føre frem. Siden jeg har kommet til at domsgrunnene ikke er mangelfulle, er det ikke nødvendig å gå inn på hvilken virkning eventuelle mangler ved domsgrunnene ville ha hatt. <b><i>Anken over rettsanvendelsen</i></b> Den ankende part har begrunnet anken over rettsanvendelsen med at det er i strid med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 om retten etter at tiltalte er frifunnet for straff, i samme sak avsier dom for oppreisning, og at det under enhver omstendighet må være i strid med uskyldspresumsjonen å begrunne en dom for oppreisning på den måte lagmannsretten har gjort. Etter EMK artikkel 6 nr. 1 har enhver krav på å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, ved en «rettferdig og offentlig rettergang». Bestemmelsen om uskyldspresumsjonen i artikkel 6 nr. 2 fremstår som en spesialbestemmelse i forhold til den mer grunnleggende rettergangsgaranti i artikkel 6 nr. 1. EMK artikkel 6 nr. 2 lyder slik: <span id="rp-sitat">«Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.»</span> Bestemmelsen henvender seg i første rekke til dommere i straffesaker, og hovedbudskapet i bestemmelsen er at dommerne ikke skal ha en forutinntatt oppfatning om at den siktede har begått den lovovertredelse han er tiltalt for, eller gjennom uttalelser fra offentlige myndigheter søkes påvirket til dette, se Frowein/Peukert: Europäische Menschenrechtskonvention, 2. Auflage (1996), side 280 ff. og Rehof/Trier: Menneskerett (1990), side 164. Både i teori og praksis fra Strasbourgorganene er det imidlertid lagt til grunn at bestemmelsen også kan få betydning etter at straffesaken er avsluttet, se Harris/OBoyle/Warbrick: Law of the European Convention on Human Rights (1995), side 246-247 med nærmere henvisninger til praksis. I dom av 25. august 1993 i saken Sekanina mot Østerrike ([http://hudoc.echr.coe.int/eng?i=001-57842 EMD-1993-13126]) har f.eks. Den europeiske menneskerettighetsdomstol lagt til grunn at dersom siktede er frifunnet ved rettskraftig dom, kan domstolene i en etterfølgende sak om erstatning for uberettiget Side:1378 forfølgning ikke bygge på at tiltalte er skyldig. Men hvor langt dette synspunktet rekker, kan være noe usikkert. Saker om erstatning for uberettiget forfølgning går mellom siktede og staten, og slike saker fremstår som en forlengelse av straffesaken. Etter min oppfatning kan uskyldspresumsjonen derimot neppe komme til anvendelse i en sivil sak mellom siktede og den som måtte være krenket eller ha lidt skade ved en handling som siktede er frifunnet for. Det må i alle fall være på det rene at EMK artikkel 6 nr. 2 ikke kan avskjære domstolene fra i en sivil sak - f.eks. en erstatningssak, sak om oppsigelse eller avskjed eller sak om foreldreansvar - å ta stilling til et faktisk hendelsesforløp, selv om dette i og for seg skulle utgjøre en straffbar handling, og den som kravet er rettet mot, er frifunnet for forholdet i en tidligere straffesak, se blant annet Lorenzen/Rehof/Trier: Den Europæiske Menneskeretskonvention med kommentarer (1994), side 199 og Frowein/Peukert, op. cit. side 285. Om uskyldspresumsjonen overhodet får anvendelse i en sivil sak mellom skadelidte og siktede, må det under enhver omstendighet være en forutsetning for at EMK artikkel 6 nr. 2 skal være krenket, at det blir foretatt en strafferettslig skyldkonstatering. Dersom domstolene i en sivil sak ikke skulle ha adgang til å legge til grunn at den som er frifunnet for en straffbar handling, har begått handlingen, ville frifinnelsen frata den som måtte være krenket eller ha lidt skade ved handlingen, muligheten til å få prøvd krav som vedkommende måtte ha mot tiltalte. Dette ville etter mitt syn støte an mot den grunnleggende bestemmelse om rett til rettferdig rettergang i artikkel 6 nr. 1. Fra den ankende parts side har det vært hevdet at det må skilles mellom tilfeller hvor borgerlige rettskrav blir behandlet sammen med straffesaken, og tilfeller hvor kravet blir behandlet i en etterfølgende sivil sak. Jeg kan vanskelig se at det kan være grunnlag for et slikt skille. Ordningen med at borgerlige rettskrav skal kunne tas med i straffesaken, har gode prosessøkonomiske grunner for seg, og som ankemotpartene har påpekt, kan også tiltalte