Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <b>Frisak</b>: Saken gjelder spørsmålet om eiendommen Store Døvik oppfyller kravene til å være odlingsjord, odelsloven §23 jf. §1, og i så fall om odelsløsning kan nektes etter odelsloven §21 annet ledd. Eiendommen, Store Døvik, gnr. 67 bnr. 2 i Strand kommune, har et totalt areal på 239 dekar, hvorav 14 dekar dyrket jord, 9 dekar innmarksbeite (gjødslet beite) og 216 dekar utmark. På eiendommen er en gammel driftsbygning og et våningshus fra midten av forrige århundre, som det er opplyst er verneverdige. Eiendommen ligger i et jordbruksområde med spredt boligbebyggelse. Det har så langt tilbake det er opplyst, alltid vært jordbruksdrift på eiendommen. Knut Sørskår har et verksted med 9 ansatte på en tomt som er skilt ut fra eiendommen i sjøkanten. Et par tomter er også skilt ut til boligbygging, den ene er bebygget. Det ligger også et par fiskeoppdrettsanlegg i nærheten. I kommuneplanen, godkjent 25. november 1998, er eiendommen utlagt til LNF-område (landbruks-, natur- og friluftsområde). Ingen del av eiendommen er regulert. Knut Sørskår har sendt inn et privat reguleringsforslag, men det er ikke ferdig behandlet i kommunen. Kristian Dyvik overtok eiendommen fra sin far i 1949 og bodde på gården hele sitt liv til han døde i 1997, nær 94 år gammel. Kristian Dyvik var ugift og barnløs. Gårdsdriften har de senere år vært basert på sauedrift. Den 2. juli 1993 skjøtet Kristian Dyvik eiendommen til Knut Sørskår, som er sønn av Kristian Dyviks søster Gemelia født i 1912. Ankende part, Sverre Sørskår, er sønn av Kristian Dyviks eldste søster Berta Olava født i 1905. På vegne av Sverre Sørskår skrev advokat Arnfinn Sørskår den 17. august 1993 brev til Knut Sørskår hvor det blant annet står: <span id="rp-innrykk">«Sverre Kr. Sørskår er den som har best odelsrett til eiendommen, og i kraft av denne retten, vil han gjennomføre odelsløsningssak med mindre eiendommen overdras fra Dem til ham etter minnelig avtale.</span> <span id="rp-innrykk">Sverre Kr. Sørskår tilbyr å overta eiendommen for kr 150.000,00 med betaling og overtakelse en måned etter at avtale er inngått skriftlig.»</span> Eiendommen ble etter dette skjøtet tilbake fra Knut Sørskår til Kristian Dyvik. Kristian Dyvik forpaktet deretter eiendommen bort til Knut Sørskår ved forpaktningskontrakt av 25. januar 1994 som skulle gjelde i 10 år. Det skulle ikke betales forpaktningsavgift, men Knut Sørskår skulle sørge for vedlikehold av bygningene. Han fortsatte driften med sauer. Eiendommen eies i dag av Knut Sørskår, som overtok den fra sin onkel Kristian Dyvik i henhold til testament datert 27. august 1993. Alt Kristian Dyvik for øvrig etterlot seg, tilfalt Knut Sørskårs ektefelle, Gunvor Sørskår. Sverre Sørskår er født i 1946 på Store Døvik hvor hans foreldre hadde bodd, men vokste opp et par kilometer fra Døvik. Her hadde familien en eiendom på ca 7 dekar, hvor faren drev fruktdyrking som binæring. Sverre Sørskår var i oppveksten jevnlig på besøk i Døvik hos besteforeldrene og onkelen. Fra han i 1968 flyttet til Trondheim for å utdanne seg til sivilingeniør, har han bare sporadisk vært i Døvik. Han var ferdig ved NTH i 1974, flyttet så til Stavanger og arbeider i oljeindustrien. Fra 1977 har han bodd på Jørpeland. Han overtok familiens eiendom i 1974, hvor han driver fruktdyrking som binæring. Sverre Sørskår vil bosette seg på Store Døvik, og drive eiendommen med fruktdyrking som binæring. Han planlegger å bygge hus på eiendommen. Knut Sørskår er født i 1953 og vokste opp på nabogården. Han bygget i 1974 hus på farsgården, hvor