Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Dommer <b>Lund</b>: Saken gjelder lagmannsrettens saksbehandling i straffesak og er dels knyttet til lagmannens spørsmål til tiltalte, dels til rettens beslutning om å tillate opplest et vitnes rettslige forklaring og politiforklaring. Det er også et spørsmål som gjelder lagmannens rettsbelæring. A ble ved Borgarting lagmannsretts dom av 1. desember 2000 dømt for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd første straffalternativ, jf. femte ledd, til en straff av fengsel i 13 år med fradrag av 1186 dager for varetektsfengsel. Domfellelsen gjaldt medvirkning til innførsel av 9,3 kg heroin. Dommen ble avsagt etter As anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i Oslo byretts dom av 6. oktober 1998, der han ble dømt til fengsel i 14 år. Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av dommene. A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens saksbehandling. <span id="premiss"><b>Jeg er kommet til</b> at anken ikke fører frem.</span> A gjør gjeldende at lagmannsrettens saksbehandling er uriktig på fire punkter som hver især, og i hvert fall samlet sett, kan ha vært av betydning for domfellelsen, jf. straffeprosessloven §343 første ledd, og er i strid med det grunnleggende prinsipp om rettferdig rettergang i EMK art. 6, jf. menneskerettsloven §2. For det første gjøres det gjeldende at lagmannens spørsmålsstilling til tiltalte i forbindelse med avhøret av vitnet B ikke var nøytral, men Side:690 forutsatte at A var skyldig og derfor var i strid med uskyldspresumsjonen i EMK art. 6. Spørsmålsstillingen var dessuten gitt en særlig offensiv tone og form som måtte innvirke på lagrettens avgjørelse. B var sakens hovedvitne. I tilknytning til hans forklaring ble følgende protokollert etter anmodning fra forsvareren: <span id="rp-innrykk">«Under avhøret av B forteller han at han, etter å ha levert narkotikaen ved å parkere bilen ved X hotell, reiste til Zürich etter anvisning fra tiltalte. Tiltalte hadde også sagt at moren skulle komme til Zürich. Vitnet ventet på flyplassen på at tiltaltes mor kom, slik han var blitt fortalt av tiltalte, og påtraff henne der samt også tiltaltes bror.</span> <span id="rp-innrykk">Etter avhøret av B, ba rettens formann tiltalte kommentere denne delen av vitnets forklaring.</span> <span id="rp-innrykk">Tiltalte svarer i hovedsak at han er helt ukjent med dette, at han ikke vet om moren reiste til Zürich på eller rundt dette tidspunktet og at han heller ikke, før i retten i dag, har hørt noe om at hun skal ha møtt B der.</span> <span id="rp-innrykk">Forsvarer protesterte mot at rettens formann ba om tiltaltes bemerkninger til dette og mot de oppfølgende spørsmål. Protesten ble ikke tatt til følge.</span> <span id="rp-innrykk">Forsvareren ba ført til protokolls at han søkte å hindre, ved en formell protest, at lagmannen stilte flere spørsmål til tiltalte, spørsmål som hver for seg bare kan forstås ut fra en forutsetning om at tiltaltes forklaring i lagmannsrett er uriktig og at tiltalte er skyldig etter tiltalen. Eksempelvis ble følgende spørsmål stillet:</span> <span id="rp-innrykk">- Om det er truffet noe arrangement med hensyn til morens ankomst til Zürich siden moren ikke kunne språket?</span> <span id="rp-innrykk">- Om det var noen andre som skulle møte på flyplassen?</span> <span id="rp-innrykk">- Om moren kom med fly til Zürich denne dagen?</span> <span id="rp-innrykk">Rettens formann bemerket at hans innledende spørsmålet til tiltalte var om han hadde kommentarer til Bs forklaring, og uten noen presumsjoner. De spørsmål som forsvareren har fremhevet ovenfor, ble stilt etter at tiltalte hadde svart at moren var dårlig til bens og dessuten ikke behersket språket, som en kommentar til hennes mulighet for å klare seg selv ved ankomst til et fremmed land. Det ble senere, på nye spørsmål fra formannen, klarlagt at dette fra tiltaltes side på ingen måte var ment som en erkjennelse av at vitnets forklaring med hensyn til møtet med moren var riktig, og at han ikke har noe som helst kjennskap til at B skal ha møtt moren i Zürich.</span> <span id="rp-innrykk">Deretter spurte rettens formann aktor om vitnet Bs forklaring mht. det som skal ha funnet sted på flyplassen i Zürich kunne bekreftes eller avkreftes av ledsagende polititjenestemenn på denne turen, noe aktor besvarte benektende.</span> <span id="rp-innrykk">Rettens formann bemerket deretter, henvendt til lagretten, at hvis det var slik at noen i lagretten hadde oppfattet de stilte spørsmål slik at de bygget på en forutsetning om at tiltaltes forklaring var uriktig og at tiltalte er skyldig, så hadde dette ikke vært meningen. Det ble videre understreket at lagretten derfor heller ikke måtte gjøre seg noen tanker om at rettens formann hadde en oppfatning av skyldspørsmålet, et spørsmål som det dessuten vil være opp til lagretten å ta et selvstendig standpunkt til.»</span> For ordens skyld, og fordi det under ankeforhandlingen i Høyesterett synes å ha vært en viss uenighet om det, peker jeg på at det uttrykkelig fremgår av protokollatet at spørsmålene fra rettens formann (lagmannen) til tiltalte, ble stilt etter at B hadde avgitt forklaring. Side:691 Protokollatet viser at lagmannen ønsket å stille tiltalte spørsmål i tilknytning til den del av Bs forklaring som refererte seg til møtet med tiltaltes mor i Zürich. Etter at tiltalte hadde svart at han var uten kjennskap til dette og til at moren var reist til Zürich på denne tiden, stilte så lagmannen, mot forsvarers protest, de konkrete spørsmål som er nevnt i protokollatet, og som er grunnlaget for angrepet på lagmannsrettens saksbehandling. Utgangspunktet etter straffeprosessloven §91, jf. §92, jf. også kravet om rettferdig rettergang og uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2, er at retten gjennom sine spørsmål ikke skal røpe forutinntatthet, men opptre nøytralt og upartisk. Jeg har vanskelig for å se at lagmannen her har opptrådt i strid med kravet til upartiskhet. Etter min mening kan det ikke rettes innvendinger av betydning mot spørsmålene. Riktignok kan de to første spørsmål sies å ha som forutsetning at lagmannen ikke uten videre godtok tiltaltes forklaring om at han var uten kjennskap til det B hadde forklart. Retten har imidlertid et overordnet ansvar for sakens opplysning og kan derfor også ha plikt til å konfrontere tiltalte med hva vitner har forklart. Og det står for meg som klart at de spørsmål retten i denne sammenheng stiller til tiltalte ofte vil måtte ha som forutsetning at tiltalte kan ha forklart seg uriktig. Spørsmålene er i dette tilfellet også noe ledende, og det følger av alminnelige straffeprosessuelle prinsipper at slike spørsmål bør unngås. Men jeg kan vanskelig se det som en saksbehandlingsfeil at retten kommer i skade for å stille noen ledende spørsmål om et begrenset forhold innenfor et omfattende bevistema. For øvrig viser jeg til siste avsnitt i protokollatet, der lagmannen uttrykkelig gjør lagretten oppmerksom på at hans spørsmål ikke mente å forutsette at tiltalte var skyldig mv. Denne anførsel kan således ikke føre frem. Når det gjelder anførselen om at lagmannens spørsmål ble stilt i en særlig offensiv tone, foreligger utelukkende forsvarerens utsagn om