Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Dommer <b>Stabel</b>: Saken gjelder straffutmåling for ransforsøk, grovt tyveri og overtredelser av narkotikalovgivningen. Salten forhørsrett avsa 15. februar 2001 dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«1. A, født *.*.1978, dømmes for overtredelse av straffelovens §268, første ledd jfr §267 jfr §49, straffelovens §257 jfr §258, straffelovens §162, første og annet ledd jfr femte ledd, straffelovens §162, første ledd jfr femte ledd og legemiddellovens §31, annet og fjerde ledd jfr §24, første ledd, sammenholdt med straffelovens §62, første ledd og §63, annet ledd, til en straff av fengsel i 1 - ett - år og 10 - ti - måneder.</span> <span id="rp-innrykk">Til fradrag kommer 24 - tjuefire - dager for utholdt varetekt.</span> <span id="rp-innrykk">2. A tilpliktes å betale erstatning til - - - Hotell v/... Hotelldrift AS med kr 16.000 - kronersekstentusen - innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.</span> <span id="rp-innrykk">3. A dømmes til å tåle inndragning av vinning med kr 1.500 - kronerfemtenhundre -, jf strl §34.»</span> A anket over straffutmålingen til Hålogaland lagmannsrett, som 6. september 2001 avsa dom med slik domsslutning: <span id="rp-innrykk">«I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 -</span> Side:1679 <span id="rp-innrykk">ett - år og 8 - åtte - måneder hvorav 10 - ti - måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.»</span> Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet rettens tre fagdommere stemte for at hele straffen skulle gjøres ubetinget. Det nærmere saksforhold og domfeltes personlige forhold fremgår av forhørsrettens og lagmannsrettens dommer. Påtalemyndigheten har anket lagmannsrettens dom inn for Høyesterett. Anken gjelder straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at lagmannsrettens dom er for mild når den er gjort delvis betinget. Lagmannsrettens flertall - de fire meddommerne - har lagt urimelig stor vekt på at domfelte befant seg under press i forbindelse med inndrivelse av narkotikagjeld. Forsvareren har prinsipalt gjort gjeldende at domfelte bør idømmes samfunnstjeneste, subsidiært at dommen er riktig. Det vises blant annet til at han er i en rehabiliteringssituasjon. <span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at anken må tas til følge.</span> Domfelte er en 23 år gammel mann som tidligere er bøtelagt én gang for bruk av hasjisj. Domfellelsen gjelder fire forhold - ransforsøk og grovt tyveri foretatt 26. mai 1999, kjøp og bruk av hasjisj og amfetamin og salg av hasjisj i mai og juni 1999, og oppbevaring av 107 gram amfetamin 25. oktober 2000. Saksforholdet er av lagmannsretten beskrevet slik: <span id="rp-innrykk">«A hadde i 1998 sammen med en kamerat kjøpt ca 60 gram amfetamin. De betalte 20.000 kroner kontant og skulle betale 40.000 kroner senere. Amfetaminen skulle de selge videre. As kamerat forsvant med mesteparten av stoffet, mens A ble sittende igjen med gjelden. Etter kraftig pågang fra kreditorene, som blant annet påførte ham knivstikk og utsatte hans nærmeste familie for trusler, bestemte han seg til å gjennomføre et ran ved - - - hotell. Fordi han ble oppdaget og gjenkjent, begikk han i stedet og sammen med en annen person, som arbeidet som nattevakt ved hotellet, grovt tyveri av om lag 16.000 kroner fra hotellets safe. Det finnes tilstrekkelig å vise til forhørsrettens redegjørelse for de nærmere omstendigheter ved ransforsøket og tyveriet.</span> <span id="rp-innrykk">Av utbyttet betalte A 3.000 kroner til en kamerat som hadde deltatt i planlegging og gjennomføring av ransforsøket. Resten av pengene brukte han dels til innkjøp av 35 gram hasjisj og 2 gram amfetamin den 27 mai 1999. Stoffet var beregnet dels til eget bruk dels til videresalg. Han betalte også ned 10.000 kroner på narkotikagjelden. Han klarte senere å betale ytterligere 30.000 kroner, og fikk tilbud om å slette siste del av gjelden ved å transportere et parti amfetamin til X. Dette tilbudet aksepterte han. Under transporten ble han pågrepet i Y med amfetaminpartiet.»