Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
Saken gjelder kjæremål vedrørende saksomkostningsavgjørelser i odelssak. Ved stevning av 12. februar 1998 til Sunnfjord herredsrett krevde Else Raum eiendommene gnr. 107 bnr. 1 og bnr. 10 i Askvoll kommune løst på odel. Saksøkerens mor, Astrid Merkesvik, var saksøkt. Odelsloven §34 ble påberopt som grunnlag for løsningskravet. I tilsvar til herredsretten opplyste saksøkte at hun ikke motsatte seg kravet om odelsløsning. Under saksforberedelsen for herredsretten ble panthaverne i de aktuelle eiendommene, Den norske Bank ASA (heretter DnB) og Den Norske Stats Husbank (heretter Husbanken), varslet om løsningssaken, jf. odelsloven §66 annet ledd. - Herredsrettens saksnummer på løsningssaken er 98-86 A. Ved prosesskrift av 25. mai 1998 fremsatte DnB krav om skjønn etter odelsloven §6 over begge eiendommene som var krevd løst på odel. Banken anførte at den ville bli påført et vesentlig tap dersom eiendommene ble gjenstand for odelsløsning, jf. odelsloven §71 annet ledd første punktum, som fastsetter at heftelser som ikke blir dekket av takstsummen, faller bort når odelsløsning er gjennomført. Banken gjorde gjeldende at verken gnr. 107 bnr. 1 eller bnr. 10 oppfylte vilkårene for å være odlingsjord. Husbanken erklærte hjelpeintervensjon til fordel for DnB i saken om skjønn etter odelsloven §6. - Herredsrettens saksnummer på denne saken er 98-257 A. Videre under saksforberedelsen krevde DnB prinsipalt at saken om odelsløsning (nr. 98-86 A) ble delt, slik at retten avgjorde spørsmålet om eiendommen fylte kravene til odlingsjord før takst ble avholdt, jf. odelsloven §64. Subsidiært ble løsningssaken krevd stanset i medhold av tvistemålsloven §107 inntil saken om odlingsskjønn i medhold av odelsloven §6 (nr. 98-257 A) var avgjort. Saksøkeren, Else Raum, motsatte seg stansing. Herredsretten avholdt felles hovedforhandling i de to sakene. På første dag av hovedforhandlingen, 22. juni 1998, traff herredsretten beslutning om ikke å stanse løsningssaken og om å forene de to sakene til felles behandling, jf. tvistemålsloven §98. Sunnfjord herredsrett avhjemlet 14. september 1998 skjønn og odelstakst med slik slutning: «Sak nr 9[8]>-257 A: 1. Skjønnet vert fremja. 2. Eigedomen gnr. 107 bnr. 1 og bnr. 10 i Askvoll kommune er odlingsjord. 3. Den Norske Bank ASA og Den Norske Stats Husbank skal innan 14 - fjorten - dagar frå forkynnelse av denne dom betale sakskostnader til Astrid Merkesvik og Else Raum med kr 27.400, - - tjuesjutusenfirehundre kroner - . Sak nr 98-086 A: 1. Saksøkjaren har i høve til saksøkte løysingsrett til gnr. 107, bnr. 1 og bnr. 10 i Askvoll kommune. 2. Odelstaksten over gnr. 107, bnr. 1 og 10 i Askvoll kommune vert sett til kr 430.000,- - firehundreogtrettitusen kroner -. 3. Saksøkte utferdar skøyte til saksøkjar mot at saksøkjar betaler den pris for eigedomen som vert fastsett ved odelstakst. 4. Else Raum skal innan 14 - fjorten - dagar frå forkynning av denne takst betale sakskostnader til Den Norske Bank ASA med kr 16.000,- - sekstentusen kroner -.» DnB og Husbanken erklærte anke, subsidiært ble det fremsatt krav om overskjønn, til Gulating lagmannsrett i sak nr. 98-86 A om odelsløsning/odelstakst. DnB med Husbanken som hjelpeintervenient erklærte anke i sak nr. 98-257 A om odlingsskjønn. Under saksforberedelsen for lagmannsretten krevde DnB odelsløsningssaken stanset i medhold av tvistemålsloven §107 i påvente av avgjørelse i saken om odlingsskjønn. Ankemotpartene, Else Raum og Astrid Merkesvik, motsatte seg stansing. Ved kjennelse av 10. februar 1999 besluttet forberedende dommer i lagmannsretten å ta begjæringen om stansing til følge. Ankemotpartene påkjærte kjennelsen til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som stadfestet avgjørelsen ved kjennelse av 16. juni 1999, jf. [[Rt-1999-1038]]. Gulating lagmannsrett avhjemlet 6. april 2000 odelsoverskjønn i sak nr. 99-189 B ( LG-1999-00189) med slik slutning: «1. Overskjønnet fremmes. 