Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder videre kjæremål over lagmannsrettens kjennelse i sak om fortsatt brev- og besøkskontroll. A, født *.*.1970, er siktet blant annet for overtredelse av straffeloven §162 første jf. tredje ledd, for befatning med 2,2 kg heroin og 5,5 kg amfetamin. A har vært varetektsfengslet siden 22. april 2000. Fengslingsfristen har vært forlenget flere ganger, senest ved Kristiansand forhørsretts kjennelse 11. september 2000, der fengslingsfristen er satt til 9. oktober 2000 kl. 15.00. I kjennelsen 11. september 2000 er fengslingsbemyndigelsen begrunnet i unndragelsesfare, jf. straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1. A har vært undergitt brev- og besøksrestriksjoner i hele fengslingsperioden. Ved byrettens kjennelse 11. september 2000 ble politiets begjæring om fortsatt brev- og besøkskontroll i fengslingsperioden ikke tatt til følge. Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen hva gjelder spørsmålet om brev- og besøkskontroll til Agder lagmannsrett, som 18. september 2000 avsa kjennelse med slik slutning: «I forhørsrettens kjennelse gjøres den endring at siktede også undergis varetektsfengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 2, og at han fortsatt undergis brev- og besøkskontroll i fengslingstiden, jf. §186 annet ledd.» A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §186 annet ledd feil, subsidiært at kjennelsen er så mangelfullt begrunnet på dette punktet at tolkingen ikke kan prøves. Brev- og besøksrestriksjoner kan ikke ilegges alene fordi siktede ikke vil forklare seg til politiet. Avgjørende må være om hensynet til etterforskningen på avgjørelsestidspunktet fordrer bruk av restriksjoner, ikke om etterforskning vil kunne fortsette dersom siktede skulle forklare seg en gang i fremtiden. Formålet med etterforskningen er slått fast i straffeprosessloven §226, og må være avgjørende ved vurderingen også etter lovens §186 annet ledd. Det må være konkrete, ikke bare hypotetiske, etterforskningsskritt som gjenstår, se [[Rt-1997-1851]]. Det kan ikke være rom for utvidende tolking av bestemmelsen, ettersom det er tale om svært inngripende og belastende tiltak. Videre er det slik at en siktet ikke har plikt til å forklare seg, verken for politiet eller til retten, jf. straffeprosessloven §90 og §91 og også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14 nr. 3 g og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 1. Dersom lagmannsrettens kjennelse blir stående, aksepteres at en siktet, i alle fall ved langvarig bruk av restriksjoner, kan bli presset til å avgi forklaring, idet lagmannsrettens resonnement innebærer at restriksjoner kan ilegges helt fram til hovedforhandling med mindre den siktede forklarer seg. Videre anføres at straffeprosessloven §186 annet ledd ikke kan tolkes slik at den skal ivareta hensynet til oppklaring og opplysning av saken på domstidspunktet, se [[Rt-1997-1851]]. Det anføres også at lagmannsrettens bemerkning om forholdet til straffeprosessloven §170a er utilstrekkelig. A har lagt ned slik påstand: «Prinsipalt: Politiets begjæring om ileggelse av restriksjoner i medhold av §186, annet ledd overfor A, f. *.*.1970, tas ikke til følge. Subsidiært: Agder lagmannsretts kjennelse i sak nr. 00-01260 M oppheves.» Påtalemyndigheten har anført at saken ikke kan regnes som ferdig etterforsket selv om politiet ikke har flere aktuelle arbeidsoppgaver i saken. Ettersom de siktede har nektet å forklare seg for politiet, mangler et viktig bevis og saken må betegnes som uferdig. Dersom de siktede skulle velge å forklare seg før hovedforhandlingen, vil etterforskningen bli gjenopptatt i hvert fall ved avhør av de siktede. De siktede vil kunne forspille bevis dersom de gis anledning til å kommunisere med hverandre direkte eller gjennom andre personer før slike avhør kan gjennomføres. Det vises til [[Rt-1999-1163]]. Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at kjæremålet forkastes. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det videre kjæremål retter seg mot lagmannsrettens lovtolking og saksbehandling, som kjæremålsutvalget kan prøve, jf. straffeprosessloven §388 første ledd. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse om at siktede under fortsatt fengsling skal være undergitt brev- og besøkskontroll, i medhold av straffeprosessloven §186. Om grunnlaget for å opprettholde disse restriksjoner har lagmannsretten vist til politiets kjæremålserklæring, til lagmannsrettens kjennelse 17. august 2000 som gjelder siktede og til lagmannsrettens kjennelse 18. september 2000 vedrørende en medsiktet. Kjæremålsutvalget finner lagmannsrettens utforming av kjennelsesgrunnene, med henvisning til flere andre dokumenter, lite hensiktsmessig med tanke på den prøving av lagmannsrettens lovtolking som kjæremålsutvalget skal foreta. Kjæremålsutvalget har imidlertid etter omstendighetene funnet kjennelsesgrunnene tilstrekkelige til at prøving av lovtolkingen kan finne sted, med unntak for lagmannsrettens anvendelse av straffeprosessloven §170a. Vedrørende straffeprosessloven §170a har lagmannsretten kort bemerket at bestemmelsen «kan ikke ses å være til hinder for at kjæremålet tas til følge». Tatt i betraktning at siktede har vært underkastet restriksjoner siden 22. april 2000, og at politiet - ifølge påtegning til kjæremålet - legger opp til å begjære forlengelse av restriksjonene frem til hovedforhandling, er det grunn til å foreta en nærmere vurdering av forholdet til §170a. Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves. Om kjæremålet vedrørende lovtolkingen bemerkes: Lagmannsretten har korrekt tatt utgangspunkt i den tolkning av straffeprosessloven §186 annet ledd, at brev- og besøkskontroll ikke kan besluttes for tiden etter at etterforskningen i saken er avsluttet. I politiets kjæremål til lagmannsretten, som denne henviser til, er uttalt blant annet: «Politiet betrakter saken som ferdig etterforsket i den forstand at man ikke har flere aktuelle arbeidsoppgaver i saken. Imidlertid har begge siktede nektet å forklare seg for politiet og retten. Dette innebærer at saken mangler et viktig bevis. Prinsipielt sett må da saken betegnes som uferdig. Hvis de siktede skulle velge å forklare seg før hovedforhandling vil etterforskningen bli gjenopptatt i form av avhør av de siktede samt evt. videre etterforskning av opplysninger de siktede måtte oppgi. En fengsling med begrunnelse i bevisforspillelsesfare uten restriksjoner vil medføre at de siktede vil kunne kommunisere med hverandre og andre personer via telefon, brevveksling, telefaks samt ved bruk av mellommenn/medinnsatte i fengslet. De siktede vil på denne måten kunne forspille bevis. Hensynet til etterforskningen i saken tilsier derfor fortsatt bruk av restriksjoner.» Lagmannsretten har presisert uttrykket «vil på denne måten kunne forspille bevis» i det siterte slik at den siktede vil ha reelle muligheter for å forspille bevis dersom restriksjonene ikke ilegges, og at det er mest sannsynlig at han vil benytte mulighetene. Kjæremålsutvalget forstår lagmannsrettens bevisbedømmelse - som kjæremålsutvalget ikke kan prøve - slik at etterforskningen i saken, som gjelder alvorlige narkotikaforbrytelser, reelt sett ikke er avsluttet, og at det vil kunne skade den videre etterforskning hvis restriksjonene ikke forlenges. Kjæremålsutvalget forstår videre bevisbedømmelsen slik at de etterforskningsskritt som gjenstår, ikke er innhentelse av forklaringer fra den siktede. Lagmannsretten har da ikke bygget på en uriktig tolking av straffeprosessloven §186 annet ledd. Dette gjelder også når man tar hensyn til straffeprosessloven §226, som angir formålet med etterforskning. Kjæremålsutvalget kan heller ikke se at lagmannsrettens tolking kommer i strid med straffeprosessloven §90 og §91 eller med bestemmelser i menneskerettighetskonvensjonene. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
