Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om hvilke søksmål som etter tjenestemannsloven §19 nr. 2 jf. nr. 1 og nr. 4 skal behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven §61B og §61C. A inngikk den 20. juli 1998 kontrakt med forsvaret om å tjenestegjøre som løytnant ved Norges NATO-styrke i Bosnia (SFOR) frem til 31. mars 1999. Den 6. januar 1999 ble kontrakten forlenget frem til 31. mai 1999. For å ivareta kontinuiteten i NATO-styrken er det innført et system med mulighet til forlengelse av kontrakten, såkalt rekapitulering (recap.). A var innstilt til, og hadde fått tilbud om forlenget tjeneste frem til utgangen av november 1999. Den 16. mars 1999 ble A ilagt refselse for uaktsom kjøring med militært kjøretøy. Den 19. mars 1999 fikk han melding om at tilbudet om recap var annullert. Foruten refselsen for uaktsom kjøring var det vist til at han også var under etterforskning for et vådeskudd. A har forgjeves påklaget refselsen til Klagenemnda for disiplinærsaker i forsvaret. A tok ut stevning med påstand om at Klagenemndas vedtak om refselse skulle kjennes ugyldig. Videre nedla A påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og fremsatte krav om erstatning. Bakgrunnen for påstanden om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig var at A oppfattet annuleringen av recaptilbudet som en oppsigelse av en muntlig avtale om forlengelse av tjenestetiden. I brev av 24. mars 2000 tok byretten opp spørsmålet om retten skulle settes med arbeidslivskyndige meddommere. Etter uttalelse fra partene avsa byretten 21. juli 2000 kjennelse med slik slutning: «1. Spørsmålet om det foreligger en oppsigelse av saksøker, og om en eventuell oppsigelse er saklig, behandles av retten satt med arbeidslivskyndige meddommere. 2. Avvisningspåstanden behandles under hovedforhandlingen av den rett som er nevnt i punkt 1. 3. Tvisten om gyldigheten av refselsesordren behandles etter de alminnelige reglene i tvistemålsloven og forenes ikke med saken under pkt. 1.» Staten påkjærte punkt 1 i kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 17. oktober 1999 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Byrettens kjennelse, slutningens pkt.1, stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Forsvarsdepartementet til A 750 - sjuhundreogfemti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.» Staten ved Forsvarsdepartementet har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i korte trekk anført: Etter statens mening har lagmannsretten tolket tjenestemannsloven §19 nr. 2, jf. nr. 1 uriktig. Lagmannsrettens kjennelse bygger på As pretensjon om at det foreligger oppsigelse. Høyesterett har imidlertid i en rekke avgjørelser fra før endringen i arbeidsmiljøloven §61 i 1995 lagt til grunn at saksøkers pretensjon om at det foreligger et vedtak om oppsigelse, ikke er tilstrekkelig til at de særlige saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven §61B og §61C, som §19 nr. 4 viser til, kommer til anvendelse. Retten må ta stilling til om det faktisk foreligger en oppsigelse som et ledd i den prosessuelle avgjørelsen av om saken skal fremmes etter arbeidsmiljølovens regler, ikke først som et ledd i avgjørelsen av det materielle krav. Det vises til [[Rt-1988-712]], [[Rt-1989-1266]], [[Rt-1990-1179]] og [[Rt-1993-1606]]. Staten viser videre til at arbeidsmiljølovens §61 ble endret i 1995 etter omfattende lovforarbeider. Tjenestemannsloven §19 ble ikke endret tilsvarende. Etter lovendringen er det ikke samsvar mellom tjenestemannsloven §19 og arbeidsmiljøloven §61, verken når det gjelder betydningen av partenes pretensjoner eller hvilke tvister som omfattes av bestemmelsene. Dette kan, som lagmannsretten påpeker, synes lite hensiktsmessig, men domstolene må legge til grunn bestemmelsene slik de er vedtatt av lovgiver, og slik de er tolket av Høyesterett. Det er nedlagt slik påstand: «1. Saken avvises fra behandling etter arbeidsmiljølovens prosessregler. 