Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder krav om tvangsfravikelse av boligeiendom i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §11-14. Etter begjæring fra staten v/Kemneren i Bergen, på grunnlag av tinglyst utlegg til dekning av restskatt for 1990, besluttet Bergen namsrett 24. februar 1999 tvangssalg av ideell andel av den faste eiendommen gnr. 53 bnr. 41 i Bergen. Bjørg Inger Forsberg har hjemmel til eiendommen, mens ektefellen, Atle Forsberg, er debitor for skattekravet. Kemneren fremmet 30. april 1999 begjæring om tvungen fravikelse av eiendommen. Bergen namsrett avsa 4. juni 1999 kjennelse hvoretter begjæringen ble tatt til følge. Kjennelsen ble påkjært til Gulating lagmannsrett, som ved kjennelse av 6. september 1999 ( LG-1999-01275) stadfestet namsrettens kjennelse. Lagmannsretten tok heller ikke til følge krav om erstatningsbolig. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som ved kjennelse av 5. november 1999 ([[HR-1999-584-K]]) opphevet lagmannsrettens kjennelse. Namsretten og lagmannsretten hadde tatt begjæringen om tvangsfravikelse til følge uten å vurdere innsigelse vedrørende eierforholdet, under henvisning til at den var for sent fremsatt. Høyesteretts kjæremålsutvalg fastslo at lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §7-26 var uriktig, fordi bestemmelsen ikke skal være til hinder for at det på dekningsstadiet fremsettes innsigelser som kunne ha gitt grunnlag for klage over utlegget. For lagmannsretten ble spørsmålet da om innsigelsen kunne føre frem, eller om presumsjonsregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 må legges til grunn. Lagmannsretten avsa 21. januar 2000 kjennelse med slik slutning: «1. Bergen namsretts kjennelse av 4. juni 1999 pkt, 1 stadfestes. 2. Krav om erstatningsbolig tas ikke til følge. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsretten eller for lagmannsretten.» Bjørg og Atle Forsberg har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg og har i det vesentlige anført: Lagmannsretten har lagt til grunn feil forståelse av bevisbedømmelsesregelen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd når den har funnet det sannsynliggjort at Atle Forsberg eier en ideell halvdel av eiendommen. Det er ikke bestridt at eiendommen ble ervervet av Bjørg Forsberg, og at den utelukkende ble betalt med midler som hun hadde brakt inn i ekteskapet eller som hun lånte. Det er således klart at det ikke ble etablert noe sameie ved ervervelsen. Det er heller ikke bestridt at Atle Forsberg ikke hadde tilstrekkelige inntekter som kunne føre til etablering av sameie i ettertid. Atle Forsberg har heller ikke hatt omsorg for barn eller utført annet arbeid i hjemmet som kan danne grunnlag for etterfølgende etablering av sameie. Ved korrekt anvendelse av reglene om fri bevisbedømmelse må det derfor legges til grunn at det er sannsynliggjort at Bjørg Forsberg er eneeier. Dersom Høyesterett legger til grunn at Atle Forberg er eier av en ideell halvdel, gjøres det subsidiært gjeldende at lagmannsretten har bygget på en feil forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 når den legger til grunn at bestemmelsen gir hjemmel for å kreve at andre sameiere enn debitor skal fravike eiendommen. §11-14 kommer ikke til anvendelse på andre sameiere enn debitor. Personer som besitter eiendommen i kraft av andre ideelle eierandeler enn de som skal tvangsselges, er dermed ikke pliktige til å fravike eiendommen. Lagmannsretten har uttrykt at «de beste grunner» taler for at §11-14 kommer til anvendelse på andre sameiere enn debitor, uten at det fremgår hvilke grunner lagmannsretten har lagt vekt på. Det er liten grunn til å anvende tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 slik at utleggskreditorer stilles bedre enn frivillige pantekreditorer. Det særlige behovet som pantekreditorer måtte ha for å fjerne andre sameiere enn debitor, ivaretas gjenom reglene om tvangsauksjon i §11-13 annet ledd. At §11-14 ikke kommer til anvendelse på andre sameiere enn debitor, betyr at Bjørg Forsberg har rett til å bebo eiendommen sammen med sin ektefelle, Atle Forsberg, som er medlem av hennes husstand. Dersom det legges til grunn at §11-14 kommer til anvendelse på andre sameiere enn debitor, gjøres det atter subsidiært gjeldende at lagmannsretten bygger på feil forståelse av §11-14 når den har lagt til grunn at vilkårene for tvangsfravikelse er til stede. §11-14 må forstås slik at fravikelse bare kan kreves dersom salgsarbeidet vanskeliggjøres som følge av at debitor besitter eiendommen, slik at hindringen vil forsvinne hvis eiendommen fravikes, jf. [[Rt-1996-1047]]. At Forsbergs ikke har opplyst om det er heftelser i eiendommen som ikke fremgår av grunnboken, om det finnes tilbehørsgjenstander som eies av andre,og om det finnes andre personer