Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om fremleggelse av dokumentbevis, jf. tvistemålsloven §250, jf. §205. Stavanger byrett har til behandling tvist med utspring i at Esso Exploration and Production Norway AS (heretter Esso) har hevet en kjøpsavtale (kalt SPA) og driftsavtale (kalt IOO) inngått med Smedvigselskapene (heretter Smedvig) vedrørende en flytende oljeproduksjonsenhet, kalt Balder FPU. Det vises for øvrig til byrettens kjennelse med hensyn til saksforholdet. Under hovedforhandlingen har Smedvig provosert fremlagt en rekke dokumenter. De aktuelle for kjæremålssaken er provokasjon 128, - et internt strategidokument, «Balder Strategic Assessment ECI MC Review», og provokasjon 134, - innstilling(er) til styret og/eller administrerende direktør i Esso Norge AS i forbindelse med beslutningen om hevning. Det nevnte strategidokumentet var utarbeidet av et team hos Esso, hvor blant andre ansatt advokat Paul Wright var deltaker med angitt oppgave «Litigation Strategy». Dokumentet, som er på 26 sider, ble fremlagt av Esso, med unntak av side 18-19 som er sladdet. Av overskriftene som synes, fremgår at disse sidene gjelder «Legal rights & remedies». Esso nektet å fremlegge disse sidene og opplyste at de inneholdt juridiske vurderinger og råd fra advokat Wright, avgitt blant annet etter drøftelser med en norsk advokat i Esso og eksterne advokater. Det påberopes taushetsplikt om innholdet i disse sidene i medhold av tvistemålsloven §205, og at Esso således ikke er pliktig til å fremlegge dem, jf. §250. Provokasjon 134 ble ikke etterkommet fordi Esso hevdet at det ikke fantes noen slik(e) innstilling(er). Stavanger byrett avsa kjennelse 14. september 2000 med slik slutning for de nevnte provokasjoner: «1. Provokasjon 128: Begjæringen om fremleggelse av hele dokumentet «Balder Strategic Assessment ECI MC Review» tas ikke til følge. 2. Provokasjon 134: Esso pålegges straks å fremlegge innstilling til David Ledlie i forbindelse med hans beslutning om å erklære SPA og IOO-avtalen hevet.» I byrettens premisser vedrørende provokasjon 134 presiseres det at dokumentet som utgangspunkt kan kreves fremlagt i medhold av §250, «forutsatt at det ikke inneholder opplysninger som parten etter reglene om taushetsrett eller taushetsplikt for vitner ville være fritatt for å forklare seg om». Smedvig påkjærte byrettens kjennelse om provokasjon 128 og 134 til Gulating lagmannsrett, som avsa kjennelse 17. oktober 2000 med slik slutning: «1. Byrettens kjennelse i slutningens punkt 1 og 2 stadfestes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Smedvig har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse for så vidt gjelder slutningens punkt 1, og har i det vesentlige anført: Lagmannsretten har foretatt en uriktig fortolkning av bestemmelsene om fremleggelse av dokumentbevis i tvistemålsloven §250, jf. §205. Tvistemålsloven regulerer ikke spørsmålet om ansatte advokaters stilling. Byretten og lagmannsretten har uriktig anvendt lovens regler om advokaters taushetsplikt på Essos «husjurister», Paul Wright og Svein Bjørnestad. Ingen av stillingene til «husjuristene» er å anse som advokatvirksomhet i §205's forstand. Det foreligger ikke «betroelser» i den betydning bestemmelsen tar sikte på. Uansett har verken Wright eller Bjørnestad opptrådt i egenskap av advokat i dette konkrete tilfellet. Avgjørelsene i [[Rt-1999-1248]] og [[Rt-1998-83]] kan ikke forstås slik at det er fastslått at også ansatte advokater er vernet av taushetsplikten. Det er bare lagmannsrettsavgjørelsen i RG-1981-777 som synes å støtte et slikt syn. Kjennelsen i [[Rt-1998-110]] er en sentral avgjørelse, hvor en ansatt advokat ikke ble ansett omfattet av taushetsplikten fordi det ikke forelå noe klientforhold, og de aktuelle opplysningene var ikke betrodd ham i egenskap av advokat. - For nærværende sak betyr dette at det gruppearbeid bak rapporten som Essos internjurister inngikk i på linje med andre ansatte, ikke inneholder en klients «betroelser» til advokat i anledning hans «kall», jf. §205 og §250. EU-rettens løsning av spørsmålet om konkurransemyndighetens adgang til å foreta ransaking og beslag av dokumenter hos