Rediger Høyesterett: HR-1999-83 - Rt-1999-1750

Fritekst:

Dommer <b>Rieber-Mohn</b>: Saken gjelder et videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse om å avvise et mortifikasjonssøksmål etter straffeloven §253 nr. 2. Sakens bakgrunn er denne: Kjærende part A er ansatt som rådmann i X kommune. C var høsten 1996 nyansatt som pleie- og omsorgssjef i kommunen. Det oppsto samarbeidsvansker mellom C og rådmannen. I den anledning tok C kontakt med advokat B, som etter oppdrag fra henne utformet og undertegnet en oppsigelse, som hun den 16. desember 1996 leverte kommunen. Fra brevet hitsettes følgende avsnitt: <span id="rp-innrykk">«Pleie- og omsorgssjef C har henvendt seg til meg for å søke bistand i anledning av at hun er presset til å si opp sin stilling i X kommune.»</span> <span id="rp-innrykk">«I dette tilfelle er det klart at det er mangelen på arbeidsmiljø i bedriften X kommune, samt trakassering fra Rådmannens side som gjør at pleie- og omsorgssjefen i dette tilfellet, ser seg nødt til å si opp sin stilling i prøvetiden.»</span> <span id="rp-innrykk">«Det har vist seg umulig å få avklart vesentlige prinsipielle sider ved kommunens personal- og ledelsespolitikk. Det foreligger manglende evne og vilje til problemløsninger, faglige spørsmål som blir oppfattet som personlig motstrid skaper en så alvorlig situasjon at det ikke er mulig å fortsette. Når problemløsningen innad i kommunen personifisert med Rådmannen er mistillit, mistenksomhet og utskjelling er det ikke lenger mulig å fortsette.»</span> <span id="rp-innrykk">«Det foreligger en skade i form av økonomisk tap ved oppsigelse og også grunnlag for oppreisning etter alminnelige regler da på bakgrunn av forsettlig skadegjørende handlinger fra Rådmannens side.»</span> Rådmann A oppfattet de siterte avsnitt i oppsigelsesbrevet som usanne og ærekrenkende. Ved stevning av 20. juni 1997 til Stavanger byrett reiste hun sak mot B med påstand om at de nevnte uttalelser mortifiseres, og om at hun tilkjennes erstatning for ikke-økonomisk skade begrenset oppad til kr 200.000. I tilsvaret påsto advokat B prinsipalt saken avvist, blant annet under henvisning til at han som prosessfullmektig ikke har mulighet for å gå bak ryggen på sin klient og trekke påstandene tilbake. Han anførte at han bare var formidler av klientens oppfatning. Stavanger byrett besluttet ved kjennelse 5. september 1997 at saken skulle fremmes, og at saksomkostningsspørsmålet skulle avgjøres i forbindelse med realitetsbehandlingen av saken. Side:1751 Under et møte som B og As prosessfullmektig, advokat Kjell M. Brygfjeld, hadde med rettens formann 21. september 1998, etter at denne hadde tatt initiativ til forliksforhandlinger, utferdiget advokat B et skriv til advokat Brygfjeld der han reserverte seg i forhold til oppsigelsesbrevet av 16. desember 1996. En tilnærmet lik erklæring ble tatt inn i prosesskriv av 12. oktober 1998 fra advokat Bs daværende prosessfullmektig. Det heter i erklæringen: <span id="rp-innrykk">«Advokat B presiserer at de opplysninger som fremkommer i brevet er gitt ham av C og tillitsvalgt i X kommune som var kontaktet.</span> <span id="rp-innrykk">Advokat B presiserer at han ikke har skrevet brevet for å konstatere men for å gjengi C og tillitsvalgt subjektive oppfatning uten at han på det tidspunkt hadde tanke for at han kunne bli mistenkt for å ha skrevet sin subjektive oppfatning.</span> <span id="rp-innrykk">Advokat B ser at konflikten i X kommune kan være forårsaket av kollisjon mellom to kulturer uten at han for sin del vil be retten avgjøre hvilken kultur som har rett om partene kan legge ned saken.</span> <span id="rp-innrykk">Dersom offentliggjøring av brevet har skapt problemer for A, så beklages dette, idet offentliggjøring ikke var tilsiktet fra hans side og at påstanden om at han sendte brevet til pressen synes å bero på en misforståelse.»