Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av Høyesteretts dom av 15. oktober 1998, inntatt i [[Rt-1998-1510]], i forholdet mellom partene Clas-Erik og Benthe Stomberg og på den annen side Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen, hvor domsslutningen lyder slik: «I kjøpssaken: 1. Clas-Erik Stomberg og Benthe Stomberg dømmes én for begge og begge for én til å betale til Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen i fellesskap 330.000 trehundreogtrettitusen kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra 25 mai 1995 til betaling skjer. 2. I saksomkostninger for byretten og lagmannsretten betaler Clas-Erik Stomberg og Benthe Stomberg én for begge og begge for én til Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen i fellesskap 109.005 etthundreognitusenogfem kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer. 3. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. 4. Oppfyllelsesfristen er 2 to uker fra forkynnelsen av denne dom.» Bakgrunnen for saken var at Clas-Erik og Benthe Stomberg sommeren 1988 solgte sin halvpart av en horisontalt delt tomannsbolig i Stavanger, som lå i sameie med to eiere, til Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen. Våren 1994 ble det oppdaget soppskade i leiligheten og kjelleren. Kjøperne gikk til sak mot selgerne med krav prinsipalt om hevning, subsidiært om prisavslag/erstatning. Byretten og lagmannsretten fant at kjøperne hadde rett til å heve kjøpekontrakten. Selgerne anket til Høyesterett, som fant at hevningskravet ikke kunne føre frem. Det ble fastsatt et prisavslag på 330.000 kroner, som inkluderte erstatningsposter på 32.000 kroner. Det nærmere saksforhold fremgår av Høyesteretts dom. Dommen omfatter også forholdet mellom selgerne og Storebrand Skadeforsikring AS, hvor selgerne hadde hatt en utvidet villaforsikring. Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen har den 4. august 1999 fremsatt begjæring til Høyesterett om gjenopptakelse av Høyesteretts dom i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr. 4 og nr. 6. Begjæringen omfatter også Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse om begrenset henvisning av anken. Det er i begjæringen redegjort for lagmannsrettens uttalelse i dommen om reparasjonskostnader i overkant av kr 600.000, som må gjelde den aktuelle seksjon og ikke begge seksjonene som Høyesterett la til grunn. Det var en skade på eiendommen, og ikke to skader med to helt ulike karakteristikker. Disse to forhold er av direkte betydning for valget mellom hevning og prisavslag. Når det gjelder grunnlaget for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6, er de faktiske omstendigheter nedfelt i brev av 20. mai 1999 fra Mycoteam AS. Når det det gjelder grunnlaget for gjenopptakelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 4, er det vist til at kjennelsen som begrenset Høyesterett til å prøve deler av rettsanvendelsen, og ikke faktum, har blitt satt til side ved den vurdering Høyesterett har foretatt i saken. Dette er et forhold Bjelland og Kolbjørnsen ikke kunne regne med eller forutse. De var henvist til å stole på, og legge opp til, at Høyesterett ikke endret faktaforståelsen i forhold til lagmannsrettens dom. De forhold som er trukket frem av bevismessig art, kunne de ikke påberope seg før dommen forelå, jf. tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum. De fikk først kunnskap om de faktiske omstendigheter som danner basis for begjæringen, gjennom uttalelsen fra Mycoteam AS, og fristen etter tvistemålsloven §408 første ledd er overholdt. Prosessfullmektigen var syk en tid etter dommen, og han henvendte seg til Mycoteam AS ved brev av 1. april 1999. I anledning spørsmålet om gjenopptakelse er det lagt ned slik påstand: «1. Ankesak 149/1999 gjenopptas til hovedforhandling.» Clas-Erik og Benthe Stomberg har anført at spørsmålet om prisavslagets størrelse og bevisføring i den forbindelse ble tatt opp i forbindelse med saksforberedelsen for Høyesterett. Dette ble ikke møtt med anførsler eller bevistilbud fra Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsens side, som nøyde seg med å anføre at det ville koste mer enn kr 300.000 å utbedre skadene uten å belegge det med noen bevisføring. Uttalelsen fra Mycoteam AS kan ikke etter sin art og innhold være noe nytt og avgjørende bevis, jf. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6. Kjøperne hadde full anledning og oppfordring til å fremskaffe slike bevis allerede under behandlingen for Høyesterett, jf. tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum. De hadde kunnskap om de forhold ved dommen som nå påberopes som gjenopptakelsesgrunn allerede ved forkynnelsen av dommen. Den omstendighet at Høyesterett skal ha gjort feil i sin faktiske bedømmelse av skadens omfang, er en omstendighet som kunne vært undersøkt og påberopt på et langt tidligere tidspunkt. Fristen i tvistemålsloven §408 første ledd er også oversittet. Det er lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: 1. Begjæringen om gjenopptakelse avvises. Subsidiært: 1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes. I begge tilfeller: 2. Clas-Erik og Benthe Stomberg tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med begjæringen om gjenopptakelse med kr 4.000.» Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen har videre inngitt et prosesskrift av 14. oktober 1999 med imøtegåelse av selgernes anførsler. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at begjæringen om gjenopptakelse er grunnet på uttalelse av 20. mai 1999 fra Mycoteam AS. Begjæringen er fremsatt 4. august 1999, det vil si innen tremånedersfristen i tvistemålsloven §408. Motpartenes påstand om avvisning kan ikke føre frem. Utvalget er imidlertid kommet til at gjenopptagelsesbegjæringen må bli å forkaste i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd. Uttalelsen fra Mycoteam lyder slik: «Mycoteam har skaffet seg dommen via internett og er overrasket over enkelte av Høyesterettsavgjørelsene som klart bygger på en feiltolkning/misforståelse av tidligere dommer/Mycoteams rapporter/uttalelser. Kostnader: Høyesterett legger til grunn et skadebeløp på 600.000,- som er nevnt i lagmannsrettsdommen. Dette beløpet kom frem som en diskusjon i retten mellom undertegnede og sakkyndig meddommer hvor det kun ble antydet hvilke kostnader det kunne dreie seg om for leiligheten til Kolbjørnsen. Skader opp i 2. etg. og utbedring av denne leiligheten er ikke vurdert. Beløpet er heller ikke forsøkt beregnet - men er kun anslått som et nivå - og det hele er gitt i retten under vitneavhøret. Høyesterett antar at beløpet dreier seg om en utbedring av hele skaden og legger kr 330.000,- til grunn for Kolbjørnsens del. Dette er et helt feil grunnlag og de totale kostnader er trolig vesentlig høyere. Her vil det være nødvendig å foreta en befaring sammen med en lokal entreprenør/tømrer som kan prisberegne dette arbeidet. Denne usikkerheten kommer også klart frem i lagmannsrettens dom hvor det fastslås «For å fastslå omfanget må huset rivast ein del innvendig. Innvendig riving er ikke gjort og uvissa om omfanget gjer det vanskelig nøyaktig å fastslå kva kostnadene ved ei forsvarlig soppsanering vert.» Flere skader? Høyesterett skiller ut soppskaden som ble utbedret i 1986 som en råteskade og hussoppskaden som erstatningen gjelder som en annen skade, bl.a skriver Høyesterett «Jeg er - som lagmannsrettens mindretall - kommet til at det er tale om to forskjellige skader. Avgjørende er - slik jeg ser det - at et angrep av hussopp er en skade av en helt annen karakter enn den råteskaden selgerne reparerte i 1986. Utviklingsprosessene er forskjellig, og det er ved hussoppskade nødvendig med langt mer omfattende utbedringsarbeider enn ved råteskader.» Og senere skrives det: «Jeg er, som nevnt, kommet til at den skaden som ble oppdaget og utbedret i 1986, var en annen skade enn skaden ved det hussoppangepet erstatningskravet gjelder.» Disse betraktningene er teknisk sett helt feil: 1. Skadene som ble utbedret i 1986 var skader av ekte hussopp. Det sitter igjen materialer hvor hussopp er skåret av og dette er materialer som ble kappet/fjernet i 1986. Dette er vist i tidligere fotodokumentasjon (vedlagt på nytt). Det er ingen tvil om at skadene som ble «utbedret» i 1986 var skader av ekte hussopp. 2. Skader av ekte hussopp nevnt i 1. etasje og opp i 2. etasje over området nevnt i pkt 1 er uten tvil samme skade som delvis ble utbedret i 1986. 