Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Lyngdal skytterlag har siden 1968 hatt skytebane på Skrumoen i Lyngdal, etter leieavtale med Direktoratet for statens skoger (nå: Statskog SF). I 1987 vedtok kommunen å regulere en del av Skrumoen-området til skytebane. Reguleringsvedtaket medfører en parallellforskyvning av den tidligere skytebanen, slik at et område på 4,41 dekar av naboeiendommen gnr. 168 bnr. 18 tilhørende Terje Stålesen blir berørt. Lyngdal kommunestyre vedtok 31. mai 1990 med 26 mot 3 stemmer å ekspropriere nevnte areal på 4,41 dekar. Kommunen hadde ved kjøpekontrakt av august/september 1989 ervervet et tilgrensende område på 13,7 dekar fra Opplysningsvesenets Fond. Det er disse to områdene som tilsammen utgjør det som i reguleringsplanen er avsatt til skytebane. Terje Stålesen v/advokat Andreas Bjørn Salvesen påklaget ekspropriasjonsvedtaket til Fylkesmannen i Vest-Agder, som 27. september 1990 stadfestet kommunestyrets vedtak. Lyngdal kommune, med Lyngdal skytterlag som hjelpeintervenient og advokat Jørgen Langballe som prosessfullmektig for begge, begjærte deretter skjønn ved Lyngdal herredsrett til fastsettelse av erstatning til Stålesen. Stålesen v/advokat Salvesen påsto prinsipalt skjønnsbegjæringen avvist, under henvisning til bestemmelsen i oreigningsloven §2 annet ledd. Lyngdal herredsrett avhjemlet skjønn 24. april 1992. Stålesens prinsipale påstand om avvisning ble ikke tatt til følge. Erstatningen ble fastsatt til kr 322.536,-, hvorav kr 112.086,- var erstatning for sandtak, kr 12.000,- erstatning for påstående skog og kr 198.450,- erstatning for industritomt etter avsluttet uttak av sand. Lyngdal kommune v/advokat Jørgen Langballe begjærte overskjønn vedrørende erstatningen på kr 198.450,- for industritomt. Terje Stålesen v/advokat Salvesen innga aksessorisk motbegjæring vedrørende erstatningen for sandtaket, men slik at han også ved overskjønnet prinsipalt påstår skjønnsbegjæringen avvist. Overskjønn ble berammet til 26. og 27. mai 1993. To dager før overskjønnet skulle innledes, 24. mai, oversendte advokat Salvesen pr. telefax en verdiberegning foretatt av Halvor Winsnes i firma Noteby A/S hvor verdien av sandtaket var anslått til ca 1,6 millioner kroner. Winsnes ble samtidig oppgitt som vitne. Etter innledende forhandlinger i Lyngdal 26. mai 1993, avsa lagmannsretten kjennelse om utsettelse av overskjønnet. Bakgrunnen for utsettelsen var de nye fremlagte verdiberegningene for sandtaket, som kommunen og hjelpeintervenienten trengte tid for å kunne imøtegå på forsvarlig måte. Overskjønn ble så avholdt i Lyngdal 2., 3. og 4. november 1993. Ordfører Anders Nøkland møtte 3. november og forklarte seg. Formannen i Lyngdal skytterlag, Paul Tønnessen, møtte og var til stede under hele overskjønnsforhandlingene, men forklarte seg ikke. Saksøkte Terje Stålesen møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav 7 var nye for lagmannsretten. Ett av vitnene, ingeniør Jørgen Holme, var rettsoppnevnt sakkyndig for herredsretten. Ett av de nye vitnene var foran nevnte Halvor Winsnes fra Noteby A/S. Lagmannsretten var, sammen med prosessfullmektigene, Paul Tønnessen, Terje Stålesen og vitnene arkitekt Arnt Olav Penne, Jørgen Holme og Halvor Winsnes på befaring til Skrumoen, hvor det ble foretatt påvisning av de forhold som er tvistetema i saken. Overskjønnet er begrenset til å gjelde 3 spørsmål: Om betingelsene for å fremme skjønn er oppfylt, og - i så fall - om den tilkjente erstatning for sandmassene skal forhøyes og om det skal tilkjennes erstatning for grunnen under sandtaket og i tilfelle med hvilket beløp. De øvrige spørsmål som opprinnelig var omtvistet er ikke omfattet av overskjønnsbegjæringene. Lyngdal kommune og Lyngdal skytterlag v/advokat Langballe har for lagmannsretten i hovedsak anført: Ad egen overskjønnsbegjæring: Det er ikke påregnelig at grunnen under sandtaket vil kunne benyttes som industritomt etter avsluttet uttak av sand. Det tilgrensende arealet er i reguleringsplanen avsatt til landbruksområde, og det er forutsatt og tilkjennegitt at det arealet som avstås også skal tilbakeføres til landbruksområde når uttaket av sand er avsluttet. Det er i denne forbindelse vist til vedtak av fylkeslandbruksstyret 13. mai 1992 og til §16 i reguleringsbestemmelsene for planområdet. Behovet for industritomter i Lyngdal er mer enn godt nok dekket gjennom industriområdet på Kvavik. Et mindre areal er dessuten avsatt til industri i reguleringsplanen for Skrumoen. Det er for øvrig tvilsomt om utnyttelse av grunnen under sandtaket til industritomt vil være lønnsomt når utgifter til veg, vann og kloakk er medregnet. En m2-pris på kr 45,-, som herredsretten har lagt til grunn, er under enhver omstendighet urealistisk. Det er i denne forbindelse vist til kommunens kjøp fra Opplysningsvesenets Fond, hvor det området som er regulert til industri ble betalt med kr 12,- pr. m2. Ad aksessorisk motbegjæring fra Stålesen: Det fastholdes at det er foretatt en slik interesseavveining som oreigningsloven §2 annet ledd krever, og at kommunens saksbehandling i forbindelse med ekspropriasjonsvedtaket var slik den skulle være. Skytebanen ville ha blitt flyttet uavhengig av avståelsen av de 4,41 dekar fra Stålesens eiendom. Det avgjørende hensyn for flyttingen av banen var å bedre støyforholdene for dem som bor i nærheten av skytebanen, og dette har man oppnådd. Et tilleggshensyn var å frigjøre areal for annen anvendelse, idet den tidligere plasseringen av skytebanen båndla et uforholdsmessig stort areal som nå kan benyttes til industriformål. Det var kraftledningen gjennom området som gjorde det nødvendig å benytte en del av Stålesens eiendom til utvidelse av skytebanen. For øvrig er om dette vist til herredsrettens resultat og begrunnelse, som kommunen og skytterlaget tiltrer. Når det gjelder erstatningen for sandtaket, har kommunen og skytterlaget henholdt seg til ingeniør Holmes beregninger, som også herredsrettens har lagt til grunn for erstatningsutmålingen. Stålesen har etter kommunens og skytterlagets mening egentlig fått en erstatning som er kr 20-30.000,- høyere enn den som svarer til sandtakets reelle verdi, men den påstås likevel ikke nedsatt. Stålesens erstatningspåstand ved overskjønnet, og de beregningene fra Halvor Winsnes som denne påstanden støtter seg på, avvises som helt urealistiske. Når det gjelder skjønnsforutsetningene, er disse noe mer begrenset ved overskjønnet enn ved herredsrettens skjønn, idet forutsetningen om rett for skytterlaget til å legge og å ha liggende nødvendig skråning fra reguleringsgrensen og inn på Stålesens eiendom samt rett til å justere bekkeløpet fra Lauvtjønn (herredsrettens skjønn 2) er tatt ut. Skjønnsloven §54a nest siste ledd påberopes for den del av kommunens og skytterlagets overskjønnsomkostninger som relaterer seg til Stålesens motbegjæring. Omkostningene pådratt ved å trekke inn Noteby - kr 68.486,- - hevdes å være unødvendige. For øvrig må meromkostningene knyttet til at overskjønnet måtte utsettes, også være Stålesens ansvar. Kommunen og skytterlaget har nedlagt slik felles påstand: "1. Saksøktes erstatningskrav reduseres forsåvidt gjelder erstatning for tomtegrunn. 