Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer <b>Stabel</b>: Statsadvokatene i Oslo tok 14. juni 2000 ut tiltalebeslutning mot B, født *.*.1973, for overtredelse av straffeloven §239 første straffalternativ og vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §3. Grunnlaget for tiltalen var for begge overtredelser beskrevet slik: <span id="rp-innrykk">«Lørdag 28. august 1999 ca kl 1000 på en motorvei E 75 ved Skopje i Makedonia var han fører av en Toyota transporter med kjennemerke - - - - - (militærregistrert .....). Han snudde bilen på motorveien og kjørte mot kjøreretningen hvoretter han kolliderte med motgående Audi personbil med kjennemerke *****. Personbilens fører D og tre av personbilens passasjerer E, F og G døde av skader de ble påført ved kollisjonen.»</span> Heggen og Frøland herredsrett avsa 14. september 2000 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«B, født *.*.1973, dømmes for overtredelse av veitrafikkloven §31 første ledd, jf. §3 og straffeloven §239, 1. straffalternativ, jf. straffeloven §12 nr. pkt a og c, til en straff av fengsel i 6 - seks - måneder.</span> <span id="rp-innrykk">I medhold av straffeloven §52, §53, §54 utstår fullbyrdelsen av 120 - etthundreogtyve - dager med en prøvetid på 2 - to - år.</span> <span id="rp-innrykk">Han tilkommer ved soning fradrag for 27 - tjuesyv - dager for utholdt varetekt.</span> <span id="rp-innrykk">Saksomkostninger ilegges ikke.</span> <span id="rp-innrykk">Straffelovens §62 første ledd er anvendt.»</span> Det fremgår av premissene at henvisningen til straffeloven §12 skal være paragrafens nr. 3 bokstavene a og c. B anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjaldt lovanvendelsen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, saksbehandlingen Side:191 og straffutmålingen. Ved beslutning 11. desember 2000 ble anken henvist til ankeforhandling for så vidt gjaldt lovanvendelsen og bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten avsa 23. august 2001 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. B, født *.*.1973, frifinnes.</span> <span id="rp-innrykk">2. Saksomkostninger ilegges ikke.»</span> Dommen var avsagt under dissens, idet to fagdommere og en meddommer, på noe forskjellige grunnlag, stemte for domfellelse. Påtalemyndigheten har anket dommen til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet og, subsidiært, saksbehandlingen, for så vidt gjelder domsgrunnene. Det gjøres gjeldende at rettens flertall ved frifinnelsen har anvendt aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 galt. Forsvareren gjør gjeldende at lovanvendelsen er riktig, og viser til de spesielle forholdene i saken, med særdeles dårlig merking av en vei som for B ut fra alle visuelle merker måtte fortone seg som en vanlig landevei med trafikk i begge retninger. <span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at anken for så vidt gjelder lovanvendelsen må tas til følge.</span> Innledningsvis nevner jeg at straffeloven §239 ble endret ved lov 15. juni 2001 nr. 64. Lovendringen trådte i kraft straks. Anken til lagmannsretten gjaldt som nevnt blant annet bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Lagmannsretten, som avsa dom 23. august 2001, har åpenbart bedømt saksforholdet uten å vurdere betydningen av endringen i straffeloven §239. Jeg mener imidlertid - i samsvar med det syn både aktor og forsvarer har gjort gjeldende for Høyesterett - at den nye lovbestemmelsen her skulle vært anvendt. Straffeloven §3 annet ledd bestemmer at lovgivningen på avgjørelsestidspunktet skal anvendes når dette fører til et gunstigere resultat for siktede. I annet punktum gjøres det riktignok unntak fra regelen når det gjelder anke, kjæremål og begjæring om gjenopptakelse. Denne ordlyden er imidlertid blitt stående uendret etter to-instansreformen, og reflekterer derfor ikke at anke til lagmannsretten over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet tilsvarer den tidligere ordning med fornyet behandling. Ved slik behandling var det på det rene at den for siktede gunstigste regel skulle anvendes. Jeg kan ikke se at de formelle endringer som skjedde i forbindelse med to-instansordningen, tilsier at den tidligere rettstilstand her bør anses endret. Så langt straffeloven §239 etter lovendringen gir anvisning på en mildere aktsomhetsnorm, er det derfor denne som skulle vært anvendt av lagmannsretten, og som derfor også må anvendes ved Høyesteretts prøving. Etter lovendringen har §239 følgende ordlyd: <span id="rp-innrykk">«Den som uaktsomt ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte forvolder en annens død, straffes med fengsel inntil 3 år eller under særdeles skjerpende omstendigheter inntil 6 år. Under særdeles formildende omstendigheter kan bøter anvendes.»