</span> Denne erklæring ble deretter i prosesskrift av 15. oktober 1998 fra Bs prosessfullmektig brukt som grunnlag for en ny påstand om avvisning, denne gang med grunnlag i straffeloven §253 nr. 2 om tilbakekall av beskyldningen før hovedforhandling. Etter hovedforhandling 19. oktober 1998 avsa Stavanger byrett samme dag kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">«1. Mortifikasjonskravet avvises.</span> <span id="rp-innrykk">2. Sakomkostninger tilkjennes ikke.»</span> Byretten la utslagsgivende vekt på at advokat B ved sin erklæring hadde trukket tilbake det han i forhold til sin klient etter rettens mening hadde mulighet for å trekke tilbake. Ved å presisere at han ikke hadde gjort annet enn å videreformidle det som er kommet fra klienten, og at han ikke la noen egen vurdering i dette, fant retten at hans erklæring inneholdt en tilbaketrekning i lovens forstand, som retten fant tilfredsstillende for fornærmede. Avvisning skjedde med hjemmel i straffeloven §253 nr. 2. A påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett, som 29. januar 1999 avsa kjennelse med slik slutning: <span id="rp-innrykk">«1. Byrettens kjennelse stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 2.000,- kronertotusen 00/100 til advokat B innen 2 to uker fra forkynnelsen av kjennelsen, med tillegg av 12 tolv % rente fra forfall til betaling skjer.»</span> Lagmannsretten kom som byretten til at beskyldningene i oppsigelsesbrevet ikke var basert på noen selvstendig vurdering fra advokatens side, og at en advokat i en situasjon som denne ikke kan trekke et utsagn tilbake i større utstrekning enn B faktisk har gjort. Lagmannsretten Side:1752 fant derfor at det forelå et tilbakekall som tilfredsstilte vilkårene i straffeloven §253 nr. 2. Denne kjennelse ble av A påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, idet hun anførte at lagmannsretten hadde tolket §253 nr. 2 feil, og at kjennelsen led av saksbehandlingsfeil mangelfulle grunner. Den 23. april 1999 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg at saken i sin helhet skal avgjøres av Høyesterett, jf. straffeprosessloven §387 tredje ledd. Samme dag traff justitiarius beslutning om at partsforhandling skal finne sted etter de regler som gjelder for ankesaker, jf. lov av 25. juni 1926 nr. 2 §6 annet ledds 4. punktum, jf. 3. punktum. Kjærende part <b>A</b> har sammenfatningsvis anført: Formålet med mortifikasjonsinstituttet er ikke å ramme saksøkte, men å få nøytralisert virkningene av usanne og ærekrenkende beskyldninger. Lagmannsretten synes å bygge på den uriktige forutsetning at en mortifikasjonssak retter seg mot en person, in casu en advokat, og ikke mot beskyldningen som sådan. En følge av kjennelsen er at advokater havner i en særstilling ved at de fritas for mortifikasjonsansvar også utenfor de situasjoner hvor lovgiveren uttrykkelig har gitt dem et mortifikasjonsprivilegium, jf. straffeloven §253 nr. 3 b. Privilegiet i §253 nr. 3 b knytter seg til ærekrenkende utsagn under rettergang, ikke til advokaten som profesjon. Det er ingen holdepunkter i lovforarbeider eller rettspraksis for at advokater ellers skal settes i en særstilling i forhold til avvisning av mortifikasjonssøksmål. Lagmannsretten bygger på uriktig lovforståelse når den synes å trekke rettsstridsvurderinger inn i avgjørelsen av tilbakekallsspørsmålet etter §253 nr. 2. Spørsmålet om det foreligger en rettsstridig beskyldning, tilhører sakens realitet og skal behandles hvis saken fremmes. Tilbakekallet som B påberoper seg, oppfyller ikke lovens krav til et tilbakekall. Ved gjengivelse av klientens beskyldninger vil advokater for sin del ikke kunne foreta et tilbakekall uten at det er ubetinget og omfatter beskyldningene fullt ut. Gjengivelsen er derfor en yrkesrisiko for advokater, som har en aktsomhets- og undersøkelsesplikt i forhold til klientens opplysninger. Under enhver omstendighet har B bare fremsatt et tilbud om tilbakekall, og det er ikke tilstrekkelig, jf. [[Rt-1978-1498]]. Uansett må lagmannsrettens kjennelse oppheves fordi den er mangelfullt begrunnet. Kjærende part har nedlagt slik påstand: <span id="rp-innrykk">«Prinsipalt:</span> <span id="rp-innrykk">Sak nr. 97-00733 A ved Stavanger byrett fremmes til behandling forsåvidt angår mortifikasjonskravet.