som skal varsles, er det faktiske grunnlaget for kravet om tvangsfravikelse. Det er ikke formålet med bestemmelsen om tvangsfravikelse å fremskynde at slike opplysninger blir gitt. Salgsarbeidet er altså ikke blitt vanskeliggjort fordi Forsbergs besitter eiendommen, og salgsarbeidet vil heller ikke bli enklere om Forsbergs fraviker eiendommen. Manglende opplysninger kan for øvrig bare gi grunnlag for å fjerne personer som har plikt til å medvirke. Lagmannsretten har bygget på feil lovforståelse når den har ansett at Bjørg Forsberg i egenskap av sameier og husstandsmedlem har opplysningsplikt. Den passivitet hun har utvist, kan ikke gi grunnlag for at hun skal fravike eiendommen i egenskap av eier av den sameieandel som det ikke er tatt utlegg i. Det er nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Bjørg og Atle Forsberg tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 7.180.» Staten v/Kemneren i Bergen har i sitt tilsvar i det vesentlige gjort gjeldende: Det bestrides at eiendommen skal være ervervet av Bjørg Forsberg alene. Etter gjeldende rett skal felles bolig og innbo som hovedregel anses å være innbrakt i fellesskap. Påstander som det ikke fremlegges bevis for, kan ikke være tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at eiendommen skal være Bjørg Forsbergs eneeie. Gjennom en henvisning til det som er anført for de tidligere instansene, gjøres det videre gjeldende at hindring av salgsarbeidet som har sin årsak i mangel på helt nødvendig medvirkning fra saksøktes side, faller inn under tvangsfullbyrdelsesloven §11-14, jf. [[Rt-1996-1047]]. Endelig anføres det at begge sameiere er saksøkt, og som sameier i eiendommen har Bjørg Inger Forsberg plikt til å medvirke i salgsarbeidet i nødvendig utstrekning. Det er nedlagt slik påstand: «1. Gulating lagmannsretts kjennelse av 21.01.00 i saksnr. 99-02115 K opprettholdes. 2. Staten v/Kemneren i Bergen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 4.000,-» Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at utvalget da bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvistemålsloven §404 første ledd. Det som er anført i kjæremålet om lagmannsrettens forståelse av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd, retter seg reelt i det vesentlige mot lagmannsrettens bevisbedømmelse, og utvalget kan ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn noen uriktig lovtolkning på dette punkt. Kjæremålet retter seg videre mot lagmannsrettens tolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 første ledd. Det er spørsmål om lagmannsretten har lagt til grunn en riktig tolkning av §11-14 når den - under tvil - er kommet til at fravikelse kan bestemmes overfor skyldnerens ektefelle, som er sameier i eiendommen. Spørsmålet kan ikke sees omtalt i lovforarbeidene, juridisk litteratur eller høyesterettsavgjørelser. Det som det er tatt utlegg i, og som i utgangspunktet er det som kan selges ved tvangssalg, er i en slik situasjon ikke hele boligeiendommen, men den ideelle andelen som tilhører skyldneren, sml. tvangsfullbyrdelsesloven §11-18 første ledd 2. punktum. Et slikt tvangssalg fratar ikke sameierektefellen rettighetene til sin andel. Tvangsfullbyrdelsesloven §11-14 annet ledd bygger på en forutsetning om at tvangsfravikelsen begjæres overfor den saksøkte. Dette innebærer etter utvalgets syn at det ikke kan kreves fravikelse overfor en sameier i eiendommen som ikke er saksøkt i denne egenskap. Den omstendighet at sameieren er ektefelle til den saksøkte, bør etter utvalgets syn ikke medføre at han eller hun i denne henseende får en svakere stilling enn ellers. Utvalget viser også til at det er antatt at fravikelse ikke kan besluttes i forhold til en leietaker som volder vanskeligheter, jf. Falkanger, Flock og Waaler, Tvangsfullbyrdelsesloven side 584. Det uttales her at den praktiske løsning da ofte vil være at medhjelperen anser underhåndssalg som ikke gjennomførbart, og anbefaler tvangsauksjon, jf. §11-13 annet ledd. Etter utvalgets syn ville det harmonere dårlig med dette å velge en strengere løsning i forhold til en sameier - uansett om sameieren er skyldnerens ektefelle eller en annen. En videre konsekvens må etter utvalgets syn bli at også medlemmer av sameierens husstand beholder sin rett til å bli boende. Lagmannsretten har lagt til grunn en annen tolkning av loven, og kjennelsen må oppheves. Kjæremålet har etter dette ført frem. De kjærende parter har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget med 7.180 kroner. Kravet tas til følge, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §172. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler staten v/Kemneren i Bergen til Atle Forsberg og Bjørg Inger Forsberg i fellesskap 7.180 - sjutusenetthundreogåtti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
