Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om avvisning av anke. Ved kongelig resolusjon av 17. juli 1998 ble det besluttet å reise avskjedssak mot sokneprestene Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen. Begge prestene ble suspendert inntil avskjedssaken er rettskraftig avgjort. I oktober 1998 ble sakene behandlet i forliksrådet i de saksøktes bostedskommuner. Sakene ble deretter forent, og etter samtykke fra de saksøkte ble felles stevning tatt ut for Alta herredsrett, jf. tvistemålsloven §70. Alta herredsrett, som var satt med meddommere fra det alminnelige utvalg, avsa dom 21. januar 2000 med det resultat at sokneprestene ble frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann fant at prestene hadde vist utilbørlig atferd og at vilkårene for avskjed således var til stede etter tjenestemannsloven §15 første ledd bokstav b. Dommen ble vedtatt forkynt av statens prosessfullmektig 25. januar 2000. Staten har inngitt anke over dommen til Hålogaland lagmannsrett 21. mars 2000. I anketilsvaret har de saksøkte påstått anken avvist som for sent fremsatt, samt at det ikke forelå gyldig forvaltningsvedtak om anke. Hålogaland lagmannsrett har 19. juni 2000 etter forutgående skriftlig behandling truffet beslutning i avvisningsspørsmålet, jf. tvistemålsloven §93. Beslutningen har slik slutning: «1. Ankesaken fremmes. 2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.» Lyngmo og Thorsen har i rett tid påkjært lagmannsrettens beslutning til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder rettsanvendelsen, og de kjærende parter har i det vesentlige anført: Vedtaket om å påanke herredsrettens dom er ikke fattet av kompetent organ. Det følger av Grunnloven §22 annet ledd, sammenholdt med dens §28 og §21, at Kongen i statsråd er kompetent organ. Dette er lagt til grunn i praksis og er forutsatt i tjenestemannsloven. Det er også antatt i juridisk teori. Domstolloven §191 har ingen relevans for spørsmålet om hvilket organ som er kompetent til å beslutte anke. Bestemmelsen handler bare om prosessuell legitimasjon. Departementets tilråding i resolusjonsforedragene har ingen betydning for spørsmålet. På denne bakgrunn har Kongen bare besluttet å reise søksmål i avskjedssak. Kongen har ikke med dette delegert sin kompetanse til å avgjøre ankespørsmålet. På samme måte som Kongen ikke har adgang til å delegere sin myndighet til å beslutte avskjedssak mot embetsmann, kan han ikke delegere myndigheten til å beslutte anke. Iallfall må dette gjelde så lenge slik delegasjonsadgang ikke er bestemt ved lov. Anken er for sent fremsatt. Ankefristen i saken er en måned, jf. tjenestemannsloven §19 nr. 4 og arbeidsmiljøloven §61C siste ledd. Lagmannsretten har misforstått betydningen av tjenestemannsloven §19. Bestemmelsens henvisninger til vedtak i klageinstans kan bare forstås som henvisninger til nødvendige prosessforutsetninger (søksmålsbetingelser) som må foreligge for at tjeneste-/embetsmannen skal kunne reise søksmål. For embetsmenn som er avskjediget av Kongen i statsråd som førsteinstans, er det ingen administrativ klageadgang. Likevel kan embetsmannen i slike tilfeller bringe saken inn for domstolene, og de særskilte prosessreglene i arbeidsmiljøloven §61B og §61C må da gjelde. Det essensielle i tjenestemannsloven §19 er at det må foreligge et endelig vedtak som innebærer utøvelse av offentlig myndighet, og som omhandler forhold som nevnt i første ledd. Dette er tilfellet i denne saken. Arbeidstakerens pretensjon om at det i realiteten foreligger et ugyldig vedtak vil kunne innebære at arbeidsmiljølovens prosessregler kommer til anvendelse, jf. [[Rt-1993-1451]]. Denne avgjørelsen innebærer at tjenestemannsloven §19 nr. 4 går videre enn hva som følger av de øvrige ledd i bestemmelsen. Ordlyden i §19 er ikke til hinder for at søksmål reist av staten til avskjed av uavsettelige embetsmenn skal følge de særskilte prosessregler i arbeidsmiljøloven §61B og §61C. Det vises til ulike konsekvenshensyn som taler for at lagmannsrettens rettsanvendelse er uriktig. Det er nedlagt slik påstand: «Anken avvises og