ha fordeler av ordningen. I straffesaker har tiltalte som hovedregel krav på forsvarer på det offentliges bekostning, og med den grundige bevisførsel som finner sted i straffesaker, har tiltalte i tilfeller hvor det borgerlige kravet blir behandlet sammen med straffesaken, en særlig beskyttelse mot å bli uriktig dømt. Dersom tiltalte blir frifunnet for straff, men idømt erstatning, vil det for tiltaltes følelse av ikke å være blitt «frifunnet helt», ikke kunne spille noen rolle om erstatningskravet blir pådømt i forbindelse med straffesaken, eller i en etterfølgende sivil sak. Den ankende part har påpekt at et krav om oppreisning har et visst slektskap med straff, og er sterkt preventivt motivert, og fra den ankende parts side er det derfor gjort gjeldende at slike krav må komme i en særstilling. Til dette er å bemerke at det etter skadeserstatningsloven §3-5 er et vilkår for å få tilkjent oppreisning at handlingen er utøvd forsettlig eller grovt uaktsomt, men det stilles ikke krav om at vedkommende er blitt straffedømt, eller at det foreligger strafferettslig skyld. At krav på oppreisning er sterkt preventivt motivert, er riktig, men også krav på erstatning for økonomisk tap blir til dels begrunnet med preventive hensyn, se Nygaard: Skade og ansvar, 4. utgåve (1992), side 22, jf. side 33. Selv om krav på oppreisning også har et preventivt formål, skal oppreisningskrav først og fremst kompensere for den krenkelse som er blitt Side:1379 påført. Etter dette kan jeg ikke se at det i forhold til uskyldspresumsjonen kan være grunn til å likestille oppreisning med straff. Som nevnt kan uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 etter min oppfatning neppe få anvendelse i en sivil sak mellom den som er blitt frifunnet for en straffbar handling, og skadelidte. Slik denne saken ligger an, finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette, da lagmannsretten ved pådømmelsen av oppreisningskravet etter mitt syn ikke har foretatt en slik strafferettslig skyldkonstatering som under enhver omstendighet må være en forutsetning for at det kan foreligge en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. Ved avgjørelsen av straffesaken viser lagmannsretten til at lagretten har besvart skyldspørsmålene med nei, og lagmannsretten sier at den «legger lagrettens kjennelse til grunn for dommen». Deretter går lagmannsretten over til å behandle oppreisningskravet. Ved behandlingen av dette gir lagmannsretten en detaljert beskrivelse av det hendelsesforløp som den legger til grunn. I innledningen til denne beskrivelse presiserer lagmannsretten at det hendelsesforløp som blir beskrevet, blir lagt til grunn i «erstatningsrettslig sammenheng». Selv om lagmannsretten på enkelte punkter nok kunne ha valgt andre ord og uttrykk, kan lagmannsretten ikke på noe sted ses å ha foretatt noen strafferettslig skyldkonstatering. Etter dette kan jeg ikke se at det under noen omstendigheter kan foreligge krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 2. Den ankende part har anført at domstolene i praksis vil ha vanskelig for å håndtere forskjellige beviskrav for straff og erstatning, og at når det for oppreisningskrav i tilfeller som det foreliggende blir stilt krav om at det må foreligge klar sannsynlighetsovervekt for at handlingen er begått, vil beviskravene ligge så nært opp til det som kreves for en fellende straffedom, at dette i seg selv bidrar til å kaste mistanke om at det foreligger straffeskyld. Disse argumentene har jeg vanskelig for å forstå. Det at beviskravene er forskjellige i ulike relasjoner, er ikke noe særegent for denne type saker. Når det for pådømmelse av oppreisningskrav i tilfeller hvor tiltalte er frifunnet for straff, blir stilt krav om klar sannsynlighetsovervekt for at tiltalte har begått handlingen, er det ut fra et generelt synspunkt om at det må stilles krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt for at retten skal kunne legge til grunn at det foreligger et sterkt belastende faktum, se f.eks. [[Rt-1985-211]], [[Rt-1987-657]], [[Rt-1990-688]], [[Rt-1990-1082]], [[Rt-1995-1641]], [[Rt-1996-864]] og [[Rt-1999-14]]. Det at det i slike tilfeller av hensyn til den som kravet er rettet mot, stilles skjerpede beviskrav, kan ikke innebære noen krenkelse av EMK. <span id="sakskostnader"><b><i>Saksomkostninger</i></b></span> Anken har vært forgjeves. Saken har imidlertid reist prinsipielle rettsspørsmål av stor rekkevidde. Begge parter har hatt fri sakførsel for Høyesterett. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg stemmer for denne dom: 1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 2 - stadfestes så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett. Side:1380 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. <span id="dissens">Dommer <b>Flock</b>: Jeg er enig med førstvoterende i at anken må fremmes for Høyesterett, og jeg er videre enig i førstvoterendes syn på anførselen om mangelfulle domsgrunner. Men jeg har en annen oppfatning når det gjelder sakens hovedspørsmål. Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen grunnet på straffeprosessloven §3 må føre frem. Når en domstol først har funnet at tiltalte ikke var gjerningsmann for den «handling som saken gjelder», kan retten etter min mening ikke i den samme dom pålegge tiltalte oppreisningsansvar med den begrunnelse at han likevel har begått den samme «handling».</span> Ved straffeprosessloven av 1981 ble det - som fremholdt av førstvoterende - adgang til å gi dom for borgerlige rettskrav selv om skyldspørsmålet ikke var avgjort mot tiltalte. Det tidligere «likeretningsprinsippet» ble opphevet. Men den vidtgående anvendelse av den nye regel som lagmannsretten her har foretatt, følger etter min oppfatning ikke med nødvendighet av loven, og heller ikke av Høyesteretts tidligere avgjørelser. Det er samtidig best i samsvar med uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 - som nå er en del av norsk lovgivning - at retten ikke stempler tiltalte sivilrettslig som gjerningsmann i den samme domsslutning som frifinner ham strafferettslig som gjerningsmann. På denne bakgrunn er det etter min bedømmelse den beste løsning å tolke lovens adgang til å gi dom for borgerlige krav i straffesaken - og tilsvarende plikt for domstolene - med den begrensning at man tar bort de mest ytterliggående konsekvenser. Jeg skal i det følgende se på de enkelte elementer i begrunnelsen for dette standpunkt. Da loven av 1981 forbedret skadelidtes muligheter for å få sine krav avgjort sammen med straffesaken, ble det i lovforarbeidene nevnt enkelte situasjoner der det kunne gis dom for borgerlige krav selv om siktede ble frifunnet. Som påpekt av førstvoterende ble det blant annet nevnt de tilfeller der det ikke finnes bevis for den hensikt, det forsett eller den grove uaktsomhet som straffeloven krever, men der det likevel kan være godtgjort at siktede har utvist erstatningsbetingende uaktsomhet. Men lovforarbeidene omhandler ikke - noe førstvoterende også påpeker - de tilfeller hvor tiltalte er blitt frifunnet fordi det ikke er funnet bevist at han eller hun har begått selve den handling som tiltalen gjelder. For alvorlige seksuelle overgrep mot mindreårige, f.eks. overtredelser av straffeloven §195, der spørsmål om oppreisning regelmessig er aktuelt, vil dette oftest være den aktuelle frifinnelsesgrunn. Disse frifinnelsestilfellene reiser særlige spørsmål. Straff og dom for et borgerlig rettskrav vil ikke bare være ulike rettsfølger bygget på ulike sider av saken. Men i en og samme sak, og ut fra det samme bevismaterialet, foretar retten bevisbedømmelsen to ganger og med mulighet for forskjellig resultat. Dette vil i tilfelle juridisk være begrunnet med at kravene til bevis er strengere for å kunne straffedømme enn for å kunne pålegge ansvar for oppreisning. Men dette er en så særegen situasjon - som var utelukket etter den tidligere lovgivning - at man skulle ha forventet en drøftelse i lovforarbeidene, eller i det minste en uttrykkelig omtale. Når en slik behandling ikke fant sted, må man av det kunne slutte at lovgiverne antakelig ikke hadde slike tilfeller i tankene, og iallfall Side:1381 ikke anså dem som vesentlige ved den regelendring som fant sted i 1981. Det er utvilsomt så at Høyesterett, og våre øvrige domstoler, i en del avgjørelser har lagt til grunn at det kan gis dom for erstatning og oppreisning selv om tiltalte har vært frifunnet for straff i den samme sak. I Høyesteretts dom i [[Rt-1996-864]] la førstvoterende til grunn at lovendringen i 1981 ga hjemmel for å kunne frifinne for straffekravet og gi dom for oppreisningskrav i samme sak. I lagmannsretten var tiltalte blitt frifunnet for grove seksuelle overgrep mot en mindreårig, og han ble deretter også frifunnet for det oppreisningskrav som var fremsatt. Men ved behandlingen av anken over den sistnevnte frifinnelsen fant det sted en omfattende ny bevisføring for Høyesterett, slik at det i denne avgjørelsen ikke var tale om å trekke to ulike konklusjoner om de faktiske forhold på grunnlag av det samme bevismaterialet. I Høyesteretts dom i [[Rt-1997-1643]] var det uttrykkelig anført fra den ankende parts side at det var «et vilkår for å ilegge oppreisning for krenkelser av den karakter som omfattes av straffeloven §195, at tiltalte er straffedømt for forholdet». Høyesterett innskrenket seg til å bemerke at det var sikker rett at avgjørelsen av et borgerlig rettskrav som krav på oppreisning ikke var avhengig av utfallet av straffekravet og viste som eksempel til dommen i [[Rt-1996-864]]. Jeg kan etter dette vanskelig se at det - før avgjørelsen i den foreliggende sak - har dannet seg en så bindende rettspraksis at den skulle hindre at det ved lovtolkningen blir oppstilt visse begrensninger. Når det gjelder uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, er det noe usikkert hvor langt den rekker som krav til norsk lovgivning. Jeg henviser for så vidt til førstvoterendes redegjørelse. Men det er grunn til å la de sentrale rettssikkerhetsgarantier i EMK - som uskyldspresumsjonen - ha virkning ved lovtolkningen selv om man er i grenseland for EMK-regelens direkte anvendelsesområde. Dette er i samsvar med et hevdvunnet prinsipp for betydningen av de grunnlovsfestede regler for borgernes rettsvern. Og man bør i denne sammenheng ha for øyet at uskyldspresumsjonen er et prinsipp med en sterk forankring i norsk rettstradisjon. Man står i denne avgjørelsen overfor vanskelige avveininger mellom hensynet til tiltalte og på den annen side til fornærmede og fornærmedes nærmeste. Det er vesentlig å ta i betraktning at fornærmedes stilling skulle styrkes ved lovrevisjonen av 1981. Men jeg mener at en frifinnelse for å ha begått selve den forbryterske handling - og ganske særlig en drapshandling - må fremstå med full klarhet i dommen. Dette er et så fremtredende hensyn at det etter min oppfatning må ha prioritet ved lovtolkningen. Det er en av Høyesteretts oppgaver i rettsanvendelsen å begrense de mest ytterliggående følger av en lovbestemmelse, når slike rettsfølger ikke har vært vurdert fra lovgiverens side, og når de dessuten har negative sider ved at de støter an mot andre viktige hensyn. Man vil ellers i vår sak trekke et prinsipp - som er velbegrunnet i et flertall av situasjoner - over en grense hvor konsekvensene blir uheldige. Om man følger mitt syn, vil det oppstå noen avgrensningsspørsmål med hensyn til når domstolene skal avstå fra å gi dom for borgerlige rettskrav sammen med en frifinnende straffedom. Den begrensning i Side:1382 adgangen til å avsi dom for slike rettskrav som min oppfatning innebærer, forutsetter blant annet at det er mulig å konstatere at en frifinnende straffedom er begrunnet med at det ikke er ført nødvendig bevis for at tiltalte har begått den handling som saken gjelder. Der skyldspørsmålet i saker for lagmannsretten avgjøres ved lagrettens ubegrunnede kjennelse, vil dette kunne by på problemer. All den stund jeg etter rådslagningen vet at jeg er i mindretall, finner jeg imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på slike spørsmål. Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 2 - blir opphevet. Med hensyn til saksomkostninger er jeg enig med førstvoterende. Dommer <b>Gjølstad</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Skoghøy. Dommer <b>Coward</b>: Likeså. Justitiarius <b>Smith</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Flock. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span> 1. Lagmannsrettens dom - domsslutningen punkt 2 - stadfestes så langt den er påanket og anken henvist til Høyesterett. 2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt