Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <b>Matningsdal</b>: Saken gjelder spørsmålet om det ved fredning av lynghei til naturreservat kan kreves erstatning for tapt areal- og kulturlandskapstillegg fordi fredningen hindrer at deler av området opparbeides til gjødslet kulturbeite, jf. naturvernloven §20. Med hjemmel i naturvernloven §8, jf. §10 og §21, §22 og §23 ble ved kgl. res. av 15. desember 1995 blant annet Tjeldstø naturreservat i Øygarden kommune, Hordaland, opprettet. Det fredete området utgjør 1 061 daa, hvorav 811 daa landareal. Reservatets formål er å frede et større våtmarks- og lyngheiområde med både trekk-, hekke- og vinterfunksjon for våtmarksfugl. I tillegg kommer kulturhistoriske og landskapsmessige verdier. Tjeldstømarka har vært benyttet som beite for gardsbrukene på Tjeldstø - opprinnelig både for kyr, sau og hest. Ut over beiting har området hatt sin største verdi for uttak av torv til brensel. Dette uttaket ble avsluttet rundt 1960, og fra begynnelsen av 1970-årene ble driften konsentrert om sauehold med økende sauetall. Bortsett fra tre gardsbruk lengst sør i området har det ikke blitt satt opp gjerde mellom eiendommene. Dyrene har dermed beitet fritt uten hensyn til eiendomsgrenser. Etter hvert som saueholdet økte, økte også behovet for godt beite. Blant annet av denne grunn ble Tjeldstømarka Beitelag etablert i 1977. Beitelaget omfatter ti eiere med i alt elleve bruk som til sammen eier 745 daa av landarealet innenfor reservatet. Beitelaget har satt opp gjerde mot riksveien som går langs området. I tillegg har det frem til 1995 foretatt brenning, rydding, kalking og gjødsling av deler av området. Området har tjent som vår- og høstbeite før og etter at sauene har vært på fjellbeite. Et mindre antall har også beitet om sommeren. Samlet dyretall utgjør ca 450 sauer med lam. Fredningen innebærer at området stort sett kan benyttes som tidligere, men den er til hinder for mer intensiv utnyttelse. Av særlig betydning er at tiltak som kan endre de naturlige forhold ikke kan iverksettes. Herunder er gjødsling og bruk av kjemiske midler - f.eks. kalking - forbudt, jf. forskriften IV punkt 3. Gjødsling og kalking er nødvendig for å oppnå areal- og kulturlandskapstillegg. Av tillatte handlinger kan det særlig nevnes at forskriftene V fastsetter at <span id="rp-innrykk">«Reglane i kap. IV er ikkje til hinder for:</span> <span id="rp-innrykk">...</span> <span id="rp-innrykk">2. Drift av eksisterande fulldyrka og overflatedyrka areal, og vedlikehald av gjerde i samsvar med noverande bruk.</span> Side:208 <span id="rp-innrykk">...</span> <span id="rp-innrykk">8. Beite som på vernetidspunktet, samt naudsynt bruk av gjetarhund.</span> <span id="rp-innrykk">9. Utnytting av lyngheiene til beite for sau. Med dette meinast m.a. hogst og rydding av furu og einer, og brenning av lyng i det omfang som er naudsynt for å halde lyngheiene i hevd til sauebeite.»</span> Innen fristen i naturvernloven §20a krevde syv av tretten grunneiere erstatning. Av disse var fire medlemmer av beitelaget. Etter at staten v/Miljøverndepartementet 10. juli 1997 hadde begjært skjønn for disse, søkte beitelaget i oktober samme år om oppreisning for fristforsømmelsen, jf. naturvernloven §20a første ledd 2. punktum. Direktoratet for naturforvaltning gav oppreisning, og medlemmene i beitelaget har avgitt likelydende erklæringer hvor de samtykker i at Tjeldstømarka Beitelag opptrer som part under skjønnet, og at erstatningen utmåles under ett for beitelagets område. Den 27. mars 1998 fremmet staten tilleggsbegjæring om skjønn hvor beitelaget er gjort til part. Samtidig ble skjønnet begjært hevet for de fire medlemmene av beitelaget som hadde fremmet individuelle krav. Under skjønnsforhandlingen for herredsretten la staten i forhold til beitelaget frem som spesiell skjønnsforutsetning at det hadde tillatelse til fortsatt kalking og gjødsling