</span> Side:192 Bestemmelsen lød tidligere: <span id="rp-innrykk">«Den, som ved Uagtsomhed forvolder en andens Død, herunder ved bruk av motorvogn, straffes med Fængsel indtil 3 Aar eller under særdeles skjærpende Omstendigheder indtil 6 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.»</span> Den nye ordlyden, der bruk av våpen er tatt inn som et innskudd på linje med bruk av motorvogn, gir i seg selv ingen indikasjon på en mildere aktsomhetsnorm, verken generelt eller spesielt i forhold til motorvognsituasjonen. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at dette har vært formålet med lovendringen. I Ot.prp.nr.46 (2000-2001) redegjøres det først for at Høyesterett i [[Rt-1963-744]] og senere i flere avgjørelser har gitt uttrykk for at aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 er den samme, med det tillegg at uaktsomheten for domfellelse etter straffeloven §239 også må omfatte selve dødsfølgen. Det gjøres dernest rede for rettstilstanden før 1988, da man hadde svært få domfellelser for uaktsomt drap forvoldt i trafikken. Ved lovendring 8. juli 1988 nr. 70 kom innskuddet «herunder ved bruk av motorvogn». På side 56 i proposisjonen heter det om dette: <span id="rp-innrykk">«Lovendringen hadde ingen direkte juridisk betydning; uaktsomt drap ved bruk av motorvogn var omfattet av §238 og §239 også før lovendringen. Formålet var å gi et klart signal om at dødsulykker i trafikken oftere enn før skulle lede til tiltale og domfellelse for uaktsomt drap, og at straffen i slike saker skulle skjerpes.»</span> Videre i proposisjonen gjør departementet rede for uttalelser om at praksis er blitt vel streng. Det redegjøres for en interpellasjonsdebatt om spørsmålet 31. mai 1999, og for en undersøkelse av påtale- og rettspraksis Justisdepartementet foretok i 1999, med en oversikt fra riksadvokaten over i hvilke typer saker hvor det nå tas ut tiltale for uaktsomt drap. Det gis videre en oversikt over nyere høyesterettsavgjørelser på området. Etter en drøftelse av mulige virkninger av en lovendring heter det på side 65 i proposisjonen: <span id="rp-innrykk">«... Dette tilsier at man bør være tilbakeholden med å justere aktsomhetskravet ved lovendring. Hvis ikke praksis gjennomgående er urimelig streng, bør en eventuell justering overlates til rettspraksis, i første rekke til Høyesterett. En mindre lovendring kan imidlertid innebære et budskap til Høyesterett om å justere den praksis som tidligere har vært fulgt, og motivene til lovendringen kan vise hvilken vei justeringen bør gå.»</span> På side 65-66 uttaler departementet: <span id="rp-innrykk">«Departementet er enig med riksadvokaten i at man ikke bør «belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen."»</span> Videre er departementet av den oppfatning at påtalemyndighetens Side:193 praktisering av aktsomhetsnormen, slik den tidligere er redegjort for, er hensiktsmessig. Det er likevel grunn til å justere lovgivningen noe. Avslutningsvis heter det på side 66: <span id="rp-innrykk">«... I dag er det kun bruk av motorvogn som fremheves særskilt. Med støtte i motivene til lovendringen vil domstolene ha den nødvendige frihet til å nytte en noe forskjellig aktsomhetsnorm etter vegtrafikkloven §3 og straffeloven §238 og §239, i tråd med den påtalepraksis som foreligger i dag.»