Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder tolkningen av tvistemålsloven §19 - spørsmålet om debitor hadde en «paaviselig» bopel i utlandet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §1-8 femte ledd jf. tvistemålsloven §19, slik at Statens innkrevingssentral som særnamsmann, ikke hadde den nødvendige kompetanse til å gjennomføre utleggsforretning og dermed avbryte foreldelse av kravet. Morten Korsvold underskrev 26. januar 1978 et gjeldsbrev til Statens lånekasse for utdanning. Den 1. august 1988 ble lånet i sin helhet oppsagt til innfrielse, da terminen med forfall 1. april 1984 ikke var betalt. Avdrag på lånet ble siste gang betalt 1. juli 1986, og 11. oktober 1987 fremsatte Lånekassen utleggsbegjæring. Korsvold var på dette tidspunkt bosatt i Oslo, og etter diverse utsettelser fra Oslo byfogdembete ble utleggsforretning gjennomført i august 1988. Korsvold var imidlertid ikke søkegod. Utleggsforretningen er registrert innkommet til Lånekassen 23. august 1988, og denne dato er av Statens innkrevingssentral senere ubestridt lagt til grunn som utgangspunkt for den nye foreldelsesfristen. Korsvold meldte 18. mars 1988 til folkeregisteret at han 1. januar samme år hadde flyttet til Canada. Både før og etter dette tidspunkt hadde Lånekassen med sikte på å klarlegge hans nye bostedsadresse, gjentatte ganger forsøkt å bringe ham i tale, blant annet tok Lånekassen umiddelbart etter flyttingen kontakt med folkeregisteret. Korsvold meldte aldri sin adresse i Canada til folkeregisteret, som bare kunne opplyse: «Utvandret Canada 18 03 88». For å bringe Korsvolds adresse på det rene, tok Lånekassen 6. juli 1990 kontakt med hans far, imidlertid uten resultat. En forespørsel ble 9. januar 1991 rettet pr. post til hans mor, med samme negative resultat. Et nytt forsøk på å bringe Korsvolds adresse på det rene ble foretatt av Lånekassen 3. september 1992, ved at hans mor ble kontaktet pr. telefon. Ifølge notat fra Lånekassens saksbehandler av samme dato, ble det av moren opplyst at sønnen «bor i Florida. Hadde ingen adresse, får en tlf. en gang iblandt.» 21. april 1996 ble gjelden og innfordringen av den permanent overført til Statens innkrevingssentral, jf. Lånekassens forskrifter kapittel VI pkt. 12.2, og restgjelden utgjorde pr. samme dag kr 49.539,88. Statens innkrevingssentral er særnamsmann for innfordring av krav på tilbakebetaling av utdanningsstøtte, jf. §9a i lov av 26. april 1985 nr. 21. Varsel om overføringen ble sendt 7. februar 1996 til Korsvolds siste bopel i Norge. Etter overføringen av gjelden til Statens innkrevingssentral ble det foretatt ytterligere resultatløse undersøkelser i folkeregisteret. For å unngå at kravet ble foreldet, gjennomførte Statens innkrevingssentral 8. mai 1998 utleggsforretning som kontorforretning, jf. utdanningsstøtteloven §9a i.f. Det forelå ikke opplysninger om tjenlige utleggsobjekter, og resultatet av utleggsforretningen ble derfor «intet til utlegg». Ved brev av 14. juli 2000 sendte Statens innkrevingssentral «varsel om utleggsforretning» til Korsvold som hadde meldt tilbakeflytting til Norge pr. 15. mai 1998, registrert i folkeregisteret 2. juni 1998. Utleggsforretning ble avholdt 18. august 2000, hvoretter det ble iverksatt utleggstrekk på kr 3.000 pr. måned. Innkrevingssentralens avgjørelse ble påklaget av Korsvold i brev av 24. juli. Klagen ble ikke gitt oppsettende virkning, men trekket ble satt til kr 500 pr. måned inntil klagesaken blir avsluttet. Ved Rana namsretts kjennelse av 2. juli 2001 ble Korsvolds klage over utleggsforretningen ikke tatt til følge. Avgjørelsen ble påkjært til Hålogaland lagmannsrett, som 14. september 2001 avsa kjennelse med slik slutning: «1. Kjæremålet forkastes. 