interne advokater i virksomheter under etterforskning, taler i favør av de kjærende parters syn. Det vises til EF-domstolens dom av 18. mai 1982 («AM & S Europe Limited» mot Kommisjonen) (679J0155 - Case 155/79). De prinsipielle betraktninger som EU-retten her bygger på, bør være retningsgivende for grensedragningen for taushetsplikt etter tvistemålsloven §205. Forarbeidene til EØS-konkurranseloven kan ikke tas til inntekt for at den norske regel om advokaters taushetsplikt er mer restriktiv enn EU-domstolens regel. Derimot er det grunn til å anta at reglene er - eller iallfall bør være - sammenfallende. Det er videre anført legislative hensyn - så vel materiellrettslige som prosessuelle - som taler mot at Essos «husjurister» uten videre omfattes av reglene om advokaters taushetsplikt. Det er særlig pekt på at «husjurister»/ansatte advokaters posisjon og arbeidsoppgaver normalt atskiller seg vesentlig fra tradisjonell advokatvirksomhet. Det er også fremholdt at den kjærende parts pretensjoner må legges til grunn, og at domstolene bør utvise forsiktighet med å nekte fremleggelse av påberopte bevis, jf. [[Rt-1998-484]]. Subsidiært påpekes at saksforholdet er en tvist mellom norske selskaper og skal løses etter norsk lov av norsk domstol. Paul Wright er amerikansk advokat, uten bevilling til å drive advokatvirksomhet i Norge etter domstollovens regler. Han kan derfor ikke betraktes som «advokat» i relasjon til tvistemålsloven §205. Når det særlig gjelder provokasjon 134, er de innstillinger til selskapets ledelse som ønskes fremlagt, klart definert, blant annet gjennom Essos egen vitneførsel. Lagmannsretten har ikke hatt grunnlag for - eller kan ikke utlegges som å ha ment - at disse innstillinger ikke finnes. Lagmannsretten har dessuten på feilaktig grunnlag foretatt en reservasjon for dokumenter underlagt taushetsplikt. Som ansatt i Esso Norge, direkte underlagt administrerende direktør, utøver ikke Svein Bjørnestad advokatvirksomhet i §205's forstand. Han kan derfor ikke påberope seg noe unntak fra fremleggelsesplikten. Det vises for øvrig til anførslene i tilknytning til provokasjon 128. Kjæremålet er supplert med prosesskrift av 8. november 2000. I prosesskriftet gjøres også gjeldende at lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil, dels fordi kjennelsesgrunnene er mangelfulle, og dels fordi retten ikke har utøvet et forsvarlig skjønn. Smedvig har nedlagt slik endelig påstand: «Prinsipalt: 1 Esso pålegges å fremlegge dokumentet «Balder Strategic Assessment E CI MC Review» i sin helhet. 2 Esso pålegges å fremlegge innstilling(er) til styret og/eller David Ledlie i forbindelse med dets/hans beslutning om å erklære SPA- og IOO-avtalen hevet, samt utdrag av styreprotokollen fra dette eller disse styremøter som viser hva som er protokollert om behandlingen av denne beslutning. Subsidiært: Gulating lagmannsretts kjennelse av 17 oktober 2000 i kjæremålssak nr 00-01851 oppheves og saken hjemvises til ny behandling.» Esso har inngitt tilsvar til kjæremålet og har i det vesentlige anført: Smedvig synes å hevde at lagmannsretten har lagt til grunn at ansatte advokater alltid er vernet av taushetsplikt, eller at det kan oppstilles en presumsjon for at de har et slikt vern. Lagmannsretten har ikke lagt til grunn noen slik absolutt regel eller presumsjon for sitt resultat. Esso har heller aldri anført annet enn at det må foretas en konkret vurdering av den enkelte advokats funksjon i det enkelte tilfelle. En slik konkret vurdering har lagmannsretten foretatt. Retten har også korrekt lagt til grunn at det ikke bare er betroelsene fra klient til advokat som er vernet, men også rådene fra advokat til klient. Lagmannsretten har således ikke bygget sin avgjørelse på en uriktig tolkning av reglene om advokaters taushetsplikt. Rettens lovforståelse har solid støtte i juridisk teori og rettspraksis. Det er ikke noe rettskildemessig grunnlag for å oppstille den presumsjon at en ansatt advokat ikke vernes av taushetsplikt. Smedvigs anførsler om konkurranserettslige regler i EU/EØS og forholdet til advokaters taushetsplikt, kan ikke tillegges vekt. Disse reglene er utformet på annen måte enn