2. Staten tilkjennes omkostninger med kr 1000.» A har i korte trekk anført: Lagmannsrettens avgjørelse er riktig. I stevningen gjør A gjeldende at det foreligger oppsigelse, og dette må være tilstrekkelig til at saken behandles etter reglene i arbeidsmiljøloven §61B og §61C . Det er vist til at endringen i arbeidsmiljøloven §61 har betydning for hvordan tjenestemannsloven §19 nr. 2 skal forstås. Den rettspraksis som staten viser til, er fra perioden før arbeidsmiljøloven §61 ble endret, og det må få betydning for hvilken vekt som tillegges den. Det er nedlagt slik påstand: «1. Kjæremålet avvises. 2. A tilkjennes saksomkostninger med kroner 1000.» Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og utvalgets kompetanse er begrenset slik det følger av tvistemålsloven §404 første ledd. Staten hevder at lagmannsrettens kjennelse bygger på uriktig tolkning av tjenestemannsloven §19, og dette kan utvalget prøve. Etter tjenestemannsloven §19 nr. 1 sammenholdt med nr. 2 kan tjenestemannen reise søksmål for å få prøvd lovligheten av og erstatning i anledning av klageinstansens «vedtak om oppsigelse, ordensstraff, suspensjon eller avskjed». Slike søksmål skal etter §19 nr. 4 behandles etter de særlige prosessregler for stillingsvernsaker i arbeidsmiljøloven §61B og §61C. Utvalget innskyter at statens anførsel om at saken iallfall må avvises fordi den administrative klageadgang ikke er utnyttet, en anførsel som ligger til grunn for punkt 2 i byrettens slutning, ikke foreligger til avgjørelse i kjæremålssaken. As søksmålsgrunnlag er at han har vært utsatt for en usaklig oppsigelse, mens staten gjør gjeldende at det ikke forelå noe tilsettingsforhold for den aktuelle periode og derfor heller ikke kan være tale om noen oppsigelse. Byretten og lagmannsretten har funnet at As pretensjon om at det foreligger en oppsigelse, er tilstrekkelig til at denne del av hans søksmål skal behandles etter arbeidsmiljølovens særlige prosessregler for stillingsvernsaker. Statens syn er at spørsmålet om det er holdbart at det foreligger en oppsigelse, må prøves som ledd i avgjørelsen av det prosessuelle spørsmål om saken skal behandles etter disse prosessreglene. Sentralt i statens argumentasjon står praksis etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 1 slik den lød før endringslov 6. januar 1995 nr. 2. Etter denne regelen skulle de særlige prosessreglene for stillingsvernsaker gjelde i «søksmål om usaklig oppsigelse». Høyesteretts kjæremålsutvalg la i flere avgjørelser til grunn at spørsmålet om det forelå oppsigelse, skulle «avgjøres som et ledd i den prosessuelle avgjørelse om saken skal fremmes etter arbeidsmiljølovens regler og ikke først som et ledd i avgjørelsen av det materielle krav», jf. [[Rt-1988-712]] med henvisninger til tidligere praksis. I avgjørelsen i [[Rt-1993-1606]] gav kjæremålsutvalget uttrykk for et tilsvarende syn i forhold til spørsmålet om det forelå oppsigelse etter tjenestemannsloven. Som nevnt ble arbeidsmiljøloven §61 nr. 1 endret ved lov 6. januar 1995 nr. 2. Lovforarbeidene viser at den tidligere regel, slik den var tolket av Høyesteretts kjæremålsutvalg, hadde ført til praktiske problemer. I Arbeidsmiljølovutvalgets innstilling i NOU 1992:20 heter det således (side 199) «Av hensyn til begge parter er det behov for raske avgjørelser i slike saker. Bakgrunnen for de særskilte prosessreglene var at en kort behandlingstid ved domstolene er nødvendig for å sikre et effektivt oppsigelsesvern. Dette var også en forutsetning for retten til å stå i stilling. Men det har ikke ført til de ønskede resultater når det gjelder saksbehandlingstiden. De særlige reglene kommer til anvendelse bare i de tilfeller der det er arbeidsgiver som bringer arbeidsforholdet til opphør. Dette har skapt en rekke