2. Hver av partene dekker sine egne saksomkostninger for lagmannsretten.» Namsretten - med tilslutning fra lagmannsretten - gav Statens innkrevingssentral medhold i at innkrevingssentralen var kompetent til å gjennomføre utleggsforretningen 8. mai 1998, da Korsvold ikke hadde påviselig verneting i Norge eller utlandet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §1-8 femte ledd jf. tvistemålsloven §19, med den virkning at foreldelse ble avbrutt. Følgelig løp det en ny frist på ti år, jf. foreldelsesloven §21 nr. 3. Etter det resultat lagmannsretten kom til, var det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta standpunkt til innkrevingssentralens subsidiære anførsel basert på foreldelsesloven §10. Korsvold har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Korsvold påstår prinsipalt at det foreligger feil lovtolkning, og subsidiært feil saksbehandling i form av mangelfulle kjennelsesgrunner. Det er i hovedtrekk gjort gjeldende: Det anføres at lagmannsretten har feiltolket tvistemålsloven §18 og §19. Det er klart uriktig å knytte bopelsbegrepet i tvistemålsloven §18 til norsk folkeregister på den måten namsretten - med tilslutning fra lagmannsretten - her har gjort. Særlig gjelder dette i forhold til norske domstolers internasjonale kompetanse. Det er uomtvistet at Korsvold faktisk bodde i Ontario, Canada, den 8. mai 1998. Hans bopel - og hjemting - i henhold til tvangsfullbyrdelsesloven §7-3 første ledd jf. tvistemålsloven §18, var således på tiden for utleggsforretningen, i Ontario, Canada. I forhold til tvistemålsloven §19 synes det avgjørende moment i namsrettens drøftelse - igjen med tilslutning fra lagmannsretten - at Korsvolds bopel i Canada ikke var «paaviselig» fordi den ikke var registrert i norsk folkeregister. Dette må være uriktig da spørsmålet må relateres til registrene i Canada, og ikke i Norge. Påviselig er et objektivt begrep, som henspiller på faktisk mulighet til å påvise. Det må legges til grunn at adressen var lett påviselig ved relativt enkle midler, for eksempel ved bruk av et kanadisk inkassobyrå. Dessuten var det registrert en uttrykkelig henvisning til Canada i det norske folkeregisteret. Det kan da ikke være slik at enhver saksøker som ønsker å benytte eget verneting, skal kunne fri seg fra forpliktelsen til å benytte saksøktes verneting simpelthen ved ikke å foreta en ordinær adresseundersøkelse i det land en vet at saksøkte er bosatt. Dersom kravshaver har utvist tilbørlig aktsomhet med hensyn til adresseundersøkelse, men på tross av dette ikke har greid å finne frem til debitors objektivt sett påviselige bopel, vil dessuten kravshaver være vernet av foreldelsesloven §10. Det er således intet legislativt behov for en så lemfeldig tolkning av «paaviselig» som nams- og lagmannsretten har lagt til grunn. Subsidiært hevdes det at lagmannsrettens kjennelsesgrunner ikke er tilstrekkelige. En naken henvisning til namsrettens drøftelse kan ikke være tilstrekkelig når det er foretatt et presist og direkte angrep på namsrettens begrunnelse. Korsvold har nedlagt slik påstand: «1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Morten Korsvold tilkjennes saksomkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg med tillegg av lovens rente fra oppfyllelsesfrist og til betaling skjer.» Statens innkrevingssentral har inngitt tilsvar, og har anført at kjæremålet må forkastes. Det er i hovedsak gjort gjeldende: Innkrevingssentralen har fulgt normale rutiner i denne saken, blant annet basert på den forståelse av bostedsadresse og verneting som lagmannsretten har bygget på. Innfordringsvirksomhet overfor personer bosatt i utlandet utøves av utenlandsavdelingen i Statens innkrevingssentral i samarbeid med flere inkassoselskaper i inn- og utland. Namsretten - med tilslutning fra lagmannsretten - kom etter en vurdering av de fremlagte bevis, til at Korsvold ikke hadde påviselig bopel på tidspunktet for utleggsforretningen. Setningen som den kjærende part fremhever, er tatt ut av sammenhengen og gir et misvisende bilde av rettens begrunnelse. Lånekassen har ved gjentatte anledninger forsøkt å bringe Korsvolds adresse på det rene, men uten å lykkes. Usikkerheten rundt hans oppholdssted var stor, ikke minst etter at Korsvolds mor pr. telefon 3. september 1992 - ifølge Lånekassens notater - opplyste om at sønnen bodde i Florida uten fast adresse. Sakens resultat må følgelig baseres på en konkret subsumsjon, se [[Rt-1997-721]] sammenholdt med [[Rt-1997-943]], noe som ikke er gjenstand for prøving av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Statens innkrevingssentral har