</span> En enstemmig justiskomite sluttet seg til forslaget og bemerket at den støttet departementets betraktninger om at en mindre presisering i loven kunne være veien å gå i denne omgang, jf. Innst.O.nr.113 (2000-2001) side 17. Det fremgår av de lovforarbeider som her er gjengitt, at meningen har vært å lempe noe på bindingen mellom aktsomhetsnormen i straffeloven §239 og aktsomhetsnormen i vegtrafikkloven §3. Denne endring er imidlertid ikke kommet til uttrykk i den nye lovteksten, og lovendringen kan - isolert betraktet - vanskelig oppfattes som en presisering i den retning som forarbeidene gir uttrykk for. Siden det imidlertid her er tale om å foreta en lemping av aktsomhetsnormen i forhold til tidligere praksis og dette også har fått tilslutning fra en enstemmig justiskomite, finner jeg at de forutsetninger som er lagt til grunn i forarbeidene må bli retningsgivende for rettspraksis. Det fremstår likevel som uklart hvor langt lovendringen har ment å lempe på aktsomhetskravet i §239, ut over henvisningen til riksadvokatens påtalepraksis og en mer generell avgrensing mot uaktsomhet «av en slik karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Meningen må særlig antas å være å avgrense mot saksforhold av den type som er omtalt i [[Rt-1990-1021]] og [[Rt-1991-216]]. Ulykken i vår sak fant sted etter at B, som har vært tilknyttet xxxxx fra 1994, i 1999 hadde tjenestegjort et halvt år i Bosnia som kaptein i den norske .....-styrken. Etter et opphold i Norge skulle han stasjoneres i Kosovo. Den 23. august kom han til Makedonia med fly og måtte, etter et opphold i Pristina i Kosovo, returnere til flyplassen i Skopje fordi han ikke hadde fått med seg bagasjen. Han og oberstløytnant C overnattet på den norske basen i nærheten, og lørdag morgen 28. august 1999 kjørte de, med B som sjåfør, først innom flyplassen og deretter sørover på motorvei E 75 i retning Kosovo via Skopje. Denne er merket som motorvei klasse A med to kjørefelt i hver retning, midtrabatt med autovern og fysisk skille mellom kjøreretningene. De tok feil av avkjøringen til Skopje, som går mot nordvest, og fortsatte i stedet videre sørover i retning Veles og Athen. Etter ca 14 kilometers kjøring på motorveien, som da hadde delt seg i et nordgående og et sørgående løp, kom de til en opplyst tunnel. C, som ikke hadde fulgt særlig godt med på kjøringen, ble da klar over at de hadde kjørt feil, fordi han visste at det ikke var noen slik tunnel på veien til Kosovo. Han ba derfor B om å snu og kjøre tilbake. B var enig og snudde ved første anledning, ved en avkjøringslomme på høyre side rett utenfor tunnelen. Inne i tunnelen møtte de et par biler som blinket med lysene. Det heter videre i lagmannsrettens dom: Side:194 <span id="rp-innrykk">«... C spurte B om han kjørte med fullt lys, men B svarte - etter å ha sjekket dette - at han kjørte med kjørelys. Også nord for tunnelen møtte de to eller tre biler som det ble blinket og delvis vinket fra. Selv om B og C begge var vant til at møtende biler blinket med lysene til .....-biler, oppfattet de dette slik at det kunne være noe galt med bilen, og bestemte seg for å stoppe for å undersøke. Det var imidlertid ikke noen avkjøringsmulighet på deres høyre side, og de fortsatte derfor inn i en skarp sving hvor de møtte en Audi som kom i samme kjørefelt som dem. Kollisjonen var ikke til å unngå. Først da en engelsktalende makedoner som kom til ulykkesstedet, senere forklarte ham at de var på en enveiskjørt vei, oppfattet B at han hadde kjørt mot kjøreretningen. Da han fortalte dette til C, reagerte C med vantro, og sa: Hvor står det? eller noe lignende.</span> <span id="rp-innrykk">Av de fem personer som befant seg i den møtende bilen, døde fire, enten straks eller etter et kort sykeleie. De omkomne var foruten sjåføren en makedonsk statsråd, hans ektefelle og deres datter. Sønnen deres var den eneste overlevende i Audien. Hverken sjåføren eller passasjerene brukte bilbelte, i motsetning til B og C. B fikk ingen fysiske skader, mens C fikk et slag i korsryggen og brakk et brystben. Han fikk dessuten avrevet muskulatur i brystpartiet og hadde relativt store smerter. Sammenstøtet førte også til betydelig materiell skade.»</span> Spørsmålet i saken blir om B var tilstrekkelig aktsom i forhold til vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 da han, etter å ha oppdaget at han hadde kjørt for langt, snudde og kjørte tilbake i motgående kjøreretning. Det fremgår av lagmannsrettens dom at veien i utgangspunktet var klart merket som motorvei, og at B også var klar over dette. 