Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av vedtatt forelegg, jf. straffeprosessloven §261. Den 29. september 1947 ble A, født *.*.1917, av Sør-Gudbrandsdals herredsrett dømt til betinget fengsel i 90 dager for overtredelse av landssvikloven av 21. februar 1947 nr. 1 §2, jf. §3, og straffeloven §86, jf. §64. Etter anke fra påtalemyndigheten ble dommen opphevet ved kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg 5. desember 1947. Saken ble ikke fremmet for retten påny, men den 12. januar 1948 ble A ilagt et forelegg av Opland statsadvokatembete for landssviksaker for overtredelse av landssvikloven §2 første ledd nr. 4, jf. §3. Straffen ble satt til betinget fengsel i ett år, tap av stemmerett og tap av rett til å gjøre tjeneste i landforsvaret i 10 år. A vedtok forelegget 19. januar 1948. Han ble senere benådet slik at rettighetstapet ikke skulle være til hinder for at han kunne drive hotellvirksomhet m.v. I forelegget beskrives det straffbare forhold slik: «Tiltalte søkte opptagelse i statspolitiet i juli 1941 og ble umiddelbart ansatt fordi han var NS. Han sto i statspolitiet til mai 1942 da han fikk sin avskjedssøknad innvilget. Han har i denne tid etterforsket en rekke politiske saker over hele Østlandet. I hovedsak var hans virkefeldt vært radio og illegale skrifter og rømming fra landet og demonstrasjoner mot partiet. Hans spesialområde ble etter hvert sakene mot foreldrene som nektet å sende barna på NS ungdomstjeneste. Foruten noen mindre har han etterforsket og ledet aksjonene mot foreldrene på Sør-Fron, Dovre og Tolga. De to siste etter hans avskjedssøknad i Stapo var innvilget, men før han sluttet. Han fikk her knekket motstanden mot NS ungdomstjenesten og fikk samtlige foreldre til å skrive under på at de ville sende barna på UT. Over et halvt år etter at han sluttet i Stapo deltok han etter innkallelse fra Aksel Stang og general Marthinsen i tilsvarende UT aksjoner i Sarpsborg og Torsnes som Stapos spesialist på disse saker». Den 3. juni 1999 fremsatte A begjæring til påtalemyndigheten om opphevelse av forelegget, jf. straffeprosessloven §258. Riksadvokaten kom etter en samlet vurdering til at det ikke var grunnlag for opphevelse. Den 4. desember 2001 begjærte A saken gjenopptatt. Begjæringen ble fremsatt for Eidsivating lagmannsrett, som 25. februar 2002 avsa kjennelse med slik slutning: «Begjæringen om gjenopptakelse av forelegg ilagt av Oppland statsadvokatembete for landssviksaker den 12. januar 1948 mot A, født *.*.1917, tas ikke til følge.» A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har senere innsendt en rekke brev stilet til lagmannsretten, dels med vedlegg. Kjæremålsutvalget oppfatter brevene dels som en utdyping av kjæremålserklæringen. Han har i det vesentlige anført: Den statsadvokaten som representerte påtalemyndigheten for lagmannsretten, var inhabil idet han har inntatt en fiendtlig holdning til A. Det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke oppnevnte forsvarer for A i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen. De opplysninger som nå foreligger, viser at A ikke deltok ved de UT aksjoner i Sarpsborg og Torsnes som er omtalt i forelegget. Det understrekes at A søkte seg til Statspolitiet for å forsøke å hjelpe sine landsmenn. Det er vist til vitneuttalelser om dette. Alle de sakene A arbeidet med ved Statspolitiet, ble henlagt. Han hadde imidlertid ikke ansvaret for sakene UT Sarpsborg/Torsnes. Det foreligger en personforveksling i det ene tilfellet som antas å ha ført til at dette ble tatt med i forelegget, og når det gjelder det andre forholdet, rapportskriving, skrev A rapport for en annen og undertegnet i eget navn, selv om han ikke hadde vært delaktig i saken. Det hele ble gjort for å føre Statspolitiet bak lyset, med bakgrunn i at A ville forsøke å redde en jødepike. Det vises blant annet til at A på den tiden bodde hos sin onkel, og at hans onkel og fetter kunne bevise at han ikke hadde deltatt under disse aksjonene. A hadde imidlertid lovet sin fetter å ikke trekke dem inn i landssviksaken. Det er også vist til en rekke dokumenter fra etterforskningen i 1946. Det er ikke nedlagt noen formell påstand. Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget har full kompetanse i denne saken som gjelder kjæremål over lagmannsrettens avgjørelse i en sak om gjenopptakelse av et forelegg i henhold til straffeprosessloven §261. Straffeprosessloven påbyr ikke forsvarer i forbindelse med en gjenopptakelsesbegjæring, men etter §100 annet ledd kan retten oppnevne forsvarer når særlige grunner taler for det. Utvalget bemerker at A var bistått av advokat ved sin begjæring til Riksadvokaten om opphevelse av forelegget. De momentene gjenopptakelsesbegjæringen bygger på, er de samme som ble fremholdt der. Utvalget kan ikke se at det var noen særlig grunn til å oppnevne forsvarer for lagmannsretten, og noen saksbehandlingsfeil foreligger ikke. Utvalget finner ikke grunnlag for As inhabilitetsinnsigelse overfor den statsadvokaten som representerte påtalemyndigheten for lagmannsretten. Som det fremgår av forelegget, var deltakelse i UT aksjoner i Sarpsborg og Tornes bare en del av den angitte gjerningsbeskrivelsen. Aksjonene gjaldt foreldre som ikke ville la sine barn delta i en form for «ungdomstjeneste» i regi av NS. En konstatering av at A ikke deltok i disse aksjonene, vil ikke medføre opphevelse av forelegget, bare en mulighet for en reduksjon i den fastsatte straff. Det som er angitt å være nytt i saken, er den forklaring der A nå benekter å ha vært med på nevnte UT aksjoner, og hans forklaring på hva som etter hans mening førte til at dette kom med i forelegget, og hvorfor han av hensyn til sin onkel og fetter ikke forklarte den rette sammenheng. Som lagmannsretten legger utvalget til grunn at A har forklart seg for politiet om de aktuelle forhold. Det fremgår av lagmannsrettens kjennelse at A i brev til retten 18. desember 2001 bekreftet at han i avhør av landssvikpolitiet hadde sagt at han hadde vært med på aksjonene i Sarpsborg og Torsnes. A har likeledes forklart seg om forholdene for herredsretten i forbindelse med saken i 1947, da han ble dømt for dette, og han har vedtatt forelegg for forholdet. For gjenopptakelse etter straffeprosessloven §391 nr. 3 kreves det at det foreligger et nytt bevis som synes egnet til å føre til frifinnelse eller en vesentlig mildere rettsfølge. På bakgrunn av det som ellers er opplyst i saken, finner utvalget at det at A nå gir en annen forklaring med hensyn til sin deltakelse i aksjonene enn det han tidligere har forklart, ikke kan anses som et nytt bevis som kan anses egnet til å medføre en vesentlig mildere straff enn den som ble fastsatt i forelegget. Når det gjelder lovens §392 annet ledd, vil det være ordlyden slik bestemmelsen lød før lovendring 11. juni 1993, som saken skal vurderes i forhold til. Utvalget finner ikke at vilkårene etter bestemmelsen - at særlige forhold gjør det meget tvilsomt om dommen er riktig, og at tungtveiende hensyn tilsier at skyldspørsmålet blir prøvd på ny - er oppfylt. Kjæremålet blir å forkaste. Avgjørelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