</span> Det amfetaminpartiet lagmannsretten nevner avslutningsvis i sitatet, er identisk med de 107 gram amfetamin domfellelsen for oppbevaring gjaldt. Når det gjelder forholdene omkring ransforsøket, nevner jeg at forhørsretten har bygd på domfeltes forklaring om at det var spontant, det han opprinnelig hadde planlagt var et tyveri fra safen på hotellet, der han selv var ansatt som ekstrahjelp. Da han ble oppdaget av nattevakten, truet han i stedet denne med en kniv han hadde med mens han ropte: Side:1680 «Dette er et ran, få pengene». Til tross for forkledning ble domfelte gjenkjent av nattevakten, som fikk overmannet ham og fratatt ham kniven. De to arrangerte så et fingert ran, som innebar at nattevakten ble rispet i armen, og domfelte fikk med seg alle pengene som var i safen. At ransforsøket ikke ble gjennomført, men i stedet endte som et grovt tyveri, var således mye av en tilfeldighet, og jeg legger til grunn at situasjonen må ha blitt oppfattet som truende av nattevakten, som ut fra det opplyste ikke hadde noen egen interesse i å bistå domfelte på denne måten. Ransforsøket, senere det grove tyveriet, ble dessuten utført på egen arbeidsplass. Saken ble ikke oppklart før nattevakten brøt sammen og tilsto 14. juni 2000. Han ble senere for sin medvirkning dømt til samfunnstjeneste i 60 dager, og solidaransvar for erstatning til hotellet med 16.000 kroner. Først dagen etter, 15. juni 2000, etter å ha blitt pågrepet, tilsto domfelte selv forholdet. Jeg kan derfor ikke legge nevneverdig vekt på hans tilståelse i saken. Jeg tilføyer at han, etter pågripelsen og siktelsen, som er datert 18. august 2000, fortsatte sin kriminelle aktivitet ved å opptre som narkotikakurer for det tidligere nevnte amfetaminpartiet på 107 gram. Av bruddene på narkotikalovgivningen er domfellelsen for denne oppbevaringen det som må telle mest ved straffutmålingen. Det var snakk om kurervirksomhet med økonomisk motiv, da formålet var å få nedskrevet resten av narkotikagjelden. Forholdet ble oppdaget, og analyseresultatet etter beslagleggelsen viste en styrkegrad på 20%. Dette ligger noe under det normale, som er opplyst å være mellom 30 og 40%. Forsvareren har fremholdt at den lave styrkegraden må tas i betraktning, slik at man samlet sett ligger i nedre sjikt av hva som etter rettspraksis regnes som grov narkotikaforbrytelse etter straffeloven §162 annet ledd. Det er vist til [[Rt-1999-1008]], der det er uttalt at grensen bør heves til ca 50 gram for amfetamin av normal styrkegrad. I forhold til et forholdsvis stort parti som det her dreier seg om, kan det likevel ikke tillegges stor vekt i formildende retning at styrkegraden var noe under det normale. Det er ikke opplyst om domfelte kjente til styrkegraden. Partiet var beregnet på videresalg, noe han overfor forhørsretten har bekreftet at han antok, og spredningsrisikoen var betydelig. Forsvareren har vist til at domfelte selv var under press, på grunn av trusler fra dem han sto i narkotikagjeld til, personer han for øvrig ikke har navngitt. Lagmannsrettens flertall har uttalt om dette: <span id="rp-innrykk">«For flertallet legges det betydelig vekt på at A befant seg i en tvangssituasjon da de mest alvorlige forhold ble begått. Frem til han ble pågrepet i oktober 1999 hadde A jevnlig misbrukt amfetamin. Gjennom sitt misbruk hadde han pådratt seg narkotikagjeld og var kommet opp i en alvorlig tvangssituasjon. Han ble selv utsatt for knivbruk og det var fremsatt trusler mot hans mormor, som han var meget knyttet til. Han opplevde situasjonen som desperat og ranet fremsto som eneste utveg. Han så seg senere også tvunget til å foreta transport av amfetamin.»</span> Jeg kan ikke være enig i at dette er forhold som bør tillegges betydelig vekt. Den situasjon lagmannsretten her beskriver er - vil jeg anta - forholdsvis vanlig ved narkotikarelatert kriminalitet, og vil etter rettspraksis normalt ikke kunne virke formildende. Side:1681 Det er også vist til at domfelte var ung da handlingene ble begått, at de ligger noe tilbake i tid, at han i mellomtiden har sluttet med sitt narkotikamisbruk og at han heller ikke har begått nye straffbare handlinger. Han har etablert seg med samboer og egen næringsvirksomhet. Han har hatt en vanskelig oppvekst, og lider av alvorlig epilepsi som han er under utredning og behandling for. Hensett til de dels alvorlige forbrytelser han er domfelt for, kan jeg heller ikke se at de anførte personlige forhold bør føre til at straffen nedsettes. Hans epilepsi må vurderes i forbindelse med soningen. I denne sammenheng bør også mulig alternativ soning etter fengselsloven §12 kunne vurderes. Samfunnstjeneste anser jeg ikke aktuelt, jf. begrensningen i straffeloven §28a første ledd og de forhold jeg har pekt på tidligere. Jeg anser, som den samlede lagmannsrett, at straffen passende kan settes til ett år og 8 måneder, og, som lagmannsrettens mindretall, at ingen del av straffen bør gjøres betinget. Jeg stemmer for denne dom: I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 8 - åtte - måneder. Dommer <b>Rieber-Mohn</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Tjomsland</b>: Likeså. Dommer <b>Flock</b>: Likeså. Dommer <b>Aasland</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>D O M :</b></center></span> I forhørsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 1 - ett - år og 8 - åtte - måneder. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
