Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder rett til overprøving av fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon, jf. barnevernloven §4-20 annet og tredje ledd og tvistemålsloven §476. A og B fikk 2. mars 1990 barnet C. Barnets mor hadde alene foreldreansvaret for barnet frem til hun døde 4. september 1991. A har aldri hatt del i foreldreansvaret. Etter dødsfallet reiste morens foreldre og en venn av henne sak med krav om å få overta foreldreansvaret for barnet etter barneloven §36. Saken førte ikke frem. Det er således ingen som har foreldreansvaret for barnet, som bor hos fosterforeldre. Fylkesnemnda for sosiale saker i Y traff 8. november 1999 vedtak med slik slutning: «Fylkesnemnda samtykker til adopsjon av C, født xx.xx.1990. Adopsjonssøkerne er D, født xx.xx.1962 og E, født xx.xx.1956.» Vedtaket ble truffet med hjemmel i barnevernloven §4-20. A reiste 31. januar 2000 sak mot X kommune med krav om at fylkesnemndas vedtak skulle oppheves. Under saksforberedelsen påstod kommunen saken avvist fordi A ikke var søksmålsberettiget etter tvistemålsloven §476. Z herredsrett avsa 18. april 2000 kjennelse med slik slutning: «Saken fremmes.» X kommune påkjærte herredsrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett som 15. juni 2000 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Kjæremålet forkastes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kommunen har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i hovedsak anført: Adopsjonssamtykket er ikke et tvangsvedtak rettet mot A, jf. tvistemålsloven §476. Et vedtak om samtykke til adopsjon hvor ingen har foreldreansvaret eller er fratatt dette, er ikke et tvangsinngrep rettet mot biologisk far. Like lite som A kunne ha protestert mot et samtykke til adopsjon fra moren mens hun levde, like lite er det grunn til at han skal kunne protestere mot fylkesnemndas samtykke til slik adopsjon som treffes i morens sted. Det er vanskelig å se at det foreligger noen reelle grunner til at A som far uten foreldreansvar skal ha andre og mer omfattende rettigheter i adopsjonsprosessen enn han ville ha hatt dersom moren var i live og hadde foreldreansvaret. Fylkesnemndas vedtak om samtykke til adopsjon er heller ikke i sitt innhold rettet mot A. Vedtaket er utelukkende en vurdering av fosterforeldrenes skikkethet og hva som er til barnets beste, og om det ut fra en vurdering av disse forhold kan gis samtykke til adopsjon. I avgjørelsene i [[Rt-1999-173]] og [[Rt-1999-479]] var situasjonen forskjellig fra denne saken. Disse sakene gjaldt foreldre som hadde hatt foreldreansvaret tidligere. Etter ordlyden i barnevernloven §4-20 annet ledd kan fylkesnemnda gi adopsjonssamtykke når det tidligere er truffet vedtak om å frata foreldreansvaret etter første ledd. Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd ikke når ingen har foreldreansvaret grunnet dødsfall. Fylkesnemnda må imidlertid kunne gi samtykke også i et slikt tilfelle. Det vises til barneloven §37 femte ledd hvor det bestemmes at barnevernloven §4-20 skal gjelde tilsvarende når barnevernet overtar den daglige omsorgen etter at den som har foreldreansvaret dør, og ingen overtar foreldreansvaret. Kommunen har lagt ned slik påstand: «1. Z herredsrett sak 00-0054 A avvises. 