Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
<pre style="background-color: white; border: 0"> NORGES HØYESTERETT Den 13. november 2009 avsa Høyesterett dom i HR-2009-02153-A, (sak nr. 2009/841), straffesak, anke over dom, A (advokat Kjetil Krokeide) mot Den offentlige påtalemyndighet (statsadvokat Kristian Jarland) S T E M M E G I V N I N G : (1) Kst. dommer Sverdrup: Saken gjelder spørsmålet om hensynet til at domfel te og allmennheten skal kunne etterprøve de vurderinger s om ligger til grunn for domfellelsen, er varetatt, og hvilke virkninger det skal ha om det er vesentlige mangler ved etterprøvbarheten. (2) A , født 2.4.1957, ble i 2008 satt under tiltale for utuktige/seksuelle overgrep mot to jenter som var hans nieser. (3) Tiltalebeslutningen post I gjaldt handlinger mot B, for perioden til og med 24. august 2000, for overtredelse av straffeloven § 195 første og annet ledd: ”For å ha hatt utuktig omgang med barn under 14 år, og den utuktige omgangen var samleie, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte straffeloven § 195 første og annet ledd bokstav c ” for å ha hatt seksuell omgang med barn under 14 år, og den seksuelle omgangen var samleie, og handlingen er foretatt overfor barn under 10 år og det har skjedd gjentatte overgrep”. (4) Grunnlaget for post I var at tiltalte i tidsrommet 1998 til 2004 på X og i Y 35 i Z ved flere anledninger stakk en eller flere fingre inn i kjønn sorganet til B, født 4.6.1993. (5) Tiltalebeslutningen post II gjaldt overtredelse av straffeloven § 212 annet ledd første punktum om utuktig handling med noen under 16 år. Grunnlaget var at tiltalte ved en anledning i løpet av påsken 1998 eller 1999 på X, ” spurte --- sin niese C, født 18.11.1990, om hun ville kjenne noe deilig, dro ned dynen hennes og strøk henne med fingrene over trusekanten”. (6) Trondenes tingrett avsa 17. oktober 2008 dom hvor A ble frifunnet for tiltalebeslutningens post I for handlinger mot B, men ble dømt for tilta lebeslutningens post II til betinget fengsel i 30 dager samt bot på 10 000 kroner, for handlinger mot C. Han ble også dømt til å betale henne 15 000 kroner i oppreisning. Dommen ble avsagt under dissens, idet en av meddommerne stemte for domfellelse også for forholdet i tiltalebeslutningens post I. (7) A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalebeslutningens post II og over erstatningen til fornærmede, mens påtalemyndigheten anket frifinnelsen for tiltalebeslutningens post I. (8) Hålogaland lagmannsrett besluttet å fremme påtalemyndighetens anke, men nektet å fremme anken til A. Han anket beslutningen til Høye sterett, og beslutningen ble opphevet på grunn av saksbehandlingsfeil. Lagmannsretten nektet på ny å fremme A’ anke, og anken over denne beslutningen ble forkastet av Høye steretts ankeutvalg 16. april 2009. (9) Hålogaland lagmannsrett avsa 24. april 2009 dom med slik domsslutning: ”1. A, født 02.04.1957, dømmes for en overtredelse av s traffeloven § 195 første ledd første straffalternativ jf. annet ledd (før lo vendring 11.08.2000) og § 195 første ledd første punktum jf. annet ledd bokstav c (etter lovendring 11.08.2000), sammenholdt med det forhold som er endelig avgjort ved tingrettens dom. Straffen fastsettes til fengsel i 1 – ett – år og 9 – ni – måneder. Til fradrag i straffen går 3 – tre – dager for utholdt varetekt. Han fradømmes i et tidsrom på 5 år retten til å ha eller utøve st iling i barnehage og grunnskole. Straffeloven § 62 første ledd og § 60 e r anvendt. 2. A dømmes til å betale B erstatning (oppreisning ) på 75 000 – syttifemtusen – kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse. Rente vil påløpe fra forfall til betaling skjer, etter de n sats som er fastsatt etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd. 3. Saksomkostninger ilegges ikke for lagmannsretten eller tingretten.” (10) A har anket til Høyesterett. Anken rettet seg mot la gmannsrettens saksbehandling, subsidiært straffutmålingen, herunder rettighetstapet, og han bad også om ny behandling av oppreisningskravet. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 9. juni 2009 ble ankebehandlingen av saksbehandlingsanken utsatt inntil endelig avgjørelse forelå i plenumsdommene Rt. 2009 side 750 og Rt. 2009 side 773, for så vidt gjaldt spørsmålet knyttet til begrunnelse av lagrettens kjennelse. Anken for øvrig ble ikke tillatt fremmet. (11) Etter at avgjørelsen i plenumsdommene forelå, besluttet Høyesteretts ankeutvalg 9. juli 2009 å tillate anken over saksbehandlingen fremmet, for så vidt gjaldt spørsmålet om lagmannsretten skulle ha gitt en nærmere begrunnelse for bevisresultatet når det gjaldt omfanget av den utuktige/seksuelle omgangen. (12) Forsvareren har senere gjort gjeldende som ny ankegrunn utenfor anken at lagmannsretten skulle ha utsatt saken og beordret ny etterforskning etter straffeprosessloven § 294. (13) Jeg har kommet til at anken fører frem. (14) Saken kom til politiets kunnskap da B henvendte seg til Z politikammer 10. desember 2007, og anmeldte A for å ha utnyttet henne seksuelt over flere år – fra hun var 5-6 år gammel og til det opphørte da hun var ca. 12 år gam mel. Det heter videre i tingrettens dom: ”I hovedsak forklarte hun til politiet, og så vidt retten forsto ble hun bare avhørt en gang, at da hun var ca 5 år gammel hadde A ved en anledning, under hennes besøk hos sin tante D og hennes samboer A, befølt/fingret med hennes kjønnsorgan. Hun tror hun ved den anledning overnattet hos E, født 1994. E er sønn av D og A. Overgrepet fant sted i ’det røde oldishuset’, og hun trodde det had de skjedd om sommeren. Det hadde ikke skjedd noe