</span> <span id="rp-innrykk">Subsidiært:</span> <span id="rp-innrykk">Gulating lagmannsretts kjennelse av 29.01.99 oppheves.</span> <span id="rp-innrykk">I begge tilfeller:</span> <span id="rp-innrykk">B plikter å erstatte A hennes saksomkostninger for Gulating lagmannsrett med kroner 6.470 i anledning saken.</span> <span id="rp-innrykk">B plikter å erstatte det offentlige dets saksomkostninger i forbindelse med As kjæremål til Høyesterett.»</span> Side:1753 Kjæremotparten <b>B</b> har sammenfatningsvis anført: Lagmannsretten har tolket straffeloven §253 nr. 2 riktig. B har gått så langt i sitt tilbakekall som han kunne, og det må være tilstrekkelig. I utgangspunktet er partene enige om at også gjengivere rammes av mortifikasjonsansvaret. I så måte er den måten som gjengivelsen skjer på, ikke avgjørende. Men dette utgangspunktet modifiseres av en rettsstridsvurdering, som i foreliggende sak medfører at det var rettmessig av B å gjengi sin klients beskyldninger, når han hadde presisert at han selv ikke innesto for eller hadde tatt stilling til disse. Da hadde han sørget for et tilbakekall for sin del som må medføre at saken avvises etter §253 nr. 2. En annen løsning - i tråd med kjærende parts syn vil føre til en umulig arbeidssituasjon for advokater. De skal ikke kunne risikere mortifikasjonssøksmål når de utenfor rettergang utfører ganske ordinære oppgaver for sin klient. En mortifikasjonsdom er heller ikke nøytral i egentlig forstand. Den oppleves som et onde, og medfører tidsspille og omkostninger. Det er også et spørsmål om mortifikasjonsansvar i et tilfelle som det foreliggende vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 10. Standpunktet har støtte også i forskrift av 20. desember 1996 til domstollovens kapittel 11 (advokatforskriften), som slår fast at advokaten ikke skal identifiseres med klientens synspunkter. Derfor vil et tilbakekall som kjærende parts standpunkt forutsetter, innebære at advokaten gir et tilbakekall som dolker klienten i ryggen. Et mortifikasjonssøksmål i denne situasjon innebærer en avsporing av saken, som bør finne sin løsning innenfor rammen av den underliggende tvist. De begrensninger i mortifikasjonsadgangen som er særlig regulert i straffeloven §253 nr. 2 og nr. 3, kan ikke anses uttømmende, jf. Henry John Mæland: Ærekrenkelser (1986) side 252. Selv om advokaters gjengivelsesansvar utenfor rettergang ikke er spesielt omtalt i lovmotiver eller juridisk teori, viser denne saken behov for å innføre en ytterligere begrensning i mortifikasjonsansvaret. Lagmannsrettens begrunnelse for sin kjennelse er tilstrekkelig til å fastslå at den har tolket §253 nr. 2 riktig. Kjæremotparten har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Kjæremålet forkastes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»</span> Jeg viser først til at saken gjelder et kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og Høyesteretts kompetanse er begrenset til i dette tilfellet å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking og dens saksbehandling, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og nr. 3. §388 nr. 1 kommer ikke til anvendelse, jf. [[Rt-1991-1043]]. <span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at lagmannsrettens kjennelse bygger på en uriktig tolking av straffeloven §253 nr. 2.