dette i Høyesteretts skranke, utsagn som ikke er bekreftet av aktor. Jeg finner det klart at Høyesterett ikke kan legge dette til grunn. Dernest er det gjort gjeldende som saksbehandlingsfeil at vitnet Cs rettslige forklaring, avgitt 16. september 1998, ble opplest i lagmannsretten. Bakgrunnen for anførselen er følgende: C ble avhørt av norsk politi i Skopje i Makedonia 27. august 1997. Etter rettsanmodning fra Norge ble hun i juni 1998 forsøkt rettslig avhørt i Skopje, der tiltaltes forsvarer var til stede. I den forbindelse sa hun i samtale med norsk politi at hun av frykt for represalier ikke våget å gjenta sin forklaring fra august 1997, men at hun ville møte frem i rettsmøtet for å si at hun ikke hadde noe kjennskap til saken. Hun møtte imidlertid ikke frem til rettsmøtet. Overfor norsk politi sa hun seg i august 1998 villig til å møte og avgi vitneforklaring for retten i Norge. Påtalemyndigheten fant å ville la henne avhøre ved bevisopptak forut for hovedforhandlingen. Bevisopptaket ble avholdt i Oslo forhørsrett 16. september 1998. Samtidig undertegnet hun vitnestevning og ga uttrykk for at hun hadde til hensikt å møte under hovedforhandlingen 28. september 1998. Imidlertid uteble hun der. Tiltalte, A, og hans forsvarer, advokat Staff, var varslet til bevisopptaket på lovlig måte. Forsvareren hadde imidlertid i telefaks til Oslo Side:692 politidistrikt den 16. september 1998, med kopi til forhørsretten, meddelt at han ikke ville møte, og ba om at bevisopptaket ble avlyst. Begrunnelsen var at C, som sentralt vitne i saken, måtte høres av den dømmende rett overensstemmende med hovedregelen i straffeprosessloven §296 første ledd. Denne bestemmelsen krever særegne forhold for å unnlate dette, og slike forhold forelå ikke. Så lenge C kunne møte under bevisopptak i Norge 16. september, måtte hun ifølge forsvareren forutsettes å kunne møte tolv dager senere under hovedforhandlingen. Forsvareren var heller ikke gitt opplysninger om bakgrunnen for påtalemyndighetens standpunkt. Under hovedforhandlingen i byretten begjærte aktor Cs rettslige forklaring opplest, mens forsvareren motsatte seg dette under henvisning til straffeprosessloven §296 og §297 og EMK art. 6 nr. 3 bokstav d. Byretten besluttet at forklaringen ikke skulle leses opp og henholdt seg i begrunnelsen i det vesentlige til det som var anført av forsvareren. I lagmannsretten begjærte aktor på nytt forklaringen opplest, og forsvareren motsatte seg det. Lagmannsretten besluttet at forklaringen kunne leses opp. Retten la til grunn at bevisopptaket var hjemlet i straffeprosessloven §296 første ledd, jf. §270. Vilkårene for opplesning i straffeprosessloven §297 var ifølge lagmannsretten til stede, og opplesning var ikke i strid med kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6 nr.1 og nr. 3 bokstav d. Tiltalte har for Høyesterett gjort gjeldende at lagmannsrettens beslutning «ytre sett» er korrekt i forhold til reglene i straffeprosessloven §297 og EMK art. 6 nr. 1 og nr. 3 bokstav d. Lagmannsretten har imidlertid unnlatt å behandle sakens kjerne. Denne er at påtalemyndighetens begjæring om bevisopptak få dager før hovedforhandlingen i byretten, er en form for manipulering, et forsøk på omgåelse av reglene om umiddelbar bevisførsel - at vitner skal forklare seg muntlig for den dømmende rett, jf. straffeprosessloven §296 første ledd og kravet til rettferdig rettergang i EMK art. 6. Det forelå ingen saklig grunn til at C, som var ett av to sentrale vitner i saken, kunne møte og la seg avhøre ved bevisopptak 16. september, men ikke ved hovedforhandlingen tolv dager senere. C var kjæreste med