2. Ad motbegjæringen: a) Pkt. 1 i herredsrettens slutning stadfestes. b) Erstatningen fastsettes til kr 124.086,-, med tillegg av 6 % rente fra overskjønnet er rettskraftig. c) Kommunen og skytterlaget tilkjennes erstatning for overskjønnsomkostningene." Terje Stålesen v/advokat Salvesen har i det vesentlige anført: Ad egen overskjønnsbegjæring: Stålesen fastholder sine anførsler for herredsretten om at det ikke er foretatt en slik interesseavveining i forbindelse med kommunens ekspropriasjonsvedtak som oreigningsloven §2 annet ledd påbyr, og at skjønnsbegjæringen derfor skulle ha vært avvist av herredsretten. Det er i den forbindelse vist til diverse skriv fra Stålesen og andre med protest mot den nye plasseringen av skytebanen. Selv om de her påberopte hensyn var vurdert i forbindelse med vedtagelsen av reguleringsplanen i 1986-87, skulle det ha vært foretatt en ny vurdering før det ble vedtatt å gå til ekspropriasjon. Det påberopes som en saksbehandlingsfeil at kommunestyret ikke foretok befaring i forbindelse med behandlingen av ekspropriasjonssaken. I innstillingen fra rådmannen av mai 1990 er det vist til at søknaden om tillatelse til å benytte banen til skyting ble behandlet på forskriftsmessig måte, og at tillatelse ble gitt både av Statens Forurensningstilsyn og av politiet. Deretter sies det i innstillingen at "Interesseavveiningen også på disse områder synes derfor å være avgjort." Dette viser etter Stålesens mening at det ikke ble lagt opp til noen ny vurdering og interesseavveining i forbindelse med behandlingen av ekspropriasjonssaken, og at noen slik fornyet vurdering heller ikke er blitt foretatt. Alternative løsninger for omplassering av skytebanen skulle ha vært vurdert, men ble ikke vurdert. Det reelle grunnlaget for ekspropriasjonsvedtaket er at kommunen ønsket å frigjøre sitt eget industriareal på Skrumoen. Når det gjelder erstatningen for sandtaket, henholder Stålesen seg til den verdiberegning vitnet Halvor Winsnes har utarbeidet og redegjort for. Denne verdiberegningen atskiller seg fra vitnet Jørgen Holmes verdianslag på følgende punkter: 1. Mens Holme har regnet med et samlet volum sand på 19.317 m3, bygger Winsnes på 29.055 m3, som fremkommer ved omregning fra fast til løs masse med omregningsfaktor 1,35 og med et tillegg på 2.977 m3 for senkning av uttaksdybden med 0,5 m. 2. Mens Holme har inndelt sandtaket i 3 soner, hvorav bare sone 1 på 1.340 m3 er klassifisert som "god grus", mener Winsnes at hele volumet oppfyller kvalitetskravene til sand som skal benyttes for fremstilling av betong. 3. Winsnes har lagt til grunn at Stålesen ville kunne få avsetning på hele massen ved å levere til Sør-Betong A/S med bare ubetydelige transportkostnader. 4. Mens Holme har lagt til grunn nettopriser ekskusiv transport på henholdsvis kr 23,-, kr 9,- og kr 5,- for sone 1, 2 og 3, har Winsnes regnet med en nettopris inklusiv transport på kr 57,28 for det hele, med utgangspunkt i en bruttopris på kr 75,- pr. m3 som tilsvarer det Sør-Betong A/S betaler for sand ferdig siktet og tilkjørt fra leverandør i Kvås. Ad kommunens og skytterlagets overskjønnsbegjæring: Grunnen under sandtaket har ingen landbruksmessig verdi. Området var tenkt avsatt til industri både i 1971 og i et planutkast utarbeidet av kommunen i 1981. Det er påregnelig med industritomt her når sandmassene er tatt ut - enten til bruk for Stålesen selv i egen virksomhet eller ved salg til andre. Kr. 45,- pr. m3 aksepteres som en realistisk pris. Terje Stålesen har nedlagt slik endelig påstand: Prinsipalt: Herredsrettens