3. Hvorvidt hussoppskaden i vaskerom/baderom også henger sammen med det ovennevnte angrepet må det tas stilling til når skaden avdekkes/utbedres. Dette er de punktene hvor vi ser at det er direkte feil/misforståelser i Høyesterettsavgjørelsen.» I lagmannsrettens dom av 23. desember 1996 het det om utbedringskostnadene: «Kolbjørn Mohn Jensen frå Mycoteam A/S gav under ankeførehavinga ei utgreiing om kva som er naudsynte tiltak ved avdekking og ei forsvarleg soppsanering. Utgreiinga var ei utdjuping av det som framkjem om det same emnet i brevet 29. juni 1994 frå Mycoteam A/S. I tillegg til riving og utskifting av byggvyrkje med ei tryggingsone på ein meter frå soppområde, bruk av kjemikalier på veggar og i hòlmur kjem fuktsperre utvendig mot grunnmuren og drenering rundt. Arbeida i bygget vil verta så omfattande at det ikkje er mogeleg for seljarane å bu der i den tida, og dei må få dekka kostnader til mellombels flytting og husrom. Ved fastsetjinga av prisavslaget har lagmannsretten teke omsyn til at det berre skal dekka kostnader til same standard og at sameigaren i andre høgda må bera helvta av kostnadane for alt utan om det som må reknast til det interiørmessige i husværet i første høgda. - - - Innvendig riving er ikkje gjort og uvissa om omfanget gjer det vanskeleg nøyaktig å fastslå kva kostnadane med ei forsvarleg soppsanering vert. Ved prisavslag legg ein difor på eit vis ein økonomisk risiko på kjøparane og det kan oppfattast som urimeleg i denne saka. Risikoen kan dempast ved at det vert teke omsyn til uvissa av omfanget ved vurderinga av prisavslaget. Vidare vil ei forsvarleg soppsanering i bygget ta tid og leia til monaleg ulempe for dei som bur der og det talar for heving. Vidare taler kostnadene med ei forsvarleg soppsanering mot prisavslag. Etter lagmannsretten si vurdering vil kostnadene langt overstiga det som må oppfattast som eit naturleg nivå i samband med prisavslag. Det vil verta tale om kostnader i overkant av kr 600.000.» I punkt 3.3 i anken til Høyesterett vedrørende «Heving - prisavslag - erstatning» anførte selgerne at lagmannsretten, når den hadde vist til at kostnadene beløp seg til i overkant av 600.000 kroner, ikke hadde gjort fradrag for at utgiftene skulle fordeles likt mellom eierne av seksjonene, og at det etter lagmannsrettens «egen prisvurdering» var tale om et prisavslag i størrelsesorden 300.000 kroner. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 5. november 1997 kjennelse med slik slutning: «Anken henvises til Høyesterett for så vidt angår rettsanvendelsen - spørsmålet om heving eller utmåling av prisavslag/erstatning, jf ankeerklæringen punkt 3.3 og de ankende parters prosesskrift av 16 juli 1997. Anken for øvrig nektes fremmet til Høyesterett.» Etter henvisningen fastholdt selgerne i prosesskrift 29. januar 1998 det som var anført i punkt 3.3 i ankeerklæringen. I senere prosesskrift 17. juni 1998 redegjorde de for deres forståelse av kjæremålsutvalgets kjennelse: «Forutsatt at de ankende parter når frem med at heving er en for inngripende og drastisk beføyelse, jfr bl a det forhold at det ble reklamert mer enn 6 år etter at huset ble overtatt av ankemotpart nr 1, vil det bli nødvendig å ta stilling til størrelsen på det skjønnsmessige beløp de ankende parter skal dømmes til å betale til ankemotpart nr 1. De ankende parter forstår Kjæremålsutvalgets kjennelse av 05.11.1997 slik at Høyesterett - i forhold til dette spørsmål - kan foreta både den nødvendige rettsanvendelse og bevisbedømmelse.» I førstvoterendes gjengivelse av anførslene for Høyesterett fremgår at partene var uenige om prisavslagets størrelse. Førstvoterende, som fikk tilslutning av de øvrige dommere i Høyesterett, bemerket at prisavslaget i utgangspunktet skulle fastsettes etter omkostningene med å få utbedret mangelen. Saken var på dette punkt ikke godt opplyst for Høyesterett, og prisavslaget måtte derfor fastsettes ved et skjønn, som nødvendigvis måtte være usikkert. Etter en gjennomgåelse av hvilke arbeider som må gjøres for å utbedre hussoppskaden, uttalte han: «I sin drøftelse av hevningsspørsmålet har lagmannsretten kort bemerket at det til utbedring vil være tale om et beløp i overkant av 600.000 kroner for hele eiendommen, dvs i overkant av 300.000 kroner for kjøpernes andel. Anslaget gjelder situasjonen i 1996, men det synes ikke å ha vært forutsatt noen vesentlig utvikling i hussoppskadene mellom 1994 og 1996. Jeg peker her på at lagmannsretten var satt med fagkyndige meddommere, som begge var byggmestre. Byretten har i sin drøftelse av hevningsspørsmålet antydet at utbedringsomkostningene vil utgjøre «et betydelig beløp, mest sannsynlig flere hundre tusen kroner». I tillegg har byretten pekt på at avdekkingen av hussoppangrep har «medført at leiligheten har fått redusert markedsverdi, selv om det foretas utbedring så langt det lar seg gjøre». Det må gjøres fradrag for standardforbedring i forbindelse med utbedringen av skaden, jf blant annet uttalelser i [[Rt-1935-669]]. På den annen side må de postene som lagmannsretten tilkjente erstatning for, trekkes inn i prisavslaget. Dette er det under forutsetning av at hevningskravet ikke fører frem enighet om mellom partene. Erstatningspostene utgjør 32.000 kroner. Jeg tar også hensyn til omkostninger som trolig vil påløpe for kjøperne mens utbedring av soppskaden pågår, og dessuten på usikkerheten knyttet til det kjøpelyte som iallfall i en del år fremover vil hefte ved eiendommen. Jeg er kommet til at prisavslaget bør settes til 330.000 kroner.» Begjæringen om gjenopptakelse er grunnet på bestemmelsene i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 4 og nr. 6. Begjæringen omfatter, som tidligere nevnt, både kjæremålsutvalgets kjennelse om begrenset henvisning av selgernes anke og Høyesteretts dom. For så vidt gjelder kjennelsen, heter det i gjenopptakelsesbegjæringen at det bør vurderes «å fremme saken med full overprøving av både faktum og juss, for derved å rydde opp i de uklare kompetanseforhold som oppstår ved den uheldige måten saken ble fremmet på sist». Utvalget bemerker at etter tvistemålsloven §415 kan kjennelser av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg kreves gjenopptatt etter samme regler som dommer. Bestemmelsen i tvistemålsloven §407 første ledd nr. 4 er anført i forhold til begrensningen i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse om henvisning av saken. Det gjøres gjeldende at «kjennelsen som begrenset Høyesterett til å prøve deler av rettsanvendelsen og ikke faktum, har blitt satt til side ved den vurdering Høyesterett har foretatt i saken». Dette kan åpenbart ikke føre frem. Utvalget finner det klart at Høyesterett skulle utmåle prisavslag/erstatning, dersom Høyesterett - i motsetning til de tidligere retter - skulle komme til at hevning ikke skulle skje. Så vel formuleringene i kjæremålsutvalgets kjennelse som sammenhengen, jf. også henvisningen til punkt 3.3 i selgernes anke til Høyesterett, viser dette. Denne forståelsen av kjennelsen ble, som nevnt, også presisert av selgerne i prosesskriftet av 17. juni 1998, uten at kjøperne tok til motmæle eller ba om avklaring fra Høyesterett. Uttalelsen av 20. mai 1999 fra Mycoteam AS omfatter to punkter. Det ene gjelder utbedringskostnadene, det andre spørsmålet om flere skader. Når det gjelder punktet «flere skader» og referatet i den forbindelse fra Høyesteretts dom, er dette hentet fra domspremissene i forsikringssaken, det vil si avgjørelsen av selgernes anke overfor Storebrand Skadeforsikring AS, som ble behandlet sammen med kjøpssaken. Bemerkningene i forsikringssaken, som gjaldt forsikringsvilkårene, gir ikke grunnlag for gjenopptakelse av avgjørelsen av kjøpssaken. I kjøpssaken er det så vidt nevnt i førstvoterendes bemerkninger at råteskade er noe annet enn en hussoppskade. Denne bemerkningen har tilknytning til førstvoterendes omtale av lagmannsrettens vurdering av selgernes subjektive forhold. Det vesentlige i denne omtalen er at det ut fra lagmannsrettens saksfremstilling måtte legges til grunn at selgerne verken kjente til eller burde ha forstått at det var et hussoppangrep i eiendommen. I helhetsvurderingen av hevningskravet er dessuten andre momenter trukket frem som det sentrale, jf. førstvoterendes henvisning til tidsforløpet. Etter utvalgets syn må det være åpenbart at det som fremkommer under punktet flere skader i Mycoteams uttalelse, ikke ville ha ledet til en annen avgjørelse i kjøpssaken. Vilkårene etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 