hovedvitnet B, og det var derfor vesentlig at hennes forklaring ble avgitt direkte for den dømmende rett, slik at retten selv kunne vurdere hennes troverdighet. Videre er det anført som saksbehandlingsfeil at det ikke ble gjort noe forsøk på å få C til å møte under hovedforhandlingen for lagmannsretten. I aktoratets bevisoppgave til lagmannsretten var C dessuten oppført som ordinært vitne, og forsvareren ble først dagen før hovedforhandlingen gjort oppmerksom på at hennes rettslige forklaring fra 1998 ville bli begjært opplest. Det er imidlertid ikke anført at det kan trekkes noen rettslige konsekvenser av dette. Jeg kan ikke se at det var uriktig av lagmannsretten å beslutte opplesning av Cs forklaring. Jeg er også i det vesentlige enig i lagmannsrettens begrunnelse. Når et vitne bor i utlandet, og således ikke har møteplikt for retten i Norge, vil påtalemyndigheten måtte vurdere om man bør sikre vitnets forklaring ved bevisopptak forut for hovedforhandlingen, fordi det ellers kan være fare for at beviset går tapt, jf. straffeprosessloven §270. Er bevisopptak avholdt etter at tiltalte er gitt behørig anledning til å ivareta sine Side:693 interesser under avhøret, og vitnet ikke møter under hovedforhandlingen, vil vitnets forklaring normalt kunne leses opp uten hinder av straffeprosessloven §296 og §297 og bestemmelsene i EMK. Om dette utgangspunkt er det, så vidt forstås, ingen uenighet. Spørsmålet er om påtalemyndigheten - slik det anføres - gjennom det rettslige avhør av C tok sikte på å omgå prinsippet om at vitner av betydning bør avhøres muntlig for den dømmende rett, med andre ord at man gjennom bevisopptaket søkte å forhindre at C avga forklaring under hovedforhandlingen. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for dette. Påtalemyndigheten var tidlig opptatt av å sikre Cs forklaring, og det var derfor tatt skritt for å få henne rettslig avhørt i Skopje, der som nevnt tiltaltes forsvarer var til stede. Hadde hun avgitt forklaring, ville denne ha kunnet leses opp. Når hun så, etter å ha uteblitt fra rettsmøtet i Skopje trolig av frykt for represalier, i august 1998 sa seg villig til å komme til Norge og avgi forklaring, er det etter mitt skjønn naturlig at påtalemyndigheten, for å sikre seg hennes forklaring, ønsker å få avviklet et bevisopptak så fort som mulig, og dette selv om hovedforhandlingen var berammet bare tolv dager senere. Cs forklaring ble oppfattet som viktig, samtidig som hennes fremmøte i Norge rimeligvis har blitt ansett som usikkert. Aktor har for øvrig i Høyesteretts skranke opplyst at det var C selv som ga uttrykk for at hun ville komme til Norge nettopp på det tidspunkt bevisopptaket ble berammet. Det hører ellers med i bildet at C i det rettslige avhøret 16. september 1998 sa at hun hadde til hensikt å møte under hovedforhandlingen og også undertegnet vitnestevning. Jeg kan vanskelig se at det var en saksbehandlingsfeil at C ikke ble forsøkt innstevnet til hovedforhandlingen. Jeg er enig med lagmannsretten i at dette må kunne unnlates når det som her foreligger en rettslig forklaring av et vitne som bor i utlandet og ikke har møteplikt for retten, og som har unnlatt å møte under hovedforhandlingen i byretten på tross av at hun hadde vedtatt vitnestevning og gitt tilsagn om å møte frem. Det som er anført vedrørende aktoratets bevisoppgave til lagmannsretten, går jeg ikke inn på da det ikke hevdes å ha rettslig betydning i saken. Det gjøres videre gjeldende at lagmannsretten uriktig tillot opplesning av Cs forklaring til norsk politi i Skopje 27. august 1997. Av Cs rettslige forklaring til forhørsretten 16. september 1998 