skjønn oppheves, og skjønnsbegjæringen nektes fremmet. Subsidiært: Terje Stålesen tilkjennes full erstatning. I begge tilfeller: Terje Stålesen tilkjennes erstatning for saksomkostninger ved overskjønnet. Lagmannsretten skal bemerke: Lagmannsretten er kommet til at Terje Stålesens prinsipale påstand om opphevelse av skjønnet og avvisning av skjønnsbegjæringen, ikke kan føre frem. Som påpekt av herredsretten er det uttrykkelig sagt i rådmannens innstilling til formannskapet og kommunestyret i ekspropriasjonssaken at anbefalingen om å gjennomføre reguleringsplanen - om nødvendig ved ekspropriasjon - bygget på "en totalavveining der også de øvrige interesser i saken er vurdert." Det fremgår av innstillingen at Stålesens advokat hadde tilkjennegitt sitt syn på en eventuell ekspropriasjon i et brev som var vedlagt. Også øvrige dokumenter i saken ble sendt formannskaps- og kommunestyremedlemmene sammen med innstillingen. Det var således lagt opp til en avveining av de motstridende interesser fra vedtaksorganets (kommunestyrets) side, hvor alle elementer i vurderingsgrunnlaget var tilgjengelige og hvor ingen relevante opplysninger var holdt tilbake. Det er naturligvis ikke mulig å påvise i ettertid at de enkelte medlemmene i formannskapet og kommunestyret har foretatt en samvittighetsfull avveining av momenter for og mot ekspropriasjon, og det kan åpenbart heller ikke kreves. Det er imidlertid intet som tyder på at relevante hensyn ikke har vært vurdert, og det må være tilstrekkelig. Det var for øvrig i forbindelse med behandlingen av reguleringsplanen i 1986-87 at den egentlige vurdering av hvor skytebanen burde plasseres ble foretatt. Ved behandlingen av ekspropriasjonssaken i mai 1990 lå det etter lagmannsrettens mening ikke an til noen fullstendig ny gjennomgang av lokaliseringsspørsmålet, i og med at det ikke var kommet noen avgjørende nye momenter inn etter at reguleringsplanen ble vedtatt. Det var derfor etter lagmannsrettens mening ingen feil ved saksbehandlingen at kommunestyret ikke foretok befaring til Skrumoen i forbindelse med behandlingen av ekspropriasjonssaken. At de kommunale organer ved begge behandlingene traff vedtak som gikk i disfavør av Stålesen, er ikke det samme som at relevante hensyn ikke har vært vurdert, eller at det ikke er foretatt en slik interesseavveining som påbudt i oreigningsloven §2 annet ledd. Erstatningsutmålingen: I. Erstatning for sandtaket. Det foreligger som nevnt to beregninger av verdien av sandtaket, som både med hensyn til vurderingselementer og med hensyn til resultat avviker vesentlig fra hverandre. Holme har i sin beregning anslått massen i sandtaket til 19.317 m3 fast masse. Lagmannsretten legger dette anslaget til grunn. Winsnes har beregnet kvantumet til 29.055 m3 løs masse, basert på omregningsfaktor 1,35 fra fast til løs masse. Da lagmannsretten ved prisberegningen velger å holde seg til pris pr. m3 fast masse, som anses å være den vanligst brukte metode for prisberegning ved salg fra grunneier, er det unødvendig i denne saken å ta stilling til spørsmålet om 1,35 er en riktig eller alt for høy omregningsfaktor - et spørsmål det har vært svært ulike oppfatninger om mellom Holme og Winsnes. Under ankeforhandlingen er partene blitt enige om at det er riktig å regne med at humuslaget har en gjennomsnittlig tykkelse på 1 meter, slik Holme har lagt til grunn. Winsnes har imidlertid ment at volumtapet som følge av dette kan kompenseres ved å gå tilsvarende dypere ned, slik at den volumberegning hans verdianslag bygger på - basert på en humustykkelse på 0,5 meter - likevel