2. Gnr 107 bnr 10 i Askvoll kommune er ikke odlingsjord. 3. Gnr 107 bnr 1 i Askvoll kommune er odlingsjord. 4. Hver av partene bærer sine saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.» Odelsoverskjønnet er rettskraftig. Ved Gulating lagmannsretts kjennelse av 22. juni 2000 ble odelsløsningssaken - sak nr. 99-190 B - igangsatt etter stansingen, jf. tvistemålsloven §108 første ledd. Gulating lagmannsrett avsa 23. november 2001 overskjønn og kjennelser i sak nr. 99-190 B ( LG-1999-00190) med slik slutning: «I 1. Odelsovertakst over gnr 107 bnr 1 i Askvoll kommune settes til 70.000 - syttitusen - kroner. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske Bank ASA 20.599 - tjuetusenfemhundreognittini - kroner til Else Raum innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet og med lovens morarenter fra forfall til betaling skjer. II. 1. Saken heves for så vidt gjelder Den Norske Stats Husbank. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. III. 1. Anke vedrørende herredsrettens avgjørelse i sak 98-086 A, slutningens punkt 1, oppheves og avvises fra herredsretten. 2. Herredsrettens avgjørelse, slutningens punkt 4 stadfestes. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Den norske Bank ASA 36.002 - trettisekstusenogto - kroner til Else Raum innen 2 - to - uker fra forkynnelse av kjennelsen med tillegg av lovens morarenter fra forfall til betaling skjer.» DnB og Husbanken har erklært kjæremål over lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt I. 2, punkt II. 2 og punkt III.1 og 3. Kjæremålet gjelder rettsanvendelsen og er i hovedsak begrunnet slik: Angående slutningens punkt I. 2 og II. 2: De kjærende parter har krav på dekning av saksomkostningene ved odelsoverskjønnet, jf. skjønnsloven §54a første ledd bokstav b. Det var slike feil ved herredsrettens skjønn at panthaverne hadde rimelig grunn til å kreve overskjønn. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på løsningssummen i forhold til enkeltelementer i herredsrettens takst og motpartenes forlikstilbud. Ved å ta hensyn til forlikstilbud som ble fremsatt etter at odelsovertakst var krevd, har lagmannsretten lagt avgjørende vekt på forhold som har oppstått etter at overskjønn ble krevd. Det er ikke riktig å legge vekt på dette ved vurderingen etter skjønnsloven §54a tredje ledd, jf. uttalelser i lovforarbeidene. Under enhver omstendighet var ikke det tilbud som ble fremsatt fra odelsløseren overfor panthaveren å oppfatte som rimelig. Da overskjønn ble krevd, forelå det ingen rettspraksis eller juridisk teori om rettskraftvirkningen av skjønn etter odelsloven §6 i forhold til tvist om løsningsrett. Først ved Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse av 16. juni 1999 ([[HR-1999-336-K]]) i samme saksforhold, ble det klargjort at panthavere har krav på partsstilling i en tvist om løsningsretten når det er spørsmålet om eiendommen er odlingsjord som er grunnlag for tvisten. Panthaverne kunne derfor ha frafalt kravet om skjønn etter odelsloven §6 og sluttført tvisten om løsningsretten i forbindelse med odelsoverskjønnet. Men så lenge den prosessuelle situasjonen var uklar, hadde panthaverne rettslig interesse i odelsoverskjønnet da dette ble krevd. Inntil det var avklart at gnr. 107 bnr. 10 ikke var odlingsjord, hadde også Husbanken rettslig interesse i en overtakst som inkluderte denne eiendommen. Avklaringen kom først etter at odelsoverskjønn var krevd, og Husbankens rettslige interesse bortfalt først ved odelsoverskjønnet av 6. april 2000. I denne sammenheng må det også tas hensyn til det forhold at Else Raum ikke kunne gjennomføre odelsløsning uten å holde en ny takst. Hun ville da fått kostnadene med å holde ny takst, dersom de saksøkte (panthaverne) ikke hadde krevd