tvistemålsloven §205 og §250 ; det er forskjellige regler, med forskjellige anvendelsesområder. De konkurranserettslige reglene er riktignok dels inkorporert i norsk rett, særlig gjennom EØS-konkurranseloven §2 om opplysningsplikt til EFTAs overvåkningsorgan m.v. uten hinder av taushetsplikt. Men bestemmelsene har ikke opphevet tvistemålslovens regler om taushetsplikt i sin alminnelighet. Særlige hensyn gjør seg gjeldende på konkurranserettens område. Reelle hensyn taler mot å forskjellsbehandle ansatte advokater og eksterne advokater med hensyn til taushetsplikt. Reglene om taushetsplikt ivaretar klientens behov for å kunne drøfte faktum og juridiske spørsmål med sin advokat, uten frykt for at dette senere skal komme utenforstående i hende. Dette behov er til stede uansett om advokaten er frittstående eller ansatt. Smedvigs henvisning til [[Rt-1998-484]] er ikke relevant for nærværende sak. Taushetsplikten må ut fra sitt formål også gjelde for den amerikanske advokat Paul Wrights virksomhet. For øvrig deltok også Essos norske advokat, og til dels også eksterne advokater, i den juridiske rådgivning som de to sladdede sidene i rapporten inneholder. De norske advokatene omfattes iallfall av §205. Kjæremålet vedrørende provokasjon 134 synes å være basert på uenighet i byrettens og lagmannsrettens faktiske vurderinger, som kjæremålsutvalget ikke kan prøve i et videre kjæremål. Smedvigs angrep på byrettens reservasjon for taushetsbelagte opplysninger, kan ikke være gjenstand for kjæremål. Forholdet er at Smedvig fikk medhold i at et innstillingsdokument skulle fremlegges. Det har vist seg at dokumentet ikke eksisterer, og det har således ikke vært grunnlag for å vurdere om det inneholder taushetsbelagte opplysninger. Esso har inngitt et supplerende prosesskrift av 9. november 2000. Esso har nedlagt slik påstand: «1. Kjæremålet forkastes. 2. Esso Exploration and Production Norway AS tilkjennes sakens omkostninger for kjæremålsutvalget.» Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålsutvalgets kompetanse ved videre kjæremål er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404 første ledd. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling, som kjæremålsutvalget kan prøve. En parts plikt til å fremlegge et dokument er regulert i tvistemålsloven §250. Det er et vilkår at dokumentet har et slikt innhold at det kan tjene som bevis i saken. I og med at lagmannsretten fant at andre av de vilkår for fremleggelsesplikt som er fastsatt i bestemmelsen, ikke var oppfylt, fant retten det unødvendig å gå nærmere inn på dette vilkåret. Etter §250 er det et ytterligere vilkår at det skriftlige beviset er i partens besittelse. I den foreliggende sak var dette et rent bevisspørsmål som faller utenfor kjæremålsutvalgets kompetanse. Utvalget kommer tilbake til dette vilkåret avslutningsvis under behandlingen av provokasjon 134. Det sentrale spørsmål er om de dokumenter som ble krevet fremlagt, inneholdt «noget, som parten efter reglerne om vidnesbyrd vilde være utelukket fra eller fritat for at gi forklaring om». Den aktuelle regel er her tvistemålsloven §205 første ledd om at retten ikke uten samtykke må ta imot forklaring av advokater om «noe som er betrodd dem i deres stilling». Bestemmelsen må forstås slik at den gjelder krav om fremleggelse av dokumenter som har et slikt innhold at det faller inn under advokatens taushetsplikt. Lagmannsretten foretar innledningsvis i sin kjennelse en nærmere avgrensning av hvilken type opplysninger som omfattes av advokatenes taushetsplikt. Loven omtaler direkte forhold som er betrodd advokatene i deres stilling. Lagmannsretten uttaler at plikten også omfatter de råd som advokaten har gitt til klienten. Utvalget er enig i dette. I forhold til provokasjon 128 om fremleggelse av de to sladdede sidene i Essos interne strategidokument, har Smedvig gjort gjeldende at Paul Wright ikke kan anses som advokat i relasjon til tvistemålsloven §205. Det er særlig vist til hans stilling som ansatt advokat, men også til at han ikke har norsk advokatbevilling. Etter den kjærende parts mening inneholder ikke det gruppearbeid saken gjelder, en klients betroelser til sin