er riktig. Dette er lagmannsretten ikke enig i, og det legges til grunn et humuslag på 1 meter uten noen kompensasjon for volumtap ved utvidelse av sandtaket i dybden. Når det gjelder kvaliteten av massen, har Holme operert med 3 soner etter innslag av finmasse. Sone 1 på 1.340 m3 (7%) er beregnet å kunne benyttes uten sikting, sone 2 på 13.549 m3 må frasiktes 15 % slik at salgbart volum i denne sonen blir 11.517 m3 (70 %), og sone 3 på 4.428 m3 med tillegg av 2 032 m3 som frasiktes i sone 2, tilsammen 6.460 m3 (23 %), er beregnet brukt til fyllmasse. Winsnes har lagt til grunn at all masse kan benyttes til vanlige betongformål. Han støtter seg til sikteprøver og analyser utført av Statens Vegvesen Vest-Agder, Pukk- og grusleverandørenes landsforening og Norges Geologiske Undersøkelser, som alle har funnet de analyserte prøver å være av tilfredsstillende kvalitet. Det er imidlertid klarlagt under overskjønnet at de 4 prøvene som ble forelagt Statens Vegvesen Vest-Agder er tatt fra samme sted i sandtaket, bare i forskjellig dybde. Når det så gjelder pris, har Holme lagt til grunn at massen i sone 1 kan selges for kr 23,- pr. m3, i sone 2 for kr 9,- pr. m3 og i sone 3 for kr 5,- pr. m3. Transportkostnader er da ikke trukket fra. Winsnes har med utgangspunkt i en bruttopris på kr 75,- pr. m3 fremkjørt - som svarer til det Sør Betong A/S betaler for sand levert fra Kvås - kommet frem til en beregnet salgsverdi på kr 1.664.270,-. Det er da fratrukket produksjonskostnader med kr 16,72 pr. m3 og transport kr 1,- pr. m3, idet all massen er forutsatt levert til Sør-Betong A/S som ligger like ved Stålesens sandtak. Herredsretten har lagt Holmes beregning av volum og nettopris eksklusiv transport til grunn. Herredsretten har videre regnet med at 50 % av massen i sone 1 og 2 kan leveres til Sør-Betong A/S med transportkostnader kr 1,- pr. m3, mens resten er forutsatt levert til andre kjøpere i distriktet med gjennomsnittlige transportkostnader på kr 6,50 pr. m3. På dette grunnlag har herredsretten fastsatt erstatningen for sandtaket til kr 112.086,-. Lagmannsretten finner for sin del ikke å kunne legge Winsnes' anslag til grunn for verdiberegningen. På bakgrunn av forklaringer fra vitnene Alf Igland, Olav B. Løland, Ingar Kolbenstvedt og Jan Lindland, rettens egne iakttagelser under befaringen og bevisførselen for øvrig er verdiberegningen i Winsnes' oppstilling etter lagmannsrettens mening urealistisk. Det gjelder både med hensyn til kvalitetsvurderingen og dermed pris pr. m3 og med hensyn til at hele kvantumet kan påregnes levert til Sør-Betong A/S. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at massen fra Stålesens sandtak er av vesentlig dårligere kvalitet enn massen fra Kvås, og at deler av den må påregnes brukt til fyllmasse. Lagmannsretten er oppmerksom på, og har i sin verdiberegning tatt hensyn til, at det kan oppnås en bedre kvalitet ved blanding av masse fra forskjellige steder i sandtaket - og også ved blanding med sand fra f.eks Kvås. Som herredsretten legger lagmannsretten videre til grunn at halvparten av den massen som kan benyttes til betongstøping kan leveres til Sør-Betong A/S, mens resten forutsettes levert til andre med transportkostnader på det nivå herredsretten har beregnet. Ut fra disse forutsetninger er lagmannsretten kommet til en netto gjennomsnittspris for massen som helhet på kr 12,- pr. m3 fast masse, som da gir en erstatning på kr 231.804,-. Det er tatt hensyn til at sandtaket har en forholdsvis gunstig beliggenhet nær E 18 og Lyngdal sentrum. På den annen side må det realistisk