av ca 40 daa som allerede var kalket/gjødslet. Videre ble det gitt tillatelse til ytterligere kultivering til beite v/lyngbrenning, kalking og gjødsling av et areal på ca 10 daa. Nordhordland herredsrett avhjemlet 21. august 1998 skjønn hvor beitelaget ble tilkjent kr 840.000. Samtidig ble skjønnet hevet for de fire grunneierne som er medlemmer av beitelaget. Skjønnet er basert på at det var påregnelig at beitelaget, i tillegg til hva som fulgte av de spesielle skjønnsforutsetningene, ville ha gjødslet og kalket ytterligere ca 200 daa i fredningsområdet. Herredsretten kom til at fremtidig areal- og kulturlandskapstillegg som forutsetter at det er minst 50 % nyttbare grasarter eller beitetålende urter på arealet, ikke omfattes av naturvernloven §20 tredje ledd. Denne bestemmelsen fastsetter at når det ved erstatningsutmålingen blir «tatt hensyn til påregnelige fremtidige bruksendringer, skal det ved erstatningsfastsettelsen ses bort fra offentlige tilskudd som i tilfelle gis til bruksomleggingen». Herredsretten kom videre til at tilskuddet heller ikke kunne unntas på annet grunnlag. Av det tilkjente beløpet utgjorde kr 600.000 erstatning for tapt tilskudd. Staten v/Miljøverndepartementet begjærte overskjønn til Gulating lagmannsrett i forhold til beitelaget. Lagmannsretten avhjemlet skjønn 26. juni 2000 hvor beitelaget ble tilkjent kr 600.000. Også lagmannsretten la til grunn at beitelaget uten fredningen ville ha gjødslet og kalket ca 200 daa ut over hva det hadde tillatelse til. Men lagmannsretten kom til at det ikke kunne tilkjennes erstatning for tapte offentlige tilskudd. Det ble vist til at naturvernloven §20 tredje ledd i henhold til forarbeidene ikke skal tolkes antitetisk, og når formålet ikke lenger kunne realiseres, var det «ikke grunn til å ta det aktuelle offentlige tilskudd i betraktning ved erstatningsberegningen». Tjeldstømarka Beitelag har anket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder rettsanvendelsen, og er begrenset til spørsmålet om tap av det aktuelle tilskuddet har erstatningsrettslig vern ved naturfredning. Side:209 Den ankende part, <b>Tjeldstømarka Beitelag</b>, har i korte trekk anført: Erstatningsutmålingen ved fredning til naturreservat reguleres av naturvernloven §20 annet ledd som gir reglene om erstatning ved ekspropriasjon tilsvarende anvendelse. Ved ekspropriasjon hadde tilskuddet utvilsomt blitt erstattet. §20 tredje ledd, som unntar tilskudd som ved «bruksendringer» gis «til bruksomleggingen», kan ikke anvendes. Den kultiveringen som hadde vært nødvendig for å oppnå tilskuddet, er ingen bruksendring. Bestemmelsen omfatter dessuten bare investeringstilskudd. Det aktuelle tilskuddet er derimot et årlig produksjonstilskudd som ikke forutsetter en bruksomlegging. Selv om det i forarbeidene uttales at bestemmelsen ikke skal tolkes antitetisk, kan den ikke anvendes på andre tilskuddstyper enn de som er positivt angitt. Uten denne begrensningen kunne grensedragningen bli problematisk, og de prosessøkonomiske gevinstene som lovgiver tok sikte på ved å gi reglene om erstatning ved ekspropriasjon tilsvarende anvendelse, kunne gå tapt. Lovgivers ønske om å gi grunneiere som rammes av fredningsvedtak omtrent samme rettsstilling som ved ekspropriasjon, ville også bare delvis bli realisert. Lagmannsrettens formålsbetraktninger passer etter dette dårlig. Tjeldstømarka Beitelag har nedlagt denne påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 26. juni 2000 oppheves så langt det er påanket.</span> <span id="rp-innrykk">2. Tjeldstømarka Beitelag tilkjennes sakens omkostninger for Høyesterett.»</span> Ankemotparten, <b>staten v/Miljøverndepartementet</b>, har i korte trekk anført: Lagmannsrettens rettsanvendelse er riktig, men begrunnelsen er noe upresis. Prosessen med gjødsling og kalking for å oppnå tilstrekkelig grasproduksjon til å utløse tilskuddet, er en bruksendring. Tredje ledd er dermed ikke uanvendelig på dette grunnlag. Det aksepteres imidlertid at tilskuddet ville ha blitt erstattet ved ekspropriasjon, og at det ikke omfattes av ordlyden i §20 tredje ledd som direkte nevner investeringstilskudd. Men ved en snever ordfortolking vil bestemmelsen tape sin betydning da slike tilskudd i praksis har falt bort. Og når forarbeidene forutsetter at bestemmelsen ikke skal tolkes antitetisk, må den også kunne anvendes på tilskudd som forutsetter endret bruk, forutsatt at tilskuddet er knyttet til arealet. Ved tolkingen må det dermed legges betydelig vekt på formålet med tredje ledd - at tilskuddsforventningen ikke skal erstattes. Det kan ikke være avgjørende at tilskuddet er årlig. Dette er bare forskjellige måter å kanalisere midler på til en næring. Til støtte for statens tolking anføres videre at tilskuddet først og fremst har som formål å være vederlag for forvaltning av kulturlandskapet. Tilskuddet ble etablert i 1989, og hadde det eksistert tidligere, er det grunn til å tro at tredje ledd uttrykkelig hadde omfattet det. Ved tolkingen må det også legges vekt på at det er en viktig forskjell mellom ekspropriasjon og fredning til naturreservat ved at grunneieren i Side:210 det siste tilfellet har en ikke ubetydelig restrådighet. I vår sak kan bruken stort sett fortsette som før. Det må videre legges vekt på at da tilskuddsforventningen ikke er grunnlovbeskyttet, kan et tilskudd falle bort eller bli kraftig endret. Dermed kan det oppstå problemer ved erstatningsutmålingen om de kan kreves erstattet. Staten v/Miljøverndepartementet har nedlagt denne påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Gulating Lagmannsretts overskjønn 26 juni 2000 stadfestes så langt det er påanket.</span> <span id="rp-innrykk">2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»</span> <span id="premiss"><b>Mitt syn på saken:</b></span> Jeg er kommet til at anken fører frem. Innledningsvis finner jeg det naturlig kort å omtale areal- og kulturlandskapstillegget. Tilskuddet er ett av mange produksjonstilskudd i landbruket, og reguleres ved forskrift som justeres noe fra år til år. Det varierer med areal, vekster og soner. Omfanget beror dessuten på de årlige bevilgningene. Tilskuddet avløste i 1989 produksjonstillegg for grovfôrproduksjon som dels hadde som formål «å stimulere til en økt bruk av grovfôr i den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen ved å styrke all grovfôrproduksjon uavhengig av produksjonsmåte», og dels «å styrke inntekta og bedre godtgjørelsen for innsatt arbeid i den grovfôrbaserte husdyrproduksjonen». Areal- og kulturlandskapstillegget videreførte disse formålene, men som nytt formål ble angitt at det skulle «bidra til vedlikehold av kulturlandskapet gjennom arealutnyttelse og vedlikehold av landskapsbildet». Formålsangivelsen har senere blitt noe endret, og i 1995 var formålet todelt - å «bidra til vedlikehold av kulturlandskapet og kulturmark med plante- og dyreliv, tradisjonelle ferdselsårer og kulturminner gjennom arealutnyttelse og vedlikehold av landskapsbildet», og «å styrke inntekten og bedre godtgjørelsen for innsatt arbeid i planteproduksjonen». I St.meld.nr.19 (1999-2000) Om norsk landbruk og matproduksjon side 131 heter det at tilskuddet «er først og fremst betaling for forvaltning av kulturlandskapet, men skal samtidig gi inntekt basert på arealbruk i alle deler av landet». Naturvernloven §20 første ledd fastsatte opprinnelig at økonomisk tap som følge av vedtak med hjemmel i loven kunne kreves erstattet i samsvar med «alminnelige rettsgrunnsetninger». Erstatning skulle dermed ytes når det var en nødvendig følge av Grunnloven §105 anvendt på rådighetsinnskrenkninger. Konsekvensen var at det erstatningsrettslige vernet var langt svakere enn ved ekspropriasjon, og at erstatning normalt var avskåret. Erstatningsansvaret ved ekspropriasjon ble lovregulert ved lov av 26. januar 1973 