8,1 kilometer fra startpunktet skiller imidlertid nord- og sørgående kjøreretning lag - veien blir smalere og uten veiskulder - etter ca 12 kilometer også svingete og med små avkjøringslommer på høyre side. Det er hele veien stiplet midtlinje mellom de to kjørefeltene. Veien hadde på ulykkestidspunktet gule kantlinjer med varierende grad av slitasje, men det er opplyst at slike markeringer ikke har betydning for kategoriseringen som motorvei. Lagmannsrettens flertall frifant B både for overtredelse av vegtrafikkloven §3 og straffeloven §239 og la samme aktsomhetsnorm til grunn i forhold til begge bestemmelsene. Flertallet viste særlig til uttalelser fra erfarne polititjenestemenn og offiserer om at veien på den aktuelle strekning var en trafikkfelle, og at det var lett å forstå at B misforsto trafikksituasjonen. Videre uttalte flertallet: <span id="rp-innrykk">«Det vises videre til at veien ikke var utstyrt med skilt som anga motorvei klasse A (norsk skilt nr. 502.1) på strekningen etter at nord- og sørgående løp skilte lag. Underveis passerte B skilt med fartsgrense 60 og 50 kilometer/time. Dette kombinert med veiens reduserte standard, kunne lett gi inntrykk av at man befant seg på en vanlig landevei. Denne oppfatningen måtte bli styrket av at C, som B antok var bedre kjent i området, ba ham om å snu.</span> <span id="rp-innrykk">Etter det opplyste var det ikke uvanlig at møtende sivile biler blinket med lysene når de møtte .....-biler. Selv om både B og C etter hvert reagerte på dette, kan det ikke betraktes som en straffbar uaktsomhet at de ikke umiddelbart forsto at de kjørte mot kjøreretningen.»</span> Side:195 Jeg er kommet til at dette ikke er en riktig rettsanvendelse og behandler først forholdet til vegtrafikkloven §3. Etter denne bestemmelsen plikter føreren av motorvogn å være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade i trafikken. Aktsomhetsnormen er streng. At man befinner seg på en ukjent vei og, som her, i et fremmed land, tilsier ekstra aktpågivenhet både overfor skiltingen og forholdene ellers. Spørsmålet om korrekt kjøreretning, enten det dreier seg om en flerfelts motorvei eller en ordinær enveiskjørt gate, må, på grunn av det særdeles store farepotensialet, ses som et grunnleggende forhold bilføreren må ha sin oppmerksomhet festet på. På samme måte som man må forvisse seg om kjøreretningen når man kjører inn på en ukjent vei, må man når man snur og kjører tilbake i motsatt kjøreretning, ha en begrunnet oppfatning om at slik motgående trafikk er tillatt. Mens man ved innkjøring på veien kan forvente at kjøreretningen er markert, kan man ikke ved en snumanøver forvente slik skilting akkurat der man snur. Lagmannsrettens flertall har lagt vekt på det visuelle ved veien, først og fremst basert på at motgående løp - motorveiens nordgående kjørefelt - gikk langt unna og ikke var synlig for B. Jeg er enig i at dette er et forhold som kan være egnet til å forvirre en nordmann, ettersom denne type motorveier er uvanlige her i landet. Internasjonalt er det imidlertid ingen sjeldenhet, og ved kjøring i utlandet må man være forberedt på at veinettet kan være annerledes innrettet enn hjemme. Det er intet i saken som tyder på at veien var i strid med internasjonale standarder. Lagmannsrettens flertall har videre lagt vekt på at veiens standard var generelt dårlig, noe som ga mer inntrykk av vanlig landevei enn motorvei. Heller ikke dette kan være avgjørende. Dersom B ved en sving, avkjørsel eller på annen måte kunne ha fått inntrykk av å ha tatt av fra motorveien og kommet inn på en vei av en annen kategori, kunne dette ha stilt seg annerledes. Dette var imidlertid ikke tilfelle. Det er utvilsomt at B fra starten - utkjørselen fra flyplassen og kjøringen sørover - var klar over at han var på hovedveien - en firefelts motorvei av klasse A. Dette var klart merket, og motgående løp var synlig og klart markert. Etter at de ved en feil hadde passert avkjørselen til Skopje, der de skulle ha tatt av, fortsatte de på den samme veien og i samme retning uten at det på noe tidspunkt var markert at de ikke lenger var på en motorvei. Riktignok var det ingen skilt som vedvarende minnet om at man fortsatt var på motorveien etter at kjøreretningene skilte lag etter ca 8 kilometer. Slik skilting ville bedret trafikksikkerheten, og det er opplyst at både skilting og øvrig utbedring av veien er foretatt etter ulykken. Det fremgår imidlertid