odelsoverskjønn. Lagmannsretten har feilaktig kommet til at panthaverne ikke oppnådde et bedre resultat ved overskjønnet, jf. skjønnsloven §54a første ledd bokstav a og annet ledd. Det sentrale spørsmål for panthaverne var å få frigjort den boligeiendommen (bnr. 10) som uriktig var tatt med i underskjønnet. Ved at panthaverne fikk medhold i dette ved overskjønnet, oppnådde man en betydelig merverdi ved at det blir mulig å selge boligeiendommen som fritidseiendom m.v. Panthaveren oppnådde således et vesentlig bedre resultat ved overskjønnet. Angående slutningens punkt III. 1 og 3: Disse punkter må oppheves på grunn av feil rettsanvendelse. Lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at overskjønnet av 6. april 2000 har rettskraftvirkning i den foreliggende odelsløsningssaken. Det vises til [[Rt-1997-2087]] og til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 16. juni 1999, jf. [[Rt-1999-1038]]. En tvist om odelsløsning skal ikke avvises om det blir reist skjønnssak etter odelsloven §6, men retten skal legge resultatet i skjønnet prejudisielt til grunn i løsningssaken. Det var således ikke feil av herredsretten å behandle tvisten om løsningsretten sammen med odelstaksten. Lagmannsretten har feilaktig opphevet herredsrettens avgjørelse og avvist anken på dette punkt. Det riktige ville vært å ta anken vedrørende løsningsretten til gnr. 107 bnr. 10 til følge, i tråd med den endelige påstand som ble nedlagt for lagmannsretten. Den feil som er begått får betydning også for saksomkostningsavgjørelsene. Husbanken - hvis rettslige interesse var avgrenset til gnr. 107 bnr. 10 - har i realiteten fått fullt medhold i sin anke. Else Raum skulle vært pålagt å dekke Husbankens saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172. Anken fra DnB har også delvis ført frem, og det var derfor ikke grunnlag for å pålegge banken fulle saksomkostninger overfor Else Raum i ankesaken. Det er nedlagt slik endelig påstand: «1. Lagmannsretten sitt overskjønn vert oppheva for a) punkt I, 2 b) punkt II, 2 c) punkt III, 1 og 3. 2. Eigedomen gnr 107 bnr 10 er ikkje odlingsjord og kan ikkje løysast på odel. 3. Eigedommen gnr 107 bnr 1 er odlingsjord og Else Raum har rett til å løysa eigedomen på odel. 4. Den Norske Stats Husbank vert tilkjent sakskostnadane for lagmannsretten i ankesaka. 5. Sakskostnadsavgjerda i overskjønnet vert heimvist til lagmannsretten. 6. Den Norske Stats Husbank og Den norske Bank ASA vert tilkjent sakskostnadane ved kjæremålet med kr 16.080.» Kjæremålsmotparten, Else Raum, har i det vesentlige anført: De kjærende parters påstand inkluderer punkter som ikke gjelder saksomkostningsspørsmålene. Det riktige rettsmiddel for angrepet mot lagmannsrettens kjennelse, slutningens punkt II og III, er anke og ikke kjæremål. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser er korrekte. Rettens bevisvurderinger er ikke gjenstand for overprøving, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsrettens overtakst vedrørende gnr. 107 bnr. 1, slutningens punkt I. 1, er korrekt og velbegrunnet. Saksomkostningsavgjørelsen i punkt I. 2 er riktig, idet panthavernes krav om overtakst var åpenbart urimelig, jf. skjønnsloven §54a tredje ledd. Spørsmålet om hvorvidt Else Raum ville fått vanskeligheter med å gjennomføre løsningssaken uten ny takst, er ikke et relevant moment i saksomkostningsvurderingen. Else Raum har dessuten fremsatt flere gunstige forlikstilbud overfor panthaverne. Det er nedlagt slik påstand: «1. Kjæremålet vert forkasta. 