nr. 4, men i 1984 ble loven avløst av lov om vederlag ved oreigning av fast eigedom av 6. april 1984 nr. 17. Parallelt med dette arbeidet innledet Miljøverndepartementet i 1982 et arbeid med å endre naturvernloven §20 slik at det oftere skulle tilkjennes erstatning ved vedtak etter loven. Endringsforslaget ble fremmet Side:211 i Ot.prp.nr.46 (1983-1984) som førte til at naturvernloven §20 ved lov av 15. februar 1985 nr. 2 fikk følgende ordlyd: <span id="rp-innrykk">«Eiere av og rettighetshavere i eiendom som blir fredet etter §8, §9 og §11 har i samsvar med reglene i annet og tredje ledd krav på erstatning av staten for økonomisk tap som er en følge av vedtaket.</span> <span id="rp-innrykk">Erstatningen fastsettes i samsvar med reglene i lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eiendom. Ved anvendelsen av nevnte lov §10 er det tidspunktet for fredningen som skal legges til grunn.</span> <span id="rp-innrykk">Blir det ved erstatningens utmåling tatt hensyn til påregnelige fremtidige bruksendringer, skal det ved erstatningsfastsettingen ses bort fra offentlige tilskudd som i tilfelle gis til bruksomleggingen.»</span> Bestemmelsen innebærer at erstatningen ved fredning til naturreservat, som vår sak gjelder, utmåles som ved ekspropriasjon med mindre tredje ledd kommer til anvendelse. Etter ordlyden er tredje ledd begrenset til tilskudd til bruksomlegging - typisk tilskudd til nydyrking. Tredje ledd avviker fra hva som gjelder ved ekspropriasjon hvor det også kan tilkjennes erstatning for et eventuelt tapt nydyrkingstilskudd, jf. [[Rt-1985-718]]. Når areal- og kulturlandskapstillegget ville ha vært erstattet ved ekspropriasjon, må det også erstattes ved fredning til naturreservat med mindre det kan henføres under tredje ledd. Staten har i denne sammenheng sterkt fremhevet at det i Ot.prp.nr.46 (1983-1984) side 27 uttales at «tredje ledd skal ikke tolkes antitetisk», og at når investeringstilskuddene i dag har falt bort, må tredje ledd gis tilsvarende anvendelse på tilskudd som forutsetter at det har skjedd en bruksendring. Det kan synes noe uklart hva Miljøverndepartementet tok sikte på med det siterte utsagnet. Men det er naturlig å lese det i sammenheng med fortsettelsen hvor det heter: <span id="rp-innrykk">«Selv om §20 tredje ledd bare omhandler fradrag for offentlige tilskudd til planlagte bruksendringer, utelukker ikke dette at domstolene også kan gjøre fradrag for andre offentlige tilskudd der dette anses rett i forhold til reglene i ekspropriasjonserstatningsloven.»</span> Ved tolkingen av dette utsagnet er det et viktig moment at Justisdepartementet i forarbeidene til ekspropriasjonserstatningsloven uttalte at det ikke hadde funnet å kunne «løse spørsmålet om virkningen av offentlige tilskuddsordninger på erstatningen i denne omgang. Dette spørsmålet overlates fortsatt til domstolene», jf. Ot.prp.nr.50 (1982-1983) side 60. Og det var først i 1985, etter at naturvernloven §20 var endret, at Høyesterett avgjorde at det ved ekspropriasjon også kunne kreves erstatning for tapt nydyrkingstilskudd, jf. [[Rt-1985-718]]. Rettstilstanden fremstod med andre ord i 1984, da proposisjonen ble fremmet, som noe uavklart. Det er derfor mye som taler for at Miljøverndepartementet fant det riktig å understreke at dersom det ved ekspropriasjon ble nektet erstatning for et offentlig tilskudd, måtte ikke §20 tredje ledd tolkes slik at dette leddet uttømmende regulerte det tilsvarende spørsmålet for vedtak etter naturvernloven med den konsekvens at Side:212 grunneieren kunne komme i en bedre økonomisk stilling ved fredning enn ved ekspropriasjon. At lovgiveren, med unntak for investeringstilskuddene, ønsket å likestille de mest inngripende fredningsformene etter naturvernloven med ekspropriasjon, støttes også av den karakteristikken som gis i Ot.prp.nr.46 (1983-1984). På side 3 heter det at eiere og bruksrettshavere normalt vil