mer på X enn dette ene overgrepet. Sommeren 2000 flyttet D og A til Y i Z. B forklarte til politiet og senere i retten at hun pleide å besøke og leke med E. Hun bodde ikke langt fra han, og hun var ofte sammen med han på hans bopel. Hun forklarte at de seksuelle overgrepene fortsatte i Y. Alle de overgrep hun ble utsatt for i tiden 2000 til 2004 skjedde i Y. Med unntak av en voldtekt, jfr. nedenfor, skjedde alle overgrep likt. Hver gang hun kom til E, eller kom sammen med sin mor/far på besøk til sin tante og onkel, var opplegget det samme. Når tiltalte var til stede måtte hun komme inn i stuen å sette seg på hans fang. Dette gjorde hun hver gang. De satt da i en eldre lenestol med åpne armlener som var plassert rett foran TV’en. Det var en krakk foran stolen, og hun hadde sine ben oppå krakken. Tiltalte hadde tatt det pleddet som befant seg i stuen, ett blått eller turkis farget pledd, og bredt over dem, fra livet og ned til bena. Tiltalte hadde, hver gang i følge fornærmede, dratt ned hennes bukse, til vanlig en dongeribukse, til knærne. Hun er usikker på om også trusen fulgte med. Deretter hadde han fingret med hennes kjønnsorgan, først ved at ha n befølte henne, hvoretter han stakk en eller kanskje to fingre inn i hennes skjede. Hun trodde ikke at han hadde beveget fingrene, og i tilfelle var det lite. Hendelsen var over på kort tid, deretter fikk hun gå. Dette skjedde svært mange ganger – 1 til 2 ganger i uken – også i sammenhenger mens familien var til stede. Således skjedde det også mens storfamilien var samlet i anledning fødselsdag, jul eller andre festlige anledninger. Selv om D ved flere anledninger var i kjelleren og røykte, skjedde det også mens hun var til stede i stuen. Hun visste at når hun skulle til E for å leke, så fulgte det ’fingring’ med. Hun visste det, men tenkte ikke på det ’det bare var der’.” (15) Fornærmede forklarte også at det hadde skjedd et samleie ved en enkelt anledning høsten 2003, i forbindelse med at hun overnattet hos sin fetter E en gang hvor D var bortreist. Tiltalte hadde da kommet inn i rommet der hun sov sammen med E, og båret henne inn på tiltaltes og Ds soverom. Videre uttaler tingretten: ”På soverommet la han henne i sengen og voldtok henne ved å føre sin penis inn i hennes skjede. Hun lå på rygg med tiltalte over seg. Hun forsto at det var hans penis hun hadde inni seg. Det pågikk kanskje 15 minutter. Han hadde holdt begge hennes hender mot madrassen og over hennes hode. Hun blødd e ikke og fikk ikke andre skader etter voldtekten. Hun hadde ingen seksuell erfaring med andre. Opplevelsen var smertefull, men hun sa ingenting mens voldtekten pågikk og heller ikke senere. Hun skjemtes.” (16) Fornærmede forklarte at denne hendelsen hadde gitt henne tydelige blåmerker på begge håndleddene, som hadde vedvart lenge, kanskje en måned, men hennes mor hadde ikke oppdaget merkene. (17) Overgrepene opphørte i tidsrommet april/juni 2 004. Hun hadde da sluttet å sitte på tiltaltes fang. (18) Tingrettens flertall frifant tiltalte. Retten fant det ”svært lite sannsynlig” at den faktumbeskrivelse som Bs anmeldelse, og derved tiltalen hvilte på, kunne være riktig da det ikke kunne ha vært mulig å foreta de påståtte overgrepene mens familiemedlemmer var til stede i stuen. (19) Tiltalebeslutningen var den samme for lagmannsretten som for tingretten. Lagretten ble stilt tre spørsmål: ”Spørsmål 1 – hovedspørsmål: (For å svare ja på dette spørsmål kreves flere enn 6 stemmer) Er tiltalte A skyldig i å ha hatt utuktig/seksuell omgang med barn under 14 år, ved å ha forholdt seg slik: I tidsrommet 1998 til 2004 på X og/eller i Y 35 i Z, stakk han ved en eller flere anledninger en eller flere fingre inn i kjønnsorgan et til B, f. 04.06.1993 og/eller ved en anledning, formentlig i 2003, førte han sin penis i nn i hennes vagina og/eller inn i og mellom hennes store og små kjønnslepper? Tilleggsspørsmål 1 (Spørsmålet skal bare besvares dersom det er svart ja på hovedspørsmålet. Til ja-svar kreves flere enn 6 stemmer) Var noe av den seksuelle omgang beskrevet under hovedspørsmålet å anse som samleie, ved at han ved en anledning, etter 24.08.2000, formentlig i 2003, førte sin penis inn i vagina til B og/eller inn i og mellom hennes store og små kjønnslepper? Tilleggsspørsmål 2 (Spørsmålet skal bare besvares dersom det er svart ja på hovedspørsmålet. Til ja-svar kreves flere enn 6 stemmer) Er handlingen foretatt overfor barn under 10 år, og har det skjedd gjentatte overgrep, ved at det som beskrevet under hovedspørsmålet ble begått flere overgrep, hvorav minst ett før barnet fylte 10 år den 04.06.2003?” (20) Lagretten svarte ja på hovedspørsmålet om det hadde funnet sted utuktig/seksuell omgang, men nei på det første tilleggsspørsmålet om handlingen også hadde bestått i samleie. Lagretten svarte ja på det andre tilleggsspørsmålet om den utuktige seksuelle omgangen hadde funnet sted flere ganger, hvorav minst en gang mens fornærmede var under 10 år. (21) Lagmannsretten la lagrettens svar til grunn. Innledningsvis i lagmannrettens merknader heter det: ”Lagmannsretten finner under straffespørsmålet bevi st ut over enhver rimelig tvil – på bakgrunn av lagrettens kjennelse og bevisførselen i saken – at tiltalte A i tidsrommet fra 1998 til 2004 hadde utuktig/seksuell omgang med B født 04.06.1993, ved at han ved flere anledninger førte en eller flere fingre inn i henne s kjønnsorgan, da hun var under 14 år, og at han handlet forsettlig (med viten og vilje) med hensyn til dette. Det skjedde gjentatte overgrep ved fingring i kjønnsorganet, hv orav minst ett før barnet fylte 10 år den 04.06.2003. Det skjedde imidlertid ikke samleie, ved at han førte sin penis inn i hennes vagina, eller inn i og mellom de store og små kjønnslepper. Overgrepene skjedde da fornærmede var på besøk hos tiltalte og hans samboer D, som var hennes onkel og tante, og deres sønn E født 12. 