Olav Berg Lyngmo og Arne Thorsen tilkjennes saksomkostninger.» Staten v/Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet har inngitt tilsvar og i det vesentlige anført: Staten har etterlevd regelen i Grunnloven §22 annet ledd i og med at Kongen har truffet beslutningen om at sak skal reises. Dermed har Kongen uttrykt sitt syn på avskjedsspørsmålet og gjort det som skal til for at saken kan bringes inn for domstolene til avgjørelse. Det er ikke i strid med Grunnloven at departementet - på sedvanlig vis - er overlatt å ta hånd om saken i fortsettelsen. Grunnlovens ordlyd oppstiller ingen regel om at rettsmidler bare kan anvendes etter beslutning av Kongen. Tvert imot viser Grunnloven at det kan delegeres til vedkommende statsråd å nå det mål som Kongen har besluttet å forfølge. Det fremgår av de to kongelige resolusjoner og av fast praksis at Kongen i denne saken har overlatt til departementet å håndtere rettssaken i fortsettelsen. Om denne praksis vises til Per Sandvik, Stat og kommune som part i rettssaker, Lov og Rett 1983 side 493 flg. Det er ingen regel i sivilprosessen om at det organ som innenfor et forvaltningsområde har kompetanse til å beslutte saksanlegg, er det eneste organ som kan beslutte bruk av rettsmidler. Dette gjelder iallfall ikke for saker reist etter Grunnloven §22 annet ledd. Slike tilfeller kan ikke sammenlignes med for eksempel kommuners sakførsel. Under enhver omstendighet kan ikke saken avvises, idet Kongen i statsråd innen ankeforhandlingens start kan godkjenne departementets beslutning om å anke, jf. [[Rt-1958-1045]] og [[Rt-1982-1720]]. Slik godkjennelse ble vedtatt ved kgl. resolusjon 15. september 2000. Det er tvistemålslovens ankefrist på to måneder som gjelder i saken, ikke arbeidsmiljølovens fristregel. Ordlyden i tjenestemannsloven §19, spesielt nr. 2, og tilsvarende ordlyd i arbeidsmiljøloven avgjør i seg selv avvisningsspørsmålet. Ordlyden viser hvilket anvendelsesområde §19 har, og det foreliggende tilfelle faller klart utenfor bestemmelsens ordlyd. De alminnelige prosessregler får anvendelse. For herredsretten ble saken behandlet etter de alminnelige regler, noe de kjærende parter syntes å godta. Prinsippet om at saksøkers pretensjon skal vektlegges, jf. [[Rt-1993-1451]], taler ikke for at de kjærende parters rettslige syn er riktig. Påstanden i kjæremålet kan uansett ikke tas til følge. Hvis de kjærende parter gis medhold, må lagmannsrettens beslutning oppheves og saken hjemvises til behandling av statens subsidiære oppreisningsbegjæring. Det er nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Kjæremålet forkastes. Subsidiært: Lagmannsrettens beslutning oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten for behandling av statens oppreisningsbegjæring.» Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, bemerker: Kjæremålet gjelder lagmannsrettens beslutning om å fremme en ankesak, og de kjærende parter har angrepet lagmannsrettens rettsanvendelse på to punkter. For det første anføres at lagmannsretten har tatt feil når den er kommet til at vedtak om anke i avskjedssak mot en uavsettelig embetsmann ikke må treffes av Kongen i statsråd. Det følger av Grunnloven §22 annet ledd, sammenholdt med Grunnloven §28 og §21, jf. tjenestemannsloven §15, at det er Kongen i statsråd som må treffe vedtak om å reise avskjedssak mot en uavsettelig embetsmann. De kjærende parter har gjort gjeldende at det i teorien er støtte for at et vedtak om anke i en slik sak må treffes på samme måte. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det følger av Grunnlovens ordlyd at kompetansen til å anke i en sak hvor staten har reist avskjedssak i henhold til en beslutning av Kongen i statsråd, ikke skulle kunne delegeres til departementene. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at det i teorien foreligger uttalelser til støtte for det anførte standpunkt. Den uttalelse av Per Sandvik i artikkelen «Stat og kommune som part i rettssaker» Lov og Rett 1983 side 493 på side 507, som de kjærende parter har vist til, er svært generell, og tar, slik utvalget ser det, ikke sikte på et tilfelle etter Grunnloven §22 annet ledd. Spørsmålet om kompetansen ved anke i et slikt tilfelle, kan ellers ikke ses omtalt i litteraturen. De kjærende parter har videre gjort gjeldende at kompetansen til å avgjøre ankespørsmålet ikke er blitt delegert. Utvalget er ikke enig i dette. Gjennom resolusjonen om å anlegge avskjedssak er departementet gitt myndighet til å reise søksmål på vegne av staten. Utvalget finner det klart at myndigheten også omfatter avgjørelse av de spørsmål som oppstår under rettergangen, herunder spørsmål om bruk av rettsmidler. Uten at det har noen betydning for avgjørelsen på dette punkt, nevner utvalget at Kongen i statsråd 15. september 2000, har besluttet å opprettholde anken. For det annet anføres at anken er for sent fremsatt fordi arbeidsmiljølovens ankefrist på en måned, gjelder for saken, og at lagmannsretten har tolket tjenestemannsloven §19 nr. 4 uriktig. De kjærende parter viser til at denne regelen gir enkelte av arbeidsmiljølovens bestemmelser anvendelse «for søksmål» og at henvisningen blant annet gjelder arbeidsmiljøloven §61C som fastsetter en særlig ankefrist for saker etter arbeidsmiljøloven. Utvalget peker på at §61C i første rekke gir særregler for hovedforhandlingen i saker etter arbeidsmiljøloven. Disse særreglene ble ikke fulgt da avskjedssaken ble behandlet i første instans. Det kan heller ikke ses at det ble satt frem krav om behandling av saken i henhold til arbeidsmiljølovens regler. Kjæremålsutvalget er enig med lagmannsretten i at tjenestemannsloven §19 nr. 4 ikke gjelder søksmål som er reist av staten mot en uavsettelig embetsmann. Tjenestemannsloven av 1977 gjaldt ikke for embetsmenn. Någjeldende tjenestemannslov av 1983 ble gitt anvendelse for embetsmenn «der det er uttrykkelig sagt», jf. §1 nr. 1 2. punktum. I forarbeidene til 1983-loven er videre uttalt at denne på enkelte punkter stiller seg friere i forhold til arbeidsmiljøloven enn det 1977-loven gjorde, se Ot.prp.nr.72 (1981-1982) side 4-5. Slik utvalget ser det, får arbeidsmiljølovens bestemmelser bare anvendelse for embetsmenn der dette er uttrykkelig bestemt. Tjenestemannsloven §19 tilsvarer §15 i 1977-loven, men er noe utvidet i forhold til den tidligere lovs §15 ved at den delvis er gitt anvendelse for embetsmenn. For en embetsmann bestemmer §19 nr 1 at han kan påklage ordensstraff, og nr. 2 at han kan reise søksmål for å prøve lovligheten av klagevedtaket. Slik kjæremålsutvalget ser det, er det slike søksmål som nr. 4 omhandler, og det er ikke grunnlag for å anta at §19 nr. 4 gjelder andre søksmål enn de som gjelder klagevedtak etter nr. 2. Tjenestemannsloven §19 nr. 3 og nr. 7 ble endret ved lov 11. juni 1993 nr. 67. Bakgrunnen for lovendringen var et ønske om harmonisering mellom tjenestemannsloven og arbeidsmiljøloven. Endringene i §19 nr. 3 medførte en innskrenkning av arbeidstakerens rett til lønn under suspensjon og til å stå i stillingen under en oppsigelsessak, mens endringene i nr. 7 blant annet sikrer rett til erstatning ved urettmessig avskjed ved at arbeidsmiljøloven §66 nr. 5 gis anvendelse. Bestemmelsene i tjenestemannsloven §19 nr. 3 og nr. 7, slik de nå lyder, inneholder regler av betydning for embetsmenn som Kongen har besluttet å reise avskjedssak mot. Utvalget kan imidlertid ikke se at de materielle rettigheter som disse bestemmelsene gir embetsmenn i avskjedssaker, også har prosessuelle konsekvenser. Som nevnt fremgår det av forarbeidene til tjenestemannsloven at arbeidsmiljølovens bestemmelser bare får anvendelse for embetsmenn, når dette er klart bestemt. Høyesteretts kjæremålsutvalg kan således ikke se at det følger av tjenestemannsloven §19 nr. 4 at de prosessuelle særregler i arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse. Lagmannsrettens beslutning blir etter dette å stadfeste. Regjeringsadvokaten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger, men uttalt at spørsmålet må utstå til den avgjørelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens beslutning stadfestes. Avgjørelsen av saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
