Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmålet om et en privat straffesak kan fortsette i tvistemålslovens former for så vidt gjelder borgerlige rettskrav, når straffekravet skal heves fordi saksøker trer tilbake fra forfølgningen, jf. straffeprosessloven §419. A tok 22. juni 2001 ut stevning i privat straffesak mot B og C med påstand om straff og med forbehold om å kreve erstatning. Grunnlaget var påstått overtredelse av straffeloven §193, senere endret til §192. I prosesskrift 2. oktober 2001 fra A het det: «Etter en ny vurdering i saken vil saksøker endre påstanden til kun å gjelde de borgerlige rettskrav.» I samsvar med dette ble krevet tapt arbeidsfortjeneste og tap i fremtidig erverv fastsatt etter rettens skjønn, samt oppreisning og erstatning oppad begrenset til 100.000 kroner. I brev av 11. oktober 2001 ba forberedende dommer i Oslo byrett om partenes kommentar til de prosessuelle spørsmål som følge av den endrede påstand. De saksøkte ga uttrykk for at saken måtte heves i sin helhet, mens saksøkeren mente straffesaken ikke skulle anses trukket, subsidiært at den private straffesak skulle fortsette i sivilrettslige former. Oslo byrett avsa 4. desember 2001 kjennelse med slik slutning: «Oslo byretts sak 01-06067 A/31 heves for så vidt gjelder kravet om straff, men fortsetter etter tvistemålslovens regler når det gjelder kravet om erstatning og oppreisning.» B og C påkjærte kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, som 8. mars 2002 avsa kjennelse med slik slutning: «Byrettens kjennelse om å fortsette saken etter tvistemålslovens regler når det gjelder kravet om erstatning og oppreisning oppheves.» A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedtrekk anført: Frostating lagmannsretts kjennelse 20. mai 1997, som kjæremotpartene og lagmannsretten har vist til ( LF-1997-00099)9 , gjelder en annen sakstype enn foreliggende sak og er ikke direkte sammenlignbar. Avgjørelsen er uansett lite hensiktsmessig og den bør derfor fravikes. I nærværende sak er partene private, og den gjelder et følsomt tema. Den kjærende part mener seg utsatt for en gruppevoldtekt, og sliter med store ettervirkninger av hendelsen. Tidsmomentet er svært viktig, idet bevis kan gå tapt. Slike hensyn gjorde seg ikke gjeldende i saken fra Frostating lagmannsrett. Alternativet er å anlegge nytt sivilt søksmål, noe som vil medføre at saken blir ytterligere forsinket. Prosessøkonomiske hensyn tilsier også at saken bør kunne forsette som samme sak etter reglene i tvistemålsloven. Et annet hensyn er at erstatningskravet vil kunne foreldes dersom saken heves. En videreføring av saken vil også hindre muligheten for trenering. Spørsmålet om det borgerlige rettskrav kan opprettholdes når krav om straff frafalles, er ikke løst i loven eller avgjort av Høyesterett. I Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven med kommentarer (2. utgave) s. 25, forutsettes at det er adgang til å frafalle straffekravet og la saken fortsette i sivilrettslige former, jf. [[Rt-1994-348]]. Hensynet til konsekvens i rettssystemet tilsier også at det bør være adgang til å heve kun straffesaken og videreføre erstatningsspørsmålet, slik det gjøres i ankesaker, jf. [[Rt-2000-416]], hvor Høyesterett kom til at retten måtte behandle spørsmålet om oppreisning, selv om påtalemyndigheten trakk kravet om straff. Lagmannsretten har i kjennelsen lagt vekt på at partene i saken ikke er blitt enige om å heve straffedelen av saken. En slik sondring kan ikke ha noen betydning siden det også vil være i motpartenes interesse at straffedelen av saken blir hevet. Det er lagt ned slik påstand: «1. Byrettens beslutning stadfestes. 2. A tilkjennes sakens omkostninger, eventuelt det offentlige. Kjæremålsmotpartene er kjent med kjæremålet, men har ikke kommet med kommentarer til det. Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det dreier seg om et videre kjæremål der utvalgets kompetanse er begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolking, jf. straffeprosessloven §388. Lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §419 annet ledd slik at saken ikke kan fortsette i tvistemålslovens former for så vidt gjelder kravet om erstatning og oppreisning etter at saksøker har trukket kravet om straff. I §419 annet ledd heter det: «Trer saksøkeren tilbake fra forfølgningen, heves saken. Han kan da ikke ta forfølgningen opp på ny.» Bestemmelsen er utformet med sikte på straffekravet, og det er vanskelig å legge noe mer i ordlyden i første punktum enn at saken skal heves for straffekravets vedkommende. Når regelen ses i sammenheng med straffeprosessloven §435, jf. §3, er utvalget kommet til at de beste grunner taler for at saksøker, etter å ha frafalt straffekravet, kan fortsette de borgerlige rettskrav etter reglene for tvistemål, så lenge stevningen fyller kravene i tvistemålsloven §300. Etter §435 er dette lovens ordning for det tilsvarende spørsmål i forbindelse med anke, og det synes ikke å foreligge sterke hensyn som tilsier en annen løsning i tilfeller som det foreliggende. Etter utvalgets oppfatning taler så vel prosessøkonomiske som andre hensyn for at saksøker her ikke henvises til å måtte reise saken på nytt. Lagmannsrettens kjennelse må oppheves. Etter omstendigheten finner utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans. Det vises til at spørsmålet i kjæremålssaken er av prinsipiell karakter, og byretten og lagmannsretten har kommet til forskjellig resultat. Kjennelsen er enstemmig. S L U T N I N G : 1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