07.1994 som var hennes fetter. Det første overgrepet ved fingring i skjeden skjedd e i et hus (som ble kalt rødhuset eller oldemorhuset) på X i 1998, da hun var fem-seks år gammel. De andre overgrepene ved fingring i skjeden skjedde i tiltaltes hus i Y i Z, fra hun var sju-åtte år i 2000 til hun var elleve år i 2004. Disse overgrepene skjedde da fornærmede satt i fanget på tiltalte i den ene stolen i stuen, han bredde et pledd over dem fra livet og ned rundt stolen, han tok klærne hennes ned fra underlivet, og førte en eller flere fingre inn i hennes kjønnsorgan, ofte etter å ha gnidd fin grene frem og tilbake utenpå dette. Disse overgrepene skjedde både da hun alene gikk på besøk dit for å leke med sin fetter som var ett år yngre enn henne, og da hun var på besøk der ved forskjellige familiesammenkomster. Det var ingen andre som oppdaget det som skjedde, eller som reagerte på noe påfallende. Tiltalte sa mange ganger at B ikke måtte si noe til C (søsteren hennes), og spurte noen ganger om B syntes at det var deilig.” (22) Lagmannsretten kom til at det samlede antall overgrep mot fornærmede ”med sikkerhet” hadde skjedd minst ti ganger i løpet av tidsrommet på seks år, flesteparten før hun fylte 10 år. Retten viste her til hennes forklaring. (23) Tiltalte ble som nevnt frifunnet av lagretten for utuktig omgang ved samleie. Heller ikke når det gjaldt spørsmålet om erstatning, fant lagmannsretten at samleie hadde funnet sted. Om dette uttaler lagmannsretten: ”Retten finner ikke bevist med klar sannsynlighetsovervekt at tiltalte også hadde samleie med B, ved at han førte sin penis inn i hennes vagina (vaginalt samleie) eller ved at han førte sin penis inn i og mellom hennes store og små kjønn slepper (likestilt med samleie). Dette ble han ved lagrettens kjennelse ikke funnet straffskyldig i. Det bygges blant annet på det som B ved noen tilfeldige anledninger før saken ble anmeldt i slutten av 2007, fortalte til noen venninner og sin søster noe forskjellig om hvilke seksuelle overgrep hun hadde vært utsatt for. Det var ingen som oppdaget at det på begge håndleddene til B var tydelige blåmerker, som hun mente å ha i en måneds tid etter samleie i 2003, som hun beskrev som voldtekt. Funnet ved Bs jomfruhinne under den gynekologiske undersøkelsen i 2008, foranlediget at Rettsmedisinsk kommisjon uttalte at komplett spalte av hele hinnebremmen i bakre halvdel regnes vanligvis som et ganske sikkert tegn på tidligere gjennomriving, det vil si inntrenging i skjeden av noe som er større enn åpningen i diameter. Dette kan ha oppstått på annet vis enn ved samleie eller noe likestilt med samleie, for eksempel ved fingringen i kjønnsorganet hennes.” (24) Spørsmålet er om de kravene til begrunnelse so m følger av straffeprosessloven, sett i lys av plenumsdommen, Rt. 2009 side 750, er oppfylt i denne saken. I plenumsdommen kom Høyesterett til at det ikke var i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 eller andre menneskerettsforpliktelser at lagretten ikke begrunnet sin avgjørelse om å svare ja på skyldspørsmålet, selv om den domfelte var frifunnet for samme forhold i tingretten. Dette ble begrunnet med at den norske juryordningen hadde mekanismer som på en tilfredsstillende måte varetok de samme formål som en slik begrunnelse skal oppfylle, nemlig både hensynet til en samvittighetsfull prøving av saken, til etterprøvbarhet for domfelte og allmennheten, og til en effektiv overprøving av dommen. Alt i alt ville derfor kravet til en rettferdig rettergang normalt være oppfylt i saker som ble behandlet i tråd med straffeprosesslovens krav. (25) Det følger av straffeprosessloven § 39 første ledd nr. 2, jf. § 40 annet ledd annet punktum at lagmannsretten skal begrunne straffutmålingen. Etter langvarig praksis skal fagdommerne og de fire utvalgte lagrettemedlemmene i fellesskap gi en beskrivelse av den handling som tiltalte er dømt for, og hva som er funnet bevist når det gjelder subjektiv skyld, jf. plenumsdommens avsnitt 72. Det kan også være nødvendig å fastlegge det straffbare forholdets omfang, slik som i denne saken. (26) Lagmannsrettens begrunnelse skal for det første gi Høyesterett tilstrekkelig materiale til å overprøve de sider ved dommen hvor domstolen har kompetanse. Ved siden av feil ved lovanvendelsen under skyldspørsmålet, kan det ankes over feil ved avgjørelsen av straffespørsmålet og feil ved saksbehandlingen, jf. straffeprosessloven § 306. Men lagmannsrettens begrunnelse skal også vareta et videre formål. Det følger av plenumsdommen, Rt. 2009 side 750, at vurderingene skal være etterprøvbare for den domfelte og for allmennheten. Den domfelte skal kunne forstå og kontrollere hvorfor han eller hun har blitt dømt. Det er særlig dette hensynet til etterprøvbarhet som er bakgrunnen for at det i plenumsdommen legges til grunn at straffeprosessloven § 40 femte ledd må anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under straffespørsmålet i saker med lagrette, i tråd med det som også tidligere var antatt i teorien, jf. dommens avsnitt 75 og 76. De to avsnittene lyder i sin helhet: ”Hvilke beviser domfellelsen bygger på, vil ofte fremgå av sammenhengen, men ikke alltid. For saker som har vært behandlet for meddomsrett, bestemmer § 40 femte ledd at domsgrunnene ikke bare skal inneholde en beskrivelse av hva retten har funnet bevist, men at dommen også skal « angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering ». I Ot.prp. nr. 78 (1992-93) om lov om endringer i straffeprosessloven mv. (to- instansbehandling, anke og juryordning), side 77–78 er bestemmelsen forklart slik: ’Retten skal først og fremst redegjøre for hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende for bevisvurderingen. Hvor omfattende det er grunn til å redegjøre for bevisvurderingen, vil variere fra sak til sak. Det kreves ikke at retten gir en detaljert beskrivelse.’ Denne bestemmelse kommer ikke direkte til anvendelse i jurysaker, men det er i rettsteorien antatt at den bør anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under reaksjonsspørsmålet, se Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave, Oslo 2009, side 519–520, hvor det særlig pekes på tilfeller der spørsmålene til lagretten har vært bundet sammen med « og/eller », og Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud, Straffeprosessloven – kommentarutgave, 3. utgave, Oslo 2001, Bind I, side 160. Jeg er enig i dette. På samme måte som i meddomsrettssaker vil imidlertid den omstendighet at det ikke er gitt en tilstrekkelig redegjørelse f or bevisbedømmelsen, sjelden være opphevelsesgrunn, jf. Ot.prp. nr. 78 (1992-93), side 78. For at en mangelfull begrunnelse av bevisbedømmelsen skal føre til at dommen må opph eves, må feilen hindre prøving av anken eller antas å kunne ha virket inn på dommens innhold, jf. § 343 annet ledd nr. 8, og § 343 første ledd.” (27) Jeg forstår det siterte slik at begrunnelseskravet i § 40 femte ledd kommer til anvendelse under straffespørsmålet også når faktorer som har betydning for straffutmålingen knytter seg til selve den straffbare handling. Lagmannsretten skal for eksempel gi en begrunnelse for hvorfor ett av flere handlingsalternativer er valgt, der disse er bundet sammen med ”og/eller” i spørsmålene til lagretten. Det samme gjelder ved fastleggingen av den straffbare handlingens omfang, der dette hører inn under straffespørsmålet, slik som i den foreliggende saken. Det har her skjedd en rettsutvikling sett i forhold til avgjørelsen i Rt. 2002 side 1530, hvor en analogisk anvendelse av § 40 femte ledd ble avvist. Fordi omfanget av handlingen også har en side til skyldspørsmålet, berøres dermed den kompetansefordeling som straffeprosessloven bygger på. Jeg forstår imidlertid de siterte avsnitt slik at det i plenumsdommen er tatt et bevisst valg hvor hensynet til at den domfelte og allmennheten skal kunne etterprøve domfellelsen, er satt foran hensynene som taler for et slikt skarpt skille i kompetansefordelingen. Jeg kan ikke se at det følger av avsnitt 75 og 76 at lagmannsretten i sin alminnelighet skal begrunne bevisvurderingen i lagrettens fellende kjennelse i skyldspørsmålet. Men en begrunnelse for skyldvurderingen må gis i de tilfellene hvor dette er nødvendig for å gi den domfelte og allmennheten et tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve hvorfor han eller hun er kjent skyldig. (28) I straffeprosessloven § 40 femte ledd slås det fast at domsgrunnene skal ”angi hovedpunktene i rettens bevisvurdering”. Domsgrunnene skal altså ikke bare inneholde en beskrivelse av hva retten har funnet bevist (bevisresultatet), men også angi hvorfor dette bevisresultatet legges til grunn. Det fremgår av forarbeidene at retten først og fremst skal redegjøre for hva som har vært de springende punkter ved bevisvurderingen, og kort angi hva som har vært avgjørende. Det kreves ingen detaljert beskrivelse, jf. plenumsdommens avsnitt 75, som er sitert foran. (29) Ofte vil det fremgå uttrykkelig eller av sammenhengen hvilke bevis domfellelsen bygger på, og som regel vil det da ikke være nødvendig med noen ytterligere redegjørelse. I en del tilfeller vil det heller ikke være mulig å gi en presis forklaring – vurderingen av et vitnes troverdighet vil for eksempel ofte baseres på et inntrykk som har festnet seg over tid, og hvor det kan være vanskelig å peke på en enkelt faktor som utslagsgivende. Men unntaksvis finnes det ”et springende punkt” som kan beskrives og forklares, og etter min mening står vi overfor et slikt tilfelle i den foreliggende saken. (30) I denne saken er fornærmedes forklaring det sentrale beviset. Lagmannsretten kom til at overgrepene som skulle ha skjedd i stuen hos domfelte, fant sted både de gangene fornærmede gikk dit alene for å leke med sin fetter og da hun var på besøk der ved forskjellige familiesammenkomster. Lagmannsretten tilføyer at det ”var ingen andre som oppdaget det som skjedde, eller som reagerte på noe påfallende”. Omfanget av overgrepene begrunnes deretter slik: ”Det samlede antall overgrep mot fornærmede skjedde med sikkerhet minst ti ganger i løpet av tidsrommet på seks år, og flesteparten skj edde før hun fylte 10 år sommeren 2003. Bevisbedømmelsen bygges i hovedsak på fornærm edes forklaring om overgrepene, med hensyn til tid og sted og art og omfang. Hun forklarte blant annet at overgrepene skjedde regelmessig, at hun vet at det var mange ganger, at det føltes som om det var hundrevis av ganger, og at det føltes so m om det var hver gang hun var på besøk i huset hos onkelen. Dette sammenholdes med d et øvrige bevismaterialet i saken.” (31) Tingretten fant det som nevnt ”svært lite sannsynlig” at den faktumbeskrivelse som fornærmedes anmeldelse baserte seg på, kunne være riktig, da det ikke kunne ha vært mulig å foreta de påståtte handlingene mens familiemedlemmer var til stede i stuen. Dette forklarer tingretten slik: ”Boligen hvor overgrepene skal ha skjedd, består av tre etasjer, hver på 44 m†. Det er kjeller, etasje med stue/kjøkken og