han fortsatt bor. Han var mye hos sin onkel i oppveksten, og har - sammen med foreldre og bror - gjennom årene hjulpet Kristian Dyvik med gårdsdriften m.m. I senere år - og etter at broren ble invalidisert - er det Knut Sørskår som har hjulpet til med driften etter hvert som Dyviks helse sviktet. Knut Sørskårs ektefelle, Gunvor Sørskår, har stelt for og hjulpet Kristian Dyvik - særlig de siste ca 1 1/2 årene av hans liv, da han i det vesentlige var sengeliggende. Knut Sørskår vil fortsette den sauedrift som har vært på eiendommen, samt fortsette å bo i sin bolig like i nærheten. Knut Sørskår er utdannet mekaniker og eier og driver et mekanisk verksted som produserer utstyr for oppdrettsnæringen. Verkstedtomten er etter utvidelse på ca 3 dekar. Det er videre utskilt to boligtomter fra Store Døvik, den ene eies fortsatt av Gunvor Sørskår. Alle tomtene ble gitt vederlagsfritt. Ved stevning 20. oktober 1997 reiste Sverre Sørskår sak mot Knut Sørskår og påsto at han var berettiget til å løse eiendommen fra Knut Sørskår på odel. I tilsvaret påberopte Knut Sørskår odelsloven §21 annet ledd og gjorde gjeldende at det ville være klart urimelig om Sverre Sørskår skulle få medhold i kravet om odelsløsning. Retten besluttet at spørsmålet om odelsløsning skulle undergis separat behandling i medhold av odelsloven §64. Ryfylke herredsrett avsa 11. februar 1998 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. Sverre Sørskår kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr 67 bnr 2 i Strand fra Knut Sørskår.</span> <span id="rp-innrykk">2. Knut Sørskår tilpliktes å erstatte Sverre Sørskår saksomkostninger med til sammen kr 28.400, - kronertjueåttetusenfirehundre -, samt rettens gebyr.»</span> Knut Sørskår anket dommen til Gulating lagmannsrett som 30. juni 1999 avsa dom, som etter retting har slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. Knut Sørskår frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. I saksomkostninger betaler Sverre Sørskår kr 59.647,- kronerfemtinitusensekshundreogførtisju - til Knut Sørskår.</span> <span id="rp-innrykk">I saksomkostninger for herredsretten betaler Sverre Sørskår kr 27.450 - kronertjuesjutusenfirehundreogfemti - til Knut Sørskår.</span> <span id="rp-innrykk">Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»</span> Dommen er avsagt under dissens. Flertallet, de fire meddommerne, fant det klart urimelig dersom Sverre Sørskår kunne drive Knut Sørskår bort. Mindretallet, de tre fagdommerne, fant som herredsretten at det ikke vil være klart urimelig at Sverre Sørskår får overta odelseiendommen. Domsslutningen ble ved beslutning 2. november 1999 av Gulating lagmannsrett rettet med hjemmel i tvistemålsloven §156, da det var en åpenbar feil hva angår størrelsen på saksomkostningene. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten og lagmannsretten går frem av de tidligere instansers dommer. Sverre Sørskår har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Før fristen i tvistemålsloven §375 for nye anførsler var ute, fremsatte Knut Sørskår to nye anførsler. Han anførte at Sverre Sørskår ikke hadde odelsrett til eiendommen. Denne anførsel ble frafalt under ankeforhandlingen. Han anførte også at eiendommen ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord etter odelsloven §23 jf. §1. Denne anførsel er opprettholdt. Det er fremlagt erklæringer fra to nye vitner for Høyesterett og flere nye dokumentbevis som i det vesentlige refererer seg til de nye anførslene. Den ankende part, <b>Sverre Kr. Sørskår</b>, har i hovedsak anført: Eiendommen oppfyller vilkårene i odelsloven §1 og §2. Odelsloven §23 kommer ikke til anvendelse. Eiendommen tilfredsstiller klart arealkravene i §2, og har alltid vært i bruk som jordbrukseiendom. Det har ikke skjedd endringer som tilsier at det ikke lenger er regningssvarende med jordbruksdrift. Strøket har heller ikke skiftet karakter. Kommuneplanen endrer ikke forholdet. Det følger også av bestemmelsene om landbruks-, natur- og friluftsområdene (LNF) i planen at boliger ikke kan oppføres på dyrket jord eller innmarksbeite. Uttalelse fra et sakkyndig vitne viser at eiendommen kan gi et positivt - ikke ubetydelig - dekningsbidrag så vel ved sauedrift som ved fruktdyrking som Sverre Sørskår ønsker å drive med. Denne eiendommen er et typisk støttebruk som man har mange av langs hele kysten. Det vil få store konsekvenser for jordbruksnæringen i Norge hvis eiendommen ikke lenger blir ansett for å oppfylle vilkårene for odlingsjord og ikke kan løses på odel. Det er heller ikke klart urimelig at Sverre Sørskår får løse eiendommen på odel, jf. odelsloven §21 annet ledd. Det følger av rettspraksis og teori at det skal mye til for å nekte løsning. Ingen av partene har bodd på eiendommen. Sverre Sørskår er født der. Knut Sørskår har vokst opp og bodd på naboeiendommen. Ingen har hatt hovederverv knyttet til eiendommen eller landbruk. Sverre Sørskår har drevet noe med fruktdyrking på foreldrebruket som han har overtatt. Det forhold at Knut Sørskår har forpaktet eiendommen siden 1994, kan ikke tillegges særlig betydning. Da avtalen ble inngått, visste han at Sverre Sørskår ville gjøre odelsrett gjeldende. Knut Sørskår og hans kone har hjulpet Kristian Dyvik. Det nøytraliseres imidlertid av at de har fått godt betalt i form av gratis tomter og arv i henhold til testamentet. Den hjelp som er ytet, er relativt beskjeden. Knut Sørskår kan ikke ha hatt noen relevant forventning om å overta eiendommen. Han har vokst opp i et jordbruksområde og må kjenne til odelsretten. Det var ikke foranledning for Sverre Sørskår til å opplyse om at han ville gjøre odelsrett gjeldende før den ble aktuell. Han visste ikke at Knut Sørskår var interessert i å overta bruket før overdragelsen i 1993. Knut Sørskår har heller ikke innstilt seg på å overta eiendommen. Han driver eget maskinverksted. Han bor ikke på eiendommen, og må ikke flytte hvis Sverre Sørskår overtar. Etter rettspraksis er normen for hva som er klart urimelig ikke forskjellig alt etter som det er et selvstendig bruk eller støttebruk som er gjenstand for odelsløsning. Sverre Kr. Sørskår har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Sverre Kr. Sørskår kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr. 67 bnr. 2 i Strand fra Knut Sørskår.</span> <span id="rp-innrykk">2. Knut Sørskår tilpliktes å erstatte Sverre Kr. Sørskår sakens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»</span> Ankemotparten, <b>Knut Sørskår</b>, har i hovedsak anført: Eiendommen fyller ikke vilkårene for odlingsjord i odelsloven §1 da eiendommen ikke kan nyttes til landbruksdrift. Det følger av odelsloven §23 at eiendommen da ikke kan løses på odel. Eiendommens størrelse er ned mot arealgrensen i §2. Det sakkyndige vitnet har beregnet timebetalingen med 20 vinterfôrete sauer til kr 72 så sant reparasjoner og vedlikehold settes til null, noe som er urealistisk. Med fruktdyrking som Sverre Sørskår har sagt han vil drive med, er timebetalingen anslått til kr 31. Da er det under begge alternativer ikke tatt i betraktning at det må bygges nytt våningshus på eiendommen. Alternativt må det gamle restaureres. Det blir like dyrt som å bygge nytt. Det