nedlagt slik påstand: «Prinsipalt: Kjæremålet forkastes. Subsidiært: Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. For begge tilfeller: Partene bærer sine egne omkostninger for namsrett, lagmannsrett og Høyesteretts kjæremålsutvalg.» I prosesskrift av 21. november 2001 har Korsvold kommet med merknader til tilsvaret. Det anføres at det ikke kan sees spor av bevisvurdering i namsrettens kjennelse som drøfter det rettslig sett relevante bevistema, dvs. om Korsvold faktisk - objektivt sett - bodde i Ontario, Canada 8. mai 1998. Selv om det er mulig at Statens innkrevingssentral på dette tidspunkt subjektivt sett var i tvil om hvor Korsvold var fast bosatt, er det ikke bestridt at han objektivt sett bodde i Ontario på det relevante tidspunkt, se [[Rt-1997-943]]. På denne bakgrunn var hans bopel i rettslig forstand i Ontario, og i forhold til vernetingsreglene må det objektive forhold legges til grunn. For så vidt gjelder begrepet «paaviselig» må dette forstås som praktisk mulig å påvise, og det er på det rene at kjæremålsmotparten ville ha fått korrekte bostedsopplysninger ved en henvendelse til relevante kanadiske registre. Endelig bemerkes til påstanden om samarbeid med inkassoselskaper i Norge og utlandet, at det ikke er fremkommet noen opplysninger om slikt samarbeid i denne saken. Opplysningen om at fremgangsmåten i nærværende sak er i overensstemmelse med «normale rutiner», er forstemmende i et rettssikkerhetsperspektiv. Det gjør det desto mer påkrevet at domstolene strammer inn i forhold til en etat som er gitt særlig tillit, og kan være namsmyndighet for egne krav. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har begrenset kompetanse etter tvistemålsloven §404 første ledd, og bare kan prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning. Kjæremålsutvalget nevner innledningsvis at krav på tilbakebetaling av utdannelsesstøtte - som denne saken gjelder - er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. §9a første ledd i lov 26. april 1985 nr. 21 om utdannelsesstøtte til elever og studenter. Kravet er således et særlig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-2 bokstav e). Under tvangsfullbyrdelsen kan det da settes fram «enhver innvending som kunne vært satt fram under et søksmål», jf. tvangsfullbyrdelsesloven §4-2 tredje ledd. Som ledd i inndrivelsen av kravet, fattet Statens innkrevingssentral som særnamsmann etter utdanningsstøtteloven §9a, vedtak 18. august 2000 om utleggstrekk i lønn. Debitor - den kjærende part for Høyesteretts kjæremålsutvalg - klaget vedtaket inn for Rana namsrett og anførte at kravet var foreldet. Det er blant annet anført at foreldelsen av kravet ikke ble avbrutt ved den utleggsforretningen som Innkrevingssentralen holdt 8. mai 1998. Debitor anfører at han på tidspunktet for utleggsforretningen ikke hadde hjemting i Norge, og at Innkrevingssentralen ikke hadde kompetanse til å holde utleggsforretningen. Utleggsforretningen kan da ikke ha fristavbrytende virkning. Reelt sett retter klagen seg således også mot utleggsforretningen av 1998, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §5-16, om at klage kan framsettes i den grad fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Kjæremålsutvalget bemerker at det ikke framgår av utleggsforretningen av 1998 hva Innkrevingssentralen da baserte seg på som grunnlag for sin kompetanse, bortsett fra at debitor er oppført med «Ukjent Adresse, Canada.» I forbindelse med klagebehandlingen for Rana namsrett synes Innkrevingssentralen å ha vist til tvangsfullbyrdelsesloven §7-3 annet ledd bokstav d) som grunnlag for sin kompetanse i 1998. Både namsretten og lagmannsretten har imidlertid lagt til grunn at kompetansen fulgte av tvangsfullbyrdelsesloven §7-3 første ledd om hjemting, slik dette er definert i samme lovs §1-8 femte ledd, og som blant annet omfatter «tilknytning som nevnt i tvistemålsloven §19 til §21». Kjæremålet over lagmannsrettens lovtolkning er anført å rette seg mot tolkningen av tvistemålsloven §18 og §19. Kjæremålsutvalget bemerker at det er på det rene at Innkrevingssentralen ville vært kompetent etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-3 