etasje med bad og soverom. Det er ingen andre rom til daglig opphold enn stue og kjøkken. Stuen antas å være ca 30 m†. Rettens flertall kan ikke forstå hvordan det er mulig at tiltalte skulle kunne ta B på fanget, ta teppe over dem, dra ned hennes (ofte benyttet) dongeribukse og deretter fingre med henne i skrittet uten at noen reagerte i de tilfellene hun forteller om hvor det var opptil flere andre til stede. Dette gjelder ikke minst når de fleste av de tilstedeværende var kjent med hendelsen med C. F forklarte at han etter hendelsen med C hadde bedt om at de var oppmerksom på tiltaltes handlinger i forhold til B. Når det var flere til stede i stuen gjorde stuens størrelse at alle satt svært nær hver andre.” (32) Tingretten kom altså til at fornærmedes forklaring ikke kunne stemme på dette punktet. Frifinnelsen i tingretten med denne konkrete begrunnelsen skaper, slik jeg ser det, et springende punkt som lagmannsretten ikke redegjør f or. Det fremgår ikke av lagmannsrettens dom hvorfor retten la fornærmedes forklaring til grunn også når det gjaldt de overgrepene som skulle ha funnet sted under familiesammenkomster. (33) Aktor har anført at det er vanskelig å angi en presis begrunnelse, både fordi det har dannet seg et inntrykk over flere dager i retten, og fordi en utførlig begrunnelse vil miste nyanser når den skal utformes i ettertid. Det er imidlertid ikke en slik generell begrunnelse som mangler i denne saken – det er en konkret forklaring av ett springende punkt, nemlig hvordan det var mulig at tiltalte utførte overgrepene mens familiemedlemmer var til stede, uten at noen reagerte. Dette blir stående uforklart i lagmannsrettens dom. (34) Denne mangelen på forklaring av et forhold som i tingrettens dom er fremhevet som helt sentralt i skyldvurderingen, må etter min mening lede til den konklusjonen at grunnlaget for domfellelsen her ikke er etterprøvbart for domf elte og allmennheten. Om det finnes en forklaring på det forhold tingretten fant ”svært lite sannsynlig” og hva den i tilfelle måtte være, er det bare mulig å ha spekulative gjetninger om. Mangelen på begrunnelse på dette punkt, er for øvrig også egnet til å reise tvil om det strafferettslige beviskravet kan være anvendt riktig. (35) Forsvareren har anført at når lagretten svarte ja på utuktig/seksuell omgang, men nei på spørsmålet om disse handlingene besto i samleie, må det også kreves en nærmere forklaring av hvorfor retten har trodd på fornærmede når det gjaldt den utuktige omgangen, men ikke når det gjaldt samleie. Jeg kan ikke se at det er noen nødvendig motsetning her. Det påståtte samleiet var en enkeltstående hendelse og bevissituasjonen blir da en annen enn ved de gjentatte påståtte tilfellene av seksuell omgang. En frifinnelse for samleie svekker derfor ikke nødvendigvis fornær medes generelle troverdighet i spørsmålet om overgrep har funnet sted. (36) Spørsmålet blir dernest om de mangelfulle domsgrunnene kan lede til opphevelse av lagmannsrettens dom. (37) Det er som nevnt hensynet til etterprøvbarhet for domfelte og allmennheten som begrunner en analogisk anvendelse av straffeprosessloven § 40 femte ledd ved reaksjonsfastsettelsen i saker som avgjøres med lagrette, jf. plenumsdommens avsnitt 75 og 76. Etterprøvbarheten er i det hele et sentralt element i de mekanismer som rettssikkerhetsmessig skal kompensere for den svakhet det er at lagrettens ja på skyldspørsmålet ikke begrunnes. De som domfelles, skal ikke bare vite hva de er domfelt for, men – så langt det er mulig – også hvorfor de er dømt. (38) Den rettssikkerhetsgarantien som ligger i at grunnlaget for domfellelsen må være etterprøvbart for domfelte og allmennheten, taler for at dommen oppheves der det er vesentlige mangler ved etterprøvbarheten. Til dette kommer at den manglende redegjørelsen i denne saken skaper tvil om det grunnleggende prinsippet om at rimelig tvil skal komme tiltalte til gode, kan være riktig anvendt. Ut fra dette kan jeg ikke se annet enn at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves. (39) Jeg stemmer for denne D O M : Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves. (40) Dommer Endresen: Jeg er kommet til at anken må forkastes. (41) Et av hovedelementene i dagens juryordning er at lagretten avgjør skyldspørsmålet uten at det gis noen begrunnelse for resultatet. Det skal heller ikke lagmannsretten gjøre. I straffeprosessloven § 40 første ledd er inntatt den følgende bestemmelse: ”Ved dommer av lagmannsrett skal, når en lagrettekjennelse legges til grunn for dommen, domsgrunnene for skyldspørsmålets vedkommende bare bestå i en henvisning til kjennelsen.” (42) I Ot.prp. nr. 78 (1992–93) side 47 første spalte, er dette uttrykt slik: ”Juryen skal ikke begrunne sin avgjørelse. I domsgrunnene står det derfor bare en henvisning til lagrettens kjennelse. Det skal derimot gis domsgrunner om avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet.” (43) Helt siden straffeprosesslovkomiteen i 1969 foreslo å oppheve juryordningen, har ordningen vært omdiskutert. Ordningen ble imidlertid beholdt ved vedtakelsen av straffeprosessloven i 1981, og da juryordningen i forbindelse med toinstansreformen igjen ble foreslått opphevet i NOU 1992: 28, ble resultatet det samme. (44) Ved disse anledninger ble juryordningen inngående vurdert. En gjennomgående innvending har vært juryens manglende begrunnelse. Det har derfor i ulike sammenhenger vært vurdert om det skulle innføres et krav om at juryen skulle måtte begrunne sitt resultat, men betenkelighetene ved dette har ført til at det ikke er fremmet noe forslag om dette. Det er derimot ingen holdepunkter for at