økonomiske utbyttet av landbruksdrift svarer ikke til mer enn et hobbybasert jordbruk. Det vises til Tysværsaken, [[Rt-1998-450]], som er parallell til denne saken, og som har vært fulgt opp i en rekke underrettsdommer. Det avgjørende er de reelle muligheter for økonomisk drift. Verken som støttebruk eller selvstendig bruk har jordbruksdrift på denne eiendommen praktisk økonomisk betydning. Det må være andre motiver enn landbruksdrift som ligger bak når Sverre Sørskår ønsker å overta eiendommen, motiver som ikke samsvarer med odelsrettens formål. Det kan være motiv som hobby, ønske om fritidseiendom eller ønske om en fin boligeiendom. Den andre hovedanførsel er at det vil være klart urimelig hvis Sverre Sørskår får løse eiendommen på odel og fortrenge Knut Sørskår. Løsning må således nektes med hjemmel i odelsloven §21 annet ledd. Avgjørelsen må treffes ut fra en konkret skjønnsmessig vurdering av de individuelle forhold. Eiendommens størrelse ned mot arealgrensen i odelsloven §2, og at den bare kan brukes som binæring, gjør at det skal mindre til for å konstatere klar urimelighet. Knut Sørskår har tilknytning til eiendommen ved at han har vokst opp på naboeiendommen. Han har alltid hjulpet Kristian Dyvik på gården, de siste årene som forpakter. Knut Sørskårs familie og kone har også hjulpet til. De har vært som en storfamilie. Kristian Dyvik spiste to måltider hver dag hos Knuts mor. Kristian Dyvik hadde ikke klart å drive gården uten hjelpen fra Knut Sørskår og hans familie. Knut Sørskår har også bistått med å vedlikeholde våningshus og driftsbygning. Kristian Dyvik var sengeliggende den siste tiden, og det var Gunvor Sørskår som sørget for stell og pleie slik at han kunne være hjemme. Kristian Dyvik ønsket at Knut Sørskår skulle overta gården. Knut Sørskår hadde forventning om å overta gården. Han visste ikke at det var odelsberettigede til eiendommen etter Kristian Dyvik som var barnløs. Et ytterligere moment er at verkstedet er avhengig av et godt forhold til Store Døvik da veiadkomst og ledninger går over bruket. Sverre Sørskår har ikke noen tilknytning verken til gården eller til Kristian Dyvik som han knapt har besøkt etter at han ble voksen. Et viktig moment i rimelighetsvurderingen er virkningen av odelsløsningen for fremtiden. Knut Sørskår ønsker å utvide verkstedet sitt, og det trenger han areal til. Det er også viktig å kunne tilby boligtomter for å kunne trekke til seg arbeidskraft. Verkstedet er viktig for lokalsamfunnet. Knut Sørskår har lagt ned slik påstand: <span id="rp-innrykk">«1. Lagmannsrettens dom av 30.6.1999, slik den lyder etter retting i beslutning av 2.11.1999, stadfestes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Sverre Kr. Sørskår betaler sakens kostnader for Høyesterett til Knut Sørskår.»</span> <span id="premiss"><b>Mitt syn på saken:</b></span> Det er enighet mellom partene om at Sverre Sørskår har odelsrett, og han er den best odelsberettigede dersom eiendommen er odlingsjord. For at en eiendom skal være odlingsjord, må den ha et visst areal, og den må kunne «nyttast til landbruksdrift», jf. odelsloven §1. Partene er enige om at eiendommen oppfyller minstekravene til areal i odelsloven §2. Avgjørende for om eiendommen kan løses på odel, er derfor om den fortsatt kan nyttes til landbruksdrift. Etter odelsloven §23 kan eiendom som på grunn av endrede forhold ikke lenger fyller vilkårene for odlingsjord etter odelsloven §2, ikke løses på odel. Det er på det rene at dette også gjelder dersom det er vilkåret i §1 som ikke lenger er oppfylt. Det er to høyesterettsdommer som etter min mening er