Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Tirsdag 20. april 1993 kl. 0930 ble lagmannsrett holdt i Mandal sorenskriverkontor, stor sal, Mandal. År 1993 den 21. april fortsatte forhandlingene. År 1993 den 7. mai ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien for avsigelse av dom med rettens formann til stede. De øvrige dommerne har undertegnet dommen ved sirkulasjon, jfr. tvistemålsloven §153. Det ble avsagt slik dom: Artur Rørvik anla i begynnelsen av 1980-årene en marina med tilhørende parkeringsplass på sin eiendom gnr. 18, bnr. 11 og 22 i Mandal. Marinaen og parkeringsplassen er godkjent av vedkommende myndigheter. Etter at båt-/bileierne hadde blitt plaget av en del tyverier og hærverk plasserte Rørvik en stor husvogn (10 x 3 m) oppe på en åskam mellom fylkesveien og sjøen vis a vis nevnte parkeringsplass, og søkte i ettertid om samtykke til å ha vogna stående på denne høyden, med spesiell henvisning til vaktbehovet. Søknaden ble avslått av Mandal bygningsråd og etter anke ble bygningsrådets vedtak stadfestet av fylkesmannen i Vest-Agder i vedtak 30. oktober 1990. Ved stevning 28. februar 1991 til Mandal herredsrett reiste Rørvik sak mot staten v/fylkesmannen i Vest-Agder med påstand om at fylkesmannens vedtak oppheves. Staten v/Kommunaldepartementet (som var rett saksøkt) påsto seg frifunnet. Mandal herredsrett (i dommen uriktig benevnt som Mandal byrett) avsa 20. desember 1991 dom i saken med slik domsslutning: "1. Staten v/Kommunaldepartementet frifinnes. 2. Innen 14 -fjorten- dager plikter Arthur Rørvik å betale til Staten v/Kommunaldepartementet kr 24.042,- - kronertjuefiretusenogførtito -." De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for herredsretten, samt dens vurdering, fremgår av domspremissene. Artur Rørvik med advokat Per Engebreth Askilsrud som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett. Staten v/Kommunaldepartementet med Regjeringsadvokaten v/advokat Hans Petter Graver som prosessfullmektig har imøtegått anken. Ankeforhandling ble opprinnelig berammet til 24. november 1992, men måtte, etter begjæring fra den ankende part, utsettes på grunn av sykdom. Ankeforhandling ble holdt i Mandal 20. og 21. april 1993. Den ankende part møtte, sammen med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. Som partsrepresentant for staten møtte Geir Skivik - juridisk konsulent hos fylkesmannen i Vest-Agder - og forklarte seg. Som statens prosessfullmektig møtte advokatfullmektig Ola Haugen på vegne av Regjeringsadvokaten. Det ble avhørt 7 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten. Det ble foretatt åstedsbefaring og partene fikk da anledning til å påpeke det de mente var av betydning for saken. Saken står for lagmannsretten i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedtrekk de samme for begge rettene, og det vises for så vidt til byrettens domspremisser. Artur Rørvik v/prosessfullmektigen har - som for herredsretten - gjort gjeldende at fylkesmannens vedtak må kjennes ugyldig på grunn av at det ble lagt til grunn feil faktum, feil ved saksbehandlingen, feil ved rettsanvendelsen, og på grunn av myndighetsmisbruk. Hans anførsler kan sammenfattes slik: Fylkesmannen har vist til bygningsrådets begrunnelse i vedtak 2. oktober 1990. I denne begrunnelsen er i pkt. 2 forutsatt at vogna er en fritidsbebyggelse. Dette er feil, fordi vogna er en del av den lovlig anlagte marinaen, idet den tjener som vaktbu for en reell vaktordning. I pkt. 3 er videre lagt til grunn at stedet der vogna ble plassert har fin utsikt og ligger i kort avstand fra parkeringsmuligheter. Dette er også feil, idet stedet måtte ryddes for kratt før vognplasseringen, og noen lovlige parkeringsmuligheter finnes ikke i nærheten, bortsett fra Rørviks parkeringsplass. Det kan imidlertid ikke være riktig å bruke hans parkeringsplass som begrunnelse for stedets påståtte attraktivitet som raste- og utsiktssted for almenheten. I pkt. 4 er lagt til grunn at det er anvist en annen løsning på vaktproblemet ved en alternativ plassering av vakthytte på parkeringsplassen. En slik alternativ plassering vil imidlertid ikke være noen fullgod løsning, idet en fra parkeringsplassen ikke vil ha nødvendig oversikt over marinaen. Fylkesmannens vedtak bygger således på feil faktum og dette må føre til at vedtaket må oppheves. Ifølge vitneprov fra bygningsrådets formann har det vært nærmest rutine å innhente friluftsnemndas uttalelse i tilsvarende byggesaker. Det ble ikke gjort i dette tilfelle, og dette er en saksbehandlingsfeil. For det annet var det feil saksbehandling når fylkesmannen fant det nødvendig at bygningsrådet behandlet Rørviks klage på nytt etter at bygningsrådets første vedtak var opphevet og nytt vedtak var fattet 14. mai 1990. Rørviks støtteskriv av 31. mai 1990 til tidligere klage nødvendiggjorde ikke noen ny klagebehandling i bygningsrådet, slik fylkesmannen ba om, jfr. bygningsrådets vedtak 2. oktober 1990. Fylkesmannen skulle ha avgjort klagen selv uten ny behandling av den i bygningsrådet. Det vises til Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett (4. utgave) 540, jfr. forvaltningsloven §35. Det var også en klar saksbehandlingsfeil at dispensasjonsmulighetene ikke ble vurdert. Når en søker om tillatelse, er det unødvendig å søke om eventuell dispensasjon. Dispensasjonsmulighetene skulle vært vurdert, enten etter plan- og bygningsloven §17-2, og det selv om vogna må betegnes som et §85-tiltak, eller etter samme lovs §7, hvoretter Rørviks spesielle behov for vakthold ville vært et sentralt moment ved vurderingen. Saksbehandlingsfeilene må føre til opphevelse av fylkesmannens vedtak. Fylkesmannen har i sitt vedtak riktig angitt hvilke momenter som det etter plan- og bygningsloven §85 skal tas hensyn til, men både bygningsrådet og fylkesmannen har trukket inn andre momenter enn dem som rettelig hører hjemme ved vurderingen. Fylkesmannen har vist til bygningsrådets begrunnelse, men har i retten trukket seg fra enkelte av momentene. Bortsett fra pkt. 1 i bygningsrådets begrunnelse for vedtaket av 2. oktober 1990 er punktene irrelevante ved vurderingen av tillatelse etter §85. Fylkesmannens begrunnelse er forøvrig uklar. Det er henvist til kommuneplanen, men denne gir ingen selvstendig begrunnelse for vedtaket. Det samme gjelder henvisningen i vedtaket til plan- og bygningsloven §17-2. Verken bygningsrådet eller fylkesmannen har vurdert om tiltaket hindrer almenn ferdsel eller friluftsliv, eller om det på annen måte fører til vesentlige ulemper for omgivelsene, jfr. §85. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at plasseringen ligger innenfor 100 m-beltet. Forholdet må vurderes konkret, og ved slik vurdering er tidligere bruk av området, fremtidig bruk, og naboers syn på tiltaket sentrale momenter. Det skal ikke være nødvendig for en søker å vise til noen bestemt hjemmel for en tillatelse. Det er myndighetenes plikt å anvende de relevante bestemmelsene. Fylkesmannen har gjort §17-2 til en del av sin begrunnelse, og pliktet da å vurdere dispensasjonsmulighetene etter denne bestemmelsen. Vesentlig ved vurderingen er da at hele området forøvrig er tillatt bebygget, og Rørviks marina er i samsvar med vedtatt plan og vaktbua er en del av marinaen. Vaktbehovet ble av fylkesmannen feilaktig ikke vurdert som et sentralt moment. Bare friluftsinteressene ble vurdert. Subsidiært gjøres gjeldende at myndighetene skulle ha vurdert en dispensasjon etter bygningsloven §7. Det er således benyttet feil rettsanvendelse som må føre til opphevelse av vedtaket. Fylkesmannens vedtak er dessuten svært urimelig. Arealet hvor vogna står plassert ble ikke benyttet til noe tidligere, og naboene har ingen innvendinger. Det vises videre til at vannstanden tidvis er så høy at vogna ikke kan plasseres på parkeringsplassen, slik det fra myndighetene er blitt antydet som alternativ. Vaktbua forutsetter forøvrig at vedkommende vaktmann skal oppholde seg der i den lyse årstiden og må derfor være noe attraktiv for bruk. Det pekes dessuten på at det er store verdier som vernes ved vaktholdet. Fylkesmannens vedtak innebærer også en urimelig forskjellsbehandling i forhold til en rekke byggetillatelser som ellers er gitt for boliger og hytter, både i nærheten og i kystsonen forøvrig. Det er i denne forbindelsen vist til en rekke fremlagte eksempler som viser at kommunen følger en meget liberal praksis. Vedtaket er således ugyldig på grunn av myndighetsmisbruk. Endelig vises til det forsøk på reparasjon av begrunnelsen som gjøres, ved at det fra ankemotpartens side under ankeforhandlingen er erkjent at visse utsagn i den begrunnelsen som er gitt ikke har særlig vekt, og kanskje også feilaktig i forhold til de lovbestemmelsene som er anvendt. Retten skal imidlertid vurdere den begrunnelsen som er gitt, og noen etterfølgende begrunnelse kan ikke godtas. n av de påpekte feilene er tilstrekkelig til opphevelse hvis den kan ha ført til feil resultat. Det er nedlagt slik påstand: "1. Fylkesmannens vedtak av 30. oktober 90 oppheves. 2. Artur Rørvik tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett." Staten v/prosessfullmektigen hevder at herredsrettens dom er riktig og har i det vesentlige anført: Plasseringen av den omhandlede campingvogna er et tiltak som klart går inn under bygningsloven §85, og de hensyn som er relevant å vektlegge ved avgjørelsen må ligge innenfor det loven krever. Det er bare lovligheten av vedtaket som kan prøves av retten, ikke den etterfølgende skjønnsmessige avveining av de relevante momentene. Det faktiske grunnlaget fremgår av bygningsrådets og fylkesmannens vedtak. Noe uriktig faktum er ikke lagt til grunn. Når det gjelder parkeringsmulighetene, vises til at det kan parkeres langs veien. Det er heller ikke uriktig når det henvises til andre plasseringsmuligheter for vognen. Det er både tillatt og mulig å ha vogna stående på parkeringsplassen. Det er irrelevant om dette ut fra Rørviks synspunkter ikke vil gi en like god plassering. Han har ikke noe krav på optimale forhold. Unnlatelse av å innhente uttalelse fra friluftsnemnda er ingen saksbehandlingsfeil. Om slik innhenting er rutine for behandling av saker etter §17-2, har dette ingen betydning for behandling av saker etter §85. Når fylkesmannen i vedtak 29. mars 1990 opphevet bygningsrådets vedtak av 31. oktober 1989 og sendte saken tilbake til ny behandling, var dette ut fra ønsket om en eventuell reell toinstans behandling, og således ingen saksbehandlingsfeil. Ny klagebehandling var da nødvendig, jfr. forvaltningsloven §33. Fylkesmannen var vel kjent med Rørviks behov for vakt ved marinaen/parkeringsplassen. Dispensasjonsmuligheten ligger integrert i vurderingen etter §85. Dispensasjon etter §7 forutsetter at det foreligger særlige grunner, og noen slik grunn forelå ikke. Fylkesmannens vedtak er hjemlet i §85, og det er da ikke grunnlag for å vurdere dispensasjon etter §17-2. Noen saksbehandlingsfeil foreligger således ikke, og under enhver omstendighet kan slik eventuell feil bare få betydning hvis den har virket bestemmende på vedtakets innhold, og det er ikke tilfellet her. Det foreligger heller ikke noen feil ved rettsanvendelsen. De hensyn som skal vurderes er angitt i §85, jfr. også Ot. prp. nr. 57 (1985-86) 63 annen spalte, og Kommunaldepartementets rundskriv H 20-86 24. Fylkesmannen har i sitt vedtak tiltrådt bygningsrådets begrunnelse, og de momentene som bygningsrådet har angitt under punktene 1 - 5 i vedtak 2. oktober 1990 er relevante i forhold til §85, unntatt pkt. 5, og dette punktet er av fylkesmannen ikke tillagt noen vekt. Fylkesmannens vedtak er resultatet av en helhetsvurdering i sammenheng med den totale planstatus, og avgjørelsen er på riktig måte truffet på et konkret og skjønnsmessig grunnlag. Henvisningen i vedtaket til §17-2 er ikke ment som noen selvstendig begrunnelse, men som ledd i beskrivelsen av et område som generelt er båndlagt, og totalforbudet etter nevnte bestemmelse er et signal for skjønnsutøvelsen etter §85. Fylkesmannens vedtak er hjemlet i bygningsloven §85 og som nevnt foran er det da ikke grunnlag for å vurdere dispensasjon etter §17-2. Et §85-tiltak, som i dette tilfellet, går neppe inn under §17-2, jfr. bestemmelsens forarbeider som viser at §17-2 bare omhandler tiltak som inngår under §84, ikke §85, jfr. således Ot.prp. nr. 45 (1970-71) 31, Backer: Naturvern og naturinngrep (1986) 315, samt Frihagens kommentarutgave til plan- og bygningsloven, bind II 54. Til den ankende parts påstand om at vedtaket er urimelig gjøres for det første gjeldende at det etter rettspraksis skal svært meget til før et forvaltningsvedtak kan underkjennes med slik begrunnelse, jfr. Eckhoff: Forvaltningsrett (4. utgave) 269. Noen slik urimelighet foreligger ikke i dette tilfellet. Som nevnt foran kan andre alternativer for plassering av vogna benyttes, og det kan ikke gjøres krav på slik optimal standard for en vaktbu som det er lagt opp til fra Rørviks side. Når det gjelder påstått usaklig forskjellsbehandling, hevdes at dispensasjoner gitt etter §17-2 ikke gir noe krav på innvilgelse etter §85. De tilfellene som er trukket frem av den ankende part gjelder forøvrig hus/hytter, og ikke en campingvogn som i dette tilfellet, og de nevnte eksemplene er heller ikke forøvrig sammenlignbare tilfeller. Det er således ikke påvist noen forskjellsbehandling. Det er nedlagt slik påstand: "1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Staten v/Kommunaldepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten." Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke: Saken gjelder spørsmålet om fylkesmannens vedtak 30. oktober 1990 er gyldig. Det er bare lovligheten ved vedtaket retten kan prøve, herunder om fylkesmannen har hatt lovlig hjemmel for vedtaket og om det hensyn som i vedtaket er lagt vekt på er relevante i forhold til hjemmelen. Den skjønnsmessige avveiningen av de relevante momentene er derimot ikke gjenstand for rettslig prøving. Det er enighet mellom partene om, og lagmannsretten legger til grunn, at plasseringen av den omhandlede vogna er et tiltak som går inn under plan- og bygningsloven §85. Fylkesmannen har således anvendt riktig hjemmel for sitt vedtak. De relevante hensyn ved en slik avgjørelse fremgår av bestemmelsen, jfr. også Ot.prp. nr. 57 (1985-86) 63, og Kommunaldepartementets rundskriv H 20-86 24. Fylkesmannen har i sitt vedtak vist til bygningsrådets begrunnelse i vedtak 2. oktober 1990. Den ankende part har hevdet at det her er lagt til grunn feil faktum. Lagmannsretten kan ikke se at dette medfører riktighet. Den rent planmessige beskrivelsen av området er riktig, og for så vidt også ubestridt. Vogna har lite til felles med en tradisjonell vaktbu og må med rette betegnes som en fritidsbebyggelse, selv om den også tjener som vaktbu. Det vises forøvrig til herredsrettens begrunnelse, jfr. dommen 15-16, og til det som er anført fra statens side til påstått feil faktum. Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger noen saksbehandlingsfeil av slik art at det gir grunn til å regne med at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jfr. forvaltningsloven §41. Unnlatelsen av å innhente friluftsnemndas uttalelse er åpenbart ikke en slik feil. Det samme må gjelde det forholdet at fylkesmannen opphevet bygningsrådets første vedtak av 31. oktober 1989 og sendte saken tilbake til ny behandling, uten selv å ta standpunkt til klagen. Hensikten ved denne fremgangsmåten var, som også påpekt i herredsrettens dom, å sikre klageren en reell toinstans behandling. Når det gjelder spørsmålet om dispensasjonsmulighetene ble vurdert, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn det som er anført fra statens side, nemlig at Rørviks behov for vakt ved marinaen/parkeringsplassen var vel kjent for fylkesmannen og at mulighetene for dispensasjon ligger integrert i vurderingen etter §85, selv om dette ikke er kommet direkte til uttrykk i vedtaket. Hvorvidt vilkårene for dispensasjon var til stede, er en annen sak, jfr. nedenfor. Etter lagmannsrettens syn foreligger heller ingen feil ved rettsanvendelsen, og retten kan også på dette punktet i det vesentlige tiltre herredsrettens bemerkninger, jfr. dommen 12 - 15. Lagmannsretten vil ellers tilføye at den finner henvisningen i fylkesmannens vedtak til plan- og bygningslovens §17-2 ikke å være ment som en selvstendig begrunnelse, men som et ledd i beskrivelsen av et generelt båndlagt område, hvor totalforbudet etter nevnte bestemmelse har betydning for skjønnsutøvelsen etter §85, slik dette også er gjort gjeldende fra statens side. Når det gjelder spørsmålet om dispensasjon, antar lagmannsretten at når vedtaket som her er hjemlet i plan- og bygningsloven §85, vil det ikke være adgang til å gi dispensasjon etter samme lovs §17-2, og tiltrer det som er anført fra statens side om dette, jfr. anførslene foran med de henvisningene som der er gjort. Hjemmelen for dispensasjon antas i tilfelle å måtte være samme lovs §7. Etter denne bestemmelsen er det en forutsetning for dispensasjon at det foreligger "særlige grunner". Lagmannsretten kan ikke se at slike grunner er til stede i dette tilfellet. Rørviks søknad er etter det opplyste først og fremst begrunnet i behovet for vakthold, og dette kan på rimelig måte oppfylles ved en annen lovlig plassering av en vogna. Lagmannsretten er enig med staten i at Rørvik ikke har noe krav på slik optimal standard og plassering som er lagt opp til fra hans side. Den ankende part har også påstått fylkesmannens vedtak opphevet på grunn av utvist myndighetsmisbruk, ved at vedtaket er urimelig og ved urimelig forskjellsbehandling. Lagmannsretten kan heller ikke se at dette kan føre frem, og tiltrer i det vesentlige det som er anført av herredsretten om dette, jfr. dommen 17 - 19. Det er for lagmannsretten henvist til en del flere tilfeller enn for herredsretten hvor byggetillatelser er gitt, men lagmannsretten kan ikke se at noen av disse kan sies å være sammenlignbare tilfeller med foreliggende sak og eksemeplene gir derfor heller ikke grunnlag for påstanden om urimelig forskjellsbehandling. Lagmannsretten finner således at det ikke er påvist noen feil ved fylkesmannens vedtak som kan gi grunnlag for opphevelse og herredsrettens dom blir derfor å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem og den ankende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i bestemmelsen. Regjeringsadvokatens omkostningsoppgave er på kr 14575,-. Av dette er salæret kr 10000,- og resten reiseutlegg. Det er fra den ankende parts side ikke gitt bemerkninger til oppgaven. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn og erstatningen fastsettes til nevnte beløp. Dommen er enstemmig. Slutning : 1. Herredsrettens dom stadfestes. 2. Artur Rørvik dømmes til innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dommen å betale til Staten v/Kommunaldepartementet kr 14.575,- -fjortentusenfemhundreogsyttisom erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