2. X kommune tilkjennes saksomkostninger fra herredsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.» A anfører at lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig, og har i hovedsak anført: Ved vurderingen av om adopsjonssamtykket er et vedtak som er rettet mot ham er det et vesentlig moment at han som biologisk far er barnets eneste nære pårørende. Et adopsjonssamtykke vil da åpenbart få betydning for hans rettigheter og plikter overfor barnet. Det er videre av stor betydning at de rettslige konsekvenser av et adopsjonssamtykke vil medføre at alle bånd mellom barnet og hennes biologiske familie blir brutt. Barnevernloven §4-20 må forstås slik at adopsjonssamtykke forutsetter at noen har foreldreansvar for barnet. I dette tilfellet ser det ikke ut som om det er truffet et vedtak om overtakelse av foreldreansvaret før adopsjonssamtykke ble gitt. Dette kan ikke være korrekt rettsanvendelse. Det vises i denne sammenheng også til barneloven §37 femte ledd. A har lagt ned slik påstand: «1) Kjæremålet forkastes. 2) X kommune/det offentlige idømmes sakens kostnader for de tidligere rettsinstanser.» Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet er et videre kjæremål. Da saken er fremmet, kommer ikke tvistemålsloven §404 nr. 1 til anvendelse. Kjæremålet er rettet mot lagmannsrettens rettsanvendelse. Etter tvistemålsloven §404 nr. 3 er utvalgets kompetanse begrenset til å prøve lagmannsrettens generelle lovtolking. Tvistemålsloven §476 gir den som tvangsinngrepet er «retta mot» adgang til å anlegge søksmål etter reglene i lovens kapittel 33 for å få vedtaket overprøvd. Lagmannsretten har kommet til at når ingen har hatt foreldreansvaret for barnet etter morens død i 1991, må A som barnets biologiske far ha adgang til å anlegge søksmål. I [[Rt-1994-1654]] kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at barnets biologiske mor som var fratatt foreldreansvaret, ikke kunne reise sak etter tvistemålsloven kapittel 33 for å få prøvd gyldigheten av fylkesnemndas vedtak om å gi adopsjonssamtykke etter barnevernloven §4-20. I [[Rt-1999-173]] fravek imidlertid Høyesterett denne rettsoppfatningen og kom til at biologiske foreldre kunne anlegge søksmål for å få overprøvd vedtaket etter at de tidligere var fratatt foreldreansvaret. Og i [[Rt-1999-479]] kom kjæremålsutvalget til at barnets biologiske far, som ikke hadde hatt del i foreldreansvaret, med hjemmel i tvistemålsloven §75 kunne erklære hjelpeintervensjon til morens søksmål etter tvistemålsloven kapittel 33 om å få et adopsjonssamtykke kjent ugyldig. Kommunens standpunkt er at når ingen har blitt fratatt foreldreansvaret, er det ingen som har adgang til å få overprøvd vedtaket etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Høyesteretts kjæremålsutvalg har kommet til at lagmannsrettens tolking av tvistemålsloven §476 er riktig, slik at A i den foreliggende situasjonen kan anlegge søksmål etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33 uten å være henvist til å anlegge søksmål etter de ordinære reglene om domstolskontroll med forvaltningen. I denne sammenheng vises det særlig til at et adopsjonssamtykke avskjærer den juridiske tilknytningen mellom faren og datteren, jf. adopsjonsloven §13 første ledd 2. punktum. Dette innebærer særlig at den gjensidige arverett faller bort, og at faren taper muligheten etter barnevernloven §4-19 første ledd til å begjære samvær. Hans interesser i saken blir ikke tilstrekkelig ivaretatt ved at han etter adopsjonsloven §7 tredje ledd skal gis anledning til å uttale seg før adopsjonsbevilling blir gitt. Når det da ikke finnes andre som mer naturlig utpeker seg som søksmålsberettiget, må barnets biologiske far ha adgang til å få overprøvd vedtaket etter reglene i tvistemålsloven kapittel 33. Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til å tilkjenne saksomkostninger. Etter tvistemålsloven §483 bærer staten sakens omkostninger, og etter rettshjelploven §19 nr 2 skal A ha fri sakførsel. På denne bakgrunn, og da saken har reist et rettsspørsmål som ikke har vært avgjort tidligere, finner kjæremålsutvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Kjæremålet forkastes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