sentrale ved vurderingen av om eiendommen i vår sak kan nyttes til landbruksdrift, Hjelmelanddommen i [[Rt-1987-1231]] og Tysværdommen i [[Rt-1998-450]]. Hjelmelanddommen gjaldt en eiendom som besto av to deler og hadde vært brukt til sauedrift. Eiendommens nedre del med strandlinje utgjorde 3,7 dekar, hvorav 3 dekar dyrket jord med en eldre driftsbygning. Eiendommens øvre del var en utmarksteig på 74 dekar, hvorav 20 dekar netto beiteareal og 25 dekar plantefelt av gran. Landbrukssakkyndige hadde pekt på flere alternative driftsmåter, hvorav den mest aktuelle driftsmodell var sauedrift med 10 sauer med et driftsoverskudd på ca kr 7-9000 pr. år. Førstvoterende uttaler her på side 1237: <span id="rp-innrykk">«Det driftsoverskudd som en slik bruksmåte gir er beskjedent. Jeg mener imidlertid at det må anses tilstrekkelig til å vise at landbruksdrift på eiendommen fremdeles kan være aktuelt. Det må antas at det ikke er uvanlig at driften på mindre bruk opprettholdes på tilsvarende beskjedent grunnlag, selv om dette forutsetter inntekter også fra virksomhet utenom gården for å gi tilstrekkelig underhold.»</span> Det ble konkludert med at eiendommen ikke hadde tapt sin karakter av å være odelsjord. Tysværdommen gjaldt en eiendom som lå på en øy uten strømtilførsel, det hadde ikke vært landbruksdrift på øya siden 1982, og eiendommen hadde siden 1983 heller ikke hatt fast bosetting. Førstvoterende uttaler her på sidene 454 og 456: <span id="rp-innrykk">«Kravet om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, innebærer at det er vilkårene for landbruksdrift på eiendommen - og ikke den aktuelle bruken - som er avgjørende. Landbruksdrift trenger ikke være den eneste tenkelige utnyttingsmåten, men den må være en påregnelig driftsmåte, jf Ot.prp.nr.59 (1972-1973) side 51. Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men den må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold, jf NOU 1972:22 side 44 og avgjørelsene i [[Rt-1972-1286]] og [[Rt-1974-195]].</span> <span id="rp-innrykk">Problemstillingen er om det - ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre tidsperspektiv - kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Av sentral betydning er her de naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen. Andre momenter er - ifølge lovforarbeider og rettspraksis - den aktuelle bruk av eiendommen, om den tidligere har vært benyttet til landbruksdrift, og karakteren av det området der eiendommen ligger.</span> <span id="rp-innrykk">Om en eiendom kan nyttes til landbruksdrift, må vurderes objektivt. Odelsløserens personlige forhold - hans egenskaper og interesser - er uten betydning i denne sammenheng.»</span> Førstvoterende bemerket at saken adskilte seg fra saksforholdet i Hjelmelanddommen ved at det i mange år ikke hadde vært landbruksdrift på øya. Spørsmålet var således om det var påregnelig at det «på ny» ville bli startet opp landbruksdrift. Dette ble vurdert slik: <span id="rp-innrykk">«På bakgrunn av eiendommens naturgitte forhold og de økonomiske muligheter det her er for landbruksdrift, finner jeg det klart at det ikke er realistisk at eiendommen vil bli ervervet med sikte på slik drift. I lovforarbeider og rettspraksis er det forutsatt at det skal ganske mye til for at en eiendom der det tidligere har vært drevet landbruk, taper karakteren av odlingsjord. Men når det - både utfra dagens forhold og sett i et lengre tidsperspektiv - må legges til grunn at avkastningen av eiendommen ikke vil kunne gi et bidrag av betydning til familiens underhold, må dette bli løsningen. Det kan tenkes at en som erverver eiendommen til fritidsformål, vil holde sauer på den. Men dette vil da ha karakter av hobbyjordbruk, hvor ønsket om et økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen også trer i bakgrunnen.»