regnes med at det ville ha tatt en del år å selge ut hele massen som sandtaket inneholder. II. Erstatning for industritomt. Etter bevisførselen må det anses som nokså usikkert om det i det hele tatt er påregnelig at grunnen etter avsluttet sanduttak vil bli tillatt benyttet som industritomt. Det knytter seg også usikkerhet til om andre enn eventuelt Stålesen selv ville vært interessert i å erverve grunnen til dette formålet. Etter vederlagsloven §10 er det forholdene på skjønnstidspunktet som skal legges til grunn for verdivurderingen, og etterspørselen etter industritomter på Skrumoen er for tiden ikke stor. Det prinsipale spørsmålet er om utsiktene til en slik fremtidig benyttelse er såvidt store at dette i det hele tatt ville påvirke salgsprisen idag for arealet slik det nå er - som et tillegg til salgsverdien av eiendommen som sandtak. Hvis så ikke anses å være tilfelle, blir det subsidiært spørsmål om Stålesen selv ville kunne benytte grunnen som industritomt for egen virksomhet, men også dette forutsetter selvfølgelig at nødvendige tillatelser til slik anvendelse blir gitt. Lagmannsretten vil bemerke at den tilkjente erstatning på kr 45,- pr. m2 under enhver omstendighet må anses vesentlig for høy, hensett spesielt til den usikkerhet som er knyttet til om nødvendige tillatelser vil bli gitt. Herredsretten synes å ha lagt til grunn for sin verdiberegning at omdisponering vil bli tillatt, og det er etter lagmannsrettens mening ikke riktig i et tilfelle som det foreliggende. Det er etter lagmannsrettens mening muligheten for omdisponering, og den prismessige betydning av dette ved et tenkt salg av sandtaket nå det må skjønnes over - ikke hva tomten ville kunne selges for hvis en slik anvendelse måtte anses som kurant. Lagmannsretten har funnet dette spørsmålet tvilsomt. Den omstendighet at krav om slik erstatning først ble fremsatt under advokat Salvesens prosedyreinnlegg for herredsretten, er i seg selv egnet til å reise tvil om hvor realistisk en slik utnyttelsesmulighet er. På den annen side synes det ikke urimelig å regne med en viss grunnverdi etter at sanduttaket er avsluttet, og Stålesen får ikke full erstatning hvis det ses bort fra en verdifaktor som en kjøper av sandtaket ville tatt hensyn til. Lagmannsretten er blitt stående ved at det er en såvidt stor mulighet for omdisponering at det bør gis en erstatning også for selve grunnverdien, og fastsetter skjønnsmessig dette tilleggsbeløpet til kr 50.000,- som avrundet svarer til den m2-pris kommunen betalte for det industriarealet på Skrumoen som ble ervervet fra Opplysningsvesenets Fond. Samlet erstatning blir etter dette kr 281.804,-. III. Overskjønnsomkostningene. Begge parter har begjært overskjønn. Dette innebærer at bestemmelsen i skjønnsloven §54a siste ledd kommer til anvendelse i forhold til Stålesens motbegjæring. Stålesens overskjønnsbegjæring har ledet til forhøyet erstatning for sandtaket. Han skal derfor ha erstattet nødvendige omkostninger med overskjønnet. Advokat Salvesen har oppgitt sitt salærkrav til kr 42.500,-. Beløpet er akseptert av kommunen, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn. I tillegg er krevd dekket omkostninger til vitnet Halvor Winsnes med kr 68.486,-. Disse omkostningene har kommunen motsatt seg å betale, idet de hevdes å ha vært unødvendige. Spørsmålet er, slik lagmannsretten ser det, om det var rimelig grunn for Stålesen til å søke fagkyndig bistand på det tidspunkt da dette ble gjort. Det mener lagmannsretten at det var, når han først skulle begjære overskjønn og påstå den tilkjente erstatning, som var