advokat. Lagmannsretten har om dette uttalt: «Advokat Wrigth er ansatt i Essos amerikanske morselskap som «counsel» som er den amerikanske benevnelse for advokat. Kjæremotparten har opplyst at han har tillatelse til å opptre for retten i flere amerikanske stater, og også for amerikansk høyesterett. Wright har for øvrig fremlagt en erklæring om det samme i forbindelse med vitneavhør den 20. september. Lagmannsretten legger til grunn at advokat Wright er underkastet amerikanske taushetspliktsregler. Etter lagmannsrettens mening må taushetspliktreglene i tvistemålsloven §205 gjelde også for advokat Wright. Det legges til grunn at de to «sladdede» sidene inneholder juridiske råd ført i pennen av advokat Wright i samarbeid med Essos norske advokat, advokat Bjørnestad, og også til dels eksterne advokater. Som nevnt innledningsvis inngikk dokumentet som del av en større utredning om Balderprosjektet i et gruppearbeid hvor advokat Wright deltok og antas å ha ivaretatt den juridiske side. Verken ansettelsesforholdet eller det forhold at arbeidet var en del av et større dokument kan tillegges betydning for spørsmålet om advokatene utøvde en funksjon som reelt samsvarer med en advokats. Det må legges til grunn at dokumentet inneholder juridiske råd i forbindelse med spørsmålet om hevning, og at disse rådene bygger på de vurderinger som er foretatt i gruppearbeidet. Rådgivning om hvorvidt en kontrakt skal heves, eller eventuelt om andre virkemidler er mer tjenlige, er etter lagmannsrettens mening typisk advokatvirksomhet i et spørsmål av typisk juridisk og advokatmessig karakter.» Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket §205 uriktig. Bestemmelsen må også omfatte utenlandske advokater og advokater som er ansatt i et selskap. Det avgjørende i forhold til bestemmelsen må være om advokaten utfører et arbeid for sin oppdragsgiver eller for det selskapet vedkommende er ansatt i, som er av en slik karakter at det må anses som advokatvirksomhet. I den utstrekning taushetsplikten gjelder, og så langt det er tale om skriftlige uttalelser fra advokaten som omfattes av denne plikten, vil arbeidsgiveren kunne påberope unntaket i tvistemålsloven §250 første ledd. Utvalget finner støtte for dette syn i [[Rt-1999-1248]] som gjaldt Oslo kommunes plikt til å fremlegge en uttalelse fra kommuneadvokaten til en av kommunens etater i et søksmål fra en privat person. I denne avgjørelsen er det vist til en utrykt kjennelse fra 1985 i samme retning som gjaldt en uttalelse fra regjeringsadvokaten. Utvalget viser videre til Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, 2. utgave, side 772, og til Skoghøy: Tvistemål side 556. Lagmannsrettens bevisvurdering kan utvalget ikke prøve. Smedvig har gjort gjeldende at en rekke reelle hensyn både av materiell og av prosessuell karakter tilsier at det ikke bør være taushetsplikt i et tilfelle som det foreliggende, hvor en næringsdrivende benytter en ansatt advokat i stedet for en frittstående advokat med egen praksis. Etter utvalgets oppfatning kan disse hensyn ikke lede lenger enn til at spørsmålet om taushetsplikt - og dermed også det korresponderende spørsmål om plikt til fremleggelse av dokumenter - må løses ut fra hva som i det enkelte tilfelle er det reelle forhold: Dersom det aktuelle dokument er et resultat av en rådgivning fra den ansatte advokats side som kan likestilles med den funksjon som en frittstående advokat ville hatt, vil taushetsplikten for de nevnte advokater være den samme. Utvalget tilføyer at det i den foreliggende sak er tilstede et særegent moment ved at de ansatte advokater har samarbeidet med andre av bedriftens ansatte fra andre fagområder om utarbeidelsen av strategidokumentet. Lagmannsretten har lagt til grunn at de to sidene i dokumentet som tvisten gjelder, i sin helhet er ført i pennen av advokatene. At de juridiske vurderinger og råd som her er gitt, helt eller delvis bygger på andres vurderinger av for eksempel teknisk art, kan ikke lede til at spørsmålet om taushetsplikt blir stående i noen annen stilling. Smedvig har til støtte for sitt syn vist til EF-domstolens avgjørelse 18. mai 1982 i saken AM & S Europe Limited mot Kommisjonen for De europeiske Fellesskaper. Saken gjaldt kommisjonens adgang til å kreve fremlagt forretningsdokumenter, herunder korrespondanse mellom en advokat og hans klient, i forbindelse med kontroll med overholdelse av konkurransereglene. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å sammenligne reglene for kommisjonens rett til innsyn på dette helt sentrale området, med reglene i tvistemålsloven om fortolkningen av taushetsplikt og fremleggelsesplikt i en tvist mellom private parter. Utvalget konkluderer etter dette med at lagmannsretten ikke har tolket tvistemålsloven §250, jf. §205 uriktig når retten på samme måte som byretten er kommet til at Smedvigs begjæring om fremleggelse av strategidokumentet i sin helhet ikke kan tas til følge. Det andre tvistepunktet gjelder provokasjon 134. Kjæremålsutvalget finner det her nødvendig å redegjøre noe nærmere for saksbehandlingen. For byretten nedla Smedvig følgende påstand for dette punktet: «Esso pålegges å fremlegge innstilling(er) til styret og/eller David Ledlie i forbindelse med dets/hans beslutning om å erklære SPA og IOO-avtalen hevet, samt utdrag av styreprotokollen fra dette eller disse styremøter som viser hva som er protokollert om behandlingen av denne beslutning.» Byretten fant det lite trolig at det forelå noen innstilling eller noe skriftlig beslutningsgrunnlag for styret forut for hevningen, og tok ikke til følge denne delen av kravet. Derimot fant byretten det sannsynlig at det forelå «et skriftlig beslutningsgrunnlag i form av en innstilling eller lignende til administrerende direktør David Ledlie». På dette punkt ble Esso pålagt å fremlegge innstillingen til Ledlie, se pkt. 2 i byrettens slutning. I byrettens premisser ble påpekt at utgangspunktet i tvistemålsloven §250 første ledd var at dokumentet kunne kreves fremlagt, «forutsatt at det ikke inneholder opplysninger som parten etter reglene om taushetsrett eller taushetsplikt for vitner ville være fritatt for å forklare seg om». I kjæremålserklæringen til lagmannsretten nedla Smedvig en tilsvarende påstand som for herredsretten. Lagmannsretten opplyser at utdrag av styreprotokoll av 26. november 1997 ble fremlagt etter at provokasjonen var fremsatt. Lagmannsretten konstaterte at byrettens kjennelse om at Esso ble pålagt å fremlegge innstilling til David Ledlie, ikke var påkjært av Esso, og at kjennelsen på dette punkt var rettskraftig. For de øvrige dokumenter som ble krevet fremlagt, sluttet lagmannsretten seg til byrettens bevisvurdering og bemerket at krav om fremleggelse av et ikke eksisterende dokument ikke kan tas til følge. Lagmannsrettens avgjørelse er på dette punkt basert på en bevisvurdering som kjæremålsutvalget ikke kan prøve. Det kan ikke ses at lagmannsretten på dette punkt har gjort seg skyldig i noen uriktig lovtolkning. Resultatet av provokasjon 134 blir etter dette at Esso plikter å fremlegge det dokument som er nevnt i pkt. 2 i byrettens slutning. I kjæremålstilsvaret opplyser Essos prosessfullmektig at dette dokument «overhodet ikke synes å eksistere». Kjæremålsutvalget finner grunn til å bemerke at såfremt dette ikke medfører riktighet, vil plikten til fremleggelse av dokumentet være betinget av den forutsetning om fravær av taushetsbelagte opplysninger som byretten gir uttrykk for i sine premisser. Dette er et spørsmål som om nødvendig må bli gjenstand for en ny vurdering dersom det skulle bli aktuelt. Avslutningsvis bemerkes at utvalget ikke kan se at lagmannsrettens begrunnelse er mangelfull eller at det hefter andre feil ved lagmannsrettens saksbehandling. Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Kjæremålet har vært forgjeves. Etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må Smedvig dekke Essos saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksomkostningsbeløpet fastsettes i overensstemmelse med prosessfullmektigens oppgave til 21.000 kroner. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Smedvig Production Contracting KS, Smedvig ASA og Smedvig Offshore AS én for alle og alle for én til Esso Exploration and Production Norway AS 21.000 - tjueentusen - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