2. Kjæremotparten vert tilkjent sakskostnader i kjæremålssaka med kr 4.600 med tillegg av 24 % mva. dvs. kr 5704.» Høyesteretts kjæremålsutvalg behandler først den delen av kjæremålet som gjelder lagmannsrettens omkostningsfastsettelser. Punkt I.2 i lagmannsrettens slutning gjelder saksomkostningene for odelsovertaksten på bnr. 1 - det bruksnummer som det i søksmålet etter odelsloven §6 ble lagt til grunn var odlingsjord. Lagmannsretten har lagt til grunn at saksomkostningsspørsmålet her skal avgjøres etter skjønnsloven §42 annet ledd, jf. §54a tredje ledd, jf. odelsloven §66 annet ledd. Etter kjæremålsutvalgets syn er dette en riktig rettslig forståelse. DnB hadde, som panthaver, stilling som saksøkt i odelsovertaksten. Det som hevdes å være feil, er anvendelsen av skjønnsloven §54a tredje ledd. Lagmannsretten har begrunnet sin anvendelse slik: «Lagmannsretten finner etter omstendighetene at det åpenbart er begjært overskjønn uten rimelig grunn. Etter at saken om boligeiendommen var avgjort er det opplyst at banken fikk et rimelig forlikstilbud. Under en hver omstendighet fremstår det som klart at eiendommen uten bolig må ha begrenset verdi. Den norske Bank ASA tilpliktes derfor å erstatte Else Raum saksomkostninger i overskjønnet.» Selv om §54a er en unntaksregel som forutsettes å ha en relativt snever anvendelse, er denne begrunnelsen tilstrekkelig. De momenter som er trukket frem er relevante. Den konkrete skjønnsutøvelsen kan ikke overprøves i kjæremål, jf. tvistemålsloven §181 annet ledd. På dette punkt kan kjæremålet ikke føre frem. Det neste punktet som er krevd opphevd, er slutningens punkt II. 2. Det gjelder saksomkostninger i forbindelse med hevingen av saken om odelsovertakst for Husbanken. Utvalget er enig med lagmannsretten i at etter at det var avgjort at bnr. 10, som var det bruksnummer Husbanken hadde panterett i, ikke var odlingsjord, hadde Husbanken ikke rettslig interesse i odelsovertaksten, som bare gjaldt bnr. 1. Utvalget kan ikke se at det foreligger feil ved den saksomkostningsavgjørelse som her er truffet. III.3 gjelder saksomkostninger ved at anken over punktene vedrørende løsningsretten ble avvist. Kjæremålsutvalget kan ikke se at det her foreligger feil rettsanvendelse ved omkostningsfastsettelsen. DnB hadde etter at saken etter odelsloven §6 var avgjort, ingen rettslig interesse i å få dom for løsningsrettens omfang, jf. nedenfor. Det bemerkes at saksomkostningsavgjørelsen her nok skulle vært truffet som ledd i avgjørelsen etter I. 2. Men hensett til de avgjørelser som er truffet og begrunnelsen for dem, kan dette ikke ha hatt betydning verken for spørsmålet om saksomkostninger skal tilkjennes eller for utmålingen. Det er også fra den kjærende part nedlagt påstand om at bnr. 10 er odlingsjord og at bnr. 1 ikke er det. Utvalget bemerker at hvis det skulle treffes realitetsavgjørelse om dette, ville neppe kjæremål vært det riktige rettsmiddel. Men slik denne saken ligger an, behøver ikke utvalget gå inn på det. Det er gjennom saken etter odelsloven §6 fastslått hva som er odlingsjord og hva som ikke er det. Denne avgjørelsen måtte legges til grunn ved odelsløsningen. Det er begge parter enige om. Da er omfanget av løsningsretten ikke lenger omtvistet, og DnB kan ikke lenger ha noen rettslig interesse i å få dom for dette. Kjæremålet må derfor på disse punkter under enhver omstendighet avvises. Kjæremålet har ikke på noe punkt ledet til et gunstigere resultat for den kjærende part, som må betale den annen part saksomkostninger for utvalget. Saksomkostninger er krevd med kroner 5.704, inklusive merverdiavgift. Kravet tas til følge, dog slik at Husbankens ansvar som knytter seg til en mindre del av kjæremålssaken, begrenses til kroner 1.500. Kjennelsen er enstemmig. Slutning: 1. Kjæremålet avvises for påstandens punkter 2 og 3 og forkastes for de øvrige punkter. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Den norske Bank ASA og Den norske stats Husbank i fellesskap til Else Raum 5.704 - femtusensjuhundreogfire - kroner, likevel slik at Den norske stats Husbanks betalingsforpliktelse begrenses til 1.500 - femtenhundre - kroner. 3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen. [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