</span> Eiendommen i vår sak har så langt tilbake det er opplyst, vært brukt til landbruksdrift. Den ligger i et jordbruksområde med spredt boligbygging. Det har gjennom lengre tid vært ca 20 vinterfôrete sauer på eiendommen. I kommuneplanen er eiendommen utlagt til landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF). På mindre deler av LNF-området er det åpnet for spredt boligbygging, og snaue 2 dekar er avsatt til utvidelse av Knut Sørskårs verkstedeiendom. Ingen av disse reguleringsformål medfører imidlertid noen begrensning i grunneiers bruk av areal til landbruksformål. Det står om LNF-områder i kommuneplanen: <span id="rp-innrykk">«I landbruks-, natur- og friluftsområdene er det i utgangspunktet ikke tillatt med annen bygge- og anleggsvirksomhet enn den som har direkte tilknytning til tradisjonell landbruksdrift / stedbunden næring.</span> <span id="rp-innrykk">Oppføring av f.eks fritidsboliger, utleiehytter og boliger som ikke er nødvendige for driften av gårdsbruk er ikke tillatt. Det kan imidlertid gis bestemmelser som tillater spredt utbygging i avgrensede områder.»</span> Det går videre frem av bestemmelser for LNF-områder i kommuneplanen at: «Boliger skal ikke oppføres på dyrket jord eller innmarksbeite.» Et sakkyndig vitne har for Høyesterett vurdert de økonomiske muligheter for landbruksdrift på eiendommen ut fra alternativene sauehold, som er aktuell drift i dag, og fruktdyrking, som Sverre Sørskår sier han ønsker å drive på eiendommen. Vitnet har konkludert med at begge driftsformer vil gi et positivt økonomisk utbytte. Knut Sørskår har anført at ved vurderingen av eiendommens økonomiske tilskudd ved jordbruksdrift, må kostnadene til en ny bolig eller restaurering av det verneverdige våningshuset tas med. Dette er ikke inkludert i den sakkyndiges økonomiske vurdering. Eiendommen er et typisk støttebruk, og da eieren uansett må ha en bolig, finner jeg det ikke naturlig å trekke inn kostnadene til bolig ved vurderingen av om driften på eiendommen vil gå med overskudd. Kristian Dyvik, med sin beskjedne livsførsel, livnærte seg av eiendommen. Det er imidlertid ikke realistisk under dagens samfunnsforhold at eiendommen vil gi et tilstrekkelig utbytte til at det er mulig å livnære seg utelukkende av eiendommen, men eiendommen kan gi et positivt tilskudd av betydning til annen inntekt eieren har. Utviklingen for denne eiendommen ligner den situasjon som er beskrevet i NOU 1972:22 Om odelsretten og åsetesretten i merknadene til §1 og §2 på side 43-44: <span id="rp-innrykk">«Synet bør vere at berre eigedomar som verkeleg har noko å seie for bondenæringa, bør gå inn under odelsretten. Men ein bør på den andre sida ikkje krevje at ein huslyd skal kunne livnære seg på eigedomen. Det har alltid vore slik at ein bonde ofte har teke den attåtfortenesta han kunne få, i kyststroka med fiske, i innlandsbygdene med skogsarbeid og anna. ....Gardsbruk som før ga fullt årsarbeid og var einaste næringsgrunnlaget for ein huslyd, er difor i nåtida ikkje sjeldan vorte «støttebruk». Men det kan ikkje av den grunn vere tale om at dei skal tape sin karakter av odelsgardar (odlingsjord).»