Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av straffesak. A ble i august 1997 satt under tiltale for forbrytelse mot straffeloven §195 første og annet ledd og §209. Grunnlaget var at han i tidsrommet fra 1993 til 28. april 1996 ved flere anledninger hadde masturbert/gnidd kjønnsorganet til sin stedatter født xx.xx.1986 og/eller slikket hennes kjønnsorgan og/eller fått henne til å masturbere seg og/eller presset penis mot hennes kjønnsorgan. Ved Horten herredsretts dom 17. november 1997 ble A kjent skyldig etter tiltalen og dømt til en straff av fengsel i 1 år og seks måneder. Han ble også dømt til å betale fornærmede oppreisning med 100.000 kroner. A anket til Agder lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, som 12. juni 1998 avsa dom med slik slutning: «1. A, født xx.xx.1948, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §195 første og annet ledd, og straffeloven §209, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 6 - seks - måneder. I straffen fragår 4 - fire - dager for varetektsfengsel. 2. A dømmes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 100.000 kroner - kroneretthundretusen - til B som erstatning for ikke-økonomisk skade.» Lagmannsretten fant under straffutmålingen bevist at A var skyldig i samtlige overgrep som var beskrevet i tiltalen i perioden sommeren 1993 til april 1996, mens fornærmede var fra 7 år til hun fylte 10 år. To meddommere fant at straffen burde settes til fengsel i 1 år og 10 måneder. A anket dommen til Høyesterett for så vidt angikk saksbehandlingen. Anken rettet seg mot habiliteten til to av lagrettens medlemmer. Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet 17. september 1998 at anken ikke ble tillatt fremmet. Den 19. desember 1998 søkte A om benådning. I politiavhør 20. januar 1999 fremkom det at han ønsket at søknaden skulle anses som en begjæring om gjenopptakelse av straffesaken. En utredning fra privatetterforsker Tore Sandberg ble i mai 1999 oversendt som støtteskriv til begjæringen. Som rettslig grunnlag for gjenopptakelse ble påberopt straffeprosessloven §391 nr. 1 og nr. 3 og §392 annet ledd. Det ble innhentet uttalelse fra påtalemyndigheten, og Sandberg kommenterte denne. Det forelå også noe annen dokumentasjon. Lagmannsretten avsa 3. september 1999 kjennelse med slik slutning: «Gjenopptakelse tillates ikke.» Lagmannsretten fant det klart at betingelsene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 1 og §392 annet ledd ikke forelå. Retten fant at heller ikke vilkårene i §391 nr. 3 var oppfylt i det de forhold som var påberopt som nye bevis og omstendigheter var uten betydning, enten fordi de var kjent for lagmannsretten da dom ble avsagt i 1998 eller fordi de ikke kunne antas å ha nevneverdig bevisvekt. A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er ikke nærmere begrunnet. Behandlingen av kjæremålet har vært stilt i bero i påvente av at advokat Elden skulle innhente ytterligere dokumentasjon og utarbeide støtteskriv. Blant annet ønsket han en sakkyndig vurdering av fornærmedes uttalelser i dommeravhøret. Advokat Elden ba i denne sammenheng om å få utlånt video-opptaket av dommeravhøret av fornærmede, men påtalemyndigheten har ikke kunnet fremskaffe videokassetten. I brev 28. mai 2000 ba advokat Elden om offentlig oppnevnelse som forsvarer samt oppnevnelse av sakkyndig. Dette ble 21. juni 2000 avslått av kjæremålsutvalgets formann. Frist for inngivelse av støtteskriv var 1. juli 2000. Under henvisning til beslutning 21. juni 2000 meddelte Elden i brev 9. juli 2000 at han ikke ville anføre noe ytterligere. Det ble vist til de dokumenter som var forelagt for lagmannsretten og de bevisanalyser som er foretatt av Tore Sandberg. Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet og har nedlagt påstand om at kjæremålet forkastes. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker: Kjæremålet bygger på samme grunnlag som begjæringen om gjenopptakelse. Denne begjæring var basert på Sandbergs uttalelse 6. mai 1999, fotografier fra de steder hvor overgrepene skulle ha foregått og Sandbergs merknader 28. juni 1999 til påtalemyndighetens uttalelse 14. juni 1999. Rettens formann under straffesakens behandling i lagmannsretten har gitt en skriftlig erklæring. Gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 1 er begrunnet med at fornærmede og vitnet C som den kjærende part hadde et forhold til i noen måneder etter at hans ektefelle som er mor til fornærmede, hadde flyttet sommeren 1996, har avgitt falsk forklaring i saken. Fornærmede må ha visst at hun forklarte seg uriktig i dommeravhøret selv om forklaringen har vært avgitt under påvirkning av voksne. Til underbyggelse av påstanden om at C bevisst har avgitt uriktig forklaring er påberopt ikke tidligere framlagte kjærlighetsbrev og kort fra C til domfelte etter at forholdet var avsluttet, og vitneforklaring om hva C forklarte for lagmannsretten om domfelte som person. Utvalget bemerker at falsk forklaring foreligger når det gis en bevisst uriktig forklaring. Det kreves etter §391 nr. 1 at det foreligger en rimelig sannsynlighetsovervekt for at det foreligger falsk forklaring, jf. [[Rt-1995-1372]]. Utvalget er enig med lagmannsretten i at den kjærende part ikke har godtgjort at fornærmede og C bevisst har gitt uriktig forklaring i saken. Vilkårene for gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 1 er ikke oppfylt. Domfelte krever også gjenopptakelse etter §391 nr. 3 og har påberopt at det foreligger flere nye omstendigheter og bevis som hevdes å være egnet til å føre til frifinnelse. Det er blant annet vist til de tidligere nevnte kjærlighetsbrev og kort fra C til domfelte, en kronologisk oppstilling av utviklingen av konflikten om barnefordeling, ikke tidligere framlagte brev fra den daværende ektefelle til domfelte sammenholdt med påstander om vold og overgrep, brev fra felles barn til domfelte, brev fra et av de felles barn om å flytte hjem til faren og fotodokumentasjon fra Sandberg. Utvalget bemerker at det etter §391 nr. 3 kreves at omstendigheter og bevis må være nye, og at de synes egnet til å føre til frifinnelse eller til anvendelse av en mildere strafferegel eller en vesentlig mildere rettsfølge. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for et annet resultat. En rimelig mulighet har vært ansett for tilstrekkelig, jf. eksempelvis [[Rt-1999-690]], [[Rt-1999-1592]] og [[Rt-1998-1850]]. Sandbergs utredning inneholder omfattende vurderinger av omstendigheter og bevis som forelå for retten i straffesaken sett i sammenheng med de påberopte nye omstendigheter og bevis. Utvalget er enig med lagmannsretten i at slike vurderinger ikke kan anses som nye omstendigheter eller bevis etter §391 nr. 3. De nye omstendigheter og bevis som er anført, synes ikke egnet til å føre til frifinnelse. Utvalget viser her til lagmannsrettens begrunnelse, som tiltres i det vesentlige. Begjæringen om gjenopptakelse retter seg i det vesentlige mot lagrettens bedømmelse av de bevis og omstendigheter som forelå da straffesaken ble pådømt. Det kreves særlige forhold før en ny prøving av de samme bevis og omstendigheter kan finne sted, jf. [[Rt-1997-1553]]. Utvalget finner at det ikke foreligger særlige forhold som gjør det tvilsomt om straffedommen er riktig og som tilsier gjenopptakelse etter §392 annet ledd. Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