det har vært vurdert å pålegge lagmannsretten å begrunne juryens kjennelse. Skyldspørsmålet er lagrettens domene. (45) Høyesterett har også sterkt understreket dette i Rt. 2002 side 1530. Et spørsmål i saken var om straffeprosessloven § 40 femte ledd kunne anvendes analogisk på lagmannsrettens bevisvurdering under straffespørsmålet: ”Bestemmelsen i straffeprosessloven § 40 femte ledd gjelder ikke saker som har vært behandlet med lagrette. Det er – så vidt jeg kan se – ikke holdepunkter i forarbeidene for at bestemmelsen i disse tilfeller skal anvendes analogisk ved reaksjonsfastsettelsen. I den juridiske teori er det imidlertid gitt uttrykk for at det er «rimelig å kreve at lagmannsretten i slike tilfelle også angir hovedpunktene i sin bevisvurdering, mao. at man her anvender § 40, siste ledd analogisk», jf. Andenæs: Norsk straffeprosess, Bind II side 67. Et tilsvarende syn fremgår av Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven Kommentarutgave 3. utg side 160. Det vil – slik jeg ser det – etter omstendighetene kunne være naturlig at lagmannsretten begrunner bevisresultatet under straffespørsmålet også i saker som behandles med lagrette. Kompetansefordelingen mellom lagretten og retten vil riktignok i enkelte tilfeller vanskeliggjøre en slik begrunnelse. Det ville være i dårlig samsvar med den kompetansefordeling mellom lagretten og retten som er kommet til uttrykk i straffeprosessloven § 40 første ledd, om retten i forbindelse med straffutmålingen gir en begrunnelse for bevisresultatet som reelt sett gjelder skyldspørsmålet. Jeg kan imidlertid ikke se at det kan være en saksbehandlingsfeil at retten ikke har gitt en slik begrunnelse. Reglene i straffeprosessloven § 40 om kravene til domsgrunner i straffesaker er meget detaljerte, og det må etter mitt syn kunne legges til grunn at de i denne henseende er uttømmende. …” (46) I de sentrale standardverker er det da heller ikke noe eksempel på at det har vært antydet at lagmannsrettens begrunnelsesplikt skulle omfatte avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det har ikke en gang vært reist som en problemstilling. Det er også illustrerende at de seneste års fornyede debatt om juryordningen, helt ut har bygget på den forutsetning at straffeprosesslovens system fortsatt er gjeldende rett. (47) Spørsmålet er ikke tidligere forelagt Høyesterett, men den beslektede problemstilling om analogisk anvendelse av straffeprosessloven § 40 femte ledd, ble igjen berørt i plenumssaken om juryordningen Rt. 2009 side 750. Spørsmålet i saken var om juryens manglende begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet måtte føre til at juryordningen måtte anses stridende mot kravet til rettferdig rettergang i Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 6 nr. 1. Høyeste rett fant at formålene med begrunnelseskravet blir tilfredsstillende ivaretatt på annen måte. Kravet til begrunnelse er i de senere år styrket i en rekke relevante sammenhenger, og Høyesterett i plenum fant nå at straffeprosessloven § 40 femte ledd må gis analogisk anvendelse på lagmannsrettens bevisvurdering under straffespørsmålet. I premiss 7 6 heter det: ”Denne bestemmelse kommer ikke direkte til anvendelse i jurysaker, men det er i rettsteorien antatt at den bør anvendes analogisk f or lagmannsrettens bevisvurdering under reaksjonsspørsmålet, se Johs. Andenæs, Norsk straffeprosess, 4. utgave, Oslo 2009, side 519–520, hvor det særlig pekes på tilfeller der spørsmålene til lagretten har vært bundet sammen med « og/eller », og Hans Kristian Bjerke og Erik Keiserud, Straffeprosessloven – kommentarutgave, 3. utgave, Oslo 2001, Bind I, side 160. Jeg er enig i dette.” (48) I premissene 72 og 73 er det nærmere utdypet hva begrunnelseskravet går ut på: ”(72) Straffutmålingen foretas etter § 376 e av de tre fagdommerne og et utvalg på fire lagrettemedlemmer – lagrettens ordfører og tre andre medlemmer som tas ut ved loddtrekning. Det følger av § 39 første ledd nr. 2, jf. § 40 annet ledd annet punktum at avgjørelsen av straffespørsmålet skal begrunnes, og etter langvarig praksis skal fagdommerne og de fire utvalgte lagrettemedlemmene i fellesskap som grunnlag for straffutmålingen gi en beskrivelse av den handling som tiltalte er dømt for. Beskrivelsen av den straffbare handling må blant annet ta stilling til hva som er funnet bevist når det gjelder subjektiv skyld, og der spørsmålene til lag retten er utformet i alternativer bundet sammen med « og/eller », må det i handlingsbeskrivelsen angis hvilket handlingsalternativ som er funnet bevist. Det kan også være nødvendig å fastlegge nærmere det straffbare forholdets omfang, se for eksempel Rt. 2007 side 961. (73) Straffutmålingspremissene gir dermed utførlig informasjon om hva de fire lagrettemedlemmene og rettens tre fagdommere finner bevist. Normalt – når det ikke er holdepunkter for annet – må dette kunne antas også å gi uttrykk for lagrettens syn.” (49) Spørsmålet om begrunnelsesplikt for avgjørelse n av skyldspørsmålet behandles etter mitt syn overhodet ikke i plenumssaken. Det er snarere slik at det er den manglende begrunnelse for skyldspørsmålet som gjør det relevant å vurdere betydningen av bevisvurderingen under straffespørsmålet. Dersom Høyesterett skulle finne å måtte sette til side en eksplisitt lovbestemmelse, som straffeprosessloven § 40 første ledd, må det etter mitt syn kunne legges til grunn at det bare ville bli gjort etter en inngående drøftelse og med en klar begrunnelse. Noen slik drøftelse inneholder plenumsdommen ikke. (50) Eksempelvis ville det ha vært naturlig å drøft e forholdet til straffeprosessloven § 376 e. Det