Du har ikke tillatelse til å redigere denne siden av følgende grunner:
For å endre denne siden, vennligst svar på spørsmålet som vises under (mer informasjon):
Hva blir 10 + 5
Fritekst:
Onsdag 6. januar 1993 ble lagmannsrett holdt i Statens Hus, rettssal nr. 2, Gjerpensgt. 16, Skien. År 1993 den 8. januar ble rett satt på ny på Agder lagmannsretts kontor i Skien med de samme dommere som tidligere. Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom : Saken gjelder hvorvidt Kjell Arne Dalene fyller vilkårene for å fritas for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 §1. Han møtte til førstegangstjeneste på Evjemoen 22. januar 1991 og tjenestegjorde som rekrutt i 17 dager. Han søkte så om fritak for militærtjeneste og overgang til sivilarbeidstjeneste. I samsvar med politiets tilråding fant Justisdepartementet at det ikke var grunnlag for å innvilge søknaden og sak ble reist mot ham ved stevning 18. mars 1992. Sand herredsrett avsa 11. juni 1992 dom med slik slutning: "Kjell Arne Dalene, f.nr. 24. januar 1970 frifinnes." De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen. Staten v/Justisdepartementet har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken er angitt å gjelde rettsanvendelsen. Dalene har imøtegått anken. Ankeforhandling ble holdt i Skien 6. januar 1993. Som prosessfullmektig for staten møtte Regjeringsadvokaten v/advokat Sveinung Koslung. Dalene møtte sammen med sin oppnevnte prosessfullmektig advokat Halvard Duesund. Saken står for lagmannsretten stort sett i samme stilling som for herredsretten. Staten har i hovedtrekk anført: Utgangspunktet er at den militære tjenesteplikt er en byrde som påhviler alle ut fra det likhetsprinsipp som den tvungne verneplikt bygger på, jfr. Grunnloven §109. Militærnekterloven §1 stiller strenge krav til den overbevisning som skal kunne føre til fritak for slik tjeneste. To kumulative vilkår må være oppfylt. Det ene vilkåret går på overbevisningens innhold, som må være slik at vedkommende ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, d.v.s. et konsekvent og reservasjonsløst pasifistisk standpunkt. Det andre vilkåret går på alvorskravet. Det må være en overbevisning med slik styrke og fasthet at det å bære våpen mot andre mennesker vil være en alvorlig, dyptgripende samvittighetskonflikt for den vernepliktige. Dalenes forklaring for lagmannsretten er i hovedtrekk som for byretten, og slik den er gjengitt i byrettens dom 6-7, men med to reservasjoner. For det første stiller han seg nå annerledes til spørsmålet om bruk av våpen i en nødvergesituasjon, idet han ifølge sin forklaring nå kan tenke seg å bruke våpen i en slik situasjon. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Den andre reservasjonen gjelder bruk av dødsstraff, hvor det etter hans forklaring må antas at han tidligere har forvekslet dette med livstidsstraff. Dalene tar ikke generelt avstand fra militærvesenet eller militære kampmidler. Han går ikke inn for at det militære forsvaret skal nedlegges, men mener at forsvaret fyller en misjon, og anerkjenner behovet for at landet forsvarer seg med militære kampmidler i tilfelle angrep. Han har ingen prinsipielle innvendinger mot at andre deltar i forsvaret, men reserverer seg for sin egen del. Han mangler således en pasifistisk grunnholdning. Dette underbygges ved at han overhode ikke har gitt noen begrunnelse for sitt standpunkt, verken av religiøst, etisk, politisk eller annet innhold. Han viser til at han ikke har samvittighet til selv å delta i militært forsvar, men det foreligger ingen prinsippielle overveielser hos ham som grunn for dette. Det fremgår av hans forklaring at han ikke har tenkt stort over spørsmålet, verken før eller etter at han søkte fritak. Det mangler således hos ham det minimum av gjennomtenkning som må kreves for at hans holdning skal kunne kalles en alvorlig overbevisning. Hans standpunkt mangler etisk forankring, slik at det er vanskelig å tale om noen overbevisning i det hele tatt. Under enhver omstendighet er alvorskravet ikke oppfylt. Det vises i denne forbindelsen til at standpunktet kom sent frem, først da han skulle få utlevert gevær. Hans opprinnelige søknad var også begrunnet i ikke-relevante forhold, delvis også i forhold innen det militære system. Han har heller ikke engasjert seg utad eller vært interessert i litteratur om militærnekterspørsmål. Hans standpunkt er en rent følelsesmessig forankret reaksjon og ikke resultatet av en prinsipiell gjennomtenkt pasifistisk grunnholdning. Det er nedlagt slik påstand: "Vilkårene for å frita Kjell Arne Dalene, født xx.xx.1970, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke tilstede." Dalene v/sin prosessfullmektig hevder at byrettens dom er riktig, og har i hovedsak anført: Såvel loven krav til innholdet i hans overbevisning som til alvoret i den er oppfylt. Den bærende tanke i alle hans forklaringer er at han ut fra sin samvittighet må nekte all bruk og opplæring i bruk av våpen. Det avgjørende er ikke grunnlaget for overbevisningen, men det faktum at han ikke kan gjøre militærtjeneste med våpenbruk uten å komme i en dyp og alvorlig samvittighetskonflikt. Det skal ikke være diskvalifiserende for ham at dette gikk opp for ham først da han skulle få utlevert våpen, og at han først da sendte søknad om fritak. Han har en gjennomtenkt totalholdning til at krig ikke løser noen problemer, og dette er resultatet av en