avgrensingsproblemer i praksis. Vi har i dag en situasjon der domstolene som ledd i den prosessuelle avgjørelse om rettens kompetanse kan måtte ta stilling til en rekke ulike typer av arbeidsrettslige realitetsspørsmål om arbeidsforholdet. Denne uklarhet har i neste omgang skapt problemer i forhold til hva som er rettskraftig avgjort. Dette har gjort seg særlig gjeldende i saker der det er tvist om arbeidstaker er sagt opp.» Disse betraktninger ble tiltrådt i proposisjonen, jf. Ot.prp.nr.50 (1993-1994) side 207-210. På side 209 i proposisjonen heter det: «Forslaget er ment å gjelde for alle saker hvor det gjøres gjeldende at det har foreligget eller foreligger et arbeidsforhold som er bragt til opphør eller søkt bragt til opphør, uten hensyn til om det er arbeidsgiver eller arbeidstaker som har tatt initiativet til dette. En del av realitetsavgjørelsen vil være om det er riktig at det har vært et arbeidsforhold, samt om det foreligger avskjed eller oppsigelse.» Ved lovendringen ble ordlyden i arbeidsmiljøloven §61 nr. 1 endret slik at bestemmelsen gjelder «søksmål om et arbeidsforhold består eller om erstatning i forbindelse med opphør av arbeidsforhold», foruten krav som står i sammenheng med eller kommer i stedet for slike krav. Disse søksmål skal altså behandles etter de særlige prosessregler i stillingsvernsaker. Det er etter utvalgets syn ikke tvilsomt, og synes heller ikke bestridt fra statens side, at dersom As søksmål skulle bedømmes helt ut etter arbeidsmiljølovens regler, ville de særlige prosessregler i stillingsvernsaker få anvendelse. Tjenestemannsloven §19 ble imidlertid ikke endret ved lovendringen i 1995. Og utvalget må gi staten rett i at dersom det foreliggende kjæremål skal avgjøres på grunnlag av den forståelse av bestemmelsen som samsvarer med Høyesteretts kjæremålsutvalgs praksis før lovendringen, hører avgjørelsen av om det foreligger en oppsigelse, under det prosessuelle spørsmål om saken skal behandles etter reglene om stillingsvernsaker. Det er videre i utgangspunktet klart at tjenestemannslovens regler ikke endres gjennom en endring i arbeidsmiljøloven. Imidlertid oppstår det spørsmål om utvalget bør føle seg bundet av den tidligere praksis. Ordlyden i tjenestemannsloven §19 nr. 1 og 2 gir - for øvrig på samme måte som den tidligere ordlyd i arbeidsmiljøloven §61 nr. 1 - ikke noe svar på om spørsmålet om det foreligger en oppsigelse, hører under avgjørelsen om prosessformen eller under sakens realitet. Det er således ikke spørsmål om å fravike en klar lovregel, men om det er grunnlag for å fravike en forståelse som har vært lagt til grunn i tidligere avgjørelser av kjæremålsutvalget. Utvalget finner at sterke reelle grunner taler for en slik fravikelse. Vesentlig for utvalget er at lovgiveren har uttalt og gitt gode grunner for at den forståelse tidligere avgjørelser i kjæremålsutvalget bygde på, har ledet til uheldige konsekvenser. Nå er riktignok disse uttalelser knyttet til endringen i arbeidsmiljøloven. Men utvalget kan ikke se, og det er heller ikke fra statens side påberopt, noe som skulle tilsi at de uheldige konsekvenser ikke vil være tilnærmet de samme i saker etter tjenestemannsloven. Under disse omstendigheter finner utvalget ikke tilstrekkelig grunn til å anse seg bundet av den tidligere praksis. Det innrettelseshensyn som i alminnelighet taler mot å fravike rettsoppfatninger som er uttalt i tidligere avgjørelser av Høyesterett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg, gjør seg ikke sterkt gjeldende i det rene saksbehandlingsspørsmål vi her står overfor. Statens kjæremål blir etter dette å forkaste. Kjæremålsmotpartens påstand om 1 000 kroner i saksomkostninger tas til følge. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Forsvarsdepartementet 1.000 - ett tusen - kroner til A innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