fremgår av utførlige drøftelser i forarbeidene til straffeprosessloven, jf. Ot.prp. nr. 35 (1978–79) sidene 48 til 51, at hensynet til å sikre det enkelte lagrettemedlem anonymitet i forhold til hvilket standpunkt dette medlem tok til skyldspørsmålet, veide tungt ved lovgivers utforming av reglene for lagrettemedlemmers videre involvering. Den vekt lovgiver tilla dette er også kommet til uttrykk i bestemmelsens andre ledd siste punktum. Ved toinstansreformen ble det syn at hensynet til lagrettemedlemmenes anonymitet, må føre til at lagrettemedlemmene ikke deltar ved behandlingen av de sivile krav, opprettholdt, jf. NOU 1992: 28 side 160 og Ot.prp. nr 78 (1992–93) side 93. Den underliggende argumentasjon gjør seg med større sty rke gjeldende i forhold til å involvere fire av lagrettemedlemmene i en begrunnelse av skyldspørsmålet. Det ville også ha vært grunn til å drøfte den situasjon som ville oppstå om ett eller flere lagrettemedlemmer som hadde stemt for frifinnelse, skulle delta i begrunnelsen for på hvilket grunnlag juryen fant tiltalte skyldig. (51) De ankende parter har i tre ankesaker behandlet av Høyesteretts ankeutvalg etter plenumsdommen, påberopt seg som en saksbehandlingsfeil at avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke har vært begrunnet, jf. Rt. 20 09 side 866, Rt. 2009 side 961 og beslutning 6. november 2009 i sak 2009/1664. Ankene ble nektet fremmet, og det er ikke, slik jeg forstår avgjørelsene, noe i disse som tilsier at utvalget har lagt til grunn at domspremissene også skal inneholde en begrunnelse for avgjørelsen av skyldspørsmålet. I beslutningen Rt. 2009 side 866 premiss 16 er kravet til begrunnelse angitt slik: ”I plenumsdommen er det videre lagt til grunn at straffeprosessloven § 40 femte ledd må anvendes analogisk for lagmannsrettens bevisvurdering under straffutmålingsspørsmålet i saker med lagrette, jf. avsnitt 75 og 76. Lagmannsrettens redegjørelse for bevisvurderingen er i den foreligg ende sak nokså snau, men utvalget finner – under en viss tvil – at den må anses tilstrekkelig.” (52) Det at lagmannsrettens dom ikke inneholder noen begrunnelse for skyldspørsmålet, bekrefter etter mitt syn at utvalgets vurdering er knyttet nettopp til den analogiske anvendelse av § 40 femte ledd. (53) I Rt. 2009 side 961 heter det i premiss 29: ”I den foreliggende sak har saken vært behandlet i samsvar med straffeprosesslovens regler, og hensynet til en reell og samvittighets full vurdering er således ivaretatt. Spørsmålsstillingen til lagretten og den beskrivelse av den straffbare handling som er gitt i lagmannsrettens dom, er også tilstrekkelig til å sikre overprøving og etterprøvbarhet. Hvilke beviser domfellelsen bygger på, fremgår av omstendighetene. På denne bakgrunn finner utvalget det klart at den omstendighet at lagrettens kjennelse ikke er begrunnet, ikke gir grunnlag for å oppheve lagmannsrettens dom.” (54) Beslutningen har særlig interesse ved at behovet for etterprøvbarhet knyttes til redegjørelse for bevisresultatet og ikke til bevisvurderingen. Det som sies om bevisvurderingen er ikke like entydig, men må sees på bakgrunn av lagmannsrettens avgjørelse. Lagmannsrettens dom henviser, i overensstemmelse med straffeprosessloven § 40 første ledd, til lagrettens kjennelse for så vidt angår skyldspørsmålet, og redegjør så for bevisvurderingen under straffespørsmålet. Det lille som sies om bevisvurderingen fremkommer i denne forbindelse. I forhold til D, som ikke anket til Høyesterett, bruker lagmannsretten den samme formulering som utvalget: ”Det må imidlertid ut fra den omstendighet at overleveringen skulle foretas fra en nederlandsk trailer, legges til grunn at han forsto at det ikke skulle dreie seg om et helt ubetydelig kvantum.” (55) Det er i Lovdata kunngjort 63 lagmannsrettsdommer avsagt etter plenumsdommen der retten var satt med lagrette. Det fremgår av dommene at lagmannsrettene ikke har oppfattet plenumsdommen slik at det nå skal redegjøres for den bevisvurdering som ligger til grunn for lagrettens avgjørelse av skyld spørsmålet. (56) Plenumsdommen nevnes ikke i rettens premisser i noen av disse dommene. (57) I en leder i Lov og Rett nr. 7 for 2009, ga høyesterettsdommer Jens Edvin Skoghøy uttrykk for at plenumsdommen måtte forstås slik at begrunnelsesplikten også omfatter avgjørelsen av skyldspørsmålet. Etter at denne uttalelsen var blitt kjent i lagmannsrettene, er dommer Skoghøys syn i noen tilfeller fulgt opp i etterfølgende avgjørelser. Som det vil fremgå av det ovenstående, er det imidlertid mitt syn at plenumsdommen ikke har en slik rekkevidde. (58) Førstvoterende tar utgangspunkt i en analogisk e anvendelse av § 40 femte ledd, og konkluderer at ”en begrunnelse for skyldvurderingen må gis i de tilfellene hvor dette er nødvendig for å gi domfelte og allmennheten et tilstrekkelig grunnlag for å etterprøve hvorfor han eller hun er kjent skyldig”. Dette synes å ligge nær det syn dommer Skoghøy har gitt uttrykk for, men går etter mitt syn klart utover det som kan begrunnes med en analogisk anvendelse av § 40 femte ledd. (59) Tilnærmingen bryter etter mitt syn så vidt fundamentalt med den gjeldende rettergangsordning at det utvidede begrunnelseskrav ikke kan anvendes uten å rokke ved den kompetansefordeling som er grunnlaget for juryordningen. (60) Derimot er det en del av juryordningen i Norge at lagdommerne har en selvstendig forpliktelse til å sette til side lagrettens kjennelse om dommerne finner at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for tiltaltes skyld. Avgjørelsen skjer ved beslutning, som kommer til uttrykk ved at det i dommen sies at lagrettens