Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål i fengslingssak. A, født *.*.1972, er av Bergen politidistrikt siktet for flere tilfeller av grovt bedrageri og et forsøk på bedrageri. Siktede ble ved Bergen forhørsretts kjennelse av 18. august 2001 varetektsfengslet frem til 14. september 2001. Bergen politikammer fremsatte 12. september 2001 begjæring om at siktede skulle undergis fortsatt varetektsfengsling. Bergen forhørsrett avsa 13. september 2001 kjennelse med slik slutning: «A, f. *.*.1972, løslates mot daglig å melde seg for politiet etter politiets nærmere anvisning inntil 11. oktober 2001, kl. 15:00 så fremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.» Påtalemyndigheten påkjærte kjennelsen på stedet og påtalemyndighetens kjæremål ble gitt oppsettende virkning. Gulating lagmannsrett avsa 14. september 2001 kjennelse med slik slutning: «A, f. *.*.1972, kan holdes varetektsfengslet til den 11. oktober 2001 kl. 1500 såfremt ikke annet av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.» Siktede har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet gjelder lagmannsrettens saksbehandling. Det er i støtteskrivet vist til at siktede ved Bergen forhørsretts kjennelse av 13. september 2001 ble forsøkt fengslet etter både straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 og nr. 3. I påtalemyndighetens kjæremål til lagmannsretten var det kun fengsling med hjemmel i §171 første ledd nr. 1 som ble begjært. I kjæremålstilsvaret ble fengsling på grunnlag av gjentakelsesfare ikke kommentert. Lagmannsretten fant ikke grunnlag for fengsling etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1, men fant derimot at fengsling er nødvendig etter straffeprosessloven §171 første ledd nr. 3. Siktede fikk ikke anledning til å uttale seg om gjentakelsesfare som grunnlag for fengsling i lagmannsretten. Det anføres at dette er et brudd på kravet til kontradiksjon. I vurderingen av gjentakelsesfaren har lagmannsretten ikke vektlagt at det siste forholdet siktelsen omfatter fant sted nesten to måneder før pågripelse. Siktede bodde hos en kamerat og mottok arbeidsledighetstrygd ved tidspunktet for fengsling. Dette viser at han ikke hadde noe stort forbruk på fengslingstidspunktet. Det er nedlagt slik påstand: «Gulating lagmannsrett kjennelse av 14 september 2001 oppheves.» Påtalemyndigheten har i påtegning vist til tidligere begjæringer for forhørsrett og lagmannsrett. Det gjøres i hovedsak gjeldende at fengsling etter både straffeprosessloven §171 første ledd nr. 1 og nr. 3 har vært gjenstand for fortløpende drøftelser og at det derfor ikke kan ses at det foreligger manglende kontradiksjon. Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til straffeprosessloven §388 nr. 2, og bemerker at kjæremålsutvalget i det videre kjæremål kan prøve lagmannsrettens saksbehandling, som er kjæremålsgrunn. Det er anført at lagmannsrettens saksbehandling er i strid med det kontradiktoriske prinsipp. Kjæremålsutvalget legger til grunn at påtalemyndighetens kjæremål til lagmannsretten utelukkende gjaldt fengsling etter straffeprosessloven §184 jf. §171 første ledd nr. 1 - unndragelsesfare. Andre fengslingsgrunnlag ble ikke omtalt i kjæremålet. Andre fengslingsgrunnlag ble heller ikke omtalt i siktedes tilsvar til kjæremålet. Utover unndragelsesfaren begrenset både påtalemyndigheten og siktede seg til å omtale meldeplikt som fengslingssurrogat for unndragelsesfaren. Lagmannsretten besluttet imidlertid fengsling under henvisning til §171 første ledd nr. 3 - gjentakelsesfare. Lagmannsretten uttalte blant annet: «Lagmannsretten er ikke enig med forhørsretten i at meldeplikt er tilstrekkelig til å avholde siktede fra å begå nye straffbare forhold. Det foreligger en sterk grad av gjentakelsesfare. Det vises til den kriminelle aktivitet han har utvist fra mars til juni måned 2001. Som forhørsretten legger lagmannsretten til grunn at sakens omfang tyder på at siktede har livnært seg av bedrageriene. Hertil kommer at siktede er domfelt for vinningslovbrudd og bedragerier, dog tilbake til 1994.» Selv om gjentakelsesfaren var drøftet av forhørsretten, gir dette ikke tilstrekkelig grunnlag for å bygge på denne fengslingsgrunnen når saken var brakt inn for lagmannsretten i henhold til en annen fengslingsgrunn. Slik kjæremålet var utformet, ga det ikke siktede noen oppfordring til å uttale seg om gjentakelsesfaren. Det foreligger således fra lagmannsrettens side et brudd på kontradiksjonsprinsippet, som er grunnleggende, jf. kjæremålsutvalgets kjennelser i [[Rt-1996-986]] og [[Rt-1999-701]]. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Lagmannsrettens kjennelse oppheves. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