er her ikke oppfylt. Når det gjelder punktet om utbedringskostnadene, forstår utvalget gjenopptakelsesbegjæringen slik at det på grunnlag av uttalelsen fra Mycoteam AS gjøres gjeldende at anslaget på 600.000 kroner, som ble gitt av Mycoteams representant i hans vitneforklaring for lagmannsretten, bare gjaldt reparasjon av kjøpernes seksjon, og at lagmannsrettens uttalelse om de 600.000 kronene må forstås i tråd med dette. Høyesterett skal således ha gjort feil ved å forstå lagmannsretten slik at de 600.000 kronene refererte seg til huset som helhet, slik at bare 300.000 kroner gjaldt for kjøpernes del. Motpartene har gjort gjeldende at det beror på en forsømmelse fra kjøperne selv at det nye beviset ikke er fremskaffet tidligere, og at gjenopptakelse må være avskåret ut fra bestemmelsen i tvistemålsloven §407 annet ledd. Spørsmålet er om kjøperne har gjort det sannsynlig at de ikke har kjent til vedkommende omstendighet og ikke har hatt adgang til å gjøre den gjeldende i ankesaken og uten egen skyld er forblitt ubekjent med den eller hindret fra å gjøre den gjeldende, jf. ordlyden i tvistemålsloven §407 annet ledd. Etter praksis i tilknytning til bestemmelsen påligger det partene en betydelig undersøkelsesplikt med hensyn til å fremskaffe bevis under den ordinære behandling i denne type saker. Bevis fremskaffet etterpå, vil sjelden kunne danne grunnlag for gjenopptagelse. Utvalget viser til Schei, Tvistemålsloven med kommentarer bind II side 1100-1101, og de avgjørelser som det der er vist til. Mycoteamrepresentantens vitneforklaring for lagmannsretten ble avgitt under hovedforhandlingen med partene og prosessfullmektigene til stede. I ankeerklæringen fra selgerne ble det gjort gjeldende at prisavslaget for kjøpernes seksjon etter lagmannsrettens anslag, hvor uttalelsene fra representanten for Mycoteam var trukket frem, utgjorde i størrelsesorden 300.000 kroner. Dette ble fastholdt og nærmere utdypet av selgerne under ankeforberedelsen. I gjenopptakelsesbegjæringen anfører kjøperne at de ikke kunne påberope seg forholdene før Høyesteretts dom forelå og «dommen var sett i nøye sammenheng med lagmannsrettens dom». Til dette bemerker utvalget at det som ble lagt til grunn i Høyesteretts dom på dette punkt, ikke er noe nytt i forhold til det som ble gjort gjeldende av selgerne under ankeforberedelsen for Høyesterett. Når selgerne i anken til Høyesterett og senere under ankeforberedelsen presiserte sitt syn på lagmannsrettens uttalelser om prisavslagets størrelse, hadde kjøperne oppfordring til å få brakt på det rene hvordan anslaget fra representanten for Mycoteam, som trolig lå til grunn for lagmannsrettens uttalelser, var å forstå. I senere prosesskrift av 14. oktober 1999 har kjøperne ytterligere anført at de under saksforberedelsen for Høyesterett var avskåret fra å føre bevis. De peker på at saken var fremmet for Høyesterett med den begrensning at bevisbedømmelsen ikke skulle prøves, og at den fortolkning selgerne anførte, ikke kunne møtes med motbevis. Til dette nøyer utvalget seg med å vise til det som tidligere er uttalt om forståelsen av henvisningskjennelsen i saken. Anførslene om at kjøperne var avskåret fra å føre bevis kan ikke føre frem, og dokumentene fra saksforberedelsen og gjengivelsen av anførslene i Høyesteretts dom gir heller ikke holdepunkt for at kjøperne da selv mente at de var det. Bjelland/Kolbjørnsen hadde anledning til å innhente uttalelse fra Mycoteam om utbedringskostnadene under ankeforberedelsen for Høyesterett. Etter utvalgets syn hadde de en klar oppfordring til å gjøre det på grunnlag av motpartenes anførsler i tilknytning til lagmannsrettens dom. Når de forsømte dette, er gjenopptakelse utelukket etter bestemmelsen i tvistemålsloven §407 annet ledd. Begjæringen blir etter dette å forkaste i medhold av tvistemålsloven §412 første ledd. Motpartene har krevd saksomkostninger med 4.000 kroner. Utvalget tar kravet til følge. Kjennelsen er enstemmig. S L U T N I N G : 1. Begjæringen om gjenopptakelse forkastes. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lise Bjelland og Hans Kolbjørnsen - én for begge og begge for én - til Clas-Erik og Benthe Stomberg i fellesskap 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
