Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder spørsmål om verneting, herunder tolking av Luganokonvensjonen artikkel 16 nr. 1 bokstav a. Ingrid Hovde anla ved stevning til Indre Follo herredsrett 6. november 2001 sak mot Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen. Det ble nedlagt påstand om at avtale av 15. oktober 1993 mellom Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen på den ene side og Ingrid Hovde og Helge Heidum på den annen «er bindende mellom partene». I et senere prosesskriv ble det tilføyd at avtalen er bindende «i sin helhet, herunder pkt. 1 og at partene eier eiendommen Paseo de Uruguay 57 i Marbella, Spania, med en idéell halvpart på hver.» De saksøkte påstod prinsipalt saken avvist. Indre Follo tingrett avsa 16. januar 2002 kjennelse med slik slutning: «1. Saken avvises. 2. Ingrid Hovde betaler i saksomkostninger til Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen kr 3.000,- -tretusen-.» Ingrid Hovde påkjærte tingrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett som 2. april 2002 avsa slik kjennelse: «1. Tingrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ingrid Hovde til Anne Marit og Bjørn Amundsen 3.000 - tretusen - kroner, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Ved betaling etter forfall påløper rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent p a.» Både tingretten og lagmannsretten fant at søksmålet omfattes av bestemmelsene i Luganokonvensjonen artikkel 16 nr. 1 bokstav a jf. artikkel 19, og at søksmål må reises i Spania. Ingrid Hovde har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i hovedsak anført: Kravet for tingretten var fastsettelsesdom for at avtale av 15. oktober 1993, inngått i Norge, er gyldig mellom partene. Det vil si et rent avtalerettslig spørsmål. Det er tvist mellom partene om eiendomsrett til en eiendom i Spania, men søksmålet gjelder ikke krav om eiendomsrett. Den eksklusive vernetingsregelen i Luganokonvensjonen artikkel 16 kommer derfor ikke til anvendelse. Lagmannsretten tar feil når den legger til grunn at «det fremgår av dokumentene i saken for tingretten at saken gjelder spørsmålet om eiendomsretten til eiendommen i Spania» og «at avtalen i utgangspunktet er bindende mellom partene er det ingen uenighet om». Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen gjør gjeldende at det ikke er bindende for dem at Ingrid Hovde i avtalen av 15. oktober 1993 punkt 1, er angitt å være eier av eiendommen i Spania med en ideell halvpart. Motpartens oppfatning synes å være at avtalens mest sentrale punkt er proforma, eller blitt til på en måte som strider mot avtaleloven §33. Det fremgår også av korrespondansen mellom partene at uenigheten mellom partene er avtalerettslig. Saken kan trekkes dersom kjæremotparten klart bekrefter at det ikke reises noen innsigelse mot avtalens gyldighet, fordi det da er mulig å få eiendomsforholdet formalisert i Spania. Kjæremotpartene har ikke vært villig til å gi en slik bekreftelse. Uenighet om avtalens gyldighet vil komplisere et søksmål for spanske domstoler. Det avtalerettslige spørsmålet bør derfor avgjøres av norske domstoler. Saken kan dermed fremmes for norsk domstol, dog slik at påstanden blir som i stevningen til herredsretten. Det er nedlagt slik påstand: «1. Saken fremmes. 2. Ingrid Hovde tilkjennes saksomkostninger for alle instanser.» Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen har i tilsvar og senere prosesskriv i hovedsak anført: Saken må avvises etter Luganokonvensjonen artikkel 16 nr. 1 bokstav a jf. artikkel 19. Etter Luganokovensjonens artikkel 16 nr. 1 bokstav a er domstolen i den konvensjonsstat hvor eiendommen ligger enekompetent i saker om «tinglige rettigheter i fast eiendom eller om leie av fast eiendom». «Tinglige rettigheter» er definert av EF-domstolen i saken Reichert m.fl. mot Dresdner Bank (sak nr. 115/88) (61988C0115) til blant annet å omfatte eierforhold. Kjæremotpartene er enig i lagmannsrettens vurdering både av at saksøker ønsker å få fastslått at hun eier eiendommen i Spania med en ideell halvpart, og at det ikke er uenighet om at avtalen i utgangspunktet er bindende mellom partene. Dette fremgår av sakens dokumenter og kjæremotpartenes subsidiære påstand, punkt 1, for tingretten. Påstanden lød: «Avtalen av 15. oktober 1993 med endring av 5./7. juli 1994 er, uten at innholdet er nærmere klarlagt, bindende mellom partene.» Subsidiært påstås kjæremålet avvist på grunn av manglende rettslig interesse. Det er nedlagt slik påstand: «1. Kjæremålet forkastes. 2. Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett med kr 5.000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og frem til betaling skjer.» Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at da saken er avvist fordi den ikke hører under norske domstoler, har utvalget full kompetanse, jf. tvistemålsloven §404 nr. 1. Luganokonvensjonen artikkel 16 nr. 1 bokstav a fastsetter at domstolene i den konvensjonsstaten hvor eiendommen ligger er enekompetente om «saker om tinglige rettigheter i fast eiendom». Tolkingen av denne bestemmelsen er behandlet i Høyesteretts kjennelse i [[Rt-2000-654]] hvor førstvoterende etter blant annet å ha gjennomgått to avgjørelser fra EF-domstolen oppsummerer rettstilstanden slik (side 665): Søksmål «som tar sikte på bindende å avgjøre eiendomsretten til fast eiendom, omfattes av artikkel 16. Og løsningen blir i så fall den samme uansett om det reises fullbyrdelsessøksmål i stedet for fastsettelsessøksmål.» Den subsidiære påstanden i kjæremotpartenes tilsvar til tingretten viser at de ikke bestrider at avtalen er bindende for dem. Det er avtalens rettslige konsekvenser - at den gir Ingrid Hovde eiendomsrett til en ideell halvpart av eiendommen - som bestrides. Etter kjæremålsutvalgets vurdering er realiteten i søksmålet at Ingrid Hovde ønsker å få dom for at hun eier en ideell halvpart av den omstridte eiendommen. Som det fremgår av [[Rt-2000-654]] med videre henvisninger til EF-domstolens praksis er dette et søksmål om «tinglige rettigheter i fast eiendom» som må anlegges i Spania. Dette gjelder også når det anføres at avtalen er proforma. Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette stadfestet. Kjæremålet har ikke ført fram, og Ingrid Hovde pålegges å erstatte kjæremotpartene omkostningene også for kjæremålsutvalget, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er krevd erstattet salær med kr 5.000 som tilkjennes. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Ingrid Hovde til Anne Marit Amundsen og Bjørn Amundsen 5.000 - femtusen - kroner med tillegg av årlig rente - for tiden 12 - tolv - prosent etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