kjennelse legges til grunn. Det er klart at det i hvert fall som den alt overveiende hovedregel ikke stilles noe krav om begrunnelse. Når lagrettens avgjørelse samlet sett fremstår slik at en tilsidesettelse kan synes særlig nærliggende, vil det utvilsomt være ønskelig at beslutningen begrunnes. Lagdommerne har foretatt en vurdering av bevisene, og kunne etter omstendighetene ha redegjort for den vurdering som er gjort. Det kan reises spørsmål ved om beslutningen etter omstendighetene er en avgjørelse av en slik viktighet at et begrunnelseskrav må anses å følge av EMK artikkel 6 nr. 1. I vår sak er imidlertid lagmannsrettens premisser vedrørende bevisvurderingen under straffespørsmålet , etter mitt syn, tilstrekkelig klargjørende. (61) Det har i denne sammenheng betydning at jeg på enkelte punkter har et noe annet syn på lagmannsrettens dom enn det førstvoterende har gitt uttrykk for. (62) Den ankende parts prosessfullmektig har i støtteskriv til anken, blant annet vist til at det ikke er andre bevis mot ham enn fornærmedes forklaring, og at lagmannsretten burde ha klargjort at dette var det eneste beviset. Premissen for kritikken av lagmannsrettens dom, er etter mitt syn ikke riktig. Jeg nevner i denne sammenheng at det ved tingrettens dom er rettskraftig avgjort at tiltalte er skyldig i utuktig handling overfor fornærmedes søster. Lagmannsretten viser også til uttalelse fra Rettsmedisinsk institutt, som fremhever at komplett spalte av hele hinnebremmen i bakre halvdel vanligvis regnes som et ganske sikkert tegn på tidligere gjennomrivning, det vil si inntrengning i skjeden av noe som er større enn åpningen i diameter, men at riften kan ha oppstått på annet vis enn ved samleie eller noe likestilt med samleie, for eksempel ved fingring i kjønnsorganet hennes. (63) De hendelser fornærmede har forklart seg om, ligger til dels langt tilbake i tid. Hun var, i hvert fall i det vesentligste av perioden, et lite barn. Jeg kan vanskelig se at unøyaktigheter i forklaringen, har så stor betydning for bevisverdien av hennes forklaring, som førstvoterende synes å legge til grunn. Jeg til føyer at det etter mitt syn er uheldig å formulere spørsmålet om bevisverdi, som et spørsmål om troverdighet. Det er så vidt jeg kan forstå ikke noe i saken som indikerer at ikke fornærmede subjektivt sett forklarer det som er hennes opplevelse av hendelsene. (64) Med utgangspunkt i tingrettens understrekning av at det var ”svært lite sannsynlig” at overgrep kunne ha funnet sted mens andre familiemedlemmer var til stede i stuen, understreker førstvoterende at det springende punkt ved bevisvurderingen er hvordan det var mulig at tiltalte utførte overgrepene mens familiemedlemmer var tilstede uten at noen reagerte. Jeg kan imidlertid ikke se at lagmannsretten har lagt til grunn at overgrepene skjedde i noen tredjepersons nærvær. Når det først legges til grunn at tiltalte har gjort seg skyldig i gjentatte tilfeller av utuktig omgang med fornærmede, finner jeg det heller ikke så oppsiktsvekkende som førstvoterende, at fornærme de har knyttet slike hendelser også til situasjoner der hun har sittet på tiltaltes fang i andres nærvær. (65) Som ankeutvalget fant i Rt. 2009 side 961, er det da mitt syn at lagmannsrettens avklaring av hva som er funnet bevist, og det forhold at de relevante bevis er vel kjent for tiltalte, er fullt tilstrekkelig til at et krav om etterprøvbarhet vil være oppfylt. (66) Jeg forstår endelig førstvoterendes votum slik at hun også finner slik tvil om hvorvidt riktig beviskrav er blitt benyttet, at lagmannsrettens dom med ankeforhandling må oppheves på dette grunnlag. Det følger da at tvilen også må omfatte lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Det er etter mitt syn ikke grun nlag for å legge til grunn en slik tvil med hensyn til hvilket beviskrav som er benyttet. Det er ikke hevdet at det var noen feil ved lagmannens rettsbelæring, og lagmannsretten innleder sin drøftelse under straffespørsmålet med å fastslå at enhver rimelig t vil skal komme tiltalte til gode også når omfanget av det straffbare forhold skal bestemmes. (67) Det kunne ha vært ønskelig at lagmannsretten m ed større presisjon hadde klargjort at det ikke tas nærmere stilling til under hvilke omstendigheter overgrepene fant sted, men det forhold at lagretten og senere lagmannsretten, har vurdert bevisene annerledes enn tingretten, gir ikke i seg selv noe grunnlag for tvil med hensyn til om beviskravet er riktig forstått. Etter mitt syn er det ikke grunnlag for opphevelse av lagmannsrettens dom på dette grunnlag. Jeg tilføyer at om begrunnelsen for bevisvurderingen under straffespørsmålet skulle finnes utilstrekkelig, kun ne det etter mitt syn ikke også føre til opphevelse av ankeforhandlingen. (68) Den ankende part har også gjort gjeldende at lagmannsrettens dom må oppheves da lagmannsretten skulle ha utsatt saken og beordret ny etterforskning etter straffeprosessloven § 294. Det er særlig omstendighetene omkring anskaffelse av ett eller flere pledd, som den ankende part har ønsket nærmer e klarlagt. Jeg finner det klart at disse forhold ikke hadde slik betydning for saken at det var feil av lagmannsretten ikke å utsette saken. (69) Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes. (70) Dommer Bårdsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, kst. dommer Sverdrup. (71) Dommer Tønder: Likeså. (72) Justitiarius Schei: Likeså. (73) Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne D O M : Lagmannsrettens dom med ankeforhandling oppheves. Riktig utskrift bekreftes: </pre> [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