av lagmannsrettens domsgrunner at det 9,4 kilometer fra startpunktet, altså etter at veiløpet delte seg, var skilt på veiens høyre side som markerte to parallelle piler, den høyre rett frem og den venstre buet mot høyre. Skiltet betyr at den høyre filen er for kjøring og den venstre for forbikjøring. Teksten var riktignok ikke lesbar for B, men pilene i seg selv burde gi en indikasjon om to felt i samme kjøreretning. At skiltet bare sto på høyre side, finner jeg ikke avgjørende. Et tilsvarende skilt var plassert 3,2 kilometer fra der B startet kjøringen på motorveien, altså før punktet der den delte seg, og også der bare på høyre side. Det Side:196 kom heller ingen motgående trafikk, og midtlinjen var som jeg har vært inne på hele tiden stiplet. Det forekom dessuten enkelte varselskilt på begge sider av veien. Disse forhold burde i det minste ha etterlatt en usikkerhet hos B om det var adgang til å kjøre denne veien i motsatt kjøreretning. Det fremgår av lagmannsrettens dom at passasjeren C - en offiser med høyere rang - var kjent i området, men at han denne dagen fulgte dårlig med på kjøringen, og at B var klar over dette, selv om han ikke visste at C dels satt med øynene lukket på grunn av en allergisk irritasjon. Det var først da de kom til den opplyste tunnelen og B gjorde ham oppmerksom på dette, at C oppdaget at de hadde kjørt feil, og sa til B at de måtte snu. Slik situasjonen var, kunne B ikke uten videre stole på passasjerens anvisninger her, og det er uansett klart at han som bilfører hadde et selvstendig ansvar for kjøringen. Jeg kan ikke vurdere det som annet enn uaktsomt at han, uten nærmere refleksjon, og uten å forvisse seg om lovlig kjøreretning, snudde ved nærmeste avkjørselsmulighet og kjørte tilbake inn i tunnelen og nordover. Jeg tilføyer at han der fikk indikasjon om at noe var galt ved at flere bilister vinket og blinket med lysene, på et tidspunkt da han fortsatt hadde mulighet til å områ seg. For så vidt gjelder frifinnelsen for overtredelse av vegtrafikkloven §3 har lagmannsretten derfor bygd på en feilaktig anvendelse av aktsomhetsnormen. Spørsmålet er da om justeringen i aktsomhetsnormen ved lovendringen i 2001, som jeg har omtalt tidligere, medfører at frifinnelsen etter straffeloven §239 må opprettholdes. Jeg bemerker at hvis det først anses straffbart uaktsomt at B kjørte mot kjøreretningen, var dødsfølgen utvilsomt påregnelig. Med hensyn til det rettslige utgangspunkt her viser jeg blant annet til [[Rt-2001-890]]. Selv om skiltingen burde ha vært bedre, og det er opplyst at andre har feiltolket trafikkbildet på samme måte som B gjorde, finner jeg at hans kjøring ikke var i den lave uaktsomhetskategori lovendringen er tenkt å omfatte. Det dreier seg ikke om et øyeblikks uoppmerksomhet eller feilfordeling av oppmerksomheten, som erfaringsmessig er noe alle bilister kan gjøre seg skyldig i, men om en vedvarende feilvurdering av trafikkbildet i en situasjon der han hadde både tid og mulighet til å handle annerledes. Jeg er derfor kommet til at konklusjonen må bli den samme som etter den tidligere lov, og finner at lagmannsrettens frifinnelse også på dette punkt bygger på en uriktig lovanvendelse. Aktor har nedlagt påstand om at Høyesterett skal avsi ny dom i saken og har hevdet at vilkårene etter straffeprosessloven §345 annet ledd er til stede. Forsvareren har motsatt seg kravet. Han har vist til at B ikke har vært innkalt til forhandlingene, og at han ikke har vært til stede. Saken påstås dessuten å være av en slik karakter at bevisumiddelbarhet er viktig for vurderingen. Ut fra den restriktive praksis Høyesterett i den senere tid har ført ved bruk av straffeprosessloven §345 annet ledd, jf. blant annet avgjørelser i [[Rt-1999-71]] og [[Rt-1997-437]], finner jeg det riktig å ta hensyn til forsvarerens innsigelser og ikke ta kravet til følge. Lagmannsrettens dom med hovedforhandling blir dermed å oppheve. Side:197 Jeg stemmer for denne kjennelse: Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves. Dommer <b>Flock</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Tjomsland</b>: Likeså. Dommer <b>Coward</b>: Likeså. Dommer <b>Gjølstad</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span> Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