</span> Lovgiver har i odelsloven §2 satt en nedre arealgrense for odlingsjord til 10 dekar jordbruksareal. I dette ligger etter min mening en forutsetning om at en eiendom som Store Døvik med et alminnelig godt jordbruksland som klart overstiger dette minsteareal, i utgangspunktet vil tilfredsstille kravene til odlingsjord med mindre det foreligger spesielle grunner som gjør at eiendommen allikevel ikke kan påregnes nyttet til landbruksdrift, jf. odelsloven §1. Vår sak skiller seg fra forholdene i Tysværdommen hvor eiendommen ikke på 15 år hadde vært brukt til landbruksdrift, og fast bosetting på eiendommen ikke ble ansett aktuelt. Saksforholdet i vår sak ligner mer forholdet i Hjelmelanddommen, men driftsgrunnlaget på Store Døvik antas å være bedre enn for den eiendom som Hjelmelanddommen omhandler. Hjelmeland er nabokommunen til Strand kommune. Store Døvik ligger i et tradisjonelt jordbruksområde og har hele tiden vært nyttet til landbruksdrift. Eiendommen må sies å være typisk for mindre bruk i denne delen av landet. Jeg finner etter dette at det fremstår som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift, og at eiendommen vil gi et tilskudd av betydning. Vilkårene i odelsloven §1 og §2 er oppfylt, og løsning kan ikke nektes med hjemmel i odelsloven §23. Jeg går deretter over til spørsmålet om odelsløsning skal nektes fordi det vil være «klårt urimeleg om løysingsmannen fekk drive eigaren bort», jf. odelsloven §21 annet ledd. Utgangspunktet og hovedregelen er at den med best odelsrett, som er Sverre Sørskår, har rett til å løse eiendommen. Odelsloven §21 er en unntaksbestemmelse, hvoretter odelsløsning skal nektes hvis det vil være «klårt urimeleg om løysingsmannen fekk drive eigaren bort». Det skal her foretas en konkret skjønnsmessig vurdering ut fra en standard hvor en rekke faktorer spiller inn. De momenter som er nevnt i odelsloven §21 første ledd gjelder ikke direkte i denne saken, men vil kunne inngå som momenter i vurderingen. Etter forarbeidene og rettspraksis skal det relativt sterke grunner til for at lovens hovedregel skal fravikes. I [[Rt-1988-161]] er dette uttrykt slik: <span id="rp-innrykk">«Etter lov og rettspraksis skal det sterke grunner til for å nekte odelsløsning. Etter forarbeidene må det være «ei monaleg overvekt av omsyn som talar mot å tillate løysing.» Dette må innebære at bestemmelsen får anvendelse når de interesser som odelsløseren fremmer, er så beskjedne etter art og styrke i forhold til hva saksøkte i tilfelle må ofre, at resultatet blir klart urimelig. Jeg viser til dom i [[Rt-1978-268]].»</span> I dommen i [[Rt-1978-268]], som det vises til, heter det: <span id="rp-innrykk">«Enhver odelsløsning innebærer at den aktuelle besitter av odelsgodset fordrives av odelsløseren. Dette ligger i selve odelsrettens innhold og gir i de normale tilfeller ikke i seg selv noe grunnlag for å hindre løsning. Rimelighetsvurderingen etter lovens §21 må derfor ha dette som utgangspunkt.»</span> Det er i saken anført at det må stilles mindre krav til hva som er klart urimelig når odelseiendommen har en beskjeden størrelse og bare vil representere en binæring. Store Døvik overstiger klart arealkravene i odelsloven §2, og lovgiver har anerkjent støttebruk som odlingsjord. Jeg kan da ikke se at dette forhold kan tillegges vekt ved vurderingen av hva som er klart urimelig i denne saken. Sentrale momenter i vurderingen er partenes tilknytning til eiendommen og jordbruksnæringen, om vedkommende som fordrives har bodd og arbeidet på eiendommen, og hvem av partene som har utdannet seg innen landbruk. Forventning om overtakelse av odelseiendommen har også vært tillagt vekt, samt hvem som eventuelt på et tidligere stadium burde fått klarlagt overtakelse/odelsløsning. Eierens ønske om hvem som skal overta, har vært tillagt mer begrenset vekt. I forhold