</span> Innledningsvis bemerker jeg at det rettslig sett ikke er tvilsomt at den som gjengir en ærekrenkende beskyldning, som utgangspunkt vil være ansvarlig på linje med den som er beskyldningens opphav, jf. blant annet [[Rt-1977-136]] på side 139 med videre henvisninger. Gjengivelsen kan etter omstendighetene gi grunnlag for straffansvar eller for Side:1754 dom på mortifikasjon. Og selv om straffansvar ikke kan ilegges etter straffeloven §249 nr. 3, noe som ofte vil være tilfellet når advokater opptrer på vegne av en klient, vil likevel mortifikasjonsadgangen som utgangspunkt være åpen. For så vidt er det karakteristisk for mortifikasjonsinstituttet at det retter seg mot den ærekrenkende beskyldningen som sådan og tar sikte på å nøytralisere denne, mens straffansvaret knyttes til den person som har fremsatt eller formidlet beskyldningen. Lovgiveren har i straffeloven §253 nr. 3 begrenset mortifikasjonsadgangen ved at beskyldninger fremsatt blant andre av prosessfullmektig under rettergang eller etterforsking, ikke skal kunne mortifiseres. Men selv innenfor denne prosessuelle ramme, hvor retten til å ytre seg fritt har en tungtveiende begrunnelse, er ikke begrensningen absolutt, jf. §253 nr. 3 b 2. punktum. Når advokater opptrer utenfor rettergang og etterforsking, er utgangspunktet det motsatte: advokaten vil kunne saksøkes med krav om mortifikasjon av beskyldninger han har fremsatt eller formidlet på vegne av sin klient. Men advokater som andre vil kunne hindre behandlingen av et mortifikasjonssøksmål ved å trekke tilbake beskyldningen før hovedforhandlingen, jf. §253 nr. 2. Spørsmålet i vår sak blir hva som skal kreves av et tilbakekall fra en advokat som har gjengitt beskyldninger klienten har fremsatt. Jeg oppfatter kjernen i lagmannsrettens lovforståelse slik at straffeloven §253 nr. 2 ikke krever mer av et tilbakekall fra en advokats side i den situasjon B var enn at advokaten tydeliggjør reservasjonsløst at han personlig ikke står inne for de ærekrenkende beskyldninger som han gjengir på vegne av klienten. Slik kan §253 nr. 2 etter min mening ikke forstås. Bestemmelsen ble sammen med andre begrensninger i mortifikasjonsadgangen tilføyet §253 ved en lovendring 23. oktober 1964. Det fremgår av forarbeidene at et tilbakekall skal være klart, ubetinget og omfatte beskyldningen «i sin helhet», jf. Straffelovrådets innstilling av 10. mars 1960 side 26 og [[Rt-1970-1087]]. Det er først når tilbakekallet oppfyller disse krav, at den fornærmede har fått full oppreisning, og tilbakekallet kan erstatte en mortifikasjonsdom. Og det er først ved et slikt tilbakekall at offentlige hensyn taler for at man «ikke skal kunne bry domstolene med overflødige saker», som Straffelovrådet uttrykker det l.c. side 26. I vår sak må dette innebære at B ikke kan få søksmålet avvist ved i ettertid å presisere at han ikke innestår for beskyldningene. Dette er ikke et tilbakekall som dekker de beskyldningene han har formidlet, og som han utenfor rettergang kan ha et gjengiveransvar for etter vår retts hovedregel. Lagmannsrettens kjennelse bygger derfor på en uriktig tolking av straffeloven §253 nr. 2 når retten er kommet til at det fra Bs side foreligger et tilbakekall i lovens forstand. Vurderingen av de aktuelle utsagn i forhold til gjengiveransvarets rekkevidde for advokater må retten foreta under realitetsbehandlingen av mortifikasjonskravet. Det gjelder også spørsmålet om hvilken betydning den senere presisering eventuelt måtte ha i en slik vurdering. Da Høyesteretts kompetanse er begrenset som tidligere nevnt, må den uriktige lovtolking føre til opphevelse av lagmannsrettens kjennelse. A har påstått seg tilkjent saksomkostninger for Gulating lagmannsrett, og at det offentlige tilkjennes omkostningene for Høyesterett, der prosessfullmektigene har vært oppnevnt i medhold av lov av 25. juni Side:1755 1926 nr. 2 §6 tredje ledd, jf. §4 fjerde ledd. Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans, da det var fyldestgjørende grunn for kjæremotparten til å la avvisningsspørsmålet bli prøvet, jf. straffeprosessloven §440 første ledd, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. Dommer <b>Tjomsland</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Oftedal Broch</b>: Likeså. Dommer <b>Skoghøy</b>: Likeså. Dommer <b>Bugge</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span> 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt