Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva heter hovedstaden i Norge
Fritekst:
<pre style="background-color: white; border: 0"> NORGES HØYESTERETT Den 10. februar 2012 ble det av Høyesteretts ankeut valg bestående av dommerne Skoghøy, Webster og Kallerud i HR-2012-00308-U, (sak nr. 2012/150), sivil sak, anke over kjennelse: A (advokat Øyvind Miller) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Terje Marthinsen) avsagt slik </pre> <pre style="background-color: white; border: 0"> : (1) Anken gjelder lagmannsrettens avgjørelse av sak skostnader i sak om gyldigheten av kjennelse av Trygderetten om rett til uførepensjon. (2) A, som er født i 1950, fremsatte 13. februar 20 09 krav om uførepensjon. Av legeerklæringer 17. og 30. mars 2009 fra fastlegen fremgår at A har hatt en lang sykehistorie med leddplager og at han i mange år har stridt med psykiske problemer, utmattethet og angstpreget depresjon. Han har diabetes, ”restless legs” og søvnvansker. F astlegen gav uttrykk for at A ikke kunne nyttiggjøre seg attføringstiltak. A hadde da krav o m uførepensjon ble fremsatt, vært sykmeldt et halvt år fra september 2005, i perioden september 2006 til september 2007 og sammenhengende fra 3. april 2008. Fra 17. april 2009 fikk han rehabiliteringspenger, senere arbeidsavklaringspenger. (3) Ved vedtak 26. mars 2009 av NAV Forvaltning Buskerud ble kravet om uførepensjon avslått. NAV Klageinstans Øst stadfestet vedtaket 17. februar 2010. Dette vedtaket ble påklaget til Trygderetten. Trygderetten kom i kjennelse 12. november 2010 under dissens (2 mot 1) til at det ikke forelå åpenbare grunner som tilsa at attfø ring ikke var hensiktsmessig, og at dette vilkåret for uførpensjon derfor ikke var oppfylt, jf. folketrygdloven § 12-5. For øvrig ble vilkårene for uførepensjon funnet å være oppfylt. F lertallet bestod av rettens administrator og det medisinsk kyndige rettsmedlemmet, mens mindretallet bestod av det attføringskyndige rettsmedlemmet. 2 (4) A påanket Trygderettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett, som 7. november 2011 avsa dom med denne domsslutning: ”1. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes. 2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet 65 875 – sekstifemtusenåttehundreogsyttifem – kroner innen 2 – to – uker fra dommens forkynning.” (5) A har påanket lagmannsrettens dom til Høyestere tt og også inngitt særskilt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse, jf. tvisteloven § 20-9 tredje ledd. Ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning i dag er anken over lagmannsrettens dom ikke blitt tillatt fremmet. Ankeutvalget må etter dette ta til behandling den særskilte anke over sakskostnadsavgjørelsen. (6) Den ankende part – A – har i korte trekk anført: (7) Lagmannsretten har anvendt tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c feil når den ikke har fritatt den ankende part fra sakskostnadsansvar. Lagmannsrettens begrunnelse for ikke å frita A for sakskostnadsansvar er at det i denne type saker regelmessig vil være slik at saken har stor velferdsmessig betydning for den private part, og at styrkeforholdet mellom partene er ulikt. Når lovgiver har gitt en særskilt bestemmelse om fritak for sakskostnadsansvar i saker mot spesielt ressurssterke parter, kan det ikke være riktig lovanvendelse å se bort fra dette vurderingskriteriet alene fordi det regelmessig vil være tilfellet i denne type saker. (8) Under enhver omstendighet er det skjønn lagmann sretten har utøvd, ufullstendig og grovt urimelig. Trygderettens kjennelse ble avsagt under dissens, og det var det attføringskyndige rettsmedlemmet som dissenterte. Etter mindretallets syn foreligger det i dette tilfellet ikke noe attføringspotensial. Dette tilsier at A hadde fullg od saklig grunn til å reise søksmålet for lagmannsretten. Når lagmannsretten har sett bort fra dissensen i Trygderetten, og at det var det attføringskyndige rettsmedlemmet som dissenterte, e r kravet til forsvarlig skjønnsutøvelse ikke oppfylt. (9) A har nedlagt slik påstand: ”1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves og hjemvises til fortsatt behandling ved lagmannsretten. 2. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilpliktes å betale A saksomkostninger for Høyesteretts ankeutvalg.” (10) Ankemotparten – staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet – har tatt til motmæle og i korte trekk anført: (11) Lagmannsrettens lovanvendelse er korrekt. Ressursulikhet og velferdsgrunner er ikke alene tilstrekkelig til å oppfylle lovens vilkår for å gjøre unntak fra hovedregelen om at den vinnende part skal tilkjennes fulle sakskostnader. Det er ingen automatikk i at unntaksbestemmelsen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c skal benyttes i saker som gjelder trygdeytelser, og hvor det offentlige er part, jf. Rt. 2011 side 586. (12) Ankeutvalget kan bare overprøve lagmannsretten s konkrete vurdering av om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å frita for sakskostnadsansvar dersom skjønnet fremstår som vilkårlig, klart urimelig eller klart uforsvarlig. Det foreligger ingen feil ved 3 lagmannsrettens saksbehandling, og det skjønn lagma nnsretten har utøvd, er ikke vilkårlig eller urimelig. (13) Staten har nedlagt slik påstand: ”1. Anken forkastes. 2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger.” (14) Høyesteretts ankeutvalg bemerker: (15) Ved særskilt angrep på avgjørelse av sakskostnader kan ankedomstolen etter tvisteloven § 20-9 tredje ledd andre punktum ”bare prøve lovanv endelsen og saksbehandlingen, samt bevisvurderingen så langt den utelukkende gjelder sakskostnadsavgjørelsen”. (16) Inn under lovanvendelsesalternativet går ved et særskilt angrep på en sakskostnadsavgjørelse etter § 20-2 først og fremst hvorvidt den underordn ede rett har forstått og anvendt kriteriene i bestemmelsen riktig. Dette gjelder ikke bare om saken er vunnet fullt ut eller i det vesentlige, men også om kriteriene for å frita den tapende part for sakskostnadsansvar er riktig forstått og anvendt, herunder om den underordnede retts avgjøre lse bygger på en tilstrekkelig bred vurdering, og om de hensyn som er særlig nevnt, er tillagt den vekt de etter loven skal ha, jf. Rt. 2011 side 1164 og Rt. 2011 side 586. Utover dette kan den konkrete vurdering av om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner for å frita for kostnadsansvar, som hovedregel ikke prøves. Dette skjønnet kan bare prøves dersom det fremstår som vilkårlig, grovt urimelig eller klart uforsvarlig, jf. Rt. 2011 side 1164 og Rt. 2011 side 1294. (17) Tvisteloven § 20-2 tredje ledd første punktum bestemmer at den tapende part helt eller delvis kan fritas fra sakskostnadsansvar ”hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig”. Etter § 20-2 tredje ledd andre punktum bokstav c skal det ved vurderingen blant annet ”legges særlig vekt på … om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt unntak”. Det følger av denne bestemmelse at det ikk e er tilstrekkelig for å bli fritatt for sakskostnadsansvar at saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og at det er stor forskjell på styrkeforholdet mellom partene, jf. Rt. 2011 side 586. Den overordnede norm er at tungtveiende grunner gjøre det rimelig å frita fra ansvar. Dette innebærer at det for å frita for omkostningsansvar etter § 20-2 tredje ledd bokstav c må komme noe i tillegg til velferdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold – for eksempel at avgjørelsen har budt på tvil, at saken har prinsipiell interesse eller at den tapende part ellers har hatt god grunn til å få saken prøvd for domstolene. Ved vurderingen er imidlertid sakens velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene et prioritert hensyn. Utvalget viser her til Innst. O. nr. 110 (2004–2005), side 62, hvor det blir uttalt: ” Komiteen viser til at forslaget nedenfor til § 20-2 ny bokstav c, er en presisering av at en må ta hensyn til den konsekvens saken har for de respektive parter, og at partene i en rettsprosess kan ha svært ulike utgangspunkt og muligheter for å bære den vinnende parts saksomkostninger. Det bør i forbindelse med dette nye tillegget påpekes at en spesielt skal legge vekt på om den vinnende part er stat, kommune eller annen sterk motpart. Det vil i disse tilfeller ofte være en stor grad av styrkeforskjell mellom partene. Komiteen vil påpeke den viktige rollen domstolen har som kontrollør av offentlig forvaltning. I den sammenheng vil det ofte være en relativt sett svakere part som står imot det offentlige. Det offentlige har et særskilt ansvar for at slike saker får en mulighet til å bli kontrollert. En forutsetning for dette er at den svakere part tør f remme saken for domskontroll.” 4 (18) Den selvstendige betydning av § 20-2 tredje ledd bokstav c er at det i de tilfeller hvor saken har stor velferdsmessig betydning for den tapende part, og det er stor forskjell på partenes økonomiske styrke, skal mindre til enn ellers for å frita for sakskostnadsansvar. (19) Som begrunnelse for ikke å frita A for sakskostnadsansvar har lagmannsretten uttalt: ”Staten har vunnet saken fullstendig og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 krav på å få dekket sine sakskostnader. Lagmannsretten har vurdert om unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd kan komme til anvendelse. Saken er av stor velferdsmessig betydning for A og styrkeforholdet mellom partene er ulikt. Dette vil regelmessig være tilfelle i denne type saker. Retten finner ikke at det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å frita for sakskostnader.” (20) Denne begrunnelse viser etter ankeutvalgets oppfatning at lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse ikke bygger på en korrekt an vendelse av § 20-2 tredje ledd bokstav c. Vurderingen er ikke tilstrekkelig bred, idet det ikke er lagt vekt på om avgjørelsen bød på tvil eller om A ellers hadde god grunn til å bringe Trygderettens kjennelse inn for domstolene. Som tidligere nevnt, var tvistespørsmålet for lagmannsr etten hvorvidt det forelå åpenbare grunner som tilsa at attføring ikke var hensiktsmessig, jf. folketrygdloven § 12-5. Under behandlingen for Trygderetten var det dissens om dette, og det attføringskyndige rettsmedlemmet dissenterte. Disse forholdene hadde lagmannsretten særlig oppfordring til å trekke inn i sakskostnadsavgjørelsen. Ved å uttale at stor velfe rdsmessig betydning og ulikt styrkeforhold ”regelmessig [vil] være tilfelle i denne type saker”, kan lagmannsretten også vanskelig ses å ha tillagt disse hensynene den prioritet som bestemmelsen krever. Som påpekt i Rt. 2009 side 619 avsnitt 16, er trygderett et saksfelt som må anses å tilhøre ”kjerneområdet” for tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav c. (21) Det følger av tvisteloven § 20-9 tredje ledd t redje punktum at ankedomstolen ved særskilt anke over en sakskostnadsavgjørelse selv kan treffe ny a vgjørelse ”hvis den finner at saken er tilstrekkelig opplyst”. Faktum i saken er ikke vesentlig omtvistet, og lagmannsrettens avgjørelse av realitetsspørsmålet beror derfor førs t og fremst på en rettslig vurdering. Etter utvalgets oppfatning hadde A på bakgrunn av Trygderettens kjennelse god grunn til å få lovligheten av kjennelsen rettslig prøvd. Når det t as hensyn til sakens velferdsmessige betydning og styrkeforholdet mellom partene, finner utvalget at A bør fritas for sakskostnadsansvar for lagmannsretten. (22) Anken har ført frem, og i samsvar med hovedreg elen i tvisteloven § 20-2 må staten pålegges å betale A sakskostnader ved anken til Høyesteretts a nkeutvalg. Disse fastsettes til 5 000 kroner med tillegg av merverdiavgift. (23) Kjennelsen er enstemmig. 5 S L U T N I N G: 1. Hver av partene bærer sine sakskostnader for lagmannsretten. 2. I sakskostnader for Høyesterett betaler staten v /Arbeids- og velferdsdirektoratet til A 6 250 – sekstusentohundreogfemti – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelse. Bergljot Webster Jens Edvin A. Skoghøy Knut H. Kallerud (sign.) (sign.) (sign.) Riktig utskrift: </pre> [[Kategori:Høyesterett]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