være «varig fratatt enhver form for økonomisk rådighet av praktisk betydning», og i tillegg vil eieren «oftest også måtte avstå fra eksisterende utnyttelse av området». Videre heter det på side 15 at inngrepene «ligger nær opp til ekspropriasjon», og at «erstatningsutmålingen for de tap fredningsvedtakene representerer skal skje på samme måte som om det ved ekspropriasjon var pålagt negative servitutter med samme innhold». Dette taler mot at offentlige tilskudd, ut over det uttrykkelige unntaket, står i en svakere stilling enn ved ekspropriasjon. Det kan ikke legges vekt på at den aktuelle fredningen ikke er like inngripende som omtalt i forarbeidene. Jeg kan etter dette ikke se at forarbeidene gir støtte for å unnta tilskuddet. Spørsmålet blir dermed om reelle hensyn og formålsbetraktninger kan begrunne at det likevel henføres under tredje ledd. Til dette bemerker jeg for det første at man fra 1982 hadde startet en gradvis nedskjæring av nydyrkingstilskuddene, jf. [[Rt-1985-718]] på side 724. For Høyesterett er det dessuten opplyst at det på den tiden ble gitt produksjonstillegg for grovfôrproduksjon som, som nevnt, i 1989 ble avløst av den aktuelle tilskuddsordningen. Når begge tilskuddsordningene eksisterte, og produksjonstillegg ikke er nevnt i forarbeidene, taler denne tausheten mot at formålsbetraktninger kan begrunne at tredje ledd anvendes. På den annen side er jeg enig med staten i at en driftsomlegging også kan støttes ved etterfølgende tilskudd slik at det isolert sett kan synes kunstig å legge avgjørende vekt på hvordan det ytes. Men dette hensynet har ikke særlig bærekraft idet tilskuddet gis uavhengig av når arealet ble opparbeidet. Etter forskriften synes dessuten tilskuddet ikke å ha som formål å oppmuntre til investering. Jeg viser både til den siterte formålsangivelsen og omtalen i St.meld.nr.19 (1999-2000). Videre viser den betydelige differensieringen av nivået at tilskuddet er et viktig inntektspolitisk virkemiddel i landbruket. Jeg kan heller ikke se at tilskuddene skaper slik usikkerhet ved utmålingen at det kan begrunne unntak. Erstatningsutmåling beror alltid på et skjønn, og en tapspost kan ikke unntas fordi det knytter seg tvil til omfanget. Det kan dessuten ikke være vanskeligere å håndtere tilskuddet i denne sammenheng enn ved ekspropriasjon. På bakgrunn av ovenstående er jeg kommet til at tredje ledd må tolkes i samsvar med ordlyden, og at det må være en lovgiveroppgave å vurdere om det skal gjøres ytterligere unntak fra annet ledd. Etter dette finner jeg det ikke nødvendig å ta stilling til om den kultiveringen som hadde vært nødvendig for å oppnå tilskuddet, er en bruksendring. Anken har ført frem, og Tjeldstømarka Beitelag må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett, jf. skjønnsloven §54b første ledd 2. punktum sammenholdt med §54. Advokat Sætre har levert omkostningsoppgave som viser at han vil avkreve sin klient kr 101.041 hvorav Side:213 salæret utgjør kr 69 500 og utgiftene, inklusive rettsgebyr, kr 31 541. Jeg har ikke noe å bemerke til dette beløpet, som tilkjennes. Jeg stemmer for denne kjennelse: 1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 26. juni 2000 oppheves så langt det er påanket. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til Tjeldstømarka Beitelag v/formannen 101.041 - etthundreogentusenogførtien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Dommer <b>Lund</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Stang Lund</b>: Likeså. Dommer <b>Frisak</b>: Likeså. Dommer <b>Holmøy</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span> 1. Gulating lagmannsretts overskjønn av 26. juni 2000 oppheves så langt det er påanket. 2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler staten v/Miljøverndepartementet til Tjeldstømarka Beitelag v/formannen 101.041 - etthundreogentusenogførtien - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