første ledd jf. tvistemålsloven §19 annet ledd, dersom debitor på utleggstidspunktet ikke hadde «paaviselig bopæl ... i utlandet», jf. tvistemålsloven §19 første ledd. Det er lagmannsrettens tolkning vedrørende dette som er kjernepunktet i saken. Vedrørende begrepet «paaviselig bopæl» viser utvalget til at begrepet er sparsomt behandlet i teorien. Kjæremålsutvalget legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig for å ha «paaviselig bopæl» i relasjon til tvistemålsloven §19, at en person i ettertid kan påvise at han på det aktuelle tidspunkt hadde slik tilknytning til et sted at det fyller det alminnelige bopelsbegrep. Det må i tillegg kreves at andre - personer som har behov for å komme i kontakt med vedkommende i rettslig sammenheng - ved rimelige undersøkelser vil kunne bringe bopelen på det rene. Hvilke undersøkelser som må gjøres før det kan legges til grunn at den person man ønsker å komme i kontakt med, ikke har påviselig bopel, vil måtte bero på en konkret vurdering. Undersøkelse av offentlige registre, typisk folkeregisteret, er viktig, men også andre muligheter må etter omstendighetene benyttes. At §19 ikke kan benyttes dersom vedkommende har kjent bopel i utlandet, er klart, jf. [[Rt-1997-943]]. For så vidt gjelder lagmannsrettens tolkning av tvistemålsloven §19 har den begrenset seg til å gi sin tilslutning til namsretten. Namsretten har lagt til grunn at Innkrevingssentralen rent faktisk ikke hadde kjennskap til debitors adresse i Canada, og uttaler etter å ha sitert blant annet tvangsfullbyrdelsesloven §1-8 og tvistemålsloven §19, følgende: «Med bopel må forstås et sted å bo med registrert adresse. Namsretten legger til grunn at Korsvold ikke hadde registrert adresse i folkeregisteret. Registrering som utvandret til Canada kan ikke regnes som registrert adresse. Korsvold har opplyst at folkeregisteret ikke registrerer bopelsadresse i utlandet, men kun postadresse. Den formelle betegnelsen er her uten betydning i det også en registrert postadresse måtte kun påvise bopel i utlandet. Korsvold har imidlertid ikke hevdet å ha registrert slik postadresse i folkeregisteret. Videre vises til at SI ved sitt «vaskesystem» av registre ikke har kunnet påvise en slik registrert postadresse. Ytterligere vises til at Lånekassen i sin tid ved å kontakte Korsvolds foreldre heller ikke har klart å kartlegge hans adresse i Canada. Sogar er det opplyst at Korsvold på et tidspunkt skal ha bodd i Florida. At Korsvold i et tidsrom ikke lenger bodde i Canada, men i USA fremgår ikke av folkeregisterets registreringer. At Korsvold muligens ville kunne blitt oppsport med påviselig bopel i Canada ved undersøkelse av ulike canadiske registre er ikke avgjørende i forhold til om Korsvold hadde påviselig bopel. Namsretten er således kommet til at Korsvold ikke hadde påviselig bopel på tidspunktet for avholdelse av utleggsforretningen.» Som påpekt av den kjærende part, er namsrettens uttalelse «[m]ed bopel må forstås et sted å bo med registrert adresse», i denne sammenheng et for bastant utgangspunkt, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven (1998), side 151. Namsretten følger opp uttalelsen ved den nærmere drøftelse av hva Innkrevingssentralen har undersøkt eller kunne fått av opplysninger gjennom forskjellige registre. Uttalelsen om «[a]t Korsvold muligens ville kunne blitt oppsport med påviselig bopel i Canada ved undersøkelse av ulike canadiske registre er ikke avgjørende i forhold til om Korsvold hadde påviselig bopel», føyer seg inn i dette mønsteret. Namsretten nevner riktignok også andre momenter - opplysninger som er innhentet eller forsøkt innhentet fra Korsvolds foreldre - men dette retter ikke opp det utgangspunkt som namsretten har lagt til grunn. Namsretten og lagmannsrettens begrunnelser kan forstås slik at registeropplysningene i Norge tillegges tilnærmet avgjørende betydning. Dette reiser tvil om tvistemålsloven §19 har vært riktig forstått. Lagmannsrettens kjennelse må etter dette oppheves. Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet bør utstå, jf. tvistemålsloven §179 første ledd i.f. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