til lovens vurderingstema, står partene i denne saken relativt likt angående sentrale forhold. De er begge nevø av Kristian Dyvik. Ingen av dem har bodd på gården, og ingen av dem har utdannet seg for å drive jordbruk. Begge har utdannet seg til andre yrker og har i det alt vesentlige sine inntekter der. Sverre Sørskår vil bosette seg på eiendommen og drive fruktdyrking, slik han også driver på sin barndomseiendom i nærheten. Knut Sørskår vil fortsette å bo i sin nåværende bolig og drive videre med sau. For begge er det spørsmål om biinntekter av mer begrenset omfang. Det som først og fremst skiller partene, er at Knut Sørskår har nærmest tilknytning til eiendommen. Han har i en årrekke hjulpet til på eiendommen. Det har også hans foreldre og bror. På grunn av den beskjedne driften på eiendommen, har det imidlertid dreiet seg om et relativt begrenset arbeidsomfang. Knut Sørskår har forpaktet eiendommen siden 1994. Jeg tillegger ikke forpaktningen vekt av betydning da forpaktningsavtalen ble inngått etter at det var klart at Sverre Sørskår ønsket å ta eiendommen på odel. Knut Sørskår har som tidligere nevnt, sitt verksted på tomt som er utskilt fra eiendommen. Han ønsker å utvide verkstedtomten. Jeg kan ikke se at dette kan tillegges vekt ved vurderingen av odelsløsning av en jordbrukseiendom. Gunvor Sørskår gjorde en betydelig innsats for Kristian Dyvik, særlig i de siste 1 1/2 år av hans liv, med stell og pleie, noe som gjorde det mulig for ham å bo på eiendommen til han døde. På den annen side har Knut og Gunvor Sørskår vederlagsfritt fått overført flere tomter fra Kristian Dyvik, og blitt tilgodesett i testamentet. Jeg kan ikke se at Knut Sørskår hadde en forventning om å få overta odelseiendommen som kan tillegges noen særlig vekt selv om Kristian Dyvik rundt 1980 hadde gitt uttrykk for at han og hans bror skulle få overta eiendommen. Heller ikke kan Sverre Sørskår bebreides for at han ikke opplyste om sine planer før det ble aktuelt å gjøre odelsretten gjeldende. Jeg legger her vekt på at Knut Sørskår verken bodde på eiendommen eller hadde sitt yrke knyttet til den. Etter en vurdering av de ulike momenter i saken, er jeg kommet til at det ikke vil være klart urimelig at Sverre Sørskår får overta eiendommen på odel. Noen konkret rimelighetsvurdering av hvem som burde få sitte med eiendommen, gir odelsloven ikke anvisning på, jf. [[Rt-1979-1047]]. Anken har ført frem. Sverre Sørskår må tilkjennes saksomkostninger for alle instanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd. Saksomkostningene settes til et samlet beløp for alle instanser. Med utgangspunkt i omkostningsoppgaven settes beløpet til kr 184.350 hvorav kr 33.350 gjelder utgifter og gebyrer. Jeg stemmer for denne dom: 1. Sverre Kr. Sørskår kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr. 67 bnr. 2 i Strand fra Knut Sørskår. 2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Knut Sørskår til Sverre Kr. Sørskår 184.350 - etthundreogåttifiretusentrehundreogfemti - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. Dommer <b>Rieber-Mohn</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Tjomsland</b>: Likeså. Dommer <b>Oftedal Broch</b>: Likeså. Dommer <b>Gjølstad</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span> 1. Sverre Kr. Sørskår kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr. 67 bnr. 2 i Strand fra Knut Sørskår. 2. I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Knut Sørskår til Sverre Kr. Sørskår 184.350 - etthundreogåttifiretusentrehundreogfemti - kroner med oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
