Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Saken gjelder varetektsfengsling. A er ved siktelse 23. april 2002 og tilleggssiktelse 3. mai 2002 siktet for overtredelser av: - straffeloven §148 annet straffalternativ, ett tilfelle 19. oktober 1999 - straffeloven §166 første ledd, ett tilfelle 22. april 2001 - straffeloven §291 jf. §292, ett tilfelle begått i juli 1996 - straffeloven §291 første ledd jf. annet ledd, fire tilfelle i 2000 og 2001, sist 6. april 2001 - straffeloven §352 annet ledd, ett tilfelle 21. februar 2001 - straffeloven §349 første ledd, fire tilfelle fra 1998 til årsskiftet 2000/2001 - vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd jf. §22 første ledd, ett tilfelle 10. desember 2000 - vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §24 første ledd første punktum, to tilfelle, 10. desember 2000 og 18. juli 2001. Ved Bergen forhørsretts kjennelse 4. mai 2002 ble han varetektsfengslet til 31. mai 2002. Han påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som forkastet kjæremålet ved kjennelse 7. mai 2002. Politiet begjærte 29. mai 2002 forlengelse av fengslingen med åtte uker. Midhordland forhørsrett avsa 31. mai 2002 kjennelse med slik slutning: «A, f *.*.1979, løslates.» Politiet påkjærte kjennelsen til Gulating lagmannsrett, som 3. juni 2002 avsa kjennelse med slik slutning: «A, f *.*.1979, kan holdes fortsatt fengslet frem til 28 06 2002 kl 1500, med mindre annerledes av retten eller påtalemyndigheten bestemmes.» A har påkjært kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har anført at lagmannsretten har tolket straffeprosessloven §171 første ledd nr 3 feil og begått saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten har uttalt: «Selv om det nå er ca 14 måneder siden siste forhold fant sted, er det også denne lagmannsretts syn at det ikke utfra tiden som er gått etter siste handling kan sluttes at tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt for nye handlinger ikke foreligger.» Ut fra denne uttalelsen kan det ikke antas at lagmannsretten har lagt til grunn korrekt forståelse av straffeloven §171 første ledd nr. 3, selv om lagmannsretten avslutter drøftelsen med en bemerkning som normalt vil være uttrykk for en riktig lovforståelse. Lagmannsretten har ved skriftlig saksbehandling markert fraveket, til skade for A, den bevisbedømmelse forhørsretten gjorde etter umiddelbar bevisføring. Dette er en saksbehandlingsfeil. Slik saken står, hadde det stor betydning for bedømmelse av gjentagelsesfaren å ta stilling til om A var psykisk ustabil. Når lagmannsretten ville legge avgjørende vekt på en formodning om at han er så ustabil at det er kvalifisert fare for gjentagelse av alvorlige straffbare handlinger, i strid med hva både forhørsretten og psykolog Haaland hadde uttalt, burde det ha vært holdt muntlig forhandling, som det også ble bedt om i As tilsvar til lagmannsretten. Lagmannsretten har ikke overholdt sin plikt etter straffeprosessloven §294 til å sørge for at saken blir fullstendig opplyst. A har lagt kortene på bordet i saken, og han er ikke tidligere straffet. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i [[Rt-2000-1435]] viser at det skal særlig mye til for å konstatere kvalifisert fare for gjentakelse når den kriminelle aktiviteten er avtakende. A har overhodet ikke begått noe kriminelt etter april 2001. A har lagt alle kort på bordet, og det er ikke oppstått noe nytt tilfelle av kriminell aktivitet etter dette. Det er ingen grunn til å tro at han ikke vil følge opp det behandlingstilbudet han har hos psykolog. Dette er som tilfellet i Høyesteretts dom 12. april 2002 i sak 2001/1344 ([[HR-2001-1344-A]]), der Høyesterett fant at tiltalte ikke kunne idømmes sikring. Lagmannsrettens begrunnelse er utilstrekkelig når den fraviker de vurderinger av As psykiske stabilitet og mulige tilbøyelighet til gjentagelse som fremkommer gjennom vurderingene til forhørsretten, psykolog Haaland og kontaktbetjenten i fengselet. Lagmannsretten har heller ikke drøftet psykolog