Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder begjæring om utsatt fullbyrding av frihetsstraff etter straffeprosessloven §459. Ved Bergen byretts dom av 9. oktober 1997 ble A dømt for overtredelse av blant annet straffeloven §276, til fengsel i ett år og seks måneder, hvorav ett år ble gjort betinget med en prøvetid på to år. A fikk innvilget soningsutsettelse ved to anledninger, før Bergen Politidistrikt ved brev av 24. november 1998 meddelte at soning ville bli iverksatt. A krevet spørsmålet om utsatt fullbyrding avgjort ved kjennelse i medhold av straffeprosessloven §462. Bergen byrett avsa 28. november 1999 kjennelse med slik slutning: «Begjæring fra A, født xx.xx.1962 om utsatt fullbyrding av Bergen byretts dom av 9. oktober 1997 tas ikke til følge.» A påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 26. juni 2000 avsa kjennelse med slik slutning: «Kjæremålet forkastes.» A har i rett tid påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og har i hovedtrekk anført: Etter As oppfatning er det en saksbehandlingsfeil at verken lagmannsretten eller den rettsoppnevnte sakkyndige har vurdert om det foreligger «vektige grunner» som tilsier soningsutsettelse etter straffeprosessloven §459 annet ledd. Det vises til mandatet for den rettsoppnevnte sakkyndige, som henviser både til første og annet ledd i straffeprosessloven §459. Videre gjøres det gjeldende at lagmannsretten har truffet avgjørelsen på et ufullstendig faktisk grunnlag. Etter As oppfatning var rapporten fra den rettsoppnevnte sakkyndige - overlege Berle - mangelfull, blant annet fordi det ikke ble innhentet opplysninger fra As behandlende psykolog. Det var da en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke utsatte avgjørelsen slik at Berles rapport kunne blitt vurdert i lys av de nye opplysningene. A har nedlagt slik påstand: «Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves på bakgrunn av de overfor anførte feil ved saksbehandlingen.» Påtalemyndigheten har i hovedtrekk anført: Det er ikke en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten og den sakkyndige ikke har vurdert om det forelå «vektige grunner» til soningsutsettelse etter straffeprosessloven §459 annet ledd. Etter påtalemyndighetens oppfatning er det §459 første ledd som er gjenstand for prøving i saken, og ikke annet ledd. Vurderingen av om det foreligger «vektige grunner» til soningsutsettelse etter annet ledd er dessuten ikke en medisinsk vurdering som skal foretas av sakkyndige, men beror på en helhetsvurdering fra påtalemyndighetens side. Det gjøres videre gjeldende at den sakkyndiges uttalelse - og dermed lagmannsrettens avgjørelse - bygger på et tilstrekkelig faktisk grunnlag. Den sakkyndige har fått seg forelagt en rekke medisinske opplysninger, herunder flere erklæringer fra As behandlende psykolog. Etter påtalemyndighetens oppfatning var det ikke nødvendig å innhente ytterligere opplysninger i saken. Subsidiært gjøres det gjeldende at dersom det er begått saksbehandlingsfeil har disse ikke innvirket på innholdet i lagmannsrettens kjennelse. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder saksbehandlingen ved lagmannsretten, og dette kan prøves i et videre kjæremål, jf. §388 nr. 2. Den kjærende part anfører at lagmannsretten og den rettsoppnevnte sakkyndige etter mandatet også skulle ha vurdert om det foreligger «vektige grunner» som tilsier at fullbyrdelsen av den idømte frihetsstraff utsettes, jf. §459 annet ledd. Utvalget bemerker at grunnlaget for domstolenes overprøving er §462 1. punktum. Denne bestemmelse har vært forstått slik at påtalemyndighetens skjønnsmessige vedtak ikke kan overprøves av retten. Dette gjelder blant annet vedtak om utsetting av fullbyrding av frihetsstraff etter §459 annet ledd, jf. Bjerke Keiserud: Straffeprosessloven med kommentarer II sidene 1081-82 og Andenæs: Norsk straffeprosess II side 274 med videre henvisninger. Det er etter dette korrekt at lagmannsretten har begrenset seg til å vurdere §459 første ledd. Det anføres også at saksbehandlingen er feil fordi lagmannsretten utelukkende legger til grunn den rettsoppnevnte sakkyndiges rapport selv om rapporten ikke bygger på alle relevante saksdokumenter. Det vises blant annet til at den sakkyndige ikke har lyktes med å innhente oppdaterte opplysninger fra psykolog Høiaas som er den fagperson som best kjenner den kjærende parts helsetilstand. Utvalget bemerker at den sakkyndiges rapport bygger på en rekke innhentede helseopplysninger og herunder flere tidligere erklæringer fra Høiaas. Det framgår av rapporten at Høiaas også har vært tilskrevet og anmodet om å gi opplysninger. Han var imidlertid ikke tilgjengelig og avga ikke svar. Lagmannsretten ba om uttalelse til den sakkyndige rapport. Den kjærende part ga slik uttalelse og ønsket å innhente flere opplysninger som ytterligere ville forsinke saken. Det kan da ikke være noen feil ved saksbehandlingen at lagmannsretten avgjorde saken på det foreliggende grunnlag. Utvalget tilføyer at rettskraftig dom ble avsagt 9. oktober 1997, og at domfelte hadde fått to soningsutsettelser før fullbyrdelse ble besluttet iverksatt 24. november 1998. Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