modningsprosess hos ham som har medført en fast pasifistisk grunnholdning. Den omstendighet at han ut fra sine forutsetninger ikke har kunnet formulere dette i teoretiske og prinsipielle overbygninger, skal ikke være diskvalifiserende for ham. Manglende formuleringsevne må ikke forveksles med at han ikke har en dyptgående overbevisning. Når han i søknaden viser til at han "er ikke interessert i å lære å drepe andre mennesker", er ikke dette uttrykk for noen form for slapphet i en holdning, men et dialektuttrykk for ikke å kunne være med på noe slikt. Det skal heller ikke være diskvalifiserende at han i søknaden har gitt uttrykk for hvordan han kunne tenke seg å utføre siviltjenesten, jfr. antydningen i søknaden om kanskje å komme i nærheten av hjemmet. Hans uttalelser om forsvaret er ikke uttrykk for noe annet enn en personlig mening om visse forhold, og var ikke noe moment i begrunnelsen for søknaden om fritaking. Det foreligger ikke noe grunnlag for å trekke hans standpunkt i tvil som ikke alvorlig ment. Han har vært konsekvent i sitt standpunkt siden han søkte om fritak, og kravet til innhold i hans overbevisning er oppfylt. Det vises forøvrig til at dette heller ikke ble bestridt for herredsretten. Også loven krav til alvor i overbevisningen er oppfylt. Det er uriktig at han ikke har tenkt gjennom spørsmålet. Han tok sitt standpunkt på et relevant riktig tidspunkt, og det er ikke noe krav at han skulle ha gjennomtenkt spørsmålet på forhånd. Hele hans personlighet stritter mot å bruke eller bli opplært til å bruke våpen. Når det gjelder hans syn på at andre gjør militærtjeneste, er det uriktig å oppfatte ham slik staten gjør. Han aksepterer at andre gjør slik tjeneste hvis de har samvittighet til det, men dette er ikke annet enn uttrykk for respekt for andres oppfatninger og samvittighet. Selv har han en slik fast og grunnfestet pasifistisk holdning at han ikke kan gjøre slik tjeneste uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Kravet til alvor i overbevisningen er da oppfylt. Det er nedlagt slik påstand: "Herredsrettens dom stadfestes." Lagmannsretten skal bemerke: Utgangspunktet for avgjørelsen av saken er at staten har bevisbyrden for at den overbevisning Dalene påberoper seg ikke er av den karakter og styrke som loven krever. Det er videre hans overbevisning i dag som er avgjørende, og ikke om hans overbevisning fylte loven krav på et tidligere stadium av saken. Loven stiller strenge krav til den overbevisning som skal kunne lede til fritak. Dalene har i sin forklaring gitt uttrykk for at han ikke vil kunne gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i en alvorlig samvittighetskonflikt. Hans forklaring for lagmannsretten er i alt vesentlig den samme som for herredsretten, og slik den i hovedtrekk er gjengitt i herredsrettens dom, men med de reservasjonene som er nevnt i statens anførsler foran. Hans overbevisning antas rent innholdsmessig å være i overensstemmelse med loven. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, idet retten finner at hans overbevisning i hvertfall ikke har slik fasthet og styrke som loven setter som betingelse for fritak. Dalenes syn synes å bygge på relativt enkle forestillinger uten at det ligger en mer reflektert livsanskuelse bak, verken av religiøs, etisk, politisk eller annen art. Dette er selvsagt ikke til hinder for at overbevisningen fyller loven krav dersom den likevel har den nødvendige styrke og fasthet. Han har ikke samvittighet til selv å delta i våpenbruk, men tar ikke generelt avstand fra et militært forsvar og våpenbruk. Han har ikke noe prinsipielt standpunkt knyttet til det å bruke våpen i konflikter, og er således ikke i mot at landet har et militært forsvar til bruk i en krigssituasjon, og har ingen prinsipielle innvendinger mot at andre deltar i forsvaret hvis de for sin del har samvittighet til det. Han reserverer seg mot våpenbruk under militærtjeneste således bare for sin egen del. Det vises også til at hans standpunkt kom relativt sent frem. Han tenkte ikke over om han kunne gjøre våpentjeneste da han ble innkalt og møtte til sesjon. Det var først da han skulle hente våpen i depotet at han fikk betenkeligheter og søkte fritak. Han har ikke i nevneverdig grad drøftet sitt syn med andre, ikke deltatt i organisert virksomhet i tråd med hans holdning eller vært interessert i litteratur om pasifisme o.l. Dette er omstendigheter som ikke underbygger hans syn utover hans forklaring, men tvert om tyder på at det ikke foreligger en tilstrekkelig alvorlig overbevisning hos ham. Momenter som nevnt ligger noe tilbake i tid og det må vurderes om hans overbevisning i den etterfølgende tid har gjennomgått en slik ettermodning at den nå fyller loven krav. Ved den vurdering som ligger til grunn for lagmannsrettens resultat er det også tatt hensyn til dette forholdet. Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at hans standpunkt synes å være i ikke liten grad en følelsesmessig forankret reaksjon, og i hvert fall ikke uttrykk for en overbevisning av slik fasthet og styrke som loven krever for fritak av overbevisningsgrunner. Det avsies etter dette dom i samsvar med den ankende parts påstand. Dommen er enstemmig. Domsslutning : Vilkårene for å frita Kjell Arne Dalene, født xx.xx.1970, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede. [[Kategori:Lagmannsretter]]
Lagre siden Forhåndsvisning Vis endringer Avbryt