Haalands vurderinger omkring episoden 20. april 2002. Lagmannsretten må forstås slik at det foreligger kvalifisert fare for gjentagelse av straffbare handlinger på bakgrunn av denne hendelsen. Det er en feilslutning. Det vises til As forklaring på episoden til forhørsretten. Det er en saksbehandlingsfeil i denne saken at retten ikke har begrunnet nærmere hvorfor fengslingssurrogater ikke er tilstrekkelig. Det foreligger særlige holdepunkter for at det vil være tilstrekkelig. A har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens kjennelse oppheves.» Politiet har anført at det ikke er feil ved lagmannsrettens kjennelse. Retten har etter en konkret vurdering funnet at det er sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at siktede vil begå nye straffare handlinger om han løslates. Det er ingen feil lovforståelse. Beslutningen om ikke å avholde muntlig forhandling kan ikke angripes ved rettsmidler. Muligheten av å benytte fengslingssurrogater er tilstrekkelig begrunnet ved rettens begrunnelse for nødvendigheten av fengsling. Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke: Ved behandlingen av videre kjæremål er utvalgets kompetanse begrenset til prøving av lagmannsrettens saksbehandling og tolking av lovforskrift, jf. straffeprosessloven §388 nr. 2 og 3. Kjæremålet retter seg mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §177 nr. 3 og dens saksbehandling. Dette kan kjæremålsutvalget prøve. I kjæremålet anføres det at til tross for at lagmannsretten i kjennelsen har gjengitt korrekt de strenge krav til bevis for gjentagelsesfare, må den likevel slik saken ligger an, ha lagt feil tolking av kravet til grunn for sin avgjørelse. Lagmannsrettens konkluderende uttalelse lyder slik: «Inntil siktedes psykiske situasjon er mer avklart, og det eventuelt også er oppnådd sikrere bedring i form av uttalt stabilisering over tid, finner lagmannsretten etter en samlet vurdering at det fortsatt foreligger sterk grad av sannsynlighetsovervekt for nye straffbare handlinger dersom han løslates.» Kjæremålsutvalget er enig i at dette gir et korrekt uttrykk for det beviskrav for gjentagelsesfare som grunnlag for varetektsfengsling i straffeprosessloven §177 nr. 3. Utvalget finner ikke grunnlag for å anta at lagmannsretten har oppfattet bestemmelsen annerledes enn den her har gitt uttrykk for. Som framholdt i kjæremålserklæringen er saken spesiell, idet det nå er om lag 14 måneder siden siste forhold fant sted. Dette har lagmannsretten vært klar over. Utvalget understreker i denne forbindelse at gjentagelsesfaren må vurderes i lys av hvor alvorlige handlinger som kan være aktuelle. Lagmannsretten har vist til at siktede mistenkes for «en rekke meget alvorlige forhold, til dels med et betydelig skadepotensiale både for mennesker og omgivelsene for øvrig.» Det dreier seg blant annet om en rekke ildspåsettelser. «Handlingene synes utløst av siktedes psykiske vansker, depresjon og hans reaksjon på ytre påkjenninger.» På bakgrunn av en spesiell hendelse som førte til kortvarig innleggelse på psykiatrisk sykehus, har lagmannsretten videre lagt til grunn at siktede er inne i en «ustabil periode, og at det skal lite til før han reagerer med opptreden som kan være farlig for han selv og andre, herunder med alvorlige straffbare handlinger.» Lagmannsretten har i denne forbindelse også vurdert den foreliggende erklæring fra siktedes behandlende psykolog. Etter utvalgets oppfatning er kjennelsesgrunnene tilstrekkelige til å prøve lagmannsrettens lovtolking. Utvalget finner heller ikke at kjæremålet mot lagmannsrettens saksbehandling for øvrig kan føre fram - herunder spørsmålet om saken er tilstrekkelig opplyst, at det ikke er holdt muntlig forhandling og vurderingen av alternativer til varetektsfengsling. Lagmannsrettens konkrete lovanvendelse og bevisbedømmelse kan utvalget ikke prøve. Kjæremålet må etter dette forkastes. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: Kjæremålet forkastes. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