fremgår det at hun «står ved» den politiforklaring som ble avgitt 27. august 1997. Under henvisning til at politiforklaringen måtte anses som en del av Cs rettslige forklaring, begjærte aktor politiforklaringen opplest. Forsvareren motsatte seg opplesning. Lagmannsretten besluttet å tillate opplesning og viste til at forsvareren, dersom han hadde møtt under bevisopptaket, også ville hatt anledning til å stille spørsmål i tilknytning til politiforklaringen. Forsvareren har anført at forklaringen ikke kunne leses opp fordi den ikke var en del av vitnets rettslige forklaring, idet den ikke ble opplest i retten og heller ikke gjennomgått eller uttrykkelig godkjent som en del av hennes forklaring for retten. Anførselen kan ikke føre frem. Av Cs rettslige forklaring fremgår det at «[v]itnet husker at hun tidligere har forklart seg til norsk politi i Makedonia. Hun står ved denne forklaringen». Side:694 Etter min oppfatning ville det ha vært ønskelig om politiforklaringen hadde blitt lest opp for henne eller i hvert fall mer utvetydig vedtatt som del av hennes rettslige forklaring. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at det avgjørende for opplesningsadgangen bør være at forsvareren var gitt anledning til å være til stede og således kunne ha stilt de spørsmål han måtte ha ønsket i tilknytning til politiforklaringen, som C uttrykkelig erklærte at hun sto ved. Ifølge forsvareren inneholder for øvrig ikke politiforklaringen noe som er av betydning for bevisspørsmålet i saken, utover det som fremgår av Cs rettslige forklaring. Til slutt er anført som saksbehandlingsfeil at et punkt i lagmannens rettsbelæring må oppfattes slik at det er mer naturlig å omtale punkter som taler for at tiltalte er skyldig enn punkter som taler for at han er uskyldig. Dette gir lagretten et skjevt inntrykk og er i strid med straffeprosessens prinsipper for bevisbedømmelse. Under hovedforhandlingen anmodet forsvareren om at følgende ble protokollert fra lagmannens rettsbelæring: <span id="rp-innrykk">«Hvis man skulle ha sittet med stoppeklokke og tatt tiden under rettsbelæringen, og fordelt tiden på det som kan tale for As skyld og det som kan tale imot, så er det kanskje slik at jeg har snakket lenger om det første enn det annet. Slik vil det gjerne være når man på den ene side har en detaljert forklaring, som fra kureren, mot en blank benektelse fra tiltalte. Det er da simpelten slik at det er mer å forholde seg til vedrørende førstnevnte enn sistnevnte. Men jeg vil gjerne understreke det selvsagte: Troverdigheten av de to forklaringene er et annet spørsmål, som ikke kan avgjøres ved å måle den tiden det tar å snakke om det ene kontra det annet. Det er jo også helt naturlig at den som intet kjenner til et saksforhold heller ikke vil være istand til å si særlig mye om det, og dette kan i seg selv ikke tale imot tiltalte.»</span> Jeg kan ikke se at det som her sies gir uttrykk for en uriktig oppfatning av prinsippene om bevisbedømmelse i straffeprosessen. Tvert imot oppfatter jeg det som sies som temmelig selvfølgelig og uttrykk for en balansert holdning til bevisstoffet i saken. Angrepet på lagmannsrettens saksbehandling har ikke ført frem på noe punkt, og anken må forkastes. Jeg stemmer for denne kjennelse: Anken forkastes. Dommer <b>Coward</b>: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommer <b>Stabel</b>: Likeså. Dommer <b>Matningsdal</b>: Likeså. Dommer <b>Dolva</b>: Likeså. Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne <span id="slutning"><center><b>K J E N N E L S E :</b></center></span> Anken forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