basert på Holmes beregninger, forhøyet. Det må derfor etter lagmannsrettens mening aksepteres som en nødvendig overskjønnsomkostning at Stålesen engasjerte en sakkyndig i tillegg til Holme, som jo nødvendigvis måtte bli "kommunens mann" i relasjon til spørsmålet om forhøyet erstatning for sandtaket. Lagmannsretten har større forståelse for kommunens anførsel om at omkostningene til Winsnes er blitt uforholdsmessig høye, hensett til de verdier det reelt er tale om og hensett til at det allerede forelå en sakkyndig utredning. Det kan sies at engasjementet av Winsnes var begrunnet i urealistiske vurderinger fra Stålesens side av hvor store verdier det var spørsmål om. Lagmannsrettens flertall - Rygg, Try og Wikstøl - har likevel under tvil funnet å burde godta også omkostningene til Winsnes som nødvendige skjønnsomkostninger, uten noen reduksjon. Mindretallet - Rødberg og Helle - mener at erstatningen for fagkyndig bistand bør begrenses til kr 40.000,-. Derimot gis kommunen medhold i at Stålesen må erstatte kommunens meromkostninger ved rettsmøtet i Lyngdal 26. mai. Utsettelsen av overskjønnet ser lagmannsretten som unødvendig, forårsaket av at Stålesen to dager før fremla en rapport som kunne og burde ha vært fremlagt langt tidligere. Advokat Langballe har oppgitt disse meromkostningene til kr 18.215,- som lagmannsretten legger til grunn og som går til fradrag. Kommunen har videre påstått seg tilkjent omkostninger for den del av overskjønnet som gjelder spørsmålet om avvisning av skjønnsbegjæringen, idet også disse omkostningene etter kommunens mening må anses som unødvendige. Dette er imidlertid omkostninger som ville ha påløpt uavhengig av om Stålesen hadde fremsatt noen motbegjæring. I og med at kommunen begjærte overskjønn, ville såvidt skjønnes Stålesen i tilsvaret kunne ha fremsatt en slik prinsipal påstand som han fremsatte i den aksessoriske overskjønnsbegjæringen - uten selv å begjære overskjønn vedrørende sandtaket. Disse omkostningene må derfor etter lagmannsrettens mening anses knyttet til kommunens overskjønnsbegjæring og ikke til motbegjæringen. Det er da ingen hjemmel i skjønnsloven for å pålegge Stålesen å erstatte disse meromkostningene. Det er bare for omkostninger knyttet til overskjønnsbegjæring fra saksøkte skjønnsloven §54a henviser til §54 første ledd. Med hensyn til lovbestemte omkostninger, må det foretas en fordeling. Medregnet rettsmøtet 26. mai og avhjemlingsmøtet er det medgått 5 rettsdager. Rettsgebyret utgjør følgelig kr 11.250,-. Disse omkostningene fordeles med kr 7.850,- på Stålesen og kr 3.400,- på kommunen, idet Stålesen belastes for rettsmøtet i Lyngdal og 2 av de 3 dagene overskjønnsforhandlingene varte, samt for halvparten av avhjemlingsmøtet. øGodtgjørelse samt reise- og oppholdsutgifter til skjønnsmennene fordeles i samme forhold som rettsgebyret. Det omkostningsbeløp kommunen pålegges å erstatte Stålesen fastsettes etter dette til kr 92.771,-. Overskjønnet er enstemmig, bortsett fra med hvilket beløp Stålesen skal få erstattet sine omkostninger til fagkyndig bistand (firma Noteby A/S ved Halvor Winsnes, jfr. foran). Slutning: 1. Påstanden om opphevelse av herredsrettens skjønn og avvisning av skjønnsbegjæringen tas ikke til følge. 2. Erstatningen fastsettes til kr 281.804,- - tohundreogåttientusenåttehundreogfire. 3. I saksomkostninger ved overskjønnet betaler Lyngdal kommune v/ordføreren til Terje Stålesen kr 92.271,- - nittitotusentohundreogsyttien - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av overskjønnet. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
