Rediger Høyesterett: HR-2001-306-K

Fritekst:

Saken gjelder krav om fremleggelse av skriftlig bevis, jf. tvistemålsloven §250, jf. §253, i forbindelse med ankesak som står for lagmannsretten. Unni Pedersen har ved stevning 20. november 1998 til Oslo byrett reist krav overfor staten om erstatning med kr 150.775 - for saksomkostninger påløpt ved hennes advokaters arbeide med å søke å få omgjort tidligere vedtak om å nekte utbetaling av gruppelivsforsikring etter hennes avdøde ektefelle. Som bilag til stevningen var fremlagt et notat datert 23. april 1997 utarbeidet av rådgiver i Utenriksdepartementet, Helge Elster, til Planleggings- og samordningsdepartementet, men den del av notatet som inneholdt Elsters «personlige konklusjon, og tilråding» var sladdet. Unni Pedersens krav om at notatet i sin helhet skulle fremlegges ble avvist av staten. Oslo byrett unnlot å ta stilling til spørsmålet, og dom ble derfor avsagt uten at retten var kjent med Elsters konklusjon og tilråding. Staten ble frifunnet ved Oslo byretts dom 16. juli 2000. Unni Pedersen har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. I ankeerklæringen fastholdes kravet om fullstendig fremleggelse av Elsters notat. I tilsvar fastholder staten innsigelsene mot fremleggelse. Borgarting lagmannsrett avsa 8. januar 2001 kjennelse med slik slutning: «1. Begjæringen om at notat datert 23. april 1997 fra Helge Elster, avsnittet om personlig konklusjon og tilråding, skal fremlegges for retten tas ikke til følge. 2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.» Unni Pedersen har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Om den faktiske bakgrunn i saken har Unni Pedersen vist til at Statens Pensjonskasse den 12. desember 1996 bekreftet at John Pedersen var omfattet av gruppelivsforsikringen, og bekreftet utbetalingen. Den 4. februar 1997 nektet Statens Pensjonskasse likevel utbetaling. Unni Pedersen reiste innsigelser gjennom sin advokat. Etter omfattende korrespondanse mellom de forskjellige impliserte departementer, prosessfullmektigene og Statens Pensjonskasse ble vedtaket 4. februar 1997 omgjort ved brev 12. desember 1997. På dette tidspunkt hadde hun blitt påført betydelige kostnader til juridisk bistand i forbindelse med forsikringskravet. Det gjøres gjeldende at spørsmålet om hva som er skriftlig bevis i saken og som derfor kan pålegges fremlagt etter tvistemålsloven §250, avhenger blant annet av anførslene. Unni Pedersen har anført at staten har handlet culpøst og dermed påført henne de betydelige saksomkostningene. Helge Elsters notat, herunder konklusjonen, er egnet til å kaste et retrospektivt lys over statens håndtering av saken. Notatet er utarbeidet allerede 23. april 1997, men det gikk over et halvt år før korrekt vedtak ble fattet. Statens Pensjonskasse fastholdt sin tidligere avgjørelse ved brev 6. oktober 1997. Da Unni Pedersen ble kjent med deler av notatet, gikk det bare 14 dager til nytt vedtak ble fattet. Konklusjonen i Helge Elsters notat er provosert fremlagt for å vise hva staten var blitt anbefalt å gjøre allerede i april 1997. Konklusjonen har en særlig og nær tilknytning til tvistegjenstanden. Det vises til kjæremålsutvalgets kjennelse i [[Rt-2000-1656]] om at det bør utvises varsomhet med å avskjære bevis som kan komme saken ved. Det er lagt ned slik påstand: «1. Notatet fra Helge Elster, datert 23. april 1997, fremlegges i sin helhet. 2. Unni Pedersen tilkjennes sakens omkostninger.» Staten har i kjæremålstilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens kjennelse er korrekt. Staten fastholder at plikten etter tvistemålsloven §250 er oppfylt ved at staten har fremlagt de deler av notatet som kan ha betydning som bevis i vår sak, jf. tvistemålsloven §189 nr. 1. Det er ingen holdepunkter for at den sladdede del av notatet inneholder andre faktiske opplysninger enn dem som fremgår av den fremlagte del av notatet. Det er heller ingen holdepunkter for at Elsters konklusjon var medvirkende til at Unni Pedersen først ble nektet gruppelivsforsikring 6. oktober 1997. Elster har i sin vitneforklaring for byretten bekreftet at hans holdning har vært at staten burde strekke seg langt for å finne frem til gunstige løsninger for den kjærende part. Adgangen til å utbetale gruppelivsforsikring er regulert av rettsregler som ikke åpner for hensiktsmessighetsvurderinger. En saksbehandlers vurdering og råd kan derfor ikke ha betydning for lagmannsrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Derfor mener staten på prinsipielt grunnlag at Elsters personlige konklusjon og tilråding ikke utgjør bevis i forhold til tvistemålsloven §250. Staten har i lukket konvolutt vedlagt notatet i usladdet form for det tilfellet at kjæremålsutvalget finner det nødvendig å gjennomgå dokumentet etter tvistemålsloven §252. Staten har lagt ned slik påstand: «1. Borgarting lagmannsretts kjennelse 8. januar 2001 stadfestes. 2. Staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 500,-.» Høyesteretts kjæremålsutvalg, som har full kompetanse i saken, finner at kjæremålet ikke kan føre frem. Utvalget har ikke funnet grunn til å åpne konvolutten som inneholder rådgiver Helge Elsters notat av 23. april 1997 i usladdet form. Kravet om fremleggelse av konklusjonen i Elsters notat bygger på tvistemålsloven §250 første ledd jf. §253. Det er ikke anført at reglene for vitneplikt er til hinder for fremleggelse. Som lagmannsretten, tar utvalget utgangspunkt i at dokumentet i sin helhet skal fremlegges såfremt det foreligger en rimelig sannsynlighet for at Elsters konklusjon og tilråding inneholder faktiske opplysninger som kan tjene til klargjøring av den tvist saken gjelder, jf. [[Rt-1993-1411]]. Elsters notat, som er på to sider, inneholder en oversikt over ansettelsesforholdet m.v. for John og Unni Pedersen og avsluttes med «Min personlige konklusjon, og tilråding» over noen linjer. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det - slik notatet er bygd opp - ikke er sannsynlig at Elster i konklusjonen har trukket frem andre faktiske forhold enn de som er omhandlet ovenfor i notatet, og som Unni Pedersen har fått innsyn i. Unni Pedersens krav om kostnadsdekning på erstatningsrettslig grunnlag er grunnet på at hun mener at hun hadde rett til utbetaling av gruppelivsforsikring og - slik det anføres i anken til lagmannsretten - at man uansett står overfor «en sterk kritikkverdig saksbehandling hvor bl.a. klart uriktig og udokumenterbar faktum ble lagt til grunn». Som nevnt kan rådgiver Elsters personlige vurdering og tilråding ikke antas å inneholde faktiske opplysninger som Unni Pedersen ikke allerede er kjent med. Etter utvalgets syn må det videre være klart at saksbehandlerens tilråding heller ikke i seg selv er egnet til å tjene som bevis i forhold til de anførsler som gjøres gjeldende, jf. i denne forbindelse tvistemålsloven §189 første ledd. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. I tilsvaret er det nedlagt påstand om saksomkostninger med 500 kroner. Utvalget tar påstanden til følge, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Saksomkostningene er krevd tilkjent staten ved Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Nærings- og Handelsdepartementet. Utvalget utformer konklusjonen i tråd med dette